Sist oppdatert 9. oktober 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 2. studieår : JUS123
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
Del I
Ekteparet Jo og Jill Vang er foreldre til Pia på to år. Familien er bosatt i Bergen kommune. I februar 2007 søkte foreldrene om barnehageplass for Pia. Bergen kommune foretok samordnet opptak til alle godkjente barnehager i kommunen. Prioriterte søknader etter barnehageloven (lov 17. juni 2005 nr. 64) § 13 ble behandlet først. I samsvar med praksis i mange andre norske kommuner, ble de resterende plassene fordelt ut i fra når søknad om barnehage var kommet inn til kommunen (ventelistedato). Pias far hadde sendt inn søknaden rett før fristen gikk ut 28. februar 2007, og Pia ble ikke tildelt plass. Vang påklaget vedtaket til klagenemnden som kommunen hadde opprettet, jf. barnehageloven § 12 annet avsnitt med tilhørende forskrifter. Klagen førte ikke frem.
Ekteparet Vang var fortvilet over situasjonen, ikke minst fordi de ved forrige stortingsvalg hadde stemt på et parti som lovet full barnehagedekning og som senere kom i regjeringsposisjon. De henvendte seg til advokat Gro Ås, som på vegne av Pia Vang ved foresatte, tok ut søksmål mot kommunen med påstand om at avslaget om barnehageplass var ugyldig.
I stevningen viste Ås særlig til at kommunen hadde "plikt til å sørge for at det finnes et tilstrekkelig antall barnehageplasser for barn under skolepliktig alder", jf. barnehageloven § 8 annet avsnitt. Høyesterett hadde på tilgrensete områder kommet til at ressursmangel hos kommunen ikke kunne være avgjørende og stilt opp en regel om at borgerne har krav på en velferdsmessig minstestandard, jf. særlig Rt. 1990 s. 874 (Fusadommen). Pia måtte derfor ha rettskrav på barnehageplass. Subsidiært hevdet hun at det heftet feil ved kommunens skjønnsutøvelse. Begge Pias foreldre var av samisk avstamming. Kommunen var etter barnehageloven § 8 tredje avsnitt annen setning forpliktet til å legge til rette for at samiske barn kan sikre sitt språk og kultur, jf. også § 2 fjerde ledd. Ås erkjente at barn av samisk avstamming ikke var en prioritert gruppe etter barnehageloven § 13, men kommunen måtte være forpliktet til å foreta en nærmere vurdering av det enkelte barns behov. En utvelgelse ut i fra søknadstidspunktet måtte anses som vilkårlig og tilfeldig.
I tilsvaret hevdet kommuneadvokaten at kommunens plikt ikke korresponderte med noe individuelt rettskrav på foreldrene eller barnets hånd. Kommunen pekte særlig på følgende passasje i Odelstingsproposisjonen til barnehageloven (Ot.prp. 72 (2004–05) s. 51):
"Departementet finner ikke grunnlag for å fremme forslag om individuell rett til barnehageplass."
Etter kommunens oppfatning måtte lovregelen tolkes i samsvar med departementets intensjoner som også hadde fått tilslutning under stortingsbehandlingen. Domstolene kunne ikke innfortolke et rettskrav på tvers av lovgivers forutsetninger, og situasjonen var derfor uten parallell til Fusadommen som motparten hadde vist til. Når det gjaldt de påståtte feilene ved skjønnsutøvelsen viste kommunen til at ventelister ut i fra søknadstidspunkt varen etablert praksis i norske kommuner.. Denne ordningen ga et rettferdig system og kunne ikke underkjennes av domstolene som vilkårlig. En individuell vurdering av hver enkelt søknad ville vært svært ressurskrevende. Kommunen erkjente et særskilt ansvar for samiske barn, men denne forpliktelsen kunne ikke rekke så langt at disse måtte gis en positiv forskjellsbehandling ved søknad om barnehageplass.
Del II
Oskøy kommune er en middels stor vestlandskommune med 30 000 innbyggere. Kommunesenteret er Kleppvik. I tilknytning til en større boligutbygging i utkanten av Kleppvik på begynnelsen av 1990-tallet ble det også etablert et handelssenter, Firkanten. Det aktuelle området var eid av Lars Klepp gjennom selskapet Firkanten AS. Det planmessige grunnlaget for utbyggingen var en reguleringsplan fra 1989. Her var det også innregulert en planlagt utbygging av senteret. Planen fastsatte videre en offentlig gang- og sykkelvei, som gikk på baksiden av senteret. I påvente av utbyggingen og i samråd med Firkanten, bekostet kommunen en midlertidig gangvei.
I forbindelse med at Firkanten ønsket å gå i gang med den planlagte utbyggingen, sendte de i mai 2005 søknad om byggetillatelse. De fremmet samtidig søknad om dispensasjon fra reguleringsplanen ved at den nye delen av kjøpesenteret ble to etasjer høyere enn reguleringsbestemmelsene tilsa. . Det ble endelig fremsatt ulike ønsker om å forbedre trafikkforholdene på de offentlige veiene i området på grunn av forventet trafikkøkning i forbindelse med utbyggingen. Firkanten fikk etter vedtak i kommunen i juni 2005 dispensasjon fra reguleringsplanen og byggetillatelse for senterutvidelsen. Veinettet ble også omlagt i samsvar med Firkantens forslag. Godkjenningen inneholdt en rekke vilkår, blant annet at gang- og sykkelvei skulle legges i forkant av senteret og godkjennes av veimyndighetene før brukstillatelse til nybygget kunne gis. I tillegg ble det satt som vilkår at Firkanten opparbeidet en "ballbinge" til bruk av barn i nærområdet. Det ble forutsatt i vedtaket at Firkanten dekket utgiftene til opparbeidelse av gang- og sykkelsti og ballbinge. Den midlertidige veien måtte legges ned som følge av utbyggingen.
Firkanten prosjekterte og bygget gang- og sykkelstien og ballbingen i sammenheng med utbyggingen av kjøpesenteret. De søkte så om refusjon fra kommunen for utgiftene til gang- og sykkelveien og til ballbingen. Kravene ble ikke imøtekommet, og Firkanten reiste sak mot Oskøy kommune. De nedla i stevningen påstand om 2 millioner kroner i erstatning for utgifter til opparbeiding av gang- og sykkelveien og ballbingen.
Etter Firkantens syn kunne ikke kommunen i forbindelse med søknaden om utbygging sette tyngende vilkår. Utbyggingen skjedde i samsvar med reguleringsplanen. Tillatelsen var dermed et lovbundet forvaltningsvedtak og utbyggeren har i et slikt tilfelle rett til byggetillatelse. Riktignok måtte en her søke om dispensasjon fra reguleringsplanen fordi bygningen ble noe høyere enn fastsatt i reguleringsplanen fra 1989, slik at det var hjemmel for å pålegge vilkår etter plan- og bygningsloven (lov 14. juni 1985 nr. 77) § 7 første avsnitt siste setning. Kommunen kunne imidlertid ikke stille vilkår uten saklig sammenheng med dispensasjonen fra reguleringsplanen. Gang- og sykkelstien måtte ikke flyttes fordi bygningene ble høyere enn i reguleringsplanen, og ballbingen var uten sammenheng med reguleringen fra 1989. I tilknytning til motpartens anførsler erkjente Firkanten at kommunen kunne kreve en ny reguleringsplan, men mente at en slik fremgangsmåte ville være en form for myndighetsmisbruk. De oppstilte vilkårene var uansett urimelig byrdefulle og innebar at kommunen benyttet dispensasjonssaken til å skyve ansvaret for tiltakene over på Firkanten. Etter Firkantens syn måtte kommunen være erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag for ugyldige vedtak.
Kommunen bestred at vedtaket om å stille vilkår var ugyldig. Det var en klar lovhjemmel for å sette vilkår i forbindelse med vedtaket om dispensasjon og de oppstilte vilkårene hadde nær sammenheng med den opprinnelige reguleringsplanen. Den midlertidige veien måtte fjernes på grunn av senterutvidelsen og det var da naturlig også å endre trasévalget. Ballbingen måtte ses i sammenheng med økt tilflytting som følge av boligbyggingen, og det var naturlig at Firkanten bidro til positive fritidsaktiviteter for barn- og ungdom i nærområdet. Dessuten var omleggingen av veinettet som Firkanten hadde tatt initiativ til såpass omfattende at kommunen uansett kunne krevd ny reguleringsplan. Da ville kommunen hatt utvilsom hjemmel for å sette opp de omstridte vilkårene og ville kunne krevd at Firkanten dekket utgiftene. En ny reguleringsplan ville vært kostbart for Firkanten og ville utsatt utbyggingen i minst ett år. Ut i fra et "mer til det mindre" synspunkt måtte Firkanten derfor være tjent med en dispensasjon på nærmere vilkår. De oppstilte vilkårene kunne ikke anses som kvalifisert urimelige. Utbyggingen var kostnadsberegnet til 150 millioner kroner og i en slik sammenheng var kostnadene knyttet til de omstridte vilkårene små. Kommunen bestred et eventuelt erstatningsansvar, men hadde ikke innvendinger til motpartens erstatningsberegning. Dersom vedtaket måtte anses som ugyldig, hadde kommunen handlet forsvarlig og kunne ikke bli ansvarlig for en unnskyldelig rettsvillfarelse.
Drøft de prinsipale og subsidiære spørsmålene som oppgaven reiser.
Ved bedømmelsen teller del I ca. 1/3 og del II ca. 2/3.
Del I
Ekteparet Jo og Jill Vang er foreldre til Pia på to år. Familien er busett i Bergen kommune. I februar 2007 søkte foreldra om barnehageplass for Pia. Bergen kommune føretok samordna opptak til alle godkjende barnehagar i kommunen. Prioriterte søknader etter barnehagelova (lov 17. juni 2005 nr. 64) § 13 vart handsama først. I samsvar med praksis i mange andre norske kommunar, vart dei resterande plassane fordelte ut i frå når søknad om barnehageplass var komen inn til kommunen (ventelistedato). Far til Pia hadde sendt inn søknaden rett før fristen gjekk ut 28. februar 2007, og Pia vart ikkje tildelt plass. Vang påklaga vedtaket til klagenemnda som kommunen hadde oppretta, jf. barnehagelova § 12 andre avsnitt med tilhøyrande forskrifter. Klagen førte ikkje fram.
Ekteparet Vang var fortvila over situasjonen, ikkje minst fordi dei ved førre stortingsval hadde røysta på eit parti som lova full barnehagedekning og som seinare kom i regjeringsposisjon. Dei kontakta advokat Gro Ås, som på vegner av Pia Vang ved føresette, tok ut søksmål mot kommunen med påstand om at avslaget om barnehageplass var ugyldig.
I stemninga viste Ås særleg til at kommunen hadde "plikt til å sørge for at det finnes et tilstrekkelig antall barnehageplasser for barn under skolepliktig alder", jf. barnehagelova § 8 andre avsnitt. Høgsterett hadde på tilgrensande område kome til at ressursmangel hjå kommunen ikkje kunne vere avgjerande og stilt opp ein regel om at borgarane har krav på ein velferdsmessig minstestandard, jf. særleg Rt. 1990 s. 874 (Fusadommen). Pia måtte difor ha rettskrav på barnehageplass. Subsidiært hevda ho at det hefta feil ved kommunen si skjønnsutøving. Begge foreldra til Pia var av samisk avstamming. Kommunen var etter barnehagelova § 8 tredje avsnitt andre setning plikta til å leggje til rette for at samiske barn kan sikre språket og kulturen sin, jf. også § 2 fjerde avsnitt. Ås sannkjente at barn av samisk avstamming ikkje var ei prioritert gruppe etter barnehagelova § 13, men kommunen måtte vere plikta til å føreta ei nærare vurdering av det enkelte barnet sine behov. Ei utveljing ut i frå søknadstidspunktet måtte reknast som vilkårleg og tilfeldig.
I tilsvaret hevda kommuneadvokaten at kommunen si plikt ikkje korresponderte med noko individuelt rettskrav på foreldrene eller barnet si hand. Kommunen peikte særleg på følgjande passasje i Odelstingsproposisjonen til barnehagelova (Ot.prp. 72 (2004–05) s. 51):
"Departementet finner ikke grunnlag for å fremme forslag om individuell rett til barnehageplass."
Etter kommunen si oppfatning måtte lovregelen tolkast i samsvar med departementet sine intensjonar som også hadde fått tilslutning under stortingshandsaminga. Domstolane kunne ikkje tolke inn eit rettskrav på tvers av lovgjevar sine føresetnader, og situasjonen var difor utan parallell til Fusadommen som motparten hadde vist til. Når det gjaldt dei påståtte feila ved skjønnsutøvinga viste kommunen til at ventelister ut i fra søknadstidspunkt var ein etablert praksis i norske kommunar. Denne ordninga gav eit rettferdig system og kunne ikkje underkjennast av domstolane som vilkårleg. Ei individuell vurdering av kvar einskild søknad ville vore svært ressurskrevjande. Kommunen sannkjente eit særskilt ansvar for samiske barn, men denne plikta kunne ikkje rekke så langt at desse måtte gjevast ei positiv forskjellshandsaming ved søknad om barnehageplass.
Del II
Oskøy kommune er ein middels stor vestlandskommune med 30 000 innbyggjarar. Kommunesenteret er Kleppvik. I samband med ei større utbygging av bustader i utkanten av Kleppvik på byrjinga av 1990-talet vart det også etablert eit handelssenter, Firkanten. Det aktuelle området var eigd av Lars Klepp gjennom selskapet Firkanten AS. Det planmessige grunnlaget for utbygginga var ein reguleringsplan frå 1989. Her var det også innregulert ei planlagd utbygging av senteret. Planen fastsette vidare ein offentleg gang- og sykkelveg, som gjekk på baksida av senteret. I påvente av utbygginga og i samråd med Firkanten, kosta kommunen ein mellombels gangveg.
I samband med at Firkanten ønskte å gå i gang med den planlagde utbygginga, sende dei i mai 2005 søknad om byggjeløyve. Dei fremma samtidig søknad om dispensasjon frå reguleringsplanen ved at den nye delen av kjøpesenteret vart to etasjar høgare enn reguleringsbestemmingane tilsa. Endeleg vart det sett fram ulike ønskje om å betre trafikkforholda på dei offentlege vegane i området på grunn av ein venta trafikkauke i samband med utbygginga. Firkanten fekk etter vedtak i kommunen i juni 2005 dispensasjon frå reguleringsplanen og byggjeløyve for senterutvidinga. Vegnettet vart også omlagt i samsvar med Firkanten sine framlegg. Godkjenninga inneheldt fleire vilkår, mellom anna at gang- og sykkelvegen skulle leggjast i forkant av senteret og godkjennast av vegstyresmaktene før bruksløyve til nybygget kunne gjevast. I tillegg vart det sett som vilkår at Firkanten opparbeidde ein "ballbinge" til bruk av barn i nærområdet. Det vart føresett i vedtaket at Firkanten dekte utgiftene til opparbeiding av gang- og sykkelveg og ballbinge. Den mellombelse vegen måtte leggjast ned som følgje av utbygginga.
Firkanten prosjekterte og bygde gang- og sykkelvegen og ballbingen i samanheng med utbygginga av kjøpesenteret. Dei søkte så om refusjon frå kommunen for utgiftene til gang- og sykkelvegen og til ballbingen. Krava vart ikkje imøtekomne, og Firkanten reiste sak mot Oskøy kommune. Dei la i stemninga ned påstand om 2 millionar kroner i skadebot for utgifter til opparbeiding av gang- og sykkelvegen og ballbingen.
Etter Firkanten sitt syn kunne ikkje kommunen i samband med søknaden om utbygging setje tyngande vilkår. Utbygginga skjedde i samsvar med reguleringsplanen. Spørsmålet om byggjeløyve var dermed eit lovbunde forvaltningsvedtak, og utbyggjaren har i eit slikt tilfelle rett til byggjeløyve. Rett nok måtte ein her søkje om dispensasjon frå reguleringsplanen fordi bygningen vart noko høgare enn fastsett i reguleringsplanen frå 1989, slik at det var heimel for å setje vilkår etter plan- og bygningslova (lov 14. juni 1985 nr. 77) § 7 første avsnitt siste setning. Kommunen kunne likevel ikkje stille vilkår utan sakleg samanheng med dispensasjonen frå reguleringsplanen. Gang- og sykkelvegen måtte ikkje flyttast fordi bygningane vart høgare enn tillatt i reguleringsplanen, og ballbingen var utan sammenheng med reguleringa frå 1989. I tilknytning til motparten sine anførslar sannkjente Firkanten at kommunen kunne krevje ein ny reguleringsplan, men meinte at ein slik framgangsmåte ville vere ei form for myndigheitsmisbruk. Dei fastsette vilkåra var uansett urimeleg byrdefulle og innebar at kommunen brukte dispensasjonssaka til å skyve ansvaret for tiltaka over på Firkanten. Etter Firkanten sitt syn måtte kommunen vere skadebotansvarleg på objektivt grunnlag for ugyldige vedtak.
Kommunen aksepterte ikkje at vedtaket om å stille vilkår var ugyldig. Det var ein klar lovheimel for å setje vilkår i samband med vedtak om dispensasjon og dei oppstilte vilkåra hadde nær samanheng med den opprinnelige reguleringsplanen. Den mellombelse vegen måtte fjernast på grunn av senterutvidinga og det var då naturleg også å endre trasévalet. Ballbingen måtte sjåast i samanheng med auka tilflytting som følgje av bustadbygginga, og det var naturleg at Firkanten bidrog til positive fritidsaktiviteter for barn og ungdom i nærområdet. Dessutan var omlegginga av vegnettet som Firkanten hadde tatt initiativ til såpass omfattande at kommunen uansett kunne kravd ny reguleringsplan. Då ville kommunen hatt sikker heimel for å stille dei omstridde vilkåra og ville kunne kravd at Firkanten dekte utgiftene. Ein ny reguleringsplan ville vore kostbar for Firkanten og ville utsett utbygginga i minst eitt år. Ut i frå eit "meir til det mindre" synspunkt måtte Firkanten difor vere tent med ein dispensasjon på nærare vilkår. Dei oppstilte vilkåra kunne ikke reknast som kvalifisert urimelege. Utbygginga var kostnadsrekna til 150 millionar kroner og i ein slik samanheng var kostnadane knytt til dei omstridde vilkåra små. Kommunen imøtegjekk eit eventuelt skadebotansvar, men hadde ikkje innvendinger til motparten si berekning av storleiken på ei eventuell skadebot. Dersom vedtaket måtte reknast som ugyldig, hadde kommunen handla forsvarleg og kunne ikkje bli ansvarleg for ei unnskyldeleg rettsvillfaring.
Drøft dei prinsipale og subsidiære spørsmåla som oppgåva reiser.
Ved karakterfastsettinga tel del I ca. 1/3 og del II ca. 2/3.
|
Sist oppdatert 9. oktober 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |