Sist oppdatert 27. mai 2008 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 2. studieår : JUS121
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
DEL I:
”Tanken på vindmøller til havs gjør meg enormt begeistret”, sa olje- og energiminister Åslaug Haga da hun 5. februar i år fikk overlevert rapporten ”Energi21” som slår fast at Norge kan bli storeksportør av miljøvennlig og fornybar energi. ”Vindmøller til havs har potensial til å bli den nye oljen, vi har en stor sokkel der det blåser mye og konstant”, sa Haga videre.
Det norske selskapet Vestavind har for tiden to slike prosjekt under planlegging. Det ene prosjektet, Stadtvind, er planlagt nordvest for Stadt i Sogn og Fjordane. Dette vil ligge ca 18 nautiske mil fra land (regnet fra grunnlinja). Planen er å bruke flytende vindmøller som er knyttet til havbunnen med et anker. Strømmen vil bli ført i land gjennom en kabel på havbunnen.
På et debattmøte i Bergen 15. mars i år kommer det til en heftig ordveksling mellom kraftselskapet og representanter for fiskeriinteressene. Direktøren for Vestavind hevder at ”ingen kan hindre oss i å montere vindmøller til havs, i alle fall ikke utenfor territorialgrensa”. Lederen i Norges Fiskarlag repliserer at det ville være høyst urimelig om kraftselskapene skulle være helt fritatt fra nasjonale regler, mens fiskerne må finne seg i omfattende restriksjoner både innenfor og utenfor territorialgrensa.
Etter dette ber Vestavind om et møte med Fiskeridepartementet for å få avklart rettstilstanden. Ekspedisjonssjefen forklarer at kravet om konsesjon etter energiloven bare gjelder for tiltak på landjorda, mens kravet om konsekvensutredning og byggeløyve etter plan- og bygningsloven også gjelder utover i sjøen et stykke, ut til grunnlinja. Han forteller at departementet vil foreslå at det blir utarbeidet ei forskrift etter lov om Norges økonomiske sone av 17. desember 1976 nr. 91 § 7, og at man der kommer til å stille konsesjonskrav til etablering av vindmøller i den økonomiske sona. Han forklarer at § 7 ble til på bakgrunn av FNs Havrettskonferanse i 1975, og at teksten i § 7 bygde ordrett på det daværende utkastet til Havrettskonvensjon. Han legger til at Havrettskonvensjonen (1982) § 56 (1) (a) nå gir Norge et klart folkerettslig grunnlag for å regulere produksjonen av vindkraft til havs på denne måten. Han viser også til en merknad til i proposisjonen til loven (Ot. Prp. Nr. 4 (1976-77) s. 5), der det heter:
”Forhandlingsresultatet fra havrettskonferansen forutsetter at kyststaten i tillegg til eksklusive og suverene rettigheter over de levende ressurser innen sonen, også skal ha særlig myndighet (jurisdiksjon) i enkelte andre henseender som enten er nært knyttet til ressursene, eller har forbindelse med annen økonomisk utnyttelse av den økonomiske sone. Med sikte på dette forutsettes i § 7 at Kongen skal ha adgang til å treffe bestemmelser om slike ytterligere tiltak, innenfor den ramme som følger av folkeretten.”
Til dette svarer advokaten til Vestavind at ”ut fra legalitetsprinsippet hjelper det lite at Havrettskonvensjonen nevner vindkraft, så lenge den norske regelen er taus om den slags”. Han legger til at brudd på forskrifta i tilfelle vil være straffesanksjonert etter § 8 i loven.
Spørsmål 1: Drøft om Regjeringa har hjemmel i Lov om Norges økonomiske sone § 7 til å gi ei forskrift som regulerer utplasseringa av Stadtvind og andre vindmølleparker innenfor 200-mils-grensa.
Legg videre til grunn at regjeringa den 2. mai 2008 utarbeider ei slik forskrift. Der blir det for det første stilt krav om konsesjon for å etablere havvindmøller langs norskekysten, ut til 200-mils-grensa. For det andre krever forskrifta at slike anlegg må oppfylle ”alle dei krav til materialbruk som norsk lov stiller”. For det tredje forbyr forskrifta all skipstrafikk som ikke er knyttet til det aktuelle vindmølle-prosjektet i en omkrets av 1 km fra slike anlegg. Vestavind får i brev av 21. mai 2008 løyve til å bygge ut Stadtvind.
Konsesjonen til Stadtvind vekker sterke reaksjoner hos norske og islandske fiskere. De hevder at vindmølleparken vil stenge fiskerne ute fra viktige fiskeriområde. Særlig reagerer de på at vernesona rundt anlegget er mer omfattende enn det Havrettskonvensjonen art. 60 (5) gir kyststaten anledning til å etablere. Island reiser derfor sak for den internasjonale domstolen (ICJ) med påstand om at Norge gjennom konsesjonen til Stadtvind og forskrifta sitt krav til vernesone krenker Havrettskonvensjonen. Norge påstår saka avvist fordi Island ikke har godtatt domstolens generelle kompetanse etter ICJ-statuttene art. 36 (2). Island sier at de godtar domstolens kompetanse i denne saka, og at det må være godt nok. Island viser dessuten til at partene til Havrettskonvensjonen (medregnet Norge og Island) har plikt til å løse eventuelle tvister gjennom fredelige midler, jf art. 279.
Spørsmål 2: Drøft om søksmålet fra Island må avvises på grunn av manglende søksmålskompetanse.
Den største teknologiske utfordringa for de som vil bygge vindmølleparker til havs er korrosjon. Kombinasjonen av saltvann, bølger og vind gjør at både metall og betongkonstruksjoner har en tendens til å bli svekket og gå i oppløsning etter ei tid. Det blir derfor arbeidet mye med å utvikle ekstremt værfaste malingstyper. I juli 2008 blir det kjent at firmaet Bergensmaling har utarbeidet en ekstremt slitesterk maling for slike forhold, kalt ”Bergsjø”. Olje- og energiministeren uttaler da at ”takket være dyktige ingeniører i Bergen kan endelig visjonen om storstilt kraftproduksjon til havs bli en realitet”. Det hun ikke er klar over, er at malingen inneholder mikroskopiske mengder kvikksølv, og at EU har planer om å innføre et krav om ”null-toleranse” for kvikksølvholdige produkt.
Den 29.07.08 vedtar EU følgende forordning:
”Europa-Parlamentets og Rådets forordning nr. 902/08 om eksportforbud og begrenset omsetning av metallisk kviksølv (EØS-relevant tekst)
Artikel 1: Eksport fra Fællesskabet af metallisk kviksølv (Hg) forbydes fra den 1. august 2008.
Artikel 2: Fra datoen i artikel 1 er det ikke lenger tilladt at produsere, omsætte eller bruge produkter som indeholder kviksølv...”
EØS-komiteen vedtar å innlemme denne forordninga i EØS-avtalen. I Stortinget er det uenighet om hvor vid geografisk rekkevidde ho bør få. Et mindretall mener det må være nok at forordninga gjelder ut til grunnlinjene, slik som plan- og bygningsloven. Flertallet legger derimot vekt på at det av hensyn til de folkerettslige pliktene, jf EØS-avtalen art. 126, synes nødvendig å gi reglene ei videre rekkevidde. Stortinget vedtar å gjennomføre forordninga i norsk rett gjennom følgende lov, datert 2. september 2008:
”Lov om gjennomføring i norsk rett av EØS-avtalens vedlegg V punkt 39 (rådsforordning (EØF) nr. 902/08) om eksportforbud og begrenset omsetning av metallisk kvikksølv.
§ 1 EØS-avtalens vedlegg V punkt 39 (rådsforordning (EØF) nr. 902/08) om eksportforbud og begrenset omsetning av metallisk kvikksølv gjelder som lov.
§ 2. Loven gjelder for all virksomhet på norsk territorium, ut til territorialgrensen.
§ 3 Loven trer i kraft straks.”
Vestavind plasserer ut de første test-vindmøllene i Stadtvind-prosjektet i november 2008. Disse er produsert i Russland, og malt med ”Bergsjø”. Miljøvernforbundet reiser da sak for Fjordane Tingrett med påstand om at vindmøllene må fjernes fordi de inneholder kvikksølvholdig maling. Vestavind hevder på sin side at loven om kvikksølvholdige produkt ikke gjelder for Stadvind, siden vindmøllene er plassert så langt til havs. Til dette svarer Miljøvernforbundet at denne loven må leses i lys av Norges plikter etter EØS-avtalen. Disse tilsier at forordninga også må gjelde innenfor den økonomiske sona. Tingretten vender seg da til EFTA-domstolen, i samsvar med Domstolsloven § 51a og ODA-avtalen art. 34, og ber denne uttale seg om følgende spørsmål:
”Har Norge etter EØS-avtalen art. 126 plikt til å gjera forordninga gjeldande også for verksemd i den økonomiske sona?”
Svaret frå EFTA-domstolen er kort: ”JA”. I begrunnelsen blir det vist til ODA-avtalen art. 3 (2) og til at de tilsvarende reglene om jurisdiksjon i EF-traktaten av EF-domstolen er tolket slik at medlemsstatene må gjennomføre EF-retten også utenfor territorialgrensa, i den grad de har jurisdiksjon der. Miljøvernforbundet hevder saka med dette er avgjort, siden både lojalitetsprinsippet og presumsjonsprinsippet taler i deres favør. Advokaten for Stadtvind mener derimot at svaret fra EFTA-domstolen ikke kan være avgjørende. For det første gjelder art. 126 bare for selve EØS-avtalen og ikke vedleggene, mener han. Dessuten er ordlyden der så klar, og i samsvar med en like klar ordlyd i loven om kvikksølvholdige produkt, at norske domstoler må legge den til grunn på tross av det EFTA-domstolen har uttalt.
Spørsmål 3: Drøft om forbudet i loven om kvikksølvholdige produkt også gjelder for de utplasserte vindmøllene i Stadtvind-prosjektet.
DEL II (teller om lag 1/5):
Spørsmål 4: Gjør rede for rettsgrunnlaget til maktforbudet og prinsippet om fredelig tvisteløsning i folkeretten, og drøft hvilken sammenheng det er mellom disse prinsippene.
Vedlegg:
Utdrag fra FN-pakta
Utdrag fra ICJ-statuttene
Utdrag fra Havrettskonvensjonen
DEL I:
”Tanken på vindmøller til havs gjør meg enormt begeistret”, sa olje- og energiminister Åslaug Haga då ho 5. februar i år fekk overlevert rapporten ”Energi21” som slår fast at Norge kan bli storeksportør av miljøvenleg og fornybar energi. ”Vindmøller til havs har potensial til å bli den nye oljen, vi har en stor sokkel der det blåser mye og konstant”, sa Haga vidare.
Det norske selskapet Vestavind har for tida to slike prosjekt under planlegging. Det eine prosjektet, Stadtvind, er planlagt nordvest for Stadt i Sogn og Fjordane. Dette vil liggja ca 18 nautiske mil frå land (rekna frå grunnlina). Planen er å bruka flytande vindmøller som er knytte til havbotn med eit anker. Straumen vil bli ført i land gjennom ein kabel på havbotnen.
På eit debattmøte i Bergen 15. mars i år kjem det til ei heftig ordveksling mellom kraftselskapet og representantar for fiskeriinteressene. Direktøren for Vestavind hevdar at ”ingen kan hindra oss i å montera vindmøller til havs, i alle fall ikkje utanfor territorialgrensa”. Leiaren i Norges Fiskarlag repliserer at det ville vera høgst urimeleg om kraftselskapa skulle vera heilt fritekne frå nasjonale reglar, medan fiskarane må finna seg i omfattande restriksjonar både innanfor og utanfor territorialgrensa.
Etter dette ber Vestavind om eit møte med Fiskeridepartementet for å få avklart rettstilstanden. Ekspedisjonssjefen forklarer at kravet om konsesjon etter energilova berre gjeld for tiltak på landjorda, medan krava om konsekvensutgreiing og byggjeløyve etter plan- og bygningslova også gjeld utover i sjøen eit stykke, ut til grunnlina. Han fortel at departementet vil føreslå at det blir utarbeidd ei forskrift etter lov om Norges økonomiske sone av 17. desember 1976 nr. 91 § 7, og at ein der kjem til å stilla konsesjonskrav til etablering av vindmøller i den økonomiske sona. Han forklarar at § 7 vart til på bakgrunn av FN sin Havrettskonferanse i 1975, og at teksten i § 7 bygde ordrett på det utkastet til Havrettskonvensjon som då låg føre. Han legg til at Havrettskonvensjonen (1982) § 56 (1) (a) no gir Norge eit klart folkerettsleg grunnlag for å regulera produksjonen av vindkraft til havs på denne måten. Han viser også til ein merknad til i proposisjonen til lova (Ot. Prp. Nr. 4 (1976-77) s. 5), der det heiter:
”Forhandlingsresultatet fra havrettskonferansen forutsetter at kyststaten i tillegg til eksklusive og suverene rettigheter over de levende ressurser innen sonen, også skal ha særlig myndighet (jurisdiksjon) i enkelte andre henseender som enten er nært knyttet til ressursene, eller har forbindelse med annen økonomisk utnyttelse av den økonomiske sone. Med sikte på dette forutsettes i § 7 at Kongen skal ha adgang til å treffe bestemmelser om slike ytterligere tiltak, innenfor den ramme som følger av folkeretten.”
Til dette svarar advokaten til Vestavind at ”ut frå legalitetsprinsippet hjelper det lite at Havrettskonvensjonen nemner vindkraft, så lenge den norske regelen er taus om den slags”. Han legg til at brot på forskrifta i tilfelle vil vera straffesanksjonert etter § 8 i lova.
Spørsmål 1: Drøft om Regjeringa har heimel i Lov om Norges økonomiske sone § 7 til å gi ei forskrift som regulerer utplasseringa av Stadtvind og andre vindmølleparkar innanfor 200-mils-grensa.
Legg vidare til grunn at regjeringa den 2. mai 2008 utarbeider ei slik forskrift. Der blir det for det første stilt krav om konsesjon for å etablera havvindmøller langs norskekysten, ut til 200-mils-grensa. For det andre krev forskrifta at slike anlegg må oppfylla ”alle dei krav til materialbruk som norsk lov stiller”. For det tredje forbyr forskrifta all skipstrafikk som ikkje er knytt til det aktuelle vindmølle-prosjektet i ein omkrins av 1 km frå slike anlegg. Vestavind får i brev av 21. mai 2008 løyve til å byggja ut Stadtvind.
Konsesjonen til Stadtvind vekkjer sterke reaksjonar hjå norske og islandske fiskarar. Dei hevdar at vindmølleparken vil stengja fiskarane ute frå viktige fiskeriområde. Særleg reagerer dei på at vernesona rundt anlegget er meir omfattande enn det Havrettskonvensjonen art. 60 (5) gir kyststaten høve til å etablera. Island reiser difor sak for den internasjonale domstolen (ICJ) med påstand om at Norge gjennom konsesjonen til Stadtvind og forskrifta sitt krav til vernesone krenkjer Havrettskonvensjonen. Norge påstår saka avvist fordi Island ikkje har godteke domstolen sin generelle kompetanse etter ICJ-statuttane art. 36 (2). Island seier at dei godtek domstolen sin kompetanse i denne saka, og at det må vera godt nok. Island viser dessutan til at partane til Havrettskonvensjonen (medrekna Norge og Island) har plikt til å løysa eventuelle tvistar gjennom fredelege midlar, jf art. 279.
Spørsmål 2: Drøft om søksmålet frå Island må avvisast på grunn av manglande søksmålskompetanse.
Den største teknologiske utfordringa for dei som vil byggja vindmølleparkar til havs er korrosjon. Kombinasjonen av saltvatn, bølgjer og vind gjer at både metall og betongkonstruksjonar har ein tendens til å bli svekka og gå i oppløysing etter ei tid. Det blir difor arbeidd mykje med å utvikla ekstremt værfaste målingstypar. I juli 2008 blir det kjent at firmaet Bergensmaling har utarbeidd ein ekstremt slitesterk måling for slike forhold, kalla ”Bergsjø”. Olje- og energiministeren uttalar då at ”takket være dyktige ingeniører i Bergen kan endelig visjonen om storstilt kraftproduksjon til havs bli en realitet”. Det ho ikkje er klar over er at målinga inneheld mikroskopiske mengder kvikksølv, og at EU har planar om å innføra eit krav om ”null-toleranse” for kvikksølvhaldige produkt.
Den 29.07.08 vedtek EU følgjande forordning:
”Europa-Parlamentets og Rådets forordning nr. 902/08 om eksportforbud og begrenset omsetning av metallisk kviksølv (EØS-relevant tekst)
Artikel 1: Eksport fra Fællesskabet af metallisk kviksølv (Hg) forbydes fra den 1. august 2008.
Artikel 2: Fra datoen i artikel 1 er det ikke lenger tilladt at produsere, omsætte eller bruge produkter som indeholder kviksølv...”
EØS-komiteen vedtek å innlemma denne forordninga i EØS-avtalen. I Stortinget er det usemje om kor vid geografisk rekkevidde ho bør få. Eit mindretal meiner det må vera nok at forordninga gjeld ut til grunnlinene, slik som plan- og bygningslova. Fleirtalet legg derimot vekt på at det av omsyn til dei folkerettslege pliktene, jf EØS-avtalen art. 126, synes nødvendig å gi reglane ei vidare rekkevidde. Stortinget vedteke å gjennomføra forordninga i norsk rett gjennom følgjande lov, datert 2. september 2008:
”Lov om gjennomføring i norsk rett av EØS-avtalens vedlegg V punkt 39 (rådsforordning (EØF) nr. 902/08) om eksportforbud og begrenset omsetning av metallisk kvikksølv.
§ 1 EØS-avtalens vedlegg V punkt 39 (rådsforordning (EØF) nr. 902/08) om eksportforbud og begrenset omsetning av metallisk kvikksølv gjelder som lov.
§ 2. Loven gjelder for all virksomhet på norsk territorium, ut til territorialgrensen.
§ 3 Loven trer i kraft straks.”
Vestavind plasserer ut dei første test-vindmøllene i Stadtvind-prosjektet i november 2008. Desse er produserte i Russland, og måla med ”Bergsjø”. Miljøvernforbundet reiser då sak for Fjordane Tingrett med påstand om at vindmøllene må fjernast fordi dei inneheld kvikksølvhaldig måling. Vestavind hevdar på si side at lova om kvikksølvhaldige produkt ikkje gjeld for Stadvind, sidan vindmøllene er plasserte så langt til havs. Til dette svarar Miljøvernforbundet at denne lova må lesast i lys av Norge sine plikter etter EØS-avtalen. Desse tilseier at forordninga også må gjelda innanfor den økonomiske sona. Tingretten vender seg då til EFTA-domstolen, i samsvar med Domstolslova § 51a og ODA-avtalen art. 34, og ber denne uttala seg om følgjande spørsmål:
”Har Norge etter EØS-avtalen art. 126 plikt til å gjera forordninga gjeldande også for verksemd i den økonomiske sona?”
Svaret frå EFTA-domstolen er kort: ”JA”. I grunngivinga blir det vist til ODA-avtalen art. 3 (2) og til at dei tilsvarande reglane om jurisdiksjon i EF-traktaten av EF-domstolen er tolka slik at medlemsstatane må gjennomføra EF-retten også utanfor territorialgrensa, i den grad dei har jurisdiksjon der. Miljøvernforbundet hevdar saka med dette er avgjort, sidan både lojalitetsprinsippet og presumsjonsprinsippet talar i deira favør. Advokaten for Stadtvind meiner derimot at svaret frå EFTA-domstolen ikkje kan vera avgjerande. For det første gjeld art. 126 berre for sjølve EØS-avtalen og ikkje vedlegga, meiner han. Dessutan er ordlyden der så klar, og i samsvar med ein like klar ordlyd i lova om kvikksølvhaldige produkt, at norske domstolar må leggja den til grunn på trass av det EFTA-domstolen har uttala.
Spørsmål 3: Drøft om forbodet i lova om kvikksølvhaldige produkt også gjeld for dei utplasserte vindmøllene i Stadtvind-prosjektet.
DEL II (tel om lag 1/5):
Spørsmål 4: Gjer greie for rettsgrunnlaget til maktforbodet og prinsippet om fredeleg tvisteløysing i folkeretten, og drøft kva samanheng er det mellom desse prinsippa.
Vedlegg:
Utdrag frå FN-pakta
Utdrag frå ICJ-statuttane
Utdrag frå Havrettskonvensjonen
|
Sist oppdatert 27. mai 2008 av TEG Kommentarer til denne siden. |