Sist oppdatert 24. november 2008 av teg
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 2. studieår : JUS122
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
Teoretisk oppgave:
(utgjør 20 % av grunnlaget for karaktersettingen )
Gjør rede for retningslinjene i vurderingen av om det foreligger et ulovfestet objektivt ansvarsgrunnlag, og de grunnleggende hensynene bak denne typen ansvarsgrunnlag.
Praktisk oppgave:
(utgjør 80 % av grunnlaget for karaktersettingen)
Storevik kommune hadde laget et stort park- og lekeområde i sentrum av byen Storevik. I en del av parken var det plassert en lekeplass med lekeapparater først og fremst tilpasset barn i barnehagealder og tidlig skolealder. Lekeapparatene ble flittig brukt av byens barn, både på dagtid og kveldstid. Den kommunalt ansatte vaktmesteren og gartneren Peder Ås hadde hovedansvaret for driften og vedlikeholdet av hele parken, inkludert lekeplassen og lekeapparatene.
Den nevnte lekeplassen inneholdt også et tilbud for de litt større barna. Det var montert en såkalt ufo-disse som sto litt i utkanten av lekeplassarealet. Ufo-dissen var en stor disse i hard plast, formet som en dyp tallerken, og var festet i et vanlig dissestativ. Til beskyttelse ved fall eller andre uhell, hadde Peder plassert et polstret underlagsmateriale på et nokså stort område under, foran og bak dissestativet. Dette var også gjort ved de andre lekeapparatene på lekeplassen.
Noen av foreldre hadde flere ganger klaget til Peder over at eldre ungdommer drev med hardhendt og vill lek med ufo-dissen, og at dette var skremmende og farlig for de små barna på lekeplassen. Foreldrene hadde foreslått at dissen skulle flyttes til et eget område i parken. Peder svarte hver gang foreldrene henvendte seg til ham, at han ikke var i stand til å prioritere dette tiltaket for øyeblikket. Det var riktignok laget til et betongfundament for dissestativet et annet sted i parken, og Peder kunne på egenhånd demontere og flytte stativet, men det var vanskelig å finne tid innimellom alle de andre arbeidsoppgavene. Peder hadde i stedet satt opp et skilt om at lekeapparatene på lekeplassen ikke skulle brukes av barn over 11 år. Peder stoppet dessuten den voldsomme leken med ufo-dissen dersom aktiviteten skjedde på dagtid mens han var i nærheten.
En fredag ettermiddag kom fire gutter på 16 år til lekeplassen. Guttene var nylig ansatt som lærlinger i en lokal bedrift, og var på vei hjem fra jobben. Alle ungdommene hadde ved en tidligere anledning, før skiltet om lekeapparatene ble satt opp, blitt bortvist fra lekeplassen av Peder. Peder understreket den gangen at ungdommene risikerte å falle utenfor det polstrede underlaget, slik som de holdt på med dissen. Hendelsen med ungdommene fikk Peder til å tenke på om han burde utvide området med polstret underlag rundt dissestativet, men nok en gang fikk andre gjøremål prioritet.
Guttene var i særdeles godt humør denne ettermiddagen, og ønsket å ha litt ekstra moro med ufo-dissen til tross for Peders tidligere advarsel. Først sto ungdommene på dissen, og herjet frem og tilbake med den i en voldsom fart, slik at den ble kastet frem og tilbake i stativet. Etterpå konkurrerte guttene om hvem som i stående stilling kunne få størst fart på dissen, og gjøre det lengste hoppet fra dissen mens den ennå var i fart.
Mens en av ungdommene, Lars Holm, forsøkte å få fart på dissen, gikk den 3 år gamle Martine Kirkerud i retning av stativet med ufo-dissen. Hun skulle hente en spade som lå på det beskyttende underlaget foran stativet. Rett før Lars skulle hoppe fra dissen, viftet han til kameratene med den ene hånden. Dette resulterte i at ufo-dissen plutselig tok en ny retning, og vinglet kraftig diagonalt. Lars fikk ubalanse, falt bakover, samtidig som dissen fikk en kraftig sleng i retning Martine, som nå nesten hadde kommet bort til spaden. Den harde kanten på ufo-dissen traff Martines ansikt med stor kraft. Lars traff på sin side bakken med bakhodet og nakken først, litt på siden av dissestativet, delvis utenfor det beskyttende underlaget.
Moren til Martine, Marte Kirkerud, hadde stått opptatt i en samtale med en av naboene sine, men så akkurat etter Martine idet hun var kommet frem mot dissestativet. Hun prøvde å rope en advarsel til Martine i siste liten, men Martine rakk ikke å reagere før det var for sent. Marte ble fortvilet vitne til ulykkeshendelsen.
Lars fikk bruddskader i nakke og rygg, og senere både konsentrasjons- og hukommelsesproblemer, etter ulykken. Han krevde tre millioner kroner i erstatning fra kommunen for tap i fremtidig erverv etter skl. § 3-1.
Lars mente at området rundt dissestativet burde vært sikret bedre. Kommunen avviste kravet fra Lars, og viste til at vaktmesteren hadde gjort det som var vanlig for å forebygge skade i slike anlegg. Ufo-disser var et alminnelig lekeapparat på en rekke barneskoler, og det var ikke noen statistikk som viste at alvorlige skader forekom hyppig med disse apparatene, verken når det gjaldt brukerne selv eller barn rundt dissene. Lars burde uansett kjenne til skaderisikoen ved å bruke ufo-dissen på en så uvettig måte. Han hadde fått en advarsel av Peder, og kommunen viste også til skiltet på lekeplassen om aldersgrensen for bruk av dissene.
Martine fikk alvorlige hodeskader som følge av ulykken, og foreldrene til Martine krevde to millioner kroner i erstatning av kommunen på vegne av datteren sin etter skl. § 3-2a. De mente at Peder og kommuneledelsen hadde gjort for lite for å redusere skaderisikoen knyttet til uvettig og ukontrollert bruk av ufo-dissen. Kommunen innvendte til dette at foreldrene selv måtte holde kontinuerlig tilsyn med så små barn, også på en lekeplass som var ment for småbarn.
Marte Kirkerud, gikk inn i en dyp depresjon etter ulykken med Martine. Å være direkte vitne til den voldsomme måten Martine ble skadet på, hadde gått veldig inn på henne. Selve opplevelsen hadde vært sjokkartet. Hun krevde én million kroner i erstatning fra Storevik kommune for fremtidig ervervstap som følge av depresjonen. Kommunen avviste kravet, og anførte at dette ikke var noen verre ulykke enn det som kunne ramme små barn i andre sammenhenger.
Det var enighet mellom de ulike partene om at kommunen ikke var erstatningsansvarlig for skadene på bakgrunn av ulovfestede regler om objektivt ansvar.
Ta stilling til om kommunen er erstatningsansvarlig overfor Lars, Martine og Marte, samt hvor stor erstatningssummen i så fall skal være.
Teoretisk oppgåve:
(utgjer 20 % av grunnlaget for karaktersetjinga)
Gjer greie for retningslinene i vurderinga av om det ligg føre eit ulovfesta objektivt ansvarsgrunnlag, og dei grunnleggjande omsyna bak denne typen ansvarsgrunnlag.
Praktisk oppgåve:
(utgjer 80% av grunnlaget for karaktersetjinga)
Storevik kommune hadde laga eit stort park- og leikeområde i sentrum av byen Storevik. I ein del av parken var det laga til ein leikepark med leikeapparat, som først og fremst var tilpassa born i barnehagealder og tidleg skulealder. Leikeapparata vart flittig brukte av borna i byen, både på dagtid og på kveldstid. Vaktmeisteren og gartnaren Peder Ås var tilsett i kommunen, og han hadde hovudansvaret for drifta og vedlikehaldet av heile parken, inkludert leikeplassen og leikeapparata.
Denne leikeplassen hadde og eit tilbod til dei borna som var litt større. Litt i utkanten av leikeplassområdet var det sett opp ei disse som vart kalla ufo-disse. Denne dissa var ei stor disse i hard plast, forma som ein djup tallerken som var festa i eit vanleg dissestativ. For å verna borna om dei fall ned, eller hadde andre uhell, hadde Peder lagt eit polstra underlagsmateriale på eit nokså stort område under, framfor og bak dissestativet. Dette hadde han også gjort ved dei andre leikeapparata på leikeplassen.
Nokre av foreldra hadde fleire gonger klaga til Peder over at eldre ungdommar dreiv med hardhendt og vill leik med ufo-dissa, og at dette var skremmande og farleg for dei små borna på leikeplassen. Foreldra hadde sagt at dissa burde flyttast til eit eige område i parken. Peder svara kvar gong foreldra kom til han med dette, at han ikkje kunne prioritera dette tiltaket nett no. Det var rett nok laga til eit betongfundament for dissestativet ein annan stad i parken, og Peder kunne demontera og flytta stativet på eiga hand, men det var vanskeleg å finna tid til dette innimellom dei andre arbeidsoppgåvene. I staden hadde Peder sett opp eit skilt om at leikeapparata på leikeplassen ikkje skulle brukast av born over 11 år. Dessutan stoppa han den ville leiken med ufo-dissa, dersom dette skjedde på dagtid medan han var i nærleiken.
