Sist oppdatert 25. juli 2008 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 2. studieår : JUS123
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
Lillevik er en kystkommune som består av flere broløse øyer. Senteret i Lillevik er et tettsted med 2000 beboere. Den største bedriften er Lillevik skipsverft. Dette ble i 2007 solgt til Peder Ås. Det hadde da vært stillstand ved verftet siden 2004. Verftet