Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 2. studieår : JUS123
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål
Bokmål:
Del I
Peder Ås er 25 år og bor i Storevik. De siste ti årene har han vært avhengig av rusmidler som han har inntatt daglig. Peder Ås har aldri hatt inntektsgivende arbeid. De siste ti årene har han heller ikke hatt noe fast bosted, men flyttet mellom ulike kommunale boliger og herberger.
12. januar 2005 mottok Peder Ås brev fra Storevik sosialkontor. I brevet ble det opplyst om at fra og med februar måned ville månedlig utbetaling av økonomisk sosialstønad til livsopphold bli redusert til kr. 1.500,-. Det framgikk av brevet at på grunn av kommunens dårlige økonomi var det ikke forsvarlig å fortsette med kontantutbetalinger på kr. 4.140,-, som var det beløp som fulgte av statens veiledende retningslinjer og som Peder Ås så langt hadde mottatt. Når det gjaldt sakens rettslige sider, forklarte kommunen at den hadde plikt til å redusere utgiftene for å holde budsjettet. Det var fattet vedtak om å gjøre besparelser ved å kutte i tildelingene av økonomisk stønad til livsopphold. Kommunen erkjente at det var uheldig at Ås mottok så lite stønad denne måneden, men det var noe Stortinget måtte ta ansvaret for når det bevilget for lite penger til kommunene.
Peder Ås var ingen nybegynner innen offentlige regelverk og byråkrati og mente sosialkontoret hadde misforstått sosialtjenesteloven. Han hadde et rettslig krav på stønad til livsopphold, uavhengig av kommuneøkonomien.
Drøft og ta stilling til om kommunen kunne redusere utbetalingen til kr. 1.500 pr. mnd.
Peder Ås’ tilfelle ble omtalt i media, og det medførte at sosialministeren uttalte seg sterkt kritisk om vedtaket. Storevik kommune tok deretter saken opp til ny vurdering og besluttet å gjenoppta månedlig utbetaling av kr. 4.140,- til stønad til livsopphold.
Utover våren 2005 bestemte Peder Ås seg for å endre sin livsførsel. Han innså at det kom til å bli en lang vei å gå, men mente at han med hjelp fra familie og det offentlige ville klare det. Første steg på veien var å flytte inn i ny leilighet. Kommunen var svært behjelpelig og ordnet bolig raskt. Neste punkt på agendaen var å kutte ut rusmidlene. 17. mai 2005 hadde Peder Ås holdt seg unna rusmidler i èn måned, og feiret nasjonaldagen rusfri for første gang på ti år. Det som da gjenstod var å skaffe inntektsgivende arbeid. For å klare dette mente Peder at han trengte litt ekstra hjelp fra kommunen. Den 25. mai 2005 leverte Peder Ås søknad om økonomisk stønad til kjøp av klær og bil, for å bedre mulighetene til jobb og en selvstendig og selvhjulpen livsførsel.
Storevik kommune var svært positive til Ås’ initiativ, og bestemte seg for å hjelpe han tross den vanskelige kommuneøkonomien. I medhold av sosialtjenesteloven §§ 5-1, 5-2 og 5-3 ble det truffet vedtak om å gi kr. 39.140,- i økonomisk stønad for juni måned. Av vedtaket som ble truffet 1. juni 2005 framgikk at etter en konkret vurdering ble kr. 4.140,- gitt som stønad til livsopphold, og kr. 35.000,- ble gitt som et ekstraordinært engangsbeløp grunnet den spesielle livssituasjonen som Ås var i.
Videre fulgte det av vedtaket at det var knyttet betingelser til stønaden. For posten på kr. 4.140,- ble det stilt krav om at Peder ved utløpet av måneden la fram kvitteringer som dokumenterte at pengene var brukt til nødvendige utgifter til livsopphold. For tildelingen av kr. 35.000,- til klær og bil ble det stilt krav om at Ås først, i hele juni, møtte opp på sosialkontoret to ganger i uken for å avlegge urinprøve for å dokumentere at han fortsatt var rusfri. Etter utløpet av juni måned ville han få adgang til å bruke midlene til å kjøpe bil og klær.
Ås mente at samtlige av vilkårene som var oppstilt var ulovlige. Han fremholdt at han hadde rettskrav på kr. 4.140,- til stønad til livsopphold, og at kommunen derfor ikke kunne legge begrensninger på utbetalingen. Kommunen hadde heller ikke adgang til å stille slike vilkår for de resterende kr. 35.000,-. Han hadde nå vært rusfri så lenge at han forventet å bli trodd på at rusavhengigheten var et tilbakelagt kapittel. Vilkåret om å avlegge urinprøver var både tungtvint, usaklig og krenkende. Ås mente at følgen av disse forhold var at vilkårene falt bort.
Kommunen mente vilkårene var lovlige og at vedtaket i sin helhet var gyldig. Når det gjaldt tildelingen av stønaden til bil og klær på kr. 35.000,- skjedde det av ren velvillighet fra kommunens side. Kommunen stod derfor meget fritt til å stille krav til Ås. Til sist mente kommunen at dersom det var slik at dette vilkåret var ulovlig, måtte følgen bli at tildelingen av beløpet på kr. 35.000,- falt bort. Vilkåret var en helt avgjørende og grunnleggende forutsetning for stønaden.
Drøft og ta stilling til de spørsmål oppgaven reiser.
Del II
Lillevik modellflyklubb ble stiftet i 1975. Året etter kjøpte klubben en eiendom i Lillelien, hvor det ble oppført klubbhus og andre fasiliteter. Siden opprettelsen har klubben drevet kontinuerlig med trening og konkurranser for sine medlemmer og besøkende på eiendommen. I 1975 åpnet Lillevik kommune for boligbygging i Lillelien. I 2004 var det kommet boliger på alle kanter av modellflyklubbens eiendom.
Beboerne i Lillelien hadde hele tiden beklaget seg over å ha bråkende modellfly svevende i luften over sine boliger på ettermiddager og i helgene, store deler av året. Velforeningen i Lillelien sendte i mars 2005 et brev til kommunen hvor det ble anmodet om at det ble gjort noe med de helsefarlige boforhold som modellflyklubben medførte for sine omgivelser.
Kommunen reagerte straks på henvendelsen fra velforeningen. Undersøkelser og gransking ble gjennomført. Støyen fra flyene ble målt til 80 desibel som tilsvarer sterk trafikkstøy. Beboerne ble også inngående intervjuet. Etter en grundig saksbehandling traff kommunestyret vedtak om rettingspålegg i medhold av kommunehelsetjenesteloven § 4a-8. Det skriftlige vedtaket om retting forbød modellflyklubben enhver bruk av luftrommet i Lillelien inntil tilstrekkelige sikkerhetstiltak var iverksatt. Videre framgikk det av vedtaket at retting skulle skje straks.
I saksfremlegget til kommunestyret viste rådmannen til at klubbens virksomhet medførte en betydelig støyforurensing som utgjorde en fare for beboernes helse. Det ble videre pekt på at hvis modellflyklubben ikke klarte å etterkomme rettingspålegget, og derfor måtte finne seg ny eiendom for sin drift, kunne kommunen muligens erverve eiendommen og derved avhjelpe det presserende behovet for grøntareler i Lillien som hadde oppstått som følge av den storstilte boligbyggingen. Det framkom også at Kommunen i lengre tid hadde forsøkt å kjøpe eiendommen fra modellflyklubben uten hell. Som følge av rettingspålegget var det altså mulighet for at det ville gå greit å kjøpe eiendommen til markedspris.
Lillevik modellflyklubb mente vedtaket var ugyldig. For det første var vedtaket reelt sett noe annet enn et pålegg om retting. Det var et pålegg om retting kombinert med et midlertidig forbud mot fortsatt drift, og slik stansingspålegg hadde ikke hjemmel i § 4a-8. Dessuten var det ikke satt en frist for retting slik loven krever, hvilket i seg selv medførte at vedtaket var ugyldig.
For det tredje var det uansett tatt utenforliggende hensyn som måtte lede til ugyldighet.
Kommunen stilte seg helt uforstående til modellflyklubbens innsigelser. Det var opplagt at kommunehelsetjenesteloven § 4a-8 ga hjemmel for å pålegge midlertidig stansing sammen med rettingsplikt. Det var uansett åpenbart at vilkårene for å treffe vedtak om stansing i medhold av § 4a-10 var oppfylt. At kommunen eventuelt hadde vist til uriktig lovbestemmelse var i tilfelle en feil som ikke hadde betydning for vedtakets gyldighet.
Drøft og ta stilling til de spørsmål oppgaven reiser.
Del I og Del II teller like mye.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |