Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 2. studieår : JUS122
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål
Bokmål
En tirsdag i februar reiste den 35 år gamle Ole Blom til en lysløype for å gå på ski. Han hadde avtalt å treffe en kamerat ved ”Storhytta”, som lå et stykke inne i lysløypen. Sammen skulle de to vennene brenne bål og steike pølser i bakken utenfor Storhytta. Ole hadde derfor med seg en tung ryggsekk med ved, mat og drikkevarer.
Da han kom til lysløypen, så Ole et skilt med følgende tekst: ”Løyperetning”. Under teksten var det en stor pil som pekte mot høyre. Det var vanlig at brukerne av lysløypen respekterte skiltet og begge sporene i lysløypen ble brukt til å gå i løyperetningen. Det hadde likevel et par ganger den vinteren hendt at noen hadde gått mot løyperetningen, noe som hadde ført til flere nesten-ulykker og atskillig forargelse.
Ole Blom, som aldri hadde vært i lysløypen før, hadde fått forklart av sin kamerat at Storhytta lå ca. 300 meter til venstre i løypen, etter en lang og litt svingete oppoverbakke. Hvis man gikk mot høyre i lysløypen, måtte man derimot gå hele 1700 meter. Ole mente at det ville bli noe langt å gå med den tunge sekken dersom han skulle følge løyperetningen rundt til Storhytta. Han var i dårlig form og fryktet at turen kunne bli litt slitsom. Han bestemte seg derfor for å gå mot løyperetningen.
Etter ca. 150 meter passerte Blom en gutt han kjente igjen fra nabolaget, Jonas Grøhn, 12 år, som tilfeldigvis var ute og gikk i lysløypen denne kvelden. Blom hilste på gutten, men sa ellers ingen ting. Gutten hilste igjen og fortsatte i løyperetningen. Etter 50 meter stoppet imidlertid Jonas Grøhn opp og snudde. Han hadde syntes det var veldig moro å kjøre ned den lange bakken forbi Storhytta. Inspirert av at en nabo han kjente gikk i motsatt retning, ville Grøhn gjøre det samme for å komme fort opp igjen på toppen. Slik kunne han kjøre i bakken en gang til uten å gå rundt hele lysløypen først. Han begynte å gå mot løyperetningen, og forsøkte å ta igjen Ole Blom.
Samtidig kom Bertil Breen gående på ski i løyperetningen (altså i motsatt retning). Fra toppen av bakken som gikk forbi Storhytta var det mulig å se om det befant seg folk i sporet i bunnen av bakken. Den som gikk i løyperetningen fremover mot bakken forbi Storhytta kunne før han satte utfor følge med om det var noen i bunnen av sporet. Hvis noen gikk mot løyperetningen kunne man således se dem over en lang strekning, helt til de forsvant bak skogkrattet i begynnelsen av bakken opp mot Storhytta. Dermed var det mulig å forsikre seg om at ingen gikk mot løyperetningen og man kunne på denne måten forsikre seg om at løypen i bakken forbi Storhytta og skogkrattet var tom for folk. Det var vanlig at folk brukte denne metoden til å skaffe seg en forsikring om at løypen var klar før de satte utfor bakken. Etter nesten-ulykkene hadde det også fra kommunen, som drev lysløypen, gått ut en e-post til løypens faste brukere, deriblant Breen, om at man burde følge med på om det var folk i bunnen av løypen før man satte utfor i den bratte delen av lysløypen.
Bertil Breen pleide også å sjekke at ingen kom imot før han satte full fart utfor. Han hadde i tillegg lest e-posten. Denne gangen sjekket han imidlertid ikke at det var klart, mye på grunn av at glien var spesielt god denne kvelden, noe som gjorde ham ivrig. Bertil Breen satte derfor bare utfor i tillit til at det ikke kom noen skiløpere i mot. Han hadde riktig nok sett at det var noen barn i skiløypen, men han gikk ut fra at de hadde vett til å passe seg, særlig siden de hadde noen voksne med seg. Dessuten var det uvanlig få i løypen denne kvelden. (Undersøkelser i forbindelse med det senere søksmålet viste at det bare var 12 personer i løypen på ulykkestidspunktet.)
Den yrkesmilitære Bertil Breen var tidligere juniornorgesmester på ski, og likte å sette opp litt fart når han en sjelden gang fikk tid til å ta opp sin gamle lidenskap. Han hadde gjort det til en vane å ta innersporet rundt den lange svingen i midten av bakken, som gikk rundt skogkrattet. Her var farten så stor at det var krevende, men ikke umulig å holde innersporet. Når man tok innersporet, var det vanskeligere å styre unna eventuelle personer i sporet enn hvis man holdt yttersporet, fordi man fikk kortere tid til å reagere idet man kom rundt svingen. Breen valgte likevel denne mest risikable varianten for å gi seg selv en utfordring.
Da Breen denne gangen kom i stor fart rundt svingen, så han plutselig Ole Blom foran seg i sporet. Han forsøkte å styre unna Blom og lyktes i dette, men traff istedet Jonas Grøhn med full kraft i hode- og nakke regionen. Jonas Grøhn hadde fulgt yttersporet opp bakken i et forsøk på å gå forbi den etter hvert tungpustede Ole Blom. Jonas ble bevisstløs etter sammenstøtet, og det måtte tilkalles ambulansehelikopter. Det viste seg senere at han var påført varige lammelser og han ble etter hvert erklært 100 % medisinsk ufør. Årsaken til dette var dels at Jonas Grøhn helt fra fødselen av hadde hatt en svak helsemessig konstitusjon, noe som gjorde ham disponert for lammelse. Bertil Breen ble også kvestet i sammenstøtet, men kom fra det hele med en mørbanket kropp og noen dagers stølhet. Det ble senere fremlagt en sakkyndig rapport som konkluderte med at ulykken med mer enn overveiende sannsynlighet ville ha vært unngått dersom Breen hadde fulgt yttersporet.
Også Ole Blom ble utsatt for en skade som følge av sammenstøtet. Under Breens unnastyring hadde han veivet med skistaven, slik at denne traff hånden til Ole Blom med stor kraft. I hånden hadde Blom holdt sin dyre mobiltelefon, for å sjekke om han var for sent ute til avtalen med kameraten. Telefonen ble slått ut av hånden hans, og fløy i en stor bue slik at den landet et par meter utenfor sporet. Telefonen gled så på skaresneen 30 meter nedover en bakke og ut i en bekk. I alt oppstyret etter ulykken ble ikke dette oppdaget før dagen etterpå. Mobiltelefonen var da totalskadd av vannet i bekken.
Ole Blom krevde erstatning av Breen. Mobiltelefonens verdi var kr. 12.000, og Bloms krav lød på samme sum.
Jonas Grøhn krevde for sin del 40 G (kr. 2 351 120) i erstatning av Bertil Breen, jfr. systemet i skl. § 3-2 a. I tillegg krevde han erstatning for utgifter til å kjøpe inn en omsorgstjeneste i form av en hjemmehjelp som så til Jonas om dagen og sørget for at han fikk mat etc. Dette beløpet ble beregnet til å ha en nåverdi på kr. 1 648. 880, og slik ble det samlede erstatningskravet kr. 4. millioner.
Bertil Breen, som hadde ansvarsforsikring som dekket alle erstatningsbetingende skadeforvoldelser, avviste at han kunne ha noe ansvar overfor noen av de to. Han anførte at man ikke kunne bli ansvarlig bare for å kjøre fort på ski i en lysløype. Når det gjaldt mobiltelefonen, måtte skaden uansett anses som et resultat av uheldige omstendigheter, som han ikke kunne ha noe ansvar for. Bertil Breen bestred ikke selve utmålingen av erstatning, hverken de 4 millionene til Grøhn eller de kr. 12.000 til Blom. For det tilfelle at han skulle bli funnet ansvarlig, mente han imidlertid at ansvaret måtte reduseres betydelig. Han viste til at de skadelidte hadde oppført seg ”ubeskrivelig dumt”. Ole Blom repliserte til dette at han hadde vært i løypen for første gang, og ikke kunne vite at ordningen med bare én løyperetning ble så strengt praktisert
Som ovenfor nevnt godtok Breen at det skulle betales erstatning for Grøhns utgifter dersom han ble funnet ansvarlig. Det ville således være penger nok til årlig å kjøpe inn en omsorgstjeneste som kunne muliggjøre at Jonas bodde hjemme. Moren til Jonas, Lise Grøhn, tok imidlertid ulykken veldig tungt og ønsket etter eget utsagn "å være der for Jonas i en vanskelig tid". Hun valgte derfor å søke ett års permisjon fra sitt arbeide som revisor for å bli hjemmeværende det første året etter ulykken. Hun viet hele sin tid til å sikre Jonas den trygghet og den omsorg som han ville få gjennom morens nærhet. Det var åpenbart at utgiftserstatningen ikke ville gi tilstrekkelig kompensasjon for morens tapte arbeidsinntekt, selv om man la til grunn at Jonas brukte erstatningen til å kjøpe morens arbeidskraft. På grunn av morens høye inntektsnivå, stod det udekket en tapt arbeidsfortjeneste på kr. 200.000 i permisjonsåret. At det forelå et udekket tap på morens hånd på et slikt beløp var ikke omstridt mellom partene. Lise Grøhn krevde disse kr. 200.000 erstattet av Bertil Breen.
Breen bestred imidlertid (ved sin advokat) at moren kunne kreve særskilt erstatning for tapt arbeidsfortjeneste, så lenge Jonas hadde fått sin erstatning som ville dekke utgifter til en omsorgsperson med ordinær lønn. At moren tapte arbeidsinntekter var hennes eget frivillige valg, og de økonomiske konsekvensene av dette kunne ikke veltes over på skadevoldersiden.
I tillegg krevde så vel Jonas Grøhn som Lise Grøhn erstatning av Ole Blom. De påstod at Ole Blom ved uaktsomhet hadde forledet Matias Grøhn til å utsette seg for stor fare. Dette ble bestridt av Ole Blom.
Ingen av de skadelidte hadde forsikring som dekket de respektive skadene.
Er Bertil Breen erstatningsansvarlig overfor Ole Blom, og hvor stor blir i så fall erstatningssummen?
Er Bertil Breen erstatningsansvarlig overfor Jonas Grøhn, og hvor stor blir i så fall erstatningssummen?
Er Bertil Breen erstatningsansvarlig overfor Lise Grøhn, og hvor stor blir i så fall erstatningssummen?
Er Ole Blom erstatningsansvarlig overfor Jonas Grøhn og Lise Grøhn?
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |