UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 2. studieår : JUS122

Det juridiske fakultet

skoleeksamen

2. studieår - JUS122 - høst 2005

 

Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk

 

Bokmål

 

Det lille taktekkerfirmaet Takservice AS, som hadde seks ansatte, hadde fått i oppdrag å skifte taket på en gammel bygning i Bergen sentrum. De gamle, helleformede taksteinene som hadde vært på taket, kunne ikke brukes lenger. Arbeidsformannen i Takservice AS bestemte derfor at disse taksteinene skulle kastes ned i en container som ble oppstilt på fortauet ved siden av bygningen. Arbeidsformannen var litt engstelig for at taksteiner kunne treffe fotgjengere som gikk forbi arbeidsområdet. Han stengte derfor av fortauet ved hjelp av røde bommer i en meters høyde, som ble satt foran og bak arbeidsområdet. Begge bommene stod 8 meter fra containeren.  På bommene ble det hengt et skilt hvor det stod: ”Adgang forbudt. Arbeid pågår.   Vennligst benytt fortauet på andre siden”. Fra bommene ble det også trukket en plastsnor inn mot husveggen, slik at ble klart for fotgjengere at her var fortauet sperret. På denne måten måtte fotgjengere eventuelt anstrenge seg dersom de skulle komme forbi bommen og inn på arbeidsområdet. På utsiden av fortauet ble det også trukket snorer mellom fire bommer plassert med jevn avstand ca. 5 meter fra husveggen. Etter dette var det avsperrede området 24 x 5 meter, mens containeren var 8 x 2 meter og stod parallelt med husveggen med en avstand på 1 meter inntil veggen og 2 meter ut til sperringen ut mot veien.

 

Den daglige leder i aksjeselskapet Instrument AS, Magnus Mo, pleide å gå forbi den gamle bygningen når han var på vei til jobb. Instrument AS leverte ulike spesialinstrumenter og reservedeler til borevirksomheten i Nordsjøen, og var et selskap i stor medvind.  En viktig årsak til suksessen var at selskapet nøt godt av Magnus Mos store kontaktnett i oljebransjen.  Han hadde nærmest på egen hånd skaffet bedriften en rekke lukrative kontrakter.  Den første dagen sperringen stod oppe, hadde Magnus Mo det spesielt travelt, fordi han måtte vurdere og eventuelt akseptere et kontraktsforslag innen kl. 11.00 samme dag. Mens han gikk på fortauet på vei til jobben var han i stor tvil om bedriften burde inngå kontrakten, fordi dette kunne sprenge kapasiteten til bedriften, og medføre at Instrument AS ikke ville klare å oppfylle alle de andre kontraktene bedriften hadde inngått. Mo hadde forsovet seg litt, og han var derfor sent ute da han kom frem til fortaussperringen kl. 8.45. Sperringen irriterte Mo, for det var lettere sagt enn gjort å benytte fortauet på andre siden så lenge trafikken var så stor som den var på denne tiden. Selv om Mo hadde lest skiltet, tråkket han over plastsnoren og gikk inn på arbeidsområdet for slik å spare noen verdifulle sekunder.  Da han kom inn på området, så han at taksteiner hadde blitt tatt av taket, og han skjønte at disse ble kastet i containeren. Han så at det lå en knust takstein ved siden av containeren, men reflekterte ikke videre over dette. Han bare hastet videre mellom containeren og sperringen mot gaten, uten å se seg for, mens han tenkte på om han skulle akseptere kontraktsforlaget.

 

Samtidig arbeidet Jørgen Rapp alene oppe på taket, og befant seg således 5 meter over fortauet. Han rev løs takstein og kastet dem ned i containeren i en jevn rytme. Han hadde imidlertid etter hvert arbeidet seg så langt bort fra containeren, som var litt skjevt plassert i forhold arbeidsområdet på taket, at det ble vanskelig å kaste med treffsikkerhet. Han kunne i stedet ha båret steinene med seg bortover taket for så å kaste dem da han var like ved containeren, men dette fant han litt for brysomt. Han syntes også det ville ha vært risikabelt å bære steinene mens han gikk bortover taket. Han brukte nemlig ikke noen form for sikkerhetsline, slik den skriftlige arbeidsinstruksen for tak-arbeid egentlig krevde. Han hadde lenge unnlatt å bruke noen form for line, og arbeidsformannen hadde aldri sagt noe på dette. Jørgen kastet derfor taksteinen over en avstand på ca. 10 meter, og dette førte til at han ikke traff containeren hver gang. Alle steinene traff likevel innenfor sperringene. Rapp tenkte at han senere kunne plukke opp de steinene som ikke traff containeren. Det befant seg også andre arbeidere innenfor sperringene, idet en entreprenør samtidig holdt på å bygge nye vegger innvendig i den gamle bygningen.  Dette gjorde at arbeidere til tider oppholdt seg innenfor det sperrede området ved containeren. Rapp reknet imidlertid med at arbeiderne visste om steinkastingen og hadde vett til å passe seg.

 

En av steinene Rapp kastet, bommet på containeren med ca. to meter og traff Magnus Mo i hodet. Mo ble alvorlig skadet i hjernen og måtte tilbringe resten av livet som sterkt pleietrengende pasient, totalt uten ervervsevne.

 

Magnus Mo krevde erstatning av Takservice AS for tapt ervervsevne og utgiftstap.  Det var enighet mellom partene om at dette tapet samlet skulle utmåles til en engangserstatning på kr. 5 millioner. Takservice AS påstod imidlertid at selskapet ikke kunne være ansvarlig for skade forvoldt på et sted hvor skadelidte overhodet ikke hadde noe å gjøre. Man måtte se det slik at Magnus Mo idet han passerte sperringen aksepterte en risiko for skade.

 

Magnus Mos advokat bestred alt dette og viste til at kasting av stein ned fra et tak med lav treffsikkerhet var uforsvarlig uansett Mos handlemåte.  Han krevde derfor full erstatning av Takservice AS. Subsidiært hevdet advokaten at dersom Mos egen atferd skulle ha betydning, måtte dette eventuelt bare få betydning for erstatningens størrelse.

 

Også Instrument AS krevde erstatning av Takservice AS. Selskapets advokat viste til at den direkte skadelidte Magnus Mo var en meget viktig medarbeider for selskapet. Det kunne frembringes dokumentasjon for at Mo stod bak 60 % av selskapets kontrakter. Kalkulasjoner viste at firmaet i alle fall i en overgangsperiode gjennomsnittlig ville tape minst kr. 1 million per år som følge av at de hadde mistet sin aller viktigste arbeider. Det ble særlig påpekt at det for bedriften egentlig var umulig å erstatte Mo, fordi han gjennom lang fartstid i oljebransjen hadde bygget opp et personlig vennskap med mange personer i de bedriftene som kjøpte instrumenter og reservedeler av Instrument AS. Instrument AS krevde derfor en samlet engangserstatning for dette tapet på kr. 5 millioner.  Det var enighet mellom partene om størrelsen på dette tapet. Instrument AS krevde imidlertid også særskilt erstatning for tapet av den kontrakten Magnus Mo skulle ha inngått på vegne av bedriften den samme dagen.  Denne kontrakten ville alene ha innbrakt en fortjeneste for bedriften beregnet til kr. 400.000.

 

Takservice AS påstod imidlertid i relasjon til begge kravene at man etter norsk rett ikke kunne kreve erstatning for tredjemannstap av denne typen. Det ble særlig vist til det ikke var tilstrekkelig nærhet i årsakssammenheng mellom skadeforvoldelsen og tapet på arbeidsgiverens hånd. Med hensyn til kravet på 400.000 ble det i tillegg påstått at man ikke kunne få erstatning for dette kravet så lenge det ikke var bevist at Mo faktisk ville ha inngått kontrakten. Det ble i denne forbindelse vist til et vitneutsagn fra Mos nære medarbeider, frøken Dahl, som forklarte at Mo dagen før hadde sagt til henne at ”det var bare 50 % sikkert” at han ville akseptere den aktuelle kontrakten.

 

Subsidiært ble det i relasjon til begge kravene mot Takservice AS påstått at de eventuelt måtte reduseres på grunn av Mos handlemåte. Ytterligere subsidiært påstod Takservice AS at den samlede erstatningssummen måtte reduseres fordi selskapet hadde svak økonomi (selskapet hadde hatt et lite driftsunderskudd de siste to år), samtidig som Takservice AS ved en feil hadde unnlatt å tegne ansvarsforsikring. Erstatningssummene, som til sammen kunne bli på hele kr. 10, 4 millioner kroner, ville derfor sannsynligvis medføre at firmaet gikk konkurs.

  1. Er Takservice AS erstatningsansvarlig overfor Magnus Mo? Skal i så fall erstatningssummen reduseres og eventuelt hvor mye?

  2. Er Takservice AS erstatningsansvarlig overfor Instrument AS? Skal i så fall erstatningssummen reduseres og eventuelt hvor mye?


