Skoleeks_JUS123

UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 2. studieår : JUS123

Det juridiske fakultet/UiB

Skoleeksamen

2. studieår - JUS123 - vår 2006

Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk

Bokmål:

Del I

Sun Chang Kirkerud er en 27 år gammel kinesisk kvinne. Hun kom til Norge for tre år siden, da hun giftet seg med nordmannen Geir Kirkerud og bosatte seg i Soleng kommune. Sun har brukt tiden etter hun kom til Norge til å lære seg norsk, og nå er hun etter hvert blitt ganske trygg på språket. Geir forsørget dem begge tidligere, men ekteskapet tok slutt for et halvt år siden. Siden Sun ikke var i arbeid og heller ikke hadde andre økonomiske midler, ble hun nødt til å søke sosialkontoret om stønad til livsopphold etter sosialtjenesteloven § 5-1. Søknaden ble innvilget.

For Sun oppleves det som en svært uverdig situasjon å måtte ”ligge myndighetene til last” og hun ønsker snarest mulig å bli selvhjulpen ved å komme i lønnet arbeid. Hun har utdannelse som hudpleier fra Kina, og straks etter bruddet med Geir satte hun i gang med å prøve å få jobb i denne bransjen. Hun har vært til intervju hos flere hudpleiesalonger, men hver gang har jobben gått til en annen. Sun har en klar mistanke om hva årsaken til avslagene er: Flere av Suns tenner er sterkt misfargede med stygge flekker grunnet en sjelden defekt ved emaljen, og to av fortennene er nesten svarte. Sun har ikke hatt råd til å gjøre noe med dette. Hun har vært i kontakt med en tannlege og fått vite at eneste mulige behandling er å sette på skallfasetter på de angrepne tennene. Sun opplever stadig at nordmenn ubevisst reagerer når de ser tennene hennes, og hun merket seg under intervjuene at blikkene til dem som intervjuet henne uvilkårlig festet seg ved denne feilen ved smilet hennes.

Sun fant etter en tid ut at eneste vei ut av uføret var å søke sosialtjenesten om støtte til tannbehandlingen. Hun forklarte i søknaden at hun prøvde å få seg jobb som hudpleier, og at det derfor var helt avgjørende for henne å se presentabel ut.

Sosialkontoret avslo søknaden. Det ble uttalt i vedtaket:

”Søknaden om økonomisk stønad til utgifter ved tannbehandling avslås.

Etter sosialtjenesteloven § 5-1 kan en sosialhjelpssøker ha rett til å få dekket ”nødvendig konserverende og kurativ tannbehandling”, jf Rundskriv I-34/2001, punkt 5.1.4.2. Påsetting av skallfasetter for å dekke misfarging er imidlertid en rent kosmetisk tannbehandling, og det følger av rundskrivet at denne typen behandling i utgangspunktet ikke anses nødvendig for søkerens livsopphold.

Sosialtjenesten har vurdert om stønad skal innvilges med hjemmel i sosialtjenesteloven § 5-2, men finner at søknaden må avslås også etter denne bestemmelsen, da man ikke kan se at det er tale om et særlig tilfelle.”

Sun ble svært skuffet over vedtaket. Hun tok kontakt med Jussformidlingen for å få hjelp til å utforme en klage. Her møtte hun en hjelpsom saksbehandler, Charlotte Wiik-Endresen, som straks slo opp i sosialtjenesteloven og Rundskriv I-34/2001 for å se nærmere på spørsmålet. Charlotte var skeptisk til sosialkontorets vedtak. Det stod riktignok i rundskrivet at rent kosmetisk tannbehandling i utgangspunktet ikke var å anse som del av livsoppholdet, men Charlotte var likevel ikke overbevist. Uttalelsen i rundskrivet kunne neppe være avgjørende for om tannbehandlingen var å anse som livsopphold, mente hun. Videre i rundskrivet var det dessuten uttalt at ”det kan etter omstendighetene være åpenbart urimelig å anse en behandling som rent kosmetisk”. Charlotte kjente til alt overmål til et tilfelle som Suns, fra nabokommunen Storesund, hvor en ung kvinne som var utdannet gullsmed fikk stønad til samme behandling som Sun.

Charlotte hjalp Sun å utforme en klage til Fylkesmannen. I klagen fremholdt de at tannbehandlingen måtte anses som en del av livsoppholdet etter sosialtjenesteloven § 5-1, og selv om behandlingen ikke skulle anses som del av livsoppholdet, måtte søknaden uansett innvilges etter sosialtjenesteloven § 5-2. Det var tale om et særlig tilfelle der tannbehandlingen ville hjelpe Sun til å kunne bli økonomisk selvhjulpen. Uten tannbehandlingen ville Suns muligheter til å livnære seg som hudpleier være avskåret, og det måtte derfor være åpenbart urimelig ikke å innvilge søknaden etter § 5-2. Uansett var det usaklig forskjellbehandling å avslå Suns søknad, da Storesund sosialkontor hadde innvilget samme behandling til en annen kvinne i Suns situasjon. Det kunne ikke være adgang til å ha så ulik praksis i ulike kommuner når det gjaldt sosialstønad, hvor rundskriv I-34/2001 skal sikre en enhetlig praksis i hele landet.

Du sitter som saksbehandler hos Fylkesmannen og skal skrive forslag til vedtak i klagesaken, jf. sosialtjenesteloven §§ 8-6 flg. Fylkesmannens kompetanse til å prøve vedtakets gyldighet er den samme som domstolenes. Redegjør for sakens rettslige spørsmål og utform et begrunnet forslag til vedtak. Vedtaksforslaget må inneholde en drøftelse av både pro- og contraargumenter for å innvilge ytelsen etter så vel sosialtjenesteloven § 5-1 og § 5-2. Du må drøfte subsidiært der det er aktuelt. Du finner at saken er godt nok opplyst rent faktisk og vil derfor enten stadfeste eller omgjøre vedtaket.

Utdrag fra Rundskriv I-34/2001, punkt 5.1.4 er vedlagt.

Del II

Teorioppgave, halv dag:

Gjør rede for adgangen til å stille vilkår ved begunstigende vedtak i forvaltningsretten. Det bør brukes eksempler fra både plan- og bygningsretten og helse- og sosialretten.

Del I og del II teller 50 % hver.

Utdrag fra Rundskriv I-34/2001:

”5.1.4 Vurdering av søkers utgifter

Sosialtjenesten kan ha plikt til å yte stønad til utgifter til søkerens livsopphold. Livsopphold er som nevnt foran ikke et entydig begrep, og det er ikke nærmere presisert i loven hvilke utgifter som omfattes av begrepet. Loven gir heller ingen veiledning om nivået på den økonomiske hjelpen som gis, men det er forutsatt at alle skal sikres et forsvarlig livsopphold. Under punkt 5.1.4.1 nedenfor gis en oversikt over utgifter som ligger i kjerneområdet av livsoppholdsbegrepet. Dette er utgifter som sosialtjenesten alltid har plikt til å ta med ved vurdering av stønadsbehov og ved utmåling av stønad. Under punkt 5.1.4.2 nevnes utgifter som, avhengig av den konkrete situasjonen, kan være en del av livsoppholdet. Denne sondringen mellom utgifter som alltid er en del av livsoppholdet og utgifter som kan være en del av livsoppholdet skal, sammen med departementets veiledende retningslinjer for utmåling, bidra til en mer ensartet behandling av søknader om økonomisk stønad. Den enkeltes behov må alltid vurderes konkret i forhold til de utgifter vedkommende opplyser å ha. Hvilket stønadsnivå som er nødvendig for å opprettholde et forsvarlig livsopphold vil variere blant annet med familiesituasjon, husholdningens størrelse, bosted, boligforhold, alder, hjelpebehovets varighet mv.

5.1.4.1 Kjerneområdet i livsoppholdsbegrepet

I dette punktet omtales utgifter som sosialtjenesten har plikt til å ta med i utgiftsgrunnlaget ved vurdering av stønadsbehov og ved utmåling av stønad. Kjerneområdet omfatter de helt grunnleggende behov, som mat, klær, bolig og oppvarming, og tar også hensyn til andre sider av dagliglivet, som fritid og sosiale behov. Det tas dessuten særlig hensyn til barns behov.

