Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 2. studieår : JUS123
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål
Bokmål:
Del I
I sørlandskommunen Innvik ligger øygruppen Øyla. Øyene
er et populært friluftområde, og etter hvert var det bygget flere
store rikmannshytter på tre av øyene. Lokalbefolkningen var bekymret
for at hele naturområdet skulle gå tapt om utviklingen fortsatte.
Kommunen hadde etter manges oppfatning ikke vært restriktiv nok med hensyn
til å gi byggetillatelser, og hadde ved flere anledninger også gitt
dispensasjon fra forbudet mot å bygge i 100-metersbeltet.
Utbyggingen hadde skapt mye diskusjon i tettstedet Innvik. Etter en del riksdekkende
medieomtale igangsatte Miljøverndepartementet i tråd med saksbehandlingsreglene
et arbeid for å verne øygruppen. Den 20. juli 2002 vedtok departementet
midlertidig å verne øygruppen som landskapsvernområde i
medhold av Naturvernloven § 18 nr. 4, jf. § 5. Etter endt prosess
ble vedtaket gjort permanent ved vedtak av Kongen i statsråd den 10.
november 2002. I følge vernebestemmelsene var det i utgangspunktet et
forbud mot bygging i hele området.
Kjendisadvokat Fredrik Ås, som nettopp hadde kjøpt en stor tomt
på en av de allerede bebygde øyene, reagerte kraftig på vedtaket.
Tomteprisen på 3 millioner kroner var satt i lys av den ”velvillige
politikken i kommunen”. Nå som han ikke hadde mulighet til å få bygge
på tomten, var den nærmest verdiløs.
Etter å ha undersøkt litt, reiste Ås den 9. desember 2002
søksmål mot staten med påstand om at vedtaket var ugyldig. Ås
var enig i at området nok kunne regnes som et kulturlandskap, men mente
at ingen av tilleggsvilkårene var oppfylt. Vilkåret ”egenartet” måtte
forutsette at område er spesielt. Her utgjorde denne øygruppen
en av mange svært lignende øygrupper i distriktet. Ås viste
her til en rapport han hadde fått utarbeidet av geologisk institutt ved
Universitetet i Oslo. Rapporten pekte på minst 10 andre svært lignende øygrupper
i området som ikke var fredet. Heller ikke vilkåret ”vakkert” kunne
etter Ås sin oppfatning ansees oppfylt. Selv om området er pent,
forutsetter vilkåret en kvalitativ forskjell fra det omkringliggende
kystområdet. Når øygruppen bare er en av mange slike øyegrupper,
kunne ikke vilkåret ansees oppfylt.
Uansett var vedtaket ugyldig ettersom øyene var del av arealplanen i
kommunen. Området var i arealplanen lagt ut til landbruks-, natur- og
fritidsområde, og vernevedtaket kunne derfor ”ikke gjelde”.
Han viste i den sammenheng til Naturvernloven § 7.
Selv om vilkårene for å verne området skulle være oppfylt,
mente Ås at den konkrete skjønnsutøvelsen var mangelfull.
Når 10 andre øygrupper i området var like verneverdige,
måtte vernevedtaket bygge på en usaklig forskjellsbehandling. Uansett
var vedtaket i følge Ås grovt urimelig overfor ham som hadde betalt
så mye for en tomt.
I rettidig tilsvar av 25. januar 2003 tok staten til motmæle og krevde frifinnelse. Begge tilleggsvilkårene ”egenartet” og ”vakkert” var etter statens oppfatning tillagt forvaltningens eksklusive kompetanse. Det var etter statens oppfatning heller ikke noe å utsette på den konkrete skjønnsutøvelsen i forhold til om kompetansen skulle benyttes. Naturvernloven stod på egne bein, og kunne selvfølgelig også anvendes innenfor samme område som Plan- og bygningsloven. Selv om staten innrømmet at det var 10 lignende områder i nærheten, var vurderingen av om et område skulle fredes så konkret at det ikke kunne være spørsmål om usaklig forskjellsbehandling. Et fredningsvedtak vil alltid ramme noen hardt, og noe grunnlag for å kjenne vedtaket ugyldig som grovt urimelig kunne det derfor ikke være snakk om.
Del II
Selv om vernebestemmelsene i vedtaket, gitt i medhold av naturvernloven § 6,
i utgangspunktet nedla et forbud mot å bygge i verneområdet, var
det likevel fastsatt en dispensasjonshjemmel dersom ”særlige grunner” gjorde
seg gjeldende. Dispensasjonshjemmelen, som i utgangspunktet lå til Kongen,
ble ved kongelig resolusjon av 10. januar 2003 delegert til Miljøverndepartementet.
Ved brev av 26. januar 2003 tilbød departementet Innvik kommune å overta
dette forvaltningsansvaret, derigjennom ville kommunen få kompetansen
til å gi dispensasjon delegert til seg. Innvik kommune søkte ved
brev av 30. januar 2003 om å overta ansvaret for landskapsverneområdet
i kommunen, og fikk ved brev av 7. februar 2003 delegert ansvaret og dispensasjonskompetansen.
Fredrik Ås sin sak hadde skapt mye kritikk mot kommunen. Tomteprisene for hytter i kommunen hadde falt betydelig, og mange av hytteeierne i området hadde gitt uttrykk for at de kom til å boikotte næringslivet i Innvik. Kommunen følte seg i betydelig grad presset. Etter søknad fra Fredrik Ås ble det den 20. juni 2003 gitt dispensasjon fra vernebestemmelsen, og gitt byggetillatelse i medhold av Plan- og bygningsloven for bygging av den planlagte hytten. I dispensasjonsvedtaket het det:
”Den planlagte hytten ligger slik at det ikke er mulig å se bygningen verken fra sjøen eller fra stier. Hytten vil i liten grad berøre de interesser som begrunnet vernevedtaket. Samtidig har vedtaket vært særlig inngripende overfor Ås. Hans økonomiske tap står i en særstilling. Det må i denne sammenheng også vektlegges at saken har skapt kritikk mot kommunen, og vil kunne skade næringslivet i området. Samlet utgjør dette særlige grunner.”
Den lokale gruppen av Norges Naturvernforbund reagerte kraftig på vedtaket,
og reiste den 19. september 2003 søksmål mot kommunen og Fredrik Ås
med påstand om at dispensasjonsvedtaket var ugyldig. For det første
mente organisasjonen at kommunen manglet personell kompetanse, ettersom det
ikke forelå noen særskilt hjemmel for å delegere dispensasjonshjemmelen
fra staten til kommunen.
Videre var det tatt utenforliggende hensyn ved avgjørelsen. Vernetiltak
etter Naturvernloven er ment å sikre natur og ressursforvaltning. Det
kunne da ikke være adgang til å vektlegge Ås sine økonomiske
interesser. Under enhver omstendighet måtte det være utenforliggende å ta
hensyn til kommunens næringsinteresser.
Kommunen og Ås nedla på sin side i sitt rettidige tilsvar påstand
om frifinnelse.
***
Drøft og avgjør så vel de prinsipale som de subsidiære
spørsmål oppgaven reiser.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |