Sist oppdatert 25. november 2008 av teg
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 2. studieår : JUS122
1. Utdyping vedrørende kompetansekrav og undervisning
1.1 Pensum og læringskrav
Kopier av kursets pensum og læringskrav er vedlagt.
1.2 Om erstatningsrettskurset JUS122
Erstatningsrettskurset JUS 122 går over 8 uker. Det arbeides mest med praktikumsoppgaver, og hovedmålsettingen er å sette studentene i stand til å analysere og ta stilling til sentrale praktiske erstatningsspørsmål på en juridisk poengtert og forsvarlig måte. Det er særlig fokusert på grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag på kurset, og spesielt den ulovfestede culpanormen og arbeidsgiveransvaret etter § 2-1.
For å lette innlæringen av faget, tar undervisningen på kurset utgangspunkt i et sekstrinnsskjema for løsning av erstatningsrettslige spørsmål:
Grunnvilkåret om skade
Grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag
Grunnvilkåret om årsakssammenheng
Utmåling av erstatning
Skadelidtes medvirkning etter skl. § 5-1
Lempning etter skl. § 5-2.
Det må forventes at studentene disponerer sin besvarelse etter dette sekstrinnsskjemaet, men i undervisningen er det fremhevet at skjemaet ikke må bli en tvangstrøye for fremstillingen av praktikumsoppgaver, i form av en teoretisk gjennomgang av de aktuelle punktene. Studentene skal legger tyngdepunktet i besvarelsen på de tvilsomme problemstillingene som de ulike regelsettene reiser, for eksempel når det gjelder de ulike vurderingstemaene under culpanormen i forbindelse med grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag.
Sensorene bes spesielt merke seg de punktene i sensorveiledningen hvor det formidles hva undervisningen i kurset har gått ut på, og hva som er sagt til studentene med hensyn til hvordan en problemstilling kan angripes. Kursets opplegg og innhold må legges til grunn ved sensuren, selv om det skulle avvike fra sensorens egne oppfatninger eller preferanser. Det må ikke gis trekk for noe som studentene har fått formidlet gjennom kurset.
For ordens skyld så nevnes det at sensorveiledningen er gjort omfattende for å gi sensorene et inntrykk av hvilke elementer som er vektlagt på erstatningsrettskurset. Det kan selvsagt ikke forventes at kandidatene skal være innom alle disse elementene, og heller ikke at de behandles i samme omfang som sensorveiledningen.
1.3 Generelt om teorioppgaver
Fra og med i fjor ble teorioppgaver introdusert på erstatningsrettskurset. Teorioppgaven skal, som det fremgår av oppgaven, telle 20 % av totalvurderingen. Tanken er at studentene skal lese lærestoffet også med tanke på andre fremstillingsformler enn praktikumsoppgaver, og kunne konstruere sin egen mer generelle forståelse av faget, uavhengig av et konkret faktum.
Som følge av kursets korte tidsrammer og dets eksamensform, må vi velge en spesiell type teorioppgaver som ikke er helt lik de tradisjonelle, omfattende oppgaver som ble brukt under tidligere studieordninger, og som blir brukt i enkelte andre fag. Kursets teorioppgaver skal være korte, og fange inn det vesentlige i et emne på mest mulig presis måte. Gjennom seleksjon av hva som skrives og presisjon mht. hvordan det skrives, skal studenten vise oversikt og forståelse. Det gjøres oppmerksom på at studentene bare har skrevet et mindre antall teorioppgaver på kurset, og dermed har begrenset erfaring med denne fremstillingsformen. Dette må det tas hensyn til ved vurderingen av kandidatenes teorioppgaver.
2. Teorioppgaven om ulovfestet objektivt ansvar 2.1 Det alminnelige ulovfestede objektive ansvaret
Det alminnelige ulovfestede objektive ansvaret bygger på at en virksomhet, ting eller innretning utgjør en vedvarende (stadig) risiko for skade på omgivelsene, og at denne risikoen er særpreget (typisk) for virksomheten, tingen eller innretningen. Dersom denne risikoen samtidig er uventet eller upåregnelig (ekstraordinær) for den skadelidte, har en i rettspraksis latt skadevolderen (den som er eier eller innehaver av den aktuelle risikokilden), bli erstatningsansvarlig for skader som følge av den aktuelle risikoen.
I motsetning til culpaansvaret, bygger det alminnelige ulovfestede objektive ansvaret ikke på at skadevolderen skulle ha reagert på risikoen for skade. Det dreier seg om å bli erstatningsansvarlig for en uunngåelig risiko knyttet til den aktuelle risikokilden. Tanken bak et slikt ansvar, er blant annet at den potensielle skadevolderen kan være forberedt på, og forsikre seg mot, mulige skader i forkant, på bakgrunn av at risikoen for skader er stadig og typisk. Den skadelidte har på sin side ikke tilsvarende muligheter som følge av at det dreier seg om en uventet eller upåregnelig risiko. Totalt sett kan det da fremstå som rimelig at skadevolderen blir erstatningsansvarlig til tross for manglende skyld etter culpanormen.
Studentene kan gå inn på den historiske bakgrunnen for det ulovfestede objektive ansvaret, jf. det som skrives i læreboken på s. 253 flg., men det har ikke vært fokusert så mye på dette i forbindelse med kurset. Og en historisk gjennomgang av stoffet bør ikke gå for mye på bekostning av en fremstilling av innholdet i retningslinjene for om det foreligger et slikt ansvarsgrunnlag, som kan utledes av høyesterettspraksis - særlig når oppgaveteksten så presist definerer at dette er oppgavens tema.
Etter rettspraksis er det overordnete vurderingstemaet ved ulovfestet objektivt ansvar hvem av skadevolder og skadelidte som er nærmest til å bære risikoen for den aktuelle skaden. Denne vurderingen skal foretas ut fra nærmere angitte krav eller retningslinjer, og da særlig om risikoen er stadia;, typisk og ekstraordinær.
Nygaard kaller de kravene som stilles til skaderisikoen for visse kumulative minstevilkår som må være oppfylt for at ansvar skal kunne pålegges, mens andre teoretikere i stedet ser disse såkalte minstevilkårene som momenter eller retningslinjer i drøftelsen av det overordnete vurderingstemaet. Selv om Nygaard er pensum, må det være rom for å bruke uttrykket momenter om de såkalte minstekravene - så lenge den rettslige realiteten kommer frem i drøftelsen.
At risikoen er typisk, innebærer at risikoen må være noe som særpreger den aktuelle virksomheten, bedriften, tingen eller innretningen, jf. det som skrives i Nygaard på s. 264-265. Det må også tas stilling til om den typiske risikoen er stadia. At risikoen er stadig, kan bygge på alminnelige naturlover eller faktisk skadefrekvens, jf. rettspraksis nevnt i læreboken på s. 262-264. Ut fra rettspraksis kan det hevdes at det ved risiko for alvorlig personskade, skal mindre til for å regne en risiko som stadig enn ellers. Vurderingen av om risikoen er ekstraordinær tar sikte på å klarlegge om risikoen er unormal, uventet eller lite påregnelig. Det avgjørende er hvordan risikoen er, sett fra skadelidtes plass i situasjonen, jf. læreboken på s. 266 flg. Begrunnelse for et slikt vurderingskriterium er blant annet at det som er ventet eller påregnelig, kan den skadelidte innrette seg etter, og dermed unngå skade. Det kan da være rimelig at den skadelidte selv bærer tapet.
2.2 Ulovfestet objektivt ansvar for uforsvarlig ordning:
Ulovfestet objektivt ansvar for uforsvarlig ordning bygger på argumentasjonsmåten i et mindre antall Høyesterettsdommer: Trikkedommen referert i Rt 1948 s. 1 1 11 og Epileptikerdommen referert i Rt 1970 s. 1192, står særlig sentralt i læreboken. Også Gulvlukedommen i Rt 1991 s. 1303, samt Vindhushoppdommen i Rt 2000 s. 388. anses som dommer som bygger på dette ansvarsgrunnlaget. Alle disse dommene er gjennomgått på kurset.
Kandidatene har blitt gjort oppmerksomme på uenigheten i juridisk teori knyttet til om vurderingstemaene i de angitte dommene, utgjør et selvstendig ansvarsgrunnlag eller ikke. Det må derfor være forsvarlig at noen studenter avgrenser mot behandling av objektivt ansvar for uforsvarlig ordning i teorioppgaven, eller begrenser omfanget av denne behandlingen, så lenge begrunnelsen er god og viser juridisk forståelse. På den annen side ligger det en god del poenger knyttet til sammenlikningen mellom de nevnte dommene og det alminnelige objektive ansvaret, og det må være et klart pluss dersom kandidatene får disse poengene frem på en noenlunde klar måte.
På samme måte som ved alminnelig ulovfestet objektivt ansvar, er det overordnete vurderingstemaet ved objektivt ansvar for uforsvarlig ordning, hvem av skadevolder og skadelidte som er nærmest til å bære risikoen.
Uttrykket objektivt ansvar for uforsvarlig ordning er brukt i juridisk teori, og delvis også i rettspraksis, fordi dette ansvarsgrunnlagets kjernevurderingstema knytter seg til en feil eller en mangel, heretter kalt en sikkerhetsmangel. Det er sikkerhetsmangelen som utgjør risikokilden, og som blir det videre forankringspunktet for de øvrige rettslige vurderingstemaene: Det vurderes om sikkerhetsmangelen utgjør en stadig, tv isp k og_ ekstraordinær risiko.
I argumentasjonen i de nevnte høyesterettsdommene fremheves det ofte i tillegg at den aktuelle sikkerhetsmangelen utgjør en påtakelig risiko overfor omgivelsene som kunne vært fjernet ved enkle midler (selv om ingen konkret person kan klandres for ikke å ha fjernet den). Selv om disse vurderingstemaene delvis fremstår som egne vurderingstema for objektivt ansvar for uforsvarlig ordning, fremstår de også som en del av den avsluttende helhetsvurderingen i dommene. Særlig det at risikoen er påtakelig, kan sees som en konstatering av at den skadelidte samlet sett, ut fra vurderingene av stadig, typisk og ekstraordinær risiko, hør ha erstatningsrettslig vern mot skade som følge av sikkerhetsmangelen.
Ulovfestet objektivt ansvar for uforsvarlig ordning skiller seg dermed fra det alminnelige ulovfestede objektive ansvaret, ved at risikovurderingen er knyttet til sikkerhetsmangelen, og ikke virksomheten eller innretningen mer generelt. I tillegg bygger det ulovfestede objektive ansvaret på at risikoen er unngåelig, jf. at den kan fjernes ved enkle midler, selv om risikoen altså må være stadig (uunngåelig) frem til den er fjernet. Risikoen er uunngåelig ved alminnelig ulovfestet objektivt ansvar.
Ulovfestet objektivt ansvar skiller seg fra culpaansvarets krav om reaksjon på risiko, ved at det ikke er noen konkret person som skulle ha reagert på risikoen for skade i forbindelse med det objektive ansvaret.
Av denne grunn kan det også være vanskelig å skille objektivt ansvar for uforsvarlig ordning fra arbeidsgiveransvaret i ski. § 2-1, i tilfeller hvor begrunnelsen for arbeidsgiveransvaret bygger på anonyme og kumulative feil fra arbeidstakere. Det vil nemlig også ofte gjøre seg gjeldende anonyme og kumulative feil når det konstateres ansvar på ulovfestet grunnlag for uforsvarlig ordning. Ved arbeidsgiveransvar må det imidlertid være en mer avgrenset krets av personer som har gjort de aktuelle feilene, for at ski. § 2-1 skal kunne anvendes, jf. problematiseringene knyttet til dette i forbindelse med kursoppgavene. Det er et pluss om kandidatene ser dette og får det frem på en noenlunde forståelig måte.
1 løpet av kurset har det vært fokusert en god del på forholdet mellom forholdet mellom alminnelig ulovfestet objektivt ansvar og objektivt ansvar for uforsvarlig ordning, og på dette punktet har undervisningen på en del punkter gått grundigere til verks enn læreboken. I denne sammenheng kan som et eksempel nevnes kursets behandling av ekstraordinær risiko i forbindelse med objektivt ansvar for uforsvarlig ordning:
I forbindelse med Høyesteretts vurdering av om det foreligger en uforsvarlig ordning, er vurderingstemaet nært knyttet til at den aktuelle gruppen av skadelidte har en relasjon til den virksomheten hvor sikkerhetsmangelen er. Sentralt i vurderingen av om skaderisikoen fremstår som ekstraordinær fra den skadelidtes synsvinkel, er da hvilket tilbud/formål virksomheten har i forhold til den aktuelle gruppen av skadelidte. Her kan det blant annet vises til Vindushoppdommen der sykehuset hadde et tilsynsansvar for en potensiell gruppe av skadelidte som nettopp måtte forventes å oppsøke/eller å være spesielt utsatt for den form for skaderisiko som sikkerhetsmangelen representerte. (Forbindelsen til virksomhetens formål i relasjon til skadelidtegruppen kommer ikke fullt så klart frem i Epileptikerdommen, siden den medvirkende årsaksfaktoren knytter seg til spesielle forhold ved den aktuelle skadelidte).
Det er nettopp kombinasjonen av kjennetegn ved gruppen av skadelidte, og sikkerhetsmangelens karakter, som gjør at den blir ekstraordinær. En kan gjerne si at en vurderer om risikoen er uventet og upåregnelig sett fra skadelidtes synspunkt, også ved ulovfestet objektivt ansvar for uforsvarlig ordning. Men i motsetning til ved alminnelig ulovfestet objektivt ansvar, vil skadelidte ofte ha en viss kunnskap om faren på forhånd. Dette kommer særlig klart frem i Trikkedommen. Alle passasjerene kunne forutse at slike ulykker kunne skje i en trikk i fart, slik denne var konstruert på denne tiden - selv om en slik ulykkeshendelse kanskje var sjelden. Det var likevel slik at passasjerene hadde erstatningsrettslig vern mot sikkerhetsmangelen når de benyttet seg av trikken. Sett fra skadelidtes synspunkt var det uventet eller upåregnelig at det ikke var iverksatt sikkerhetstiltak mot risikoen for skade.
3. Praktikumsoppgave - Tvisten mellom kommunen og Lars 3.1 Grunnvilkåret om skade
Studentene har ingen foranledning til å problematisere grunnvilkåret om skade, og kan nøye seg med å henvise til at det fremtidige ervervstapet som Lars krever erstatning for, er et økonomisk tap som er erstatningsrettslig vernet etter rettspraksis, et vern som også er forutsatt i ski. § 3-1.
3.2 Grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag
Vi har fått en del spørsmål fra studentene med hensyn til om man skal gå inn på flere ansvarsgrunnlag selv om det er nokså klart at det ikke kan bli tale om å idømme ansvar på mer enn et grunnlag ut fra oppgavens faktum. Vi har svart at det er de tvilsomme spørsmålene det skal fokuseres på, men at en kort begrunnelse av hvorfor andre grunnlag ikke kan komme til anvendelse ikke er negativt. Men dette må altså gjøres med en viss skjønnsomhet - ikke en ukritisk og skjematisk gjennomgang av grunnlag og vilkår som klart ikke er oppfylt.
Det aktuelle ansvarsgrunnlaget i denne oppgaven er arbeidsgiveransvar etter ski. § 2-1, og da på grunnlag av Peders opptreden som kommunalt ansatt vaktmester i det konkrete tilfellet, i forbindelse med hans tilsyn og vedlikehold av lekeplassen.
Vi minner her om det vi har sagt i relasjon til sensuren av den obligatoriske oppgaven: I løpet av kurset, har vi fått spørsmål fra studentene med hensyn til om man også skal forankre grunnvilkåret om skade og årsakssammenheng direkte i lovteksten i ski. § 2-1, eller om det er tilstrekkelig å vise til §§ 3-1 og 4-1 i forbindelse med grunnvilkåret om skade, og til de ulovfestede reglene fra rettspraksis i forbindelse med grunnvilkåret om årsakssammenheng. Studentene er gitt valgfrihet på dette punktet.
Peders handlinger i rollen som vaktmester, oppfyller klart vilkåret om å være foretatt "under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren" etter ski. § 2-1 nr. 1, 1. punktum. Det problematiske er om Peder har opptrådt "uaktsomt" gjennom sin unnlatelse av å utbedre/utvide fallunderlaget. Vilkåret "uaktsomhet" viser til det ulovfestede culpaansvaret, men med den presisering at det skal tas hensyn til de krav som den skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, jf. ski. § 2-1 nr. 1, 1. punktum.
Det overordnete vurderingstemaet i forbindelse med aktsomhetsdrøftelsen, er om Peder burde reagert på den risikoen for personskade som det eksisterende fallunderlaget i kombinasjon med større barns egen bruk av ufo-dissen representerte.
Det er viktig at kandidaten nokså tidlig i drøftelsen får klart frem følgende overordnede poeng: Det dreier seg i utgangspunktet ikke om annen risiko for personskade enn det som kan forekomme i forbindelse med de fleste disser. Peder har likevel kanskje fått en særlig oppfordring til å reagere på risikoen for skade på grunn av det som tidligere skjedd i forbindelse med eldre ungdommers lek med dissen.
Før behandlingen av den konkrete risikovurderingen knyttet til culpanormen, kan det være grunn til å ta utgangspunkt i hvilke krav den skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, jf. ski. § 2-1 nr. 1, 1. punktum. Skadelidtes forventninger må ses i lys av samfunnets forventninger til denne typen virksomhet, og hvilke faktiske rammebetingelser kommunen har når den driver sin virksomhet. Overfor studentene har vi klargjort at det kan være hensiktmessig og pedagogisk å behandle dette innledningsvis i culpadrøftelsen, for å antyde noe om den generelle aktsomhetsterskelen i det konkrete tilfellet.
l vårt tilfelle kan det synes som om skadelidtes rimelige krav til kommunen med hensyn til å unngå personskade, i utgangspunktet er ivaretatt, jf. kommunens anførsel om at vaktmesteren har gjort det som er vanlig for å forebygge mot skader i slike anlegg. Om disse forventningene skjerpes på grunn av de konkrete forholdene i saken, kommer vi tilbake til senere i drøftelsen.
Av Trampettdommen i Rt. 1997 s. 1081 og Høydehoppdommen i Rt. 2004 s. 2105 følger det at det stilles strenge krav til skoler og deres lærere med hensyn til å unngå skade på elever i forbindelse med gymnastikkundervisning, og at elever med rimelighet kan stille store krav til skolens virksomhet på dette punktet. Det er sikkert en del kandidater som vil vise til disse dommene i sin drøftelse ved den innledende klarleggingen av aktsomhetsterskelen, fordi disse dommene har vært mye brukt i undervisningen. Akkurat i forhold til denne oppgavens faktum, har imidlertid dommene ikke nødvendigvis så stor overføringsverdi. Det er positivt dersom studentene ser dette. Poenget bør kanskje heller være det motsatte, jf. det som fremkommer av mindretallets votum i Høydehoppdommen: Aktsomhetsterskelen kan ikke legges på et så høyt nivå at den hindrer en naturlig fysisk utfoldelse.
Det finnes heller ingen andre høyesterettsdommer som er en direkte parallell til oppgavens saksforhold. Men det er nokså nylig avsagt en dom i Høyesterett som ligner i Rt 2008 s. 184. Av ulike grunner er denne dommen ikke tatt med i undervisningen på kurset, og kandidatene kan ikke forventes å ha kjennskap til dommen. De generelle hensyn og argumentasjonslinjer som fremkommer i dommen kan representere en argumentasjonsmessig utdypning som kandidatene kan klare å komme inn på uavhengig av kjennskap til dommen fra 2008.
Saken gjaldt erstatningsansvar for en kommune etter at en ting gutt ble skadet ved bruk av et anlegg for slengtau som kommunen hadde fått utformet og satt opp, jf skadeserstatningsloven § 2-1 og forskrifter om sikkerhet ved lekeplassutstyr. Høyesterett kom til at kommunen ikke var erstatningsansvarlig. Ulykken skyldes en kombinasjon av uheldige omstendigheter knyttet til guttens helt uvanlige bruk av anlegget ved at han hadde slengt seg på skrå med stor fart. Høyesterett fant at det ikke forelå erstatningsbetingende feil i utformingen av anlegget.
Førstvoterende uttaler innledningsvis ved drøftelsen av ansvarsgrunnlaget:
"Jeg mener etter dette at vi blir stående med en vanlig aktsomhetsvurdering. - Et selvfølgelig utgangspunkt er at anlegg for fysisk aktivitet for barn og ungdom skal være sikret mot alvorlige skader som kan oppstå ved bruk av anlegget. Men når man skal avgjøre nærmere hvilken risiko som kan godtas, må det skje en avveining. Ønsket om en høyest mulig sikkerhet mot ulykker kan i noen grad stå mot ønsket om å oppnå den gevinsten som fysisk aktivitet gir for barn og ungdom, både for deres helse og for den opplevelsen de kan få. Tilbud
om fysiske aktiviteter kan oppfattes som uinteressante hvis de er utformet slik at de uansett bruksmåte ikke kan innebære noen som helst risiko. En viss risiko godtas da også i andre dagligdagse aktiviteter for barn eller ungdom, som sykling, trampolinehopping eller klatring i trær. Det kan ikke være riktig å kreve at tilbud som organiseres i nabolagene - enten det er av borettslag, idrettslag eller kommuner - skal være uten enhver risiko selv ved svært spesiell
bruk.
Når det gjelder de underordnede vurderingstemaene knyttet til den ulovfestede culpanormen, fremstår det ikke uten videre klart at Peder hadde en oppfordring til å reagere på den konkrete skaderisikoen for den aktuelle gruppen av skadelidte. Med hensyn til den alternative handling som Peder skulle ha foretatt, så minner vi om at vi har anbefalt kandidatene å konkretisere denne allerede før de foretar en vurdering av risikoens karakter. På denne måten kan en lettere vurdere fortløpende om risikoens karakter tilsier reaksjon fra skadevolderens side, i gjennomgangen av de ulike risikoelementene. Kandidatene er imidlertid gitt frihet til å velge en annen fremgangsmåte. Det foreligger ingen bindinger i høyesterettspraksis med hensyn til hva som er "riktig" rekkefølge på dette punktet.
Den alternative handling i dette tilfellet, i relasjon til den gruppen av skadelidte Lars tilhører (brukerne av dissen), ville være å sikre anlegget bedre, og da først og fremst å utvide fallunderlaget. Det er imidlertid ikke gitt at denne alternative handlingen ville vært effektiv på grunn av måten Lars falt av dissen på. Det er et pluss om studentene ser dette poenget. Men det må likevel være mest hensiktsmessig å forutsette at en slik alternativ handling effektivt ville hindret skaden.
Etter dette må det vurderes hvor stor risiko for skade som anlegget representerte.
Risikoens art består i personskader ved bruk av dissen - og da særlig fallskader. Det kan tenkes relativt alvorlige personskader i forbindelse med den farten og høyden som knytter seg til bruk av disser i sin alminnelighet. Likevel opplyses det i oppgavens faktum at en ikke har kjennskap til alvorlige personskader knyttet til bruk slike disser, noe det bør tas hensyn til.
Med hensyn til risikoens grad, altså sannsynligheten for at slik personskade skal inntre, kan det anføres at risikoen ikke er særlig stor ved normal bruk av dissen, jf. også opplysningene om skadefrekvens i oppgavens faktum. Risikoen grad kan ses i sammenheng med rolleforventningen til gruppen av skadelidte. Det må antas at brukeren vil treffe fallunderlaget og at det dermed har en tilstrekkelig rekkevidde, hvis fall skulle forekomme ved normal bruk. Dette må antas å gjelde både hvis dissen brukes av målgruppen - barn under I 1 år - eller ungdommer.
Flere studenter vil sikkert drøfte betydningen av risikoens grad nier isolert, og uten å trekke inn rolleforventningen til skadelidte. Når risikoens grad vurderes isolert, taler vi om en faktisk risiko, og dens betydning for den påståtte skadevolderens oppfordring til å reagere på skaderisikoen. Hvis vi trekker inn rolleforventingen i denne vurderingen kan man si det slik som Nygaard, at risikoen kan "bli for liten til" at det kan stilles krav om at den påståtte skadevolderen skal måtte reagere på den. Dette er en normativ beskrivelse av risikoen. Det må være valgfritt for studentene hvilken innfallsvinkel de velger å bruke. Men begge elementer bør kommenteres/drøftes i besvarelsen - selvsagt uten at denne terminologien er nødvendig.
I læreboken kommer Nygaard inn på at culpavurderingen i utgangspunktet skal foretas etter en objektiv vurdering fra den potensielle skadevolderens ståsted på det kritiske tidspunkt (da den potensielle skadevolderen sist kunne handlet annerledes, jf. det som skrives nederst på s. 175 (før bokstav c). Dette er vektlagt på kurset, og en må regne med at kandidatene gjør et poeng ut av det. Den objektive vurderingen gjelder også forholdene på skadelidtes side, jf. det Nygaard skriver om rolleforventningen til den aktuelle gruppen av skadelidte nederst på s. 192. Sensorene må ikke trekke kandidaten selv om det skulle komme noen kortere teoretiske betraktninger rundt disse forholdene. Tvert imot bør det ut fra kursets vektlegging gi solid pluss for god forståelse på disse punktene.
Når det gjelder rolleforventningen til skadelidte i vårt konkrete tilfelle, kan en nok i utgangspunket ikke regne med at ungdommer holder seg unna lekeapparater, til tross for advarsler gjennom skilt og bortvisning. På den andre siden vil studentene kanskje stille spørsmål ved hvilken betydning det har at bruken til Lars er ulovlig. I undervisningen har vi vært inne på Knallskudd-dommen fra Rt 1991 s. 1124, samt Boltepistoldommen fra Rt 1981 s.492. 1 disse dommene har det til en viss grad blitt vektlagt at forventningene til skadevolderen kan senkes hvis den skadelidte får tilgang til risikokilden ved et rettsbrudd. Men dette gjelder bare hvis den påståtte skadevolderen kan ha en berettiget forventning om at barn evt. unge ikke oppsøker stedet og risikokilden.
I vår sak må det nok forventes en viss uberettiget bruk av lekeapparatene, blant annet på grunn av omgivelsene - en park med lekeapparater. Men den uberettigede bruken kan nok medføre at man vil kreve noe mindre anstrengelser fra den påståtte skadevolderens side med hensyn til å gjennomføre en alternativ handling, så lenge det kan forventes at den potensielle gruppen av skadelidte har evne til å forstå det risikopotensialet som bruken av dissen representerer. Dissen representerer ingen felle for den aktuelle gruppen av skadelidte.
Dette siste hovedpoenget kan skilles ut fra det man kaller en rolleforventning til skadelidte, og tas inn som et poeng i en avsluttende domspolitisk vurdering av hvor terskelen skal legges for typetilfellet. Det er positivt om studentene klarer å nyansere på denne måten, og påpeke dette, men det kan ikke forventes.
Når det gjelder den konkrete vurderingen knyttet til rolleforventningen til gruppen av skadelidte, må det være et vesentlig poeng at det ikke fremgår klart av skiltet, eventuelt sammenholdt med apparatets karakter, hvorfor aldersgrensen er satt til I I år. Skiltet sier altså ikke noe mer om skaderisikoen enn det som følger av allmennkunnskap på bakgrunn av risikokildens karakter (disseanlegget).
Kandidatene bor også påpeke at rolleforventningen må relateres til alderen på brukergruppen. En øket alder fører ikke til at risikoen ved bruken av apparatet øker ved vanlig bruk. På bakgrunn av de prinsipielle føringene som følger av høyesterettspraksis, og som også kan utledes av den aktuelle aktivitetens karakter, så må det avgjørende derfor være om kommunen har etablert det standard sikkerhetsnivå, med hensyn til fallunderlaget, som følger av forskrifter og sakkyndige vurderinger. Det må vi legge til grunn er tilfellet i vår sak på bakgrunn av faktum. Ut fra en generell objektiv vurdering, sammenholdt med de mer generelle krav som kan stilles til denne typen virksomhet fra kommunens side, jf. Slengtaudommen, er det som er gjort fra kommunens side. i utgangspunktet en tilstrekkelig reaksjon på risikoen for skade.
På bakgrunn av dette bør utgangspunktet være at risikoen for uvettig bruk i utgangspunktet ligger hos den skadelidte. Dette kan begrunnes med grunnleggende hensyn i erstatningsretten. Erstatningsrettens funksjon er å kompensere skade som følge av risiko som den skadelidte ikke kunne forventes å beskytte seg mot. Når skadepotensialet er så avhengig av den skadelidtes egen bruk av apparatet, så bør skadelidte bare være beskyttet mot skade som utløses av en uventet risiko, for eksempel en konstruksjonsfeil ved apparatet. Det må forventes at i hvert fall eldre brukere har evne til å se det konkrete risikopotensialet ved en for vill bruk av dissen. Det er et stort pluss om kandidatene evner å resonnere på denne måten, men det kan nok ikke forventes at de gjør det.
Studentene vil kanskje også drøfte særskilt hvilken betydning det har at Lars sin atferd til en viss grad kan anses som "irregulær" - eller annerledes enn normal bruk. Her vil kanskje noen studenter vise til Hengebrodommen i Rt 1964 s.446. Saken gjaldt spørsmålet om et skytterlag som leide ut en hengebro til Heimevernet kunne bli ansvarlig på culpagrunnlag for en drukningsulykke, som oppsto ved at en av soldatene bar en tung gjenstand over broen alene. Han mistet balansen på broen da han skulle skifte grep om gjenstanden og falt i vannet. Skytterlaget ble frifunnet.
Resultatet blir begrunnet med at risikoen som hengebroen representerte ikke var kvalifisert i forhold til det som kunne forventes av alminnelige bruk. Høyesterett understøtter likevel argumentasjonen med at den konkrete skadelidtes bruk av den dominerende årsaken til skaden. I enkelte andre tilfeller i høyesterettspraksis - slik som i den nevnte knallskudddommen, har Høyesterett en tilsvarende tilnærming og understreker at skadelidts skadeutløsende atferd - grove uaktsomhet - er det dominerende elementet i årsaksbildet.
På bakgrunn av rettspraksis må en slik argumentasjon også være akseptabel fra studentenes side - også under ansvarsgrunnlaget. Dette er for øvrig i samsvar med høyesteretts tilnærmingsmåte i Slengtaudommen - uten at årsaks- og skyldterminologien blir brukt av Høyesterett på samme måte. Men vår oppgave kan også løses på bakgrunn av en rent objektiv vurdering, ut fra perspektivet til skadevolderen på det kritiske tidspunkt, altså det tidspunkt skadevolderens sist kunne handlet annerledes for å unngå skaden.
Subjektive forhold på skadevolders side kan trekkes inn i vurderingen, men da i utgangspunktet i skjerpende retning, jf. det som skrives på s. 195 (midten) i læreboken. Også dette er vektlagt på kurset, og kandidatene må nok en gang premieres hvis de viser forståelse på dette punktet. Skadevolders subjektive forhold aktualiseres nemlig i særlig grad i denne oppgaven, hvor risikoen for skade (rettslig sett) i utgangspunktet er liten, men hvor Peder har hatt direkte erfaringer med den risikoen som senere slår ut i skade. I utgangspunktet kan dette altså skjerpe Peders oppfordring til å reagere på risikoen for skade på eldre ungdommer som anvender dissen. Kandidatene bør imidlertid være noe varsomme med å legge avgjørende vekt på disse subjektive forholdene på skadevolders side. Den eventuelle ekstra oppfordringen til å reagere på risikoen som ligger i Peders subjektive kunnskap om risikoen, må sees i lys av at den generelle, objektive risikoen for skade, i utgangspunktet er nokså begrenset.
Betydningen av skadelidtes subjektive kunnskap om skaderisikoen: Det er mulig studentene på grunn av henvisningen i faktum om at Lars tidligere har fått en påminnelse fra Peder om at den konkrete/uvettige bruken av dissen kunne føre til nettopp den skademåten som skjedde, vil problematisere at det ikke kan etableres et ansvarsgrunnlag på grunn av skadelidtes subjektive kunnskap om skaderisikoen. l teorien er dette tidvis omtalt som skadelidtes aksept av risiko. Det er formidlet gjennom kurset at skadelidtes subjektive individuelle forhold, fortrinnsvis bør behandles under skl. § 5-1 i forbindelse med skadelidtes medvirkning. Ut fra rettspraksis og juridisk teori må det likevel være tillatt å problematisere om ansvarsgrunnlaget elimineres på grunnlag av aksept av risiko.
Denne eventuelle vurderingen av de subjektive forholdene på skadelidtes side allerede under grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag. må skje noe løsrevet fra den påståtte skadevolderens oppfordri g til å reagere på den mer generelle skaderisikoen. Vi har på kurset understreket at en "aksept av risiko"- tilnærming først og fremst er aktuell når skadelidte ved sin kunnskap kan forutse, eller være forberedt på, måten skaden kan skje på. Slik vi ser det, er det ikke på noen måte grunnlag for å trekke kandidatene for at de ikke har kommet inn på dette temaet. 1-Ivis det derimot gjøres, er det positivt om det vises til "hjemmelen" for en slik tilnærmingsmåte. l undervisningen har vi vist til dommen om Oksen på Stanghelle og Sneskavldommen. Disse er også å finne i læreboken, jf. s. 306. Den sistnevnte dommen er en underinstansdom (byretten).
Særlig om kumulative/anonyme feil: For arbeidsgiveransvar etter § 2-1 er det etter rettspraksis aktuelt å kumulere flere ansattes mindre feil, dersom enkeltfeilene alene ikke er tilstrekkelige til å utgjøre uaktsomhet. (Dette gjelder også anonyme feil.) Også arbeidsgiverens egne feil kan kumuleres med de ansattes. Ut fra oppgavens faktum, har kandidatene imidlertid ikke så stor oppfordring til å gå nærmere inn på dette.
Etter dette er den mest nærliggende konklusjonen trolig at Peder ikke har handlet uaktsomt, op- at kommunen dermed ikke er erstatningsansvar etter $ 2-1. Men i vurderingen av kandidatenes karakternivå, er kvaliteten på argumentasjonen som vanlig viktigere enn hvilken konklusjon kandidatene lander på.
3.3 Grunnvilkåret om årsakssammenheng
Dersom kandidatene har kommet til at grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag ikke er oppfylt, må grunnvilkåret om årsakssammenheng behandles subsidiært.
På kurset har vi først og fremst lagt vekt på betingelseslæren. Realisasjonslæren må imidlertid kunne anvendes som et alternativ, men den har ikke noen direkte hjemmel i høyesterettspraksis. Problemstillingen etter betingelseslæren blir om skaden ville skjedd om kommunens ansvarsbetingende forhold tenkes borte. Dermed fremstår Peder sin handling som en nødvendig betingelse for Lars sin skade, og kravet til faktisk årsakssammenheng er derfor i utgangspunktet oppfylt, jf. omfattende rettpraksis.
I p-pilledom Il ble det angitt som et vilkår for at kravet om faktisk årsakssammenheng var oppfylt, at den ansvarsbetingende handlingen er så vidt vesentlig i årsaksbildet, at det er naturlig å knytte erstatningsansvar til den. Det er ikke grunn til å regne Peder sitt bidrag til Lars sin skade som vesentlig i denne sammenhengen.
Ut fra oppgavens faktum, er det liten grunn til å drøfte om det skal foretas en rettslig_ avgrensning i årsakssammenheneen i det konkrete tilfellet. Men hvis studentene skulle komme inn på dette - og da helst nokså kort, må det aktuelle alternativet være om det må foretas en rettslig avgrensning i årsakssammenhengen fordi skaden skjedde på en atypisk måte.
Det er viktig at studentene i denne sammenhengen klarer å skille denne diskusjonen fra den foregående drøftelsen av culpavurderingen under ansvarsgrunnlaget. Det er meget positivt om studentene påpeker at det ikke blir aktuelt å drøfte problemstillingen om en rettslig avgrensning i årsakssammenhengen fordi betydningen av måten skaden skjedde på allerede er vurdert i relasjon til ansvarsbegrunnelsen på skadevolderens side under ansvarsgrunnlaget. Dette poenget er nevnt i undervisningen, men det står ikke i læreboken.
3.4 Utmåling
Når det gjelder personskaden til Lars, så har en ikke noe grunnlag for å problematisere utmålingen av erstatningssummen. En eventuell reduksjon i erstatningssunmnmen må behandles etter reglene i ski. §§ 5-1 og 5-2, jff nedenfor i punkt 3.5 og 3.6
3.5 Medvirkning etter skl. § 5-1
l relasjon til medvirkning etter ski. § 5-I. må det innledningsvis presiseres at kandidatene har fått beskjed om at det forventes en viss drøftelse av inngangsvilkåret "egen skyld", men at det ikke forventes særlig omfattende drøftelser knyttet til selve vurderingen av avkortning. Forutsetningen er at en har kommet til at det foreligger ansvarsgrunnlag, og spørsmålet må eventuelt drøftes subsidiært.
Spørsmålet er om Lars har et medansvar for sin egen skade etter ski. & 5-1, slik at erstatningssummen kan avkortes.
I forbindelse med ski. § 5-1 nr. 1, må det først drøftes om inngangsvilkårene er oppfylt, nemlig at skadelidte har "medvirket" ved "egen skyld", som henholdsvis representerer et krav om årsakssammenheng og et krav om culpaansvar.
Når det gjelder kravet om at skadelidte har "medvirket', kan vi i tråd med betingelseslæren, jfr. punkt 3.3 ovenfor, legge til grunn at Lars sin skade ikke ville skjedd dersom Lars ikke hadde benyttet seg av dissen. For at kravet om at Lars skal ha "medvirket', må imidlertid Lars sitt bidrag til egen skade også fremstå som vesentlig nok til at det er naturlig å knytte ansvar til bidraget. Også dette må besvares bekreftende siden Lars har en aktiv rolle i hendelsesforløpet frem til skaden. Kandidatene trenger egentlig ikke skrive noe særlig om dette.
l vurderingen av "egen skuld" skal vi ta stilling om Lars burde handlet annerledes i den aktuelle situasjonen ut fra vurderingskriteriene til den ulovfestede culpanormen. Spørsmålet er altså om Lars burde ha reagert på den risikoen for skade på ham selv, som det innebar å anvende ufo-dissen på den aktuelle måten.
Den alternative handlingen ville være å unnlate å anvende den aktuelle dissen, eventuelt å anvende den mer forsiktig.
Når det gjelder vurderingen av risikoens art ot; grad med hensyn til skade på Lars selv, så skal en her, på samme måte som for culpavurderingen på skadevolder side, ta utgangspunkt i den generelle (objektive) risikoen for skade. Ut fra en slik vurdering, er det nokså stor sannsynlighet (risikoens grad) for personskade (risikoens art) dersom en bruker dissen på en voldsom måte. I iys av det konkrete hendelsesforløpet, og ut fra allmenn kunnskap, kan man generelt forvente at en person ser risikopotensialet knyttet til det å bruke dissen på dette viset. Dette gjelder også en 16-åring. som i forholdet tii denne konkrete skaderisikoen, på bakgrunn av rettspraksis knyttet til medvirkningsregelen, må likestilles med en voksen. Det er positivt om studentene ser det poenget at det ikke nødvendigvis er slik at man stiller samme krav til et barn som til en voksen.
Det er fint om studentene påpeker at skaden ble utløst av at Lars mistet balansen, og ikke kom som et mer direkte resultat av risikofylt atferd. Poenget må imidlertid være at Lars nettopp har en oppfordring til å reagere på risikoen for å miste kontrollen på dissen.
På samme måte som for culpavurderingen på skadevolderens side, kan den skadelidte ha en særlig oppfordring til å reagere på risikoen for skade, ut fra særlig kunnskap om risikoen for skade. Faktum gir grunnlag for å problematisere dette punktet, jf. at Lars tidligere har fått advarsler knyttet til risikoen ved bruk av dissen.
Det er viktig at studentene klarer å strukturere fremstillingen på en mest mulig oversiktlig måte på de nevnte punktene, selv om drøftelsen altså ikke kan forventes å være like omfattende som drøftelsen av culpa på skadevolderens side.
Dersom en kommer til at Lars har medvirket til sin skade ved egen skyld, må det foretas en vurdering av hvor mye erstatningen skal avkortes, ut fra momentene i ski. § 5-1 nr. 1, 1. punktum. På dette punktet kan det forventes mindre fra kandidatenes side enn det som gjelder for drøftelsen av inngangsvilkårene. noe som også er formidlet til kandidatene på kurset.
Etter § 5-1 nr. 1, 1. punktum skal det tas hensyn til "atferden", noe som innebærer en avveiing av skadevolders og skadelidtes respektive skyldgrad og etiske klander. Det kan fremstå som naturlig å regne Lars sin uaktsomhet som større enn kommunens, jf. at kommunen i utgangspunktet har gjort det som er vanlig for å sikre mot skader i det foreliggende tilfellet.
Det skal også tas hensyn til atferdens "betydning for at skaden skjedde". Her skal skadevolders og skadelidtes bidrag til at skaden skjedde, vurderes i et årsaksperspektiv. Også på dette punktet kan antakelig skadelidtes bidrag ansees som nier vesentlig for at skaden inntraff, enn kommunens bidrag..
Når det gjelder momentet "omfanget av skaden", dreier det seg om skadevolders og skadelidtes bidrag til omfanget av skaden i et årsaksperspektiv, samt omfanget av skaden i seg selv. Dette momentet gir vel oppgavens faktum ikke noen spesiell grunn til å problematisere.
Momentet "forholdene ellers" gjelder sosiale hensyn, og spørsmålet om skadevolder burde hatt forsikring, jf Rt. 2005 s. 1714 (avsnitt 29). Forsikringselementet er det liten grunn til å problematisere ut fra oppgavens faktum og partene anførsler, men som et sosialt hensyn kan det nevnes at Lars er ung, og at erstatningssummen skal anvendes til å dekke tapt ervervstap for en lang tidsperiode. Det tilsier at en er varsom med å foreta en avkortning i erstatningssummen.
Avkortningen av erstatningssummen skjer etter rettspraksis i brøkdeler, jf. for eksempel Alpindommen i Rt. 2000 s. 1991.
3.6 Lempning etter ski. § 5-2
Det er ikke aktuelt å diskutere lemping etter ski. § 5-2 i denne oppgaven, fordi oppgaveteksten ikke legger opp til det, og fordi skadevolderen er en kommune. På grunn av kommunens forventede økonomiske ryggdekning, og fordi det er tale om en personskade på skadelidtes hånd, er det ikke aktuelt å anse erstatningsansvaret for urimelig tyngende for kommunen. Det er positivt dersom kandidatene får frem at § 5-2 representerer en snever unntaksregel.
4. Praktikumsoppgave - Tvisten mellom kommunen og Martine 4.1 Grunnvilkåret om skade
Det gjøres gjeldende krav etter ski. § 3-2a, og en har ut fra faktum ingen grunn til å problematisere om Maitines tapsposter omfattes av bestemmelsen. Grunnvilkåret om skade er derfor oppfylt.
4.2 Grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag
Det rettslige grunnlaget for avgjørelsen av om grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag er oppfylt i tvisten mellom kommunen og Maitine, er det samme som mellom kommunen og Lars, altså ski. § 2-1. Likevel må kandidatene se at culpavurderingen blir annerledes i relasjon til Maitine.
Det er for det første en annen alternativ handling som er aktuell for Peders vedkommende i relasjon til denne skadelidtegruppen (flytting av dissestativet). Denne handlingen er praktisk gjennomførbar, og ville effektivt ha hindret skader fra denne dissen på barn på lekeplassen.
Studentene trenger ikke gjøre så mye ut av generelle og isolerte poenger knyttet til risikoens art og grad, men det er viktig at de relateres til risikoen for skade på andre barn på lekeplassen.
Det interessante i denne culpadrøftelsen er hvordan den objektive forventningen til den påståtte skadevolderen påvirkes av rolleforventningen til skadelidte - her gjennom foreldrenes/eller andres voksenpersoners forventede tilsyn med de lekende barna.
I undervisningen har vi behandlet Gårdsdam-dommen i Rt 2002 s. 1283, også i relasjon til en konkret oppgave. Det er sentralt her at studentene ser at graden av tilsyn må vurderes i forhold til de aktuelle omgivelsene og barnets alder.
Den domspoiitiske vurderingen: Førstvoterendes uttalelse i Slengtaudommen har også en viss overføringsverdi til dette tilfellet. Vi må legge til grunn at vi i dagens samfunn aksepterer disser med det skadepotensialet de representerer for andre brukere av et lekeareal. Av denne grunn kan anleggseierne bare være ansvarlig for en særskilt/kvalifisert risiko ved anlegget utover det slike anlegg vanligvis representerer. Et spørsmål kan da være om ufo-dissens plassering sammen med disse apparatene representerte en slik særskilt risiko. En ufo-disse har i utgangspunktet ikke så veldig mye større potensial for skade på andre enn en vanlig disse. Men den noe større rekkevidde i sitt utslagsfelt. Uvettig eller voldsom bruk av dissen endrer heller ikke skadepotensialet - hvert fall ikke skaderisikoens grad - i forhold til andre barn enn det en normal bruk vil gjøre.
l utgangspunktet kan det være nærliggende å komme til at risikoen for skade må anses som nokså liten - rettslig sett, fra vår potensielle skadevolders synsvinkel - og dette på grunn av voksenpersoners forventede tilsyn med de minste barna på lekeplassen.
Noen studenter vil muligens problematisere om kommunen har fått en skjerpet oppfordring til å reagere på risikoen for denne skadelidtegruppen på grunn av foreldrenes bekymringsmeldinger om den ville og skremmende bruken av dissen. Akkurat i relasjon til dette poenget må det avgjørende være om foreldrenes bekymringsmeldinger representerer en objektiv vurdering av en "økning" av risikoen ved denne typen bruk for den typen skademåte/ skade som skjedde i Maitines tilfelle. Slik vi ser det, representerer ikke foreldrenes innspill noen særlig grunn til å kreve mer av den påståtte skadevolderen i denne situasjonen. Det er imidlertid positivt om studentene kan argumentere godt for det motsatte synspunktet.
4.3 Grunnvilkåret om årsakssammenheng
Det vises her til den tidligere gjennomgangen av vurderingstemaene knyttet til grunnvilkåret om årsakssammenheng. Det er ikke tvilsomt at grunnvilkåret er oppfylt også i dette tilfellet, dersom en først forutsetter at grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag er oppfylt.
4.5 Medvirkning etter ski. § 5-1
Det er ikke aktuelt å problematisere skadelidtes medvirkning tinder denne tvisten. Dette kan utledes direkte av ski. § 5-1 nr. 1, 2. punktum, der det fremgår at medvirkningsregelen ikke kan anvendes overfor barn under 10 år. Det er heller ikke aktuelt med passiv identifikasjon mellom Maitine og Marte, jff at dette avvises i Gårdsdamdommen i Rt. 2002 s. 1283.
4.6 Lempning etter ski. § 5-2
Her vises det til det som tidligere er sagt om lemping for kommuners vedkommende.
5. Praktikumsoppgave - Tvisten mellom kommunen og Marte 5.1 Grunnvilkåret om skade
Siden det dreier seg om en tredjemanns personskade i form av fremtidig ervervstap. vil grunnvilkåret om skade være oppfylt, jf. at slike tap omfattes av ski. § 3-1. Sjokkskade regnes også som skade i erstatningsrettslig forstand, jf. rettspraksisen nevnt nedenfor i 5.3.
5.2 Grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag
Når det gjelder grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag, kan en for tredjemannsskadens vedkommende, eventuelt subsidiært, bygge på det ansvarsgrunnlaget som er konstatert i forhold til primærskaden, jf. foran i avsnitt 4.2.
5.3 Grunnvilkåret om årsakssammenheng
Forutsetningen for å gå inn på drøftelsen av dette grunnvilkåret. er at det foreligger arbeidsgiveransvar etter drøftelsen foran i avsnitt 4.2.
l rettspraksis har sjokkskader for andre enn den primærskadelidte, blitt regnet som en tredjemannsskade. Det oppstår derfor en problemstilling til om grunnvilkåret om årsakssammenheng er oppfylt i relasjon til Martes sjokkskade. Det overordnede vurderingstemaet er i rettspraksis knyttet til rettslig avgrensning i årsakssammenhengen, og til spørsmålet om skaden er upåregnelig eller for fjern/avledet, slik at den ikke har erstatningsrettslig vern.
Disse overordnede vurderingstemaene blir likevel bare en ramme for de mer spesifikke vurderingstemaene for den rettslige avgrensningen i forhold til sjokkskade, slik de kan utledes av Bersageldommen, Soladommen og Hauketodommen. Kandidatene skal derfor delvis drøfte ut fra de generelle kriteriene for rettslig avgrensning, og delvis ut fra de mer spesifikke vurderingstemaene. De spesifikke vurderingstemaene må uansett være med for at kandidaten skal vise dypere forståelse for rettspraksisen på området.
For oversiktens skyld gjøres det kort rede for rettspraksis på området - som også er gjennomgått på kurset:
I Bersageldommen i Rt. 1960 s. 357 kom den nærstående til åstedet med vissheten om at hennes sønn var inne i en bil som var i ferd med å synke til bunns på sjøen. Bilen hadde stått på kaien med flere ungdommer i. Skadevolderen hadde dyttet til bilen slik at den trillet utfor kaien. Sønnen til den sjokkskadde druknet. Det ble gitt erstatning for sjokkskade, delvis med den begrunnelse at moren kom til åstedet umiddelbart etter hendelsen, og delvis med den begrunnelse at det var utvist etisk klanderverdig atferd fra skadevolderens side.
I Hauketodommen i Rt. 1985 s. 1011 ble hustruen til den skadelidte vitne til at mannen ble påført alvorlig skade på en gruoppvekkende måte (rammet i ansiktet av et tog da han stod på perrongen). I begge dommene ble det gitt erstatning for økonomisk tap som kunne knyttes til en sjokkskade som de pårørende fikk etter hendelsen, delvis med vektlegging av skadelidtes umiddelbare opplevelse av den hendelsen som førte til sjokkskaden.
Det finnes imidlertid en høyesterettsdom som omhandler psykisk skade som følge av et overbrakt dødsbudskap der vedkommende ikke ble tilkjent erstatning. Dette er den såkalte Soladommen i Rt. 1966 s. 163. Saken omhandler en mor som fikk besøk at en prest med budskap om at sønnen hadde omkommet i en motorsykkelulykke. Dødsbudskapet var overbrakt på en helt ordinær måte og på "så skånsom måte som mulig". Den sjokkskadde var altså ikke direkte tilskuer til ulykken, slik som i Bersageldommen og Hauketodommen.
Samlet gir de tre dommene inntrykk av at erstatning for sjokkskade helst er aktuelt hvor den sjokkskadde kom til åstedet, og fikk et opprivende synsinntrykk eller en annen form for dramatisk opplevelse utover selve dødsbudskapet.
Det kan, både generelt og ut fra rettspraksis på området, være naturlig å innlede drøftelsen med å ta stilling til om sjokkskaden fremstår som påregnelig. Generelt kan det stilles spørsmålstegn ved om problematiseringene knyttet til påregnelighet i de nevnte høyesterettsdommene om sjokkskade, kan overføres til vår tids syn på psykiske lidelser. For de fleste, inkludert nåtidens erstatningsrettslige teoretikere, fremstår det ikke som særlig upåregnelig (og heller ikke nødvendigvis fjernt og avledet, jf. lenger nedenfor) at tredjemenn med nær tilknytning til den primærskadelidte, kan få psykiske lidelser i forbindelse med mer dramatiske primærskader. På dette punktet kan altså rettspraksisen om sjokkskader fremstå som foreldet. Det er positivt om studentene påpeker dette, men det kan ikke forventes.
Det er uansett ikke klart at Martes sjokkskade er påregnelig. Marte har riktignok den samme nære relasjonen til den direkte skadelidte som i de dommene hvor det er gitt erstatning for sjokkskade, men det er ikke en like dramatisk hendelse som ligger bak, jf. dødsfallet i Bersageldommen og den meget alvorlige hodeskaden under særlige dramatiske omstendigheter i Hauketodommen. Det foreligger heller ikke noen etisk klander som kan gjøre det aktuelt å trekke grensen for det påregnelige videre enn ellers, jf. argumentasjonen i Bersageldommen. Den sistnevnte betraktningen viser for øvrig at det ikke er en helt tradisjonell påregnelighetsvurdering som foretas i slike tilfeller, jf. det som skrives i Nygaard på s. 379.
Det kunne være nærliggende med en konklusjon med hensyn til rettslig avgrensning dersom en kommer til at sjokkskaden ikke er påregnelig i vårt tilfelle. Slik rettspraksis har foretatt sine vurderinger, fremstår imidlertid ikke nødvendigvis påregnelighetsvurderingen som et selvstendig vilkår. I tillegg kommer vurderingstema som delvis kan sies å inngå i påregnelighetsdrøftelsen, og delvis synes å knytte seg til om skaden er fjern eller avledet.
Det ene vurderingstemaet gjelder karakteren av relasjonen mellom primærskadelidte og tredjemannen. Vi kan konstatere at Marte er mor til den direkte skadelidte. En så nær relasjon mellom primærskadelidte og tredjemann, vil på bakgrunn av de dommene som er nevnt foran, kvalifisere til erstatning for tredjemanns sjokkskade, dersom også andre momenter som vektlegges i helhetsvurderingen av om det skal gis erstatningsrettslig vern, trekker i samme retning.
Det andre vurderingskriteriet gjelder måten tredjemannen - den pårørende - får kjennskap til hendelsesforløpet og den nærståendes skade på. Når det gjelder dette vurderingsteamet, kan vi på bakgrunn av de dommene som er gjennomgått ovenfor konstatere at både skadehendelsens karakter og i hvilken grad den sjokkskadede selv får en direkte opplevelse av hendelsen - ved siden av kunnskapen om at ens nærstående er rammet, har betydning. Dess mer direkte denne opplevelsen er, i desto større grad vil den sjokkskadedes situasjon minne om den primærskadedes faktiske stilling. Det er et pluss om kandidatene ser dette poenget. Marte har vært direkte vitne til ulykken, noe som i utgangspunktet kan tale for erstatning. Og selv om Martines hodeskade ikke fremstår som like dramatisk som i Hauketodommen, dreier det seg likevel om en skade som lett kan oppleves som dramatisk.
Vurderingen av om tredjemanns sjokkskade har erstatningsrettslig vern, vil i stor grad bero på en helhetsvurdering av de vurderingstemaene som er gjennomgått i de foregående avsnittene.
På den ene siden har Marte en nær nok tilknytning til den direkte skadelidte, og er samtidig direkte vitne til den dramatiske hendelsen, det siste i motsetning til hva som var tilfellet i Soladommen. På den andre siden dreier det seg ikke om en like dramatisk hendelse som i de tre dommene, og det kan spørres om en på bakgrunn av de nevnte dommene bør trekke grensene for det erstatningsrettslige vernet snevrere enn å gi erstatning i et tilfelle som dette.
Alle de tre høyesterettsdommene er imidlertid av eldre dato. Den nyeste dommen er 23 år gammel, og i tilknytning til denne dommen har det vært stilt spørsmål ved om Høyesterett åpner for en litt mer liberal og "skadelidtvennlig" linje, se for eksempel Lødrup s. 297.
I norsk juridisk teori har Nygaard, Lødrup og Stenvik TfE 2005 s. 33 fig. stilt seg positive til at det i større grad enn tidligere gis erstatning for sjokkskade. Sistnevnte artikkel er også pensum på kurset. Forfatterne synes imidlertid ikke direkte å ta stilling til et mindre dramatisk tilfelle som vårt.
Likevel fremstår det kanskje som en for betydelig utvidelse av området for det erstatningsrettslige vernet for sjokkskader, dersom en ikke avgrenser mot erstatning for sjokkskader ved mindre dramatiske skadehendelser. Studentene må selvsagt konkludere uttrykkelig på dette punktet.
Det er mulig kandidatene avslutter besvarelsen sin her. Det er helt greit. Det er ikke særlig grunn til å problematisere de øvrige punktene i sekstrinnskjemaet og flere vil sikkert ha begrenset tid til å komme videre på disse punktene, selv om det ikke skal gjøres særlig mye ut av dette. En gjennomgang av punktene nedenfor kan eventuelt være subsidiære drøftelser/konstateringer av om vilkårene er oppfylt.
5.4 Utmåling
Oppgaveteksten gir ikke grunnlag for å problematisere utmålingen av erstatningssummen særskilt.
5.5 Medvirkning etter ski. § 5-1
Det er lite nærliggende å drøfte medvirkning. Problemstillingen måtte i så fall være om Marte ved å sette seg i den situasjonen som utløste sjokkskaden har medvirket ved egen skyld. Det er lite naturlig å stille spørsmål ved om Marte hadde en oppfordring til å reagere på risikoen for skade på sea selv, som det mangelfulle tilsynet av Martine representerte. Det ligger i sjokkskadens natur at det ikke er noe man forventes å ta forholdsregler mot. Begrensninger av skadevolderens ansvar ivaretas i første rekke av andre regelsett for denne skadetypen. Men disse synspunktene kan selvsagt diskuteres.
5.6 Lempning etter ski. § 5-2
Her vises det til det som tidligere er sagt om lemping for kommuners vedkommende.
|
Sist oppdatert 25. november 2008 av teg Kommentarer til denne siden. |