Ein fredag ettermiddag kom fire gutar på 16 år til leikeplassen. Gutane var nyleg tilsette som lærlingar i ei lokal verksemd, og no var dei på veg heim frå arbeid. Alle ungdommane hadde vorte vist bort frå leikeplassen av Peder tidlegare, før skiltet om leikeapparata kom opp. Den gongen understreka Peder at ungdommane risikerte å ramla ned utanfor det polstra underlaget, slik som dei heldt på med dissa. Denne hendinga med ungdommane fekk Peder til å tenkja på om han burde utvida området med polstra underlag rundt dissestativet, men også denne gongen prioriterte han andre gjeremål.
Gutane var i svært så godt humør denne ettermiddagen, og dei ville gjerne ha litt ekstra moro med ufo-dissa, trass i åtvaringa frå Peder tidlegare. Først stod ungdommane på dissa og herja att og fram i ein veldig fart, slik at dissa vart kasta fram og tilbake i stativet. Etterpå konkurrerte gutane om kven som kunne få størst fart på dissa medan dei stod i henne, og så gjera det lengste hoppet frå dissa i fart.
Medan ein av ungdommane, Lars Holm, prøvde å få fart på dissa, gjekk den tre år gamle Martine Kirkerud mot stativet med ufo-dissa. Ho skulle henta ein spade som låg på verneunderlaget framfor stativet. Like før Lars skulle til å hoppa frå dissa, vifta han til kameratane med den eine handa. Dette førde til at dissa brått fekk ein ny retning og vingla kraftig diagonalt. Lars kom ut av balanse og fall bakover, samtidig som dissa fekk ein kraftig sleng mot Martine, som no hadde kome nesten bort til spaden. Den harde kanten på ufo-dissa trefte Martine i ansiktet med stor kraft. Lars trefte bakken med bakhovudet og nakken først, litt på sida av dissestativet og delvis utanfor verneunderlaget.
Mor til Martine, Marte Kirkerud, hadde vore oppteken i ein samtale med ein av naboane sine. Men ho kom til å sjå etter Martine nett då ho var komen fram til dissestativet. Ho prøvde å ropa ei åtvaring til Martine i siste liten, men Martine rakk ikkje å reagera før det var for seint. Fortvila måtte Marte sjå på at ulykka skjedde.
Lars fekk brotskadar i nakke og rygg, og seinare fekk han problem både med konsentrasjon og med minne på grunn av ulykka. Han kravde tre millionar i erstatning frå kommunen for framtidig tap i arbeidsinntekt etter skl. § 3-1.
Lars meinte at området rundt dissestativet burde vore betre sikra. Kommunen avviste kravet frå Lars, og viste til at vaktmeisteren hadde gjort det som var vanleg for å førebyggja skade i slike anlegg. Ufo-disser var eit vanleg leikeapparat på mange barneskular, og det fanst ingen statistikk som viste at det ofte var alvorlege skader med desse apparata, korkje når det galdt brukarane sjølve eller andre born rundt dissene. Lars burde i alle høve kjenna til skaderisikoen når han brukte dissa på ein så vitlaus måte. Han hadde fått ei åtvaring av Peder, og kommunen viste i tillegg til skiltet på leikeplassen om aldersgrense for å bruka dissene.
Martine fekk alvorlege hovudskadar etter ulykka, og foreldra hennar kravde to millionar i erstatning for dotter si etter skl. § 3-2a. Dei meinte at Peder og kommuneleiinga hadde gjort for lite for å redusera skaderisikoen når ufo-dissa vart brukt på ein vitlaus og ukontrollert måte. Kommunen la i mot at foreldra sjølve måtte halda kontinuerleg tilsyn med så små born, også på ein leikeplass som var tiltenkt småborn.
Marte Kirkerud gjekk inn i ein djup depresjon etter ulykka med Martine. Det hadde gått svært innpå henne å vera direkte vitne til at Martine vart skadd på ein slik måte. Sjølve opplevinga hadde vore som eit sjokk. Ho kravde ein million kroner i erstatning frå Storevik kommune for framtidig tap i arbeidsinntekt på grunn av depresjonen. Kommunen avviste kravet, og viste til at dette ikkje var noko verre ulykke enn det som kunne råka små born i andre høve.
Det var semje mellom dei ulike partane om at kommunen ikkje var erstatningsansvarleg for skadane på bakgrunn av ulovfesta reglar om objektivt ansvar.
Ta stilling til om kommunen er erstatningsansvarleg overfor Lars, Martine og Marte, og likeeins til kor stor erstatningssummen i så fall skal vera.
|
Sist oppdatert 24. november 2008 av teg Kommentarer til denne siden. |