Mat og drikke

Mat og drikke er en selvsagt del av kjerneområdet. Utgiftene vil variere blant annet med husholdningens størrelse, sammensetning og eventuelle barns alder. Nivået ved beregning av utgifter til mat baseres på et nøkternt, ernæringsmessig fornuftig kosthold, og skal gi rom for et varmt måltid hjemme per dag. Personer som av medisinske grunner er avhengig av spesielle dietter, vil som regel motta trygdeytelser til dekning av ekstrakostnadene dette innebærer. I enkelte tilfeller kan vedkommende likevel ha behov for ekstra ytelser til mat.

Klær og sko

Klær og sko av alminnelig god kvalitet til hverdagsbruk, fritid og andre anledninger (pentøy) er en del av livsoppholdet. Den enkeltes behov her vil variere, avhengig av alder og arbeidsforhold mv. Det kan legges til grunn at klær i en viss utstrekning kjøpes på salg, men det bør ikke forutsettes at klær skal kjøpes brukt.

Husholdningsartikler og hygiene med mer

Utgifter som er nødvendig for personlig hygiene, for eksempel alminnelige toalettartikler, såpe, hårklipp, barbersaker mv. inngår i livsoppholdet. Likeså alminnelige husholdningsartikler, som rengjøringsartikler, papirvarer mv.

TV-lisens, avis og telefon

TV-lisens og abonnement på en avis er en del av livsoppholdet. Det samme er utgifter til abonnementsavgift på telefon og et rimelig antall tellerskritt.

Fritidsaktiviteter

Kostnader knyttet til alminnelige fritidsaktiviteter skal legges til grunn ved vurdering av stønadsbehovet. Særlig når det gjelder barn og unge er det viktig at de har anledning til å delta i den type aktiviteter som er vanlig for barn og unge på stedet. Se punkt 5.1.4.5.4 om barnefamilier. Også for voksne kan det etter en konkret vurdering være rimelig å yte stønad til fritidsaktiviteter og for eksempel deltakelse på kurs, i organisasjonsvirksomhet og lignende.

(…)

5.1.4.2 Spesielle utgifter

Under dette punktet omtales utgifter som, avhengig av den konkrete situasjon, kan være en del av livsoppholdet. Dersom utgiften ikke anses å være nødvendig for søkerens livsopphold, må sosialtjenesten vurdere om det skal ytes stønad etter § 5-2.

Høytids- og merkedager

Utgifter knyttet til spesielle begivenheter (julefeiring, fødselsdager, dåp, konfirmasjon, høytids- og merkedager knyttet til andre kulturer osv.) er isolert sett ikke nødvendige for den enkeltes livsopphold. Etter en helhetsvurdering av søkerens situasjon kan det likevel være åpenbart urimelig ikke å innvilge hjelp til denne type utgifter. Også her må det tas særlig hensyn til barns behov.

Fritidsutstyr

Vanlig utstyr til noen fritidsaktiviteter bør medregnes i utgiftsgrunnlaget ved vurdering av søknad om økonomisk stønad. Utgifter til kostbart utstyr ligger utenfor det som kan anses som livsopphold. Se under punkt 5.1.4.1 og 5.1.4.5.4 om fritidsutstyr til barn og unge.

(…)

Lege, psykolog mv.

Utgifter til lege, psykolog mv. dekkes langt på vei av folketrygden. Sosialtjenesten må imidlertid inkludere utgifter til egenandel ved vurdering ev stønadsbehovet etter sosialtjenesteloven. Utgifter til behandlingssteder eller behandlingstyper som ligger utenfor folketrygdens system, ligger vanligvis også utenfor det sosialtjenesten har plikt til å dekke i henhold til § 5-1.

Legemidler

Rikstrygdeverkets forskrifter om godtgjørelse av utgifter til viktige legemidler (blå resept) er i utgangspunktet ment å dekke medisiner som er nødvendige for den enkelte. Sosialtjenesten må imidlertid inkludere utgifter til egenandel på slike medisiner ved vurdering av stønadsbehovet. Sosialtjenesten bør dessuten, i særlige tilfeller, vurdere utgifter til medisiner og behandlingsformer som ikke er omfattet av ordningen med blå resept (hvit resept, reseptfrie).

Tannbehandling

Sosialtjenesten har normalt plikt til å inkludere utgifter til nødvendig konserverende eller kurativ tannbehandling ved vurdering av stønadsbehovet. Særlig kostbar behandling ligger i utgangspunktet utenfor det loven er ment å dekke. Foreligger det et rimeligere alternativ som er faglig forsvarlig, kan stønaden begrenses til en slik løsning. Når vedkommendes tannstatus ikke er ødelagt, er det ikke tilstrekkelig bare å dekke behandling i form av proteser. Sosialtjenesten kan ikke pålegge søkeren å benytte bestemte tannleger, men dersom det i kommunen er store prisforskjeller for samme behandling, kan stønaden begrenses til å dekke et rimelig alternativ. Kosmetisk behandling anses i utgangspunktet ikke som nødvendig for livsoppholdet, men det kan etter omstendighetene være åpenbart urimelig å anse en behandling som rent kosmetisk.

Syns- og hørselshjelpemidler mv.

Utgifter til nødvendige syns- og hørselshjelpemidler mv. kan bli omfattende. En del av disse utgiftene dekkes av folketrygden, og vil derfor normalt falle utenfor det sosialtjenesten plikter å yte stønad til. Søknader om stønad til utgifter som ikke dekkes av folketrygden må vurderes konkret, og det kan etter forholdene være åpenbart urimelig ikke å yte stønad.

(…)

Særlige behov

Enkelte utgifter er spesielt vanskelige å vurdere, i den forstand at de kan oppleves som nødvendige av enkelte, samtidig som de åpenbart ikke er livsnødvendige. Eksempel på dette er utgifter til tobakk, kosmetikk, lotterier, uteliv og ulike typer fornøyelser. Som regel vil stønad til livsopphold bli utmålt og utbetalt som én kontantytelse slik at det er opp til mottaker selv å disponere midlene.

(…)

§ 5-2 Stønad i særlige tilfeller.

Sosialtjenesten kan i særlige tilfeller, selv om vilkårene i § 5-1 ikke er til stede, yte økonomisk hjelp til personer som trenger det for å kunne overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon.

5.2.1 Formålet med bestemmelsen

Sosialtjenesteloven § 5-2 skal fange opp ulike behov for hjelp som ikke dekkes gjennom stønad til livsopphold etter § 5-1. Bestemmelsen skal bidra til å øke muligheten for å realisere lovens målsetting om at alle skal være i stand til å sørge for seg selv. § 5-2 er en utpreget skjønnsmessig bestemmelse. Den gir vide rammer for når hjelp kan gis, men ingen nærmere veiledning for når hjelp skal gis. Selv om hjelp etter § 5-2 ikke er en pliktmessig ytelse, kan det i det konkrete tilfellet være åpenbart urimelig ikke å yte hjelp, slik at vedtaket kan omgjøres av klageinstansen i medhold av § 8-7.

5.2.2 Nærmere om bestemmelsen

§ 5-2 gir hjemmel for å yte stønad i tilfeller der betingelsene etter § 5-1 ikke er oppfylt. Det kan for det første gjelde utgifter som i det konkrete tilfellet faller utenfor rammen for § 5-1, og med andre ord ikke er nødvendige for søkerens livsopphold. For det andre kan situasjonen være at ikke alle andre muligheter til selvforsørgelse er forsøkt.

Bestemmelsen åpner for å yte stønad til utgifter som ikke anses som nødvendige for livsoppholdet. Under punkt 5.1.4.2 om spesielle utgifter er nevnt utgifter som sosialtjenesten, etter omstendighetene, kan ha plikt til å yte stønad til som en del av søkerens livsopphold. Dersom utgiftene ikke anses å være nødvendige for søkerens livsopphold, enten fordi selve utgiftsposten faller utenfor søkers livsopphold eller fordi den konkrete utgiften går ut over nødvendig livsopphold, må sosialtjenesten vurdere om det kan ytes stønad med hjemmel i § 5-2. Den enkeltes behov må vurderes konkret i forhold til den totale livssituasjonen og behovet det søkes om støtte til å dekke.

Enkelte utgifter ligger åpenbart utenfor det som er nødvendig for den enkeltes livsopphold. Søknaden avslås da etter § 5-1, men må vurderes i forhold til § 5-2.

Bestemmelsen åpner også for at det kan være aktuelt å yte stønad selv om kravet om at alle inntektsmuligheter skal være forsøkt ikke er oppfylt, dersom situasjonen og hjelpebehovet er slik at det vil være en stor belastning å kreve dette. Dette kan være tilfellet når det kan få negative konsekvenser på lang sikt å utnytte den aktuelle inntektsmuligheten, mens problemene må antas å være av kort varighet. Et eksempel på dette er at søkeren har høyere boligstandard og høyere boutgifter enn det som anses nødvendig, men må antas å kunne dekke boutgiftene og ellers sørge for seg selv innen kort tid.

Hjelp etter § 5-2 vil kunne gis i svært forskjellige situasjoner, og til ulike persongrupper. Bestemmelsen er særlig aktuell i situasjoner der søkerens livssituasjon er blitt, eller står i fare for å bli, så vanskelig at vedkommende ikke kommer videre uten hjelp. Ved å yte målrettet støtte på et tidlig tidspunkt, kan man bidra til at søkeren ikke kommer i en så vanskelig økonomisk situasjon at vedkommende blir avhengig av økonomisk stønad for framtiden.

Bestemmelsen gir videre sosialtjenesten mulighet til å gi økonomisk stønad dersom det er særlig ønskelig å stimulere visse tiltak, eller å komme i gang med bestemte aktiviteter. Sosialtjenesten kan for eksempel med hjemmel i § 5-2 yte stønad til deltakelse på ulike typer kurs og fritidsaktiviteter.

Ved vurderinger etter denne bestemmelsen kan sosialtjenesten legge mindre vekt på de økonomiske forholdene, og mer på andre hensyn, enn ved en vurdering etter § 5-1. Eksempelvis kan hensynet til barn, søkerens fysiske og psykiske helse, muligheten for å få en meningsfylt hverdag og lignende tillegges avgjørende vekt. § 5-2 kan for eksempel være hjemmel for å yte stønad til at nødvendig ledsager kan være med en funksjonshemmet på ferie. Bestemmelsen vil også være hjemmel for å yte stønad til ferie- og fritidsaktiviteter for barn, som ferieleir, besøk hos besteforeldre og lignende. Dersom barnevernet har satt i verk hjelpetiltak overfor barnet og familien, bør det først undersøkes om barnevernet yter støtte til formålet.

I særlige tilfeller kan § 5-2 også være hjemmel for å yte stønad til en student som har svært kort tid igjen til avsluttende eksamen, og som uten sosialhjelp ville måtte avbryte studiene. Videre kan det med hjemmel i § 5-2 også ytes stønad til dekning av gjeld. Selv om sosialtjenesten normalt ikke har plikt til å yte stønad til dekning av gjeld, kan det i enkelte konkrete tilfeller være åpenbart urimelig ikke å gi slik støtte. Ved vurdering av denne typen søknader må det legges vekt på hvilke muligheter søkeren har, og hva som må antas å bli konsekvensene av å gi eller ikke gi hjelp.

Eksemplene ovenfor er ikke uttømmende.”

Nynorsk:

Del I

Sun Chang Kirkerud er ei 27 år gammal kinesisk kvinne. Ho kom til Noreg for tre år sidan, då ho gifta seg med nordmannen Geir Kirkerud og busette seg i Soleng kommune. Sun har brukt tida etter ho kom til Noreg til å lære seg norsk, og no er ho etter kvart blitt ganske trygg på språket. Geir forsytte dei begge tidlegare, men ekteskapet tok slutt for eit halvt år sidan. Sidan Sun ikkje var i arbeid og heller ikkje hadde andre økonomiske midlar, vart ho nøydd til å søkje sosialkontoret om stønad til livsopphald etter sosialtenestelova § 5-1. Søknaden vart innvilga.

Sun opplever det som ein svært uverdig situasjon å måtte ”liggje myndigheitene til last” og ho ynskjer snarast mogleg å bli sjølvhjelpen ved å komme i lønna arbeid. Ho har utdanning som hudpleier frå Kina, og straks etter brotet med Geir sette ho i gang med å prøve å få jobb i denne bransjen. Ho har vore til intervju hos fleire hudpleiesalonger, men kvar gong har jobben gått til ein annan. Sun har ein klar mistanke om kva årsaka til avslaga er: Fleire av Sun sine tenner er sterkt misfarga med stygge flekkar grunna ein sjeldan defekt ved emaljen, og to av fortennene er nesten svarte. Sun har ikkje hatt råd til å gjere noko med dette. Ho har vore i kontakt med ein tannlege og fått vite at den einaste moglege behandlinga er å sette på skallfasettar på dei angripne tennene. Sun opplever stadig at nordmenn umedvite reagerer når dei ser tennene hennar, og ho merka seg under intervjua at blikka til dei som intervjua henne uvilkårleg festa seg ved denne feilen ved smilet hennes.

Sun fann etter ei tid ut at den einaste vegen ut av uføret var å søkje sosialtenesta om støtte til tannbehandlinga. Ho forklarte i søknaden at ho prøvde å få seg jobb som hudpleier, og at det difor var heilt avgjerande for henne å sjå presentabel ut.

Sosialkontoret avslo søknaden. I vedtaket vart det uttala:

”Søknaden om økonomisk stønad til utgifter ved tannbehandling vert avslått.

Etter sosialtenestelova § 5-1 kan ein sosialhjelpsøkjar ha rett til å få dekka ”nødvendig konserverende og kurativ tannbehandling”, jf Rundskriv I-34/2001, punkt 5.1.4.2. Påsetting av skallfasettar for å dekke misfarging er imidlertid ei reint kosmetisk tannbehandling, og det følgjer av rundskrivet at denne typen behandling i utgangspunktet ikkje reknast som naudsynt for søkjaren sitt livsopphald.

Sosialtenesta har vurdert om stønad skal innvilgast med heimel i sosialtenestelova § 5-2, men finn at søknaden må bli å avslå også etter denne føresegna, då ein ikkje kan sjå at det er tale om eit særleg tilfelle.”

Sun vart svært skuffa over vedtaket. Ho tok kontakt med Jussformidlinga for å få hjelp til å utforme ei klage. Her møtte ho ein hjelpsam saksbehandlar, Charlotte Wiik-Endresen, som straks slo opp i sosialtenestelova og Rundskriv I-34/2001 for å sjå nærare på spørsmålet. Charlotte var skeptisk til sosialkontoret sitt vedtak. Det stod rett nok i rundskrivet at reint kosmetisk tannbehandling i utgangspunktet ikkje var å rekne som ein naudsynt del av livsopphaldet, men Charlotte var likevel ikkje overtydd. Utsegna i rundskrivet kunne neppe vere avgjerande for om tannbehandlinga var å rekne som naudsynt for livsopphaldet, meinte ho. Vidare i rundskrivet var det dessutan uttala at ”det kan etter omstendighetene være åpenbart urimelig å anse en behandling som rent kosmetisk”. Charlotte kjende til alt overmål til eit tilfelle som Sun sitt, frå nabokommunen Storesund, der ei ung kvinne som var utdanna gullsmed fekk stønad til same behandling som Sun.

Charlotte hjalp Sun å utforme ei klage til Fylkesmannen. I klaga heldt dei fram at tannbehandlinga måtte reknast som ein del av livsopphaldet etter sosialtenestelova § 5-1, og sjølv om behandlinga ikkje skulle reknast som ein naudsynt del av livsopphaldet, måtte søknaden uansett innvilgast etter sosialtenestelova § 5-2. Det var tale om eit særleg tilfelle der tannbehandlinga ville hjelpe Sun til å kunne bli økonomisk sjølvhjelpen. Utan tannbehandlinga ville Sun sine sjansar til å livnære seg som hudpleier vere avskorne, og det måtte difor vere openbert urimeleg ikkje å innvilge søknaden etter § 5-2. Uansett var det usakleg forskjellbehandling å avslå Sun sin søknad, då Storesund sosialkontor hadde innvilga same behandling til ei anna kvinne i same situasjon som Sun. Det kunne ikkje vere høve til å ha så ulik praksis i ulike kommunar når det gjaldt sosialstønad, der rundskriv I-34/2001 skal sikre ein einsarta praksis i heile landet.

Du sit som saksbehandlar hos Fylkesmannen og skal skrive forslag til vedtak i klagesaka, jf. sosialtenestelova §§ 8-6 flg. Fylkesmannen sin kompetanse til å prøve gyldigheita av vedtaket er den same som den kompetansen domstolen har. Gjer greie for dei rettslege spørsmåla i saka og utform eit grunngjeve forslag til vedtak. Forslaget til vedtak må innehalde ei drøfting av både pro- og contraargument for å innvilge ytinga etter så vel sosialtenestelova § 5-1 som § 5-2. Du må drøfte subsidiært der det er aktuelt. Du finn at saka er godt nok opplyst reint faktisk og vil difor enten stadfeste eller omgjere vedtaket.