Sist oppdatert 3. mars 2008 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 2. studieår : JUS121
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
I) Konflikten i Darfur (en provins i Sudan) står først og fremst mellom janjaweed-militsen, som har tette bånd til den sudanske regjeringen, og lokale opprørsstyrker. Flere millioner mennesker har flyktet internt i Sudan på grunn av konflikten, og ca 240000 har flyktet til flyktningleirer i nabolandet Chad. Noen tusen bor også i flyktningleirer i Libya. Humanitære organisasjoner arbeider for å gi flyktningene mat og medisiner, men deres arbeid er blitt sterkt hindret av de stridende partene. Flere hundre tusen er døde som følge av den humanitære katastrofen som konflikten har skapt. I en rapport fra en ekspertgruppe under FN’s menneskerettsråd ble det nylig konkludert med at begge parter har begått grove brudd på menneskerettighetene og er ansvarlig for krigsforbrytelser. Videre ble det konkludert med at Sudans regjering "has manifestly failed to protect the population of Darfur from large-scale international crimes and has itself orchestrated and participated in these crimes".
Flere land, deriblant Norge, hevder at det foreligger en åpenbar trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. De viser særlig til de store flyktningstrømmene både internt og til nabolandene. Dessuten er den humanitære situasjonen så katastrofal at både FN’s formål og prinsipper og rådets tidligere praksis i slike tilfeller tilsier at vilkårene må regnes som oppfylt. Det vises særlig til Sikkerhetsrådets resolusjon 794 da en lignende situasjon utviklet seg i Somalia i 1992. Da uttalte rådet (uten at FN’s medlemsstater senere protesterte på det) at ”the magnitude of the human tragedy caused by the conflict in Somalia, further exacerbated by the obstacles being created to the distribution of humanitarian assistance, constitutes a threat to international peace and security”.
Sudan hevder på sin side at det ikke dreier seg om en internasjonal konflikt, slik ordlyden i art. 39 krever. Dessuten kan ingen vedtak etter kapittel VII stride mot FN’s formål og prinsipper, jf FN-paktens art. 24 (2). En tvangsmessig inngripen fra det internasjonale samfunn (gjennom FN) vil i dette tilfellet representere et ulovlig inngrep i landets interne anliggender, jf FN-paktens art. 2 (7).
Spørsmål 1: Drøft om situasjonen i Darfur, ut fra den beskrivelsen som er gitt ovenfor, er av en slik karakter at Sikkerhetsrådet har kompetanse til å treffe bindende vedtak etter FN-pakten kapittel VII. (Hvilken type tiltak som eventuelt kan eller bør settes inn, skal ikke drøftes.)
II) Norske fiskere har fisket i fjerne farvann i mange tiår. Slikt fiske har til nå vært basert på prøve- og forsøksløyve fra Fiskeridirektoratet. Den 2. mars 2007 ble en ny konsesjonsordning for fiske i farvann utenfor norsk fiskerijurisdiksjon vedtatt. Den nye konsesjonsordningen vil gi næringen mer forutsigelige rammevilkår. Samtidig gir det myndighetene bedre kontroll med aktiviteten og øker bevisstheten om bærekraftig resursforvaltning. Den nye konsesjonsordningen sikrer også at de kvotene Norge får tilgang til gjennom deltagelse i internasjonale organisasjoner, kan benyttes.
Første del av forskriften lyder:
”Forskrift om konsesjonsordning for fiske utenfor norsk fiskerijurisdiksjon
Fastsatt ved kongelig resolusjon 2. mars 2007 med hjemmel i lov av 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven) § 12, jf. §§ 6, 28, 29 og 31. Fremmet av Fiskeri- og kystdepartementet.
§ 1 (virkeområde)
Denne forskrift regulerer adgangen for norske fartøy til å drive ervervsmessig fiske
og fangst i områder utenfor norsk fiskerijurisdiksjon… Forskriften gjelder … ikke farvann underlagt annen stats nasjonale fiskerijurisdiksjon.
§ 2 (krav om tillatelse for å drive fiske i fjerne farvann)
Ingen må drive ervervsmessig fiske eller fangst med norsk fartøy i farvann som faller
inn under § 1.
Norske fartøy kan etter nærmere bestemmelser i denne forskrift likevel gis adgang til
å drive ervervsmessig fiske og fangst i farvann som faller inn under § 1 og som er
regulert av internasjonale fiskeriforvaltningsorgan (fjernfisketillatelse).”
Spørsmål 2: Drøft, med henvisning til relevante norske lover, hva som i forskriften § 1 menes med ”områder utenfor norsk fiskerijurisdiksjon”.
III) Kvikksølv er det farligste av alle tungmetall, fordi det er svært giftig, ikke-nedbrytbart og dessuten lett blir transportert over store avstander gjennom vann eller luft. Norge tar aktivt del i arbeidet for å forby eksport av kvikksølv, samt produksjon og omsetning av produkter som innholder kvikksølv. Dette gjøres både på globalt nivå gjennom FN’s miljøprogram UNEP og gjennom lobbyvirksomhet overfor EU, som i dag er verdens største eksportør av kvikksølv. Mens EU tidligere ble regnet som en bremsekloss i arbeidet med å få til en global avtale, har organisasjonen det siste halvåret endret holdning, og både EU-parlamentet og EUs miljøvernministrene har gått inn for et fullstendig eksportforbud.
Legg til grunn at FN’s miljøprogram (UNEP) på et plenumsmøte den 15. april 2007 vedtar en konvensjon der statene forplikter seg til å nedlegge et eksportforbud senest innen 2012. De viktigste bestemmelsene lyder slik (i utdrag, norsk oversettelse):
”Konvensjon om kvikksølv om kvikksølvholdige produkter
Art. 1 Partene forplikter seg til å forby eksport av metallisk kvikksølv (Hg) senest fra 1. januar 2012.
Art. 2 Fra det tidspunkt som nevnt i artikkel 1 forplikter partene seg til å forby produksjon, omsetning og bruk av produkter som inneholder kvikksølv, med følgende to unntak:
a) …
b) …
Art. 3 Kvikksølv som ikke lenger brukes til lovlige formål, jf art. 2, skal lagres på en måte som uten endringer i tilstand og konsentrasjon er sikker for menneskets helse og miljø.
Art. 4 Partene forplikter seg til å betale et årlig bidrag til UNEP som skal finansiere et nyopprettet kvikksølv-overvåkningsorgan under UNEP. Dette skal kontrollere gjennomføringen av denne konvensjon, om nødvendig med inspeksjoner til medlemslandene. ”
Art. 9 En parts forpliktelser etter denne konvensjon gjelder for alle områder som er underlagt denne partens jurisdiksjon.
Art. 10 Når det gjelder adgangen til å fremsette reservasjoner til denne konvensjon, gjelder Wien-konvensjonen om traktatrett (1969) art. 19-22 også i relasjon til parter som ikke har ratifisert Wien-konvensjonen.”
Norge undertegnet konvensjonen samme dag (15. april), sammen med alle EU’s medlemsland og en rekke andre land.
Legg videre til grunn at EU vedtar en forordning som gjennomfører artikkel 1 og 2 i konvensjonen. Når det gjelder artikkel 3 om sikker lagring ansees denne for oppfylt gjennom eksisterende lovgivning om håndtering av spesialavfall. Forordningen lyder (i utdrag):
”Europa-Parlamentets og Rådets forordning om eksportforbud og begrenset omsetning av metallisk kviksølv
(EØS-relevant tekst)
EUROPA-PARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPÆISKE UNION HAR -
under henvisning til traktaten om oprettelse af Det Europæiske Fællesskab, særlig artikel 133 og 175, stk. 1...
og ud fra følgende betragtninger:
(1) Kviksølvudslip er anerkendt som en trussel på globalt plan, der kræver en indsats på nationalt, regionalt og globalt plan....
(13) Målet med at mindske udsættelsen for kviksølv gennem et eksportforbud og en strærkt begrensning i adgangen til produktion, omsætning og brug kan ikke i tilstrækkelig grad nås af medlemsstaterne i betragtning af virkningerne for varebevægelserne og det fælles markeds funktion såvel som kviksølvforureningens grænseoverskridende art og kan derfor kun nås på fællesskabsplan. Fællesskabet kan derfor træffe foranstaltninger i overensstemmelse med subsidiaritetsprincippet, jf. traktatens artikel 5.
UDSTEDT FØLGENDE FORORDNING:
Artikel 1
Eksport fra Fællesskabet af metallisk kviksølv (Hg, CAS RN 7439-97-6) forbydes fra den 1. juli 2011.
Artikel 2
Fra datoen i artikel 1 er det, med de to undtag som fremgår af artiklerne 3 og 4, ikke lenger tilladt at produsere, omsætte eller bruge produkter som indeholder kviksølv.”
Unntakene i artikkel 3 og 4 er identiske med unntakene i konvensjonens artikkel 2 a) og b).
Spørsmål 3: Forklar med egne ord hvorfor EU anser subsidaritetsprinsippet for å være oppfylt.
Legg videre til grunn at EU oversender forordningen til EFTA-landene for godkjenning og implementering i EØS-området.
Spørsmål 4: Forklar hvordan en slik forordning blir inkludert i EØS-avtalen og hvordan den skal gjennomføres i norsk rett.
Etter at forordningen er gjort til en del av norsk rett, forbereder Miljøverndepartementet ratifikasjon av UNEP-konvensjonen. Departementet fokuserer i første omgang særlig på hvilke konsekvenser konvensjonen vil kunne få for håndteringen av den havarerte tyske ubåten U-864. Vraket av ubåten ligger på 150 meters dyp, cirka to kilometer vest for Fedje i Hordaland. U-864 ble senket av en britisk ubåt i februar 1945. Da var U-864 på vei fra Tyskland, via Norge, til Japan med krigsmateriell og personell med teknisk spesialkompetanse. I henhold til historisk dokumentasjon omfattet lasten mellom 60 og 70 tonn kvikksølv. Dette er 40 ganger mer kvikksølv enn det som samlet sett er deponert på land i Norge. Fiskeri- og kystdepartementet har nylig bestemt at ubåtvraket ikke skal heves men i stedet tildekkes med sand og betong der det ligger. Ifølge forsøk gjort ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA) vil dette stoppe kvikksølvlekkasjene fullstendig. Det er imidlertid en liten risiko for at jordskjelv eller ekstreme værforhold kan komme til å skape brister i tildekkingsskjoldet, slik at beskyttelsen kanskje ikke blir 100% effektiv likevel. Miljøverndepartementet anbefaler derfor at Norge tar en reservasjon til konvensjonens artikkel 3 (jf artikkel 9) med følgende ordlyd:
”Konvensjonens forpliktelser etter artikkel 3 gjelder bare for det norske landterritoriet.”
Spørsmål 5: Har Norge folkerettslig adgang til å sette fram en slik reservasjon?
Legg til grunn at Regjeringen gjør et særskilt vedtak om at Norge skal innta en slik reservasjon, og at departementet så utreder de øvrige sider ved norsk ratifikasjon.
Departementet kommer til at det på de fleste punkter vil være uproblematisk for Norge å oppfylle konvensjonen. Artiklene 1 og 2 er allerede gjennomført som et ledd i implementeringen av EU-forordningen. Når det gjelder artikkel 4 har departementet beregnet at den norske kontingenten vil utgjøre ca en halv million kroner i året. Dette er departementet villig til å finne penger til innenfor eksisterende budsjetter.
For å oppfylle konvensjonens artikkel 3 er det nødvendig med visse endringer i eksisterende regelverk. Hovedregelen i forurensningsloven § 7 er at ”ingen må ha, gjøre eller sette i verk noe som kan medføre fare for forurensning uten at det er lovlig etter §§ 8 eller 9 eller tillatt etter vedtak i medhold av § 11. § 8 er uaktuell i denne sammenheng. § 9 gir hjemmel til å fastsette nærmere forskrifter om ”grenseverdier for hvilke forurensninger som skal være tillatt eller at forurensning helt eller til bestemte tider skal være forbudt”. Det er på det rene at flere eksisterende forskrifter vil måtte endres for å oppfylle konvensjonens krav, siden disse i dag stiller krav til grenseverdier for kvikksølvforurensning fra avfallsdeponi, mens traktaten synes å inneholde et totalforbud mot at kvikksølv kan sive ut til omgivelsene. Blir forskriftene endret vil det også i tillatelser etter § 11 kunne settes et vilkår om fullstendig fravær av kvikksølvforurensning.
På denne bakgrunn kommer Miljøverndepartementet til at det ikke er nødvendig å innhente Stortingets samtykke til ratifikasjon. Miljøvernministeren foreslår overfor Regjeringen at UNEP-konvensjonen blir ratifisert med den nevnte reservasjon, og Regjeringen slutter seg til dette. Utenriksdepartementet foretar deretter de nødvendige folkerettslige skritt.
Spørsmål 6: Skulle Regjeringen innhentet Stortingets samtykke før ratifikasjon av UNEP-konvensjonen?
I) Konflikten i Darfur (ein provins i Sudan) står først og fremst mellom janjaweed-militsen, som har tette band til den sudanske regjeringa, og lokale opprørsstyrkar. Fleire millionar menneske har flykta internt i Sudan på grunn av konflikten, og ca 240000 har flykta til flyktningleirar i nabolandet Chad. Nokre tusen bur også i flyktningleirar i Libya. Humanitære organisasjonar arbeider for å gi flyktningane mat og medisinar, men arbeidet deira er blitt sterkt hindra av dei stridande partane. Fleire hundre tusen er døde som følgje av den humanitære katastrofen som konflikten har skapt. I ein rapport frå ei ekspertgruppe under FN sitt menneskerettsråd vart det nyleg konkludert med at begge partar har utført grove brot på menneskerettane og er ansvarlig for krigsbrotsverk. Vidare vart det konkludert med at regjeringa i Sudan "has manifestly failed to protect the population of Darfur from large-scale international crimes and has itself orchestrated and participated in these crimes".
Fleire land, mellom dei Noreg, hevdar at det ligg føre ei openberr trussel mot internasjonal fred og tryggleik. Dei viser særleg til dei store flyktningstraumane både internt og til nabolanda. Dessutan er den humanitære situasjonen så katastrofal at både dei føremåla og prinsippa som FN byggjer på og rådet sin tidligare praksis i slike tilfelle tilseier at vilkåra må reknast som oppfylt. Ein viser særleg til Tryggingsrådet sin resolusjon 794 då ein liknande situasjon utvikla seg i Somalia i 1992. Då uttalte rådet (utan at medlemsstatane i FN seinare protesterte på det) at ”the magnitude of the human tragedy caused by the conflict in Somalia, further exacerbated by the obstacles being created to the distribution of humanitarian assistance, constitutes a threat to international peace and security”.
Sudan hevdar på si side at det ikkje dreier seg om ein internasjonal konflikt, slik ordlyden i art. 39 krev. Dessutan kan ingen vedtak etter kapittel VII strida mot FN sine føremål og prinsipp, jf FN-pakta art. 24 (2). Eit tvangsmessig inngrep frå det internasjonale samfunnet (gjennom FN) vil i dette tilfellet representera eit ulovleg inngrep i landet sine indre forhold, jf FN-pakta art. 2 (7).
Spørsmål 1: Drøft om situasjonen i Darfur, ut frå den skildringa som er gitt
ovanfor, er av ein slik karakter at Tryggingsrådet har kompetanse til å treffa
bindande vedtak etter FN-pakta kapittel VII.
(Kva type tiltak som eventuelt kan eller bør setjast inn, skal ikkje drøftast.)
II) Norske fiskarar har fiska i fjerne farvatn i mange tiår. Slikt fiske har til no vore basert på prøve- og forsøksløyve frå Fiskeridirektoratet. Den 2. mars 2007 vart det vedteke ei ny konsesjonsordning for fiske i farvatn utanfor norsk fiskerijurisdiksjon. Den nye konsesjonsordninga vil gi næringa meir føresjåelege rammevilkår. Samtidig gir det styresmaktene betre kontroll med aktiviteten og aukar medvitet om bærekraftig resursforvalting. Den nye konsesjonsordninga sikrar også at dei kvotene Noreg får tilgang til gjennom deltaking i internasjonale organisasjonar, kan nyttast.
Første del av forskrifta lyder:
”Forskrift om konsesjonsordning for fiske utenfor norsk fiskerijurisdiksjon
Fastsatt ved kongelig resolusjon 2. mars 2007 med hjemmel i lov av 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven) § 12, jf. §§ 6, 28, 29 og 31. Fremmet av Fiskeri- og kystdepartementet.
§ 1 (virkeområde)
Denne forskrift regulerer adgangen for norske fartøy til å drive ervervsmessig fiske
og fangst i områder utenfor norsk fiskerijurisdiksjon… Forskriften gjelder … ikke farvann underlagt annen stats nasjonale fiskerijurisdiksjon.
§ 2 (krav om tillatelse for å drive fiske i fjerne farvann)
Ingen må drive ervervsmessig fiske eller fangst med norsk fartøy i farvann som faller
inn under § 1.
Norske fartøy kan etter nærmere bestemmelser i denne forskrift likevel gis adgang til
å drive ervervsmessig fiske og fangst i farvann som faller inn under § 1 og som er
regulert av internasjonale fiskeriforvaltningsorgan (fjernfisketillatelse).”
Spørsmål 2: Drøft, med tilvising til relevante norske lover, kva som i forskrifta § 1 blir meint med ”områder utenfor norsk fiskerijurisdiksjon”.
III) Kvikksølv er det farlegaste av alle tungmetall, fordi det er svært giftig, ikkje-nedbrytbart og dessutan lett blir transportert over store avstandar gjennom vatn eller luft. Noreg tek aktivt del i arbeidet for å forby eksport av kvikksølv, samt produksjon og omsetjing av produkt som inneheld kvikksølv. Dette gjer ein dels på globalt nivå gjennom FN sitt miljøprogram UNEP og dels gjennom lobbyverksemd overfor EU, som i dag er verdas største eksportør av kvikksølv. Medan EU tidlegare vart rekna som ein bremsekloss i arbeidet med å få til ein global avtale, har organisasjonen det siste halvåret endra haldning, og både EU-parlamentet og miljøvernministarane i EU-landa har gått inn for et fullstendig eksportforbod.
Legg til grunn at FN sitt miljøprogram (UNEP) på eit plenumsmøte den 15. april 2007 vedtek ein konvensjon der statane lovar å leggja ned eit eksportforbod seinast innan 2012. Dei viktigaste reglane i konvensjonen lyder slik (i utdrag, norsk omsetjing):
”Konvensjon om kvikksølv om kvikksølvholdige produkter
Art. 1 Partene forplikter seg til å forby eksport av metallisk kvikksølv (Hg) senest fra 1. januar 2012.
Art. 2 Fra det tidspunkt som nevnt i artikkel 1 forplikter partene seg til å forby produksjon, omsetning og bruk av produkter som inneholder kvikksølv, med følgende to unntak:
a) …
b) …
Art. 3 Kvikksølv som ikke lenger brukes til lovlige formål, jf art. 2, skal lagres på en måte som uten endringer i tilstand og konsentrasjon er sikker for menneskets helse og miljø.
Art. 4 Partene forplikter seg til å betale et årlig bidrag til UNEP som skal finansiere et nyopprettet kvikksølv-overvåkningsorgan under UNEP. Dette skal kontrollere gjennomføringen av denne konvensjon, om nødvendig med inspeksjoner til medlemslandene. ”
Art. 9 En parts forpliktelser etter denne konvensjon gjelder for alle områder som er underlagt denne partens jurisdiksjon.
Art. 10 Når det gjelder adgangen til å fremsette reservasjoner til denne konvensjon, gjelder Wien-konvensjonen om traktatrett (1969) art. 19-22 også i relasjon til parter som ikke har ratifisert Wien-konvensjonen.”
Noreg underteikna konvensjonen same dag (15. april), saman med alle medlemslanda i EU og ei rekkje andre land.
Legg vidare til grunn at EU vedtek ei forordning som gjennomfører artikkel 1 og 2 i konvensjonen. Når det gjeld artikkel 3 om sikker lagring vert denne rekna for oppfylt gjennom eksisterande lovgiving om handtering av spesialavfall. Forordninga lyder (i utdrag):
”Europa-Parlamentets og Rådets forordning om eksportforbud og begrenset omsetning av metallisk kviksølv
(EØS-relevant tekst)
EUROPA-PARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPÆISKE UNION HAR -
under henvisning til traktaten om oprettelse af Det Europæiske Fællesskab, særlig artikel 133 og 175, stk. 1...
og ud fra følgende betragtninger:
(1) Kviksølvudslip er anerkendt som en trussel på globalt plan, der kræver en indsats på nationalt, regionalt og globalt plan....
(13) Målet med at mindske udsættelsen for kviksølv gennem et eksportforbud og en strærkt begrensning i adgangen til produktion, omsætning og brug kan ikke i tilstrækkelig grad nås af medlemsstaterne i betragtning af virkningerne for varebevægelserne og det fælles markeds funktion såvel som kviksølvforureningens grænseoverskridende art og kan derfor kun nås på fællesskabsplan. Fællesskabet kan derfor træffe foranstaltninger i overensstemmelse med subsidiaritetsprincippet, jf. traktatens artikel 5.
UDSTEDT FØLGENDE FORORDNING:
Artikel 1
Eksport fra Fællesskabet af metallisk kviksølv (Hg, CAS RN 7439-97-6) forbydes fra den 1. juli 2011.
Artikel 2
Fra datoen i artikel 1 er det, med de to undtag som fremgår af artiklerne 3 og 4, ikke lenger tilladt at produsere, omsætte eller bruge produkter som indeholder kviksølv.”
Unntaka i artikkel 3 og 4 er identiske med unntaka i konvensjonen artikkel 2 a) og b).
Spørsmål 3: Forklar med eigne ord kvifor EU reknar subsidaritetsprinsippet for å vera oppfylt.
Legg vidare til grunn at EU oversender forordninga til EFTA-landa for godkjenning og implementering i EØS-området.
Spørsmål 4: Forklar korleis ei slik forordning blir inkludert i EØS-avtalen og korleis ho skal gjennomførast i norsk rett.
Etter at forordninga er gjort til ein del av norsk rett, førebur Miljøverndepartementet ratifikasjon av UNEP-konvensjonen. Departementet fokuserer i første omgang særleg på kva konsekvensar konvensjonen vil kunna få for handteringa av den havarerte tyske ubåten U-864. Vraket av ubåten ligger på 150 meters djup, cirka to kilometer vest for Fedje i Hordaland. U-864 vart senka av ein britisk ubåt i februar 1945. Då var U-864 på veg frå Tyskland, via Noreg, til Japan med krigsmateriell og personell med teknisk spesialkompetanse. Den historiske dokumentasjonen tilseier at lasta omfatta mellom 60 og 70 tonn kvikksølv. Dette er 40 gonger meir kvikksølv enn det som samla sett er deponert på land i Noreg. Fiskeri- og kystdepartementet har nylig bestemt at ubåtvraket ikkje skal hevast men i staden dekkast til med sand og betong der det ligg. Ifølgje forsøk gjort ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA) vil dette stoppa kvikksølvlekkasjane fullstendig. Men det er ein liten risiko for at jordskjelv eller ekstreme vêrforhold kan koma til å skapa brester i tildekkingsskjoldet, slik at vernet mot ureining kanskje ikkje blir 100% effektivt likevel. Miljøverndepartementet tilrår difor at Noreg tek ein reservasjon til artikkel 3 (jf artikkel 9) i konvensjonens, med følgjande ordlyd:
”Konvensjonens forpliktelser etter artikkel 3 gjelder bare for det norske landterritoriet.”
Spørsmål 5: Har Noreg folkerettsleg sett høve til å setja fram ein slik reservasjon?
Legg til grunn at Regjeringa gjer eit særskilt vedtak om at Noreg skal ta inn ein slik reservasjon, og at departementet så utgreier andre sider ved norsk ratifikasjon.
Departementet kjem til at det på dei fleste punkt vil vera uproblematisk for Noreg å oppfylla konvensjonen. Artiklane 1 og 2 er allereie gjennomført som et ledd i implementeringa av EU-forordninga. Når det gjeld artikkel 4 har departementet rekna ut at den norske kontingenten vil utgjera ca ein halv million kroner i året. Dette er departementet villig til å finna pengar til innanfor eksisterande budsjett.
For å oppfylla artikkel 3 i konvensjonens er det nødvendig med visse endringar i eksisterande regelverk. Hovudregelen i forurensingslova § 7 er at ”ingen må ha, gjøre eller sette i verk noe som kan medføre fare for forurensning uten at det er lovlig etter §§ 8 eller 9 eller tillatt etter vedtak i medhold av § 11. § 8 er uaktuell i denne samanhengen. § 9 gir heimel til å fastsetja nærare forskrifter om ”grenseverdier for hvilke forurensninger som skal være tillatt eller at forurensning helt eller til bestemte tider skal være forbudt”. Det er på det reine at fleire eksisterande forskrifter vil måtta endrast for å oppfylla krava i konvensjonens, sidan forskriftene i dag stiller krav til grenseverdiar for kvikksølvureining frå avfallsdeponi, medan traktaten synest å innehalda eit totalforbod mot at kvikksølv kan siva ut til omgivnadene. Blir forskriftene endra vil det også i løyve etter § 11 kunne bli sett eit vilkår om fullstendig fråvær av kvikksølvureining.
På denne bakgrunnen kjem Miljøverndepartementet til at det ikkje er nødvendig å innhenta samtykke frå Stortinget til ratifikasjon. Miljøvernministeren føreslår overfor Regjeringa at UNEP-konvensjonen blir ratifisert med den nemnde reservasjonen, og Regjeringa sluttar seg til dette. Utanriksdepartementet føretek deretter dei nødvendige folkerettslege skritta.
Spørsmål 6: Skulle Regjeringa ha henta inn samtykke frå Stortinget før ratifikasjon av UNEP-konvensjonen?
|
Sist oppdatert 3. mars 2008 av TEG Kommentarer til denne siden. |