 

Nynorsk

 

Det vesle taktekkingsfirmaet Takservice AS, som hadde seks tilsette, hadde fått som oppdrag å skifta taket på ein gammal bygning i Bergen sentrum. Dei gamle, helleforma taksteinane som hadde vore på taket, kunne ikkje brukast lenger. Arbeidsformannen i Takservice AS bestemte derfor at desse taksteinane skulle kastast ned i ein container som vart sett opp på fortauet ved sida av bygningen. Arbeidsformannen var litt redd for at taksteinane kunne treffa fotgjengarar som gjekk forbi arbeidsområdet. Derfor stengde han av fortauet med 1 meter høge raude bommar som vart sett opp framfor og bakom arbeidsområdet. Begge bommane stod 8 meter frå containeren. På bommane hengde han opp eit skilt der det stod: " Adgang forbudt. Arbeid pågår.   Vennligst benytt fortauet på andre siden."  Frå bommane vart det óg strekt ei plastsnor inn mot husveggen, slik at det vart klart for fotgjengarane at her var fortauet sperra. På denne måten måtte fotgjengarane eventuelt gjera seg umak dersom dei skulle koma seg forbi bommen og inn på arbeidsområdet. På utsida av fortauet vart det óg strekt snorer mellom fire bommar plassert med jamn avstand ca 5 meter frå husveggen. Etter dette var det avsperra området 24 x 5 meter, medan containeren var 8 x 2 meter og stod parallelt med husveggen med ein avstand på 1 meter inn mot veggen og 2 meter ut til sperringa mot vegen.

 

Den daglege leiaren i aksjeselskapet Instrument AS, Magnus Mo, pla gå forbi den gamle bygningen når han var på veg til jobb. Instrument AS leverte ulike spesialinstrument og reservedelar til boreverksemda i Nordsjøen, og det var eit selskap i stor medvind.

Ei viktig årsak til suksessen var at selskapet hadde stor nytte av det store kontaktnettet som Magnus Mo hadde innan oljebransjen. Han hadde nærmast på eiga hand skaffa bedrifta ei rekkje lukrative kontraktar. Den første dagen sperringa stod oppe, hadde Magnus Mo det spesielt travelt, avdi han måtte vurdera og eventuelt akseptera eit kontraktsforslag innan kl. 11.00 same dag.  Medan han gjekk på fortauet på veg til jobben var han i stor tvil om selskapet burde gå inn på kontrakten, fordi dette kunne sprengja kapasiteten til verksemda og føra til at dei ikkje ville kunna halda alle dei andre kontraktane dei hadde gått inn på før.  Mo hadde forsove seg litt, og han var derfor seint ute då han kom fram til fortaussperringa kl. 8.45. Sperringa irriterte Mo, for det var lettare sagt enn gjort å nytta fortauet på andre sida så lenge trafikken var så stor som han var på denne tida.  Sjølv om Mo hadde lese skiltet, steig han over plastsnora og gjekk inn på arbeidsområdet for slik å kunna spara nokre verdfulle sekundar. Då han kom inn på området, såg han at taksteinar hadde vorte fjerna frå taket, og han forstod at desse vart kasta i containeren. Han såg at det låg ein knust takstein ved sida av containeren, men han reflekterte ikkje vidare over dette. Han berre hasta vidare mellom containeren og sperringa ut mot gata, utan å sjå seg for, medan han tenkte på om han skulle akseptera kontraktsforslaget.

 

Samtidig arbeidde Jørgen Rapp åleine på taket, og han var såleis 5 meter over fortauet. Han reiv laus takstein og kasta dei ned i containeren i ein jamn rytme. Han hadde no etter kvart arbeidd seg så langt bort frå containeren, at det var vanskeleg å  kasta slik at han var sikker på å treffa, for containeren stod litt skeivt plassert i høve til arbeidsområdet på taket. Han kunne i staden ha bore steinane med seg bortover taket og så kasta dei ned når han var like over containeren, men dette fann han ut var litt for brysamt. Han syntest óg at det ville vera risikabelt å bera steinane medan han gjekk bortover taket. Han brukte nemleg ikkje noko slag sikringsline, slik den skriftlege arbeidsinstruksen for tak.-arbeid eigentleg kravde. Han hadde lenge late vera å bruka noko slag line, og arbeidsformannen hadde aldri sagt noko til dette. Jørgen kasta derfor taksteinane over ein avstand på ca. 10 meter, og dette førte til at han ikkje trefte containeren kvar gong. Alle steinane trefte likevel innanfor sperringane. Rapp tenkte at han seinare kunne plukka opp dei steinane som ikkje trefte containeren. Det var også andre arbeiderar som oppheldt seg innanfor sperringene, idet ein entreprenør samtidig heldt på å byggje nye veggar innvendig i den gamle bygningen.  Dette gjorde at arbeidarar til tider oppheldt seg innanfor det sperra området ved containeren. Men Rapp rekna med at arbeidarane visste om steinkastinga og hadde vit til å passa seg.

 

Ein av steinane Rapp kasta, bomma på containeren med ca. to meter og trefte  Magnus Mo i hovudet. Mo fekk ein alvorleg hjerneskade og vart resten av livet ein sterkt pleietrengjande  pasient, totalt utan ervervsevne.

 

Magnus Mo kravde erstatning frå Takservice AS for utgiftstap og tap av ervervsevne. Det var semje mellom  partane om at dette tapet samla skulle målast ut i ei eingongserstatning på kr. 5 millionar. Men Takservice AS påstod likevel at selskapet ikkje kunne vera ansvarleg for skade som var gjort på ein stad der den skadde slett ikkje hadde noko å gjera. Ein måtte sjå det slik at Magnus Mo aksepterte ein risiko for skade i og med at han passerte sperringa.

 

Advokaten til Magnus Mo gjekk i mot dette og viste til at det å kasta stein ned frå eit tak med  så lite visse om å treffa, var uforsvarleg  i seg sjølv, same korleis  Mo hadde handla. Han kravde derfor full erstatning av Takservice AS. Subsidiært hevda advokaten at dersom Mo si eiga åtferd skulle vektleggjast, måtte dette eventuelt berre få noko å seia for kor stor erstatninga skulle vera.

 

Også Instrument AS kravde erstatning frå Takservice AS. Selskapet sin advokat viste til at den skadde Magnus Mo var ein svært viktig medarbeidar for firmaet. Det kunne leggjast fram dokumentasjon på at Mo stod bak 60% av  kontraktane selskapet hadde. Kalkulasjoner viste at Instrument AS i alle fall i ein overgangsperiode gjennomsnittleg ville tapa minst kr. 1 million per år som følgje av at bedrifta hadde mista sin aller viktigaste arbeidar. Ein peikte særleg på at det for bedrifta eigentleg var umogeleg å erstatta Mo, fordi han gjennom lang fartstid i oljebransjen hadde bygt opp eit personleg venskap med mange beslutningstakarar i dei bedriftene som kjøpte instrument og reservedelar av Instrument AS. Instrument AS kravde derfor ei samla eingongserstatning for dette tapet på kr. 5 millionar.  Det var semje mellom partane om storleiken på dette tapet, men Instrument AS kravde i tillegg særskilt erstatning for tapet av den kontrakten Magnus Mo skulle ha akseptert den same dagen.  Denne kontrakten åleine ville ha gitt firmaet ei inntening rekna til kr. 400.000.

 

Takservice AS  hevda likevel i høve til begge krava at ein etter norsk rett ikkje kunne krevja skadebot for tredjemannstap av denne typen. Det vart særleg vist til at det ikkje var tilstrekkeleg nærleik i (Bokmål: ”nærhet i”) årsakssamanhengen mellom skadevaldarens handling og tapet på arbeidsgjevars hand. I høve til kravet på kr. 400.000 vart det påstått at at ein ikkje kunne få erstatning for dette kravet så lenge det ikkje var prova at Mo faktisk ville ha gått inn på kontrakten. Det vart i denne samanhengen vist til ei vitneutsegn frå frøken Dahl, Mo sin nære medarbeidar. Ho forklarte at Mo dagen før hadde sagt til henne at "det var berre 50 % sikkert" at han ville akseptera den aktuelle kontrakten.

 

Subsidiært vart det i høve til begge krava mot Takservice AS hevda at dei eventuelt måtte reduserast på grunn av Mos handlemåte. Ytterlegare subsidiært påstod Takservice AS at erstatningssummen måtte reduserast fordi selskapet hadde dårleg økonomi (selskapet hadde hatt eit lite driftsunderskot dei to siste åra). Samtidig kom det fram at Takservice AS på grunn av ein feil ikkje hadde teikna ansvarsforsikring. Skadebotsummane, som til saman kunne bli på heile 10,4 millionar kroner, ville derfor sannsynlegvis føra til at firmaet gjekk konkurs.

 

  1. Er Takservice AS skadebotansvarleg overfor Magnus Mo?  Skal i så fall skadebotsummen reduserast, og kor mykje skal han eventuelt reduserast?

  2. Er Takservice AS skadebotansvarleg overfor Intrument AS? Skal i så fall skadebotsummen reduserast, og kor mykje skal han eventuelt reduserast?

Til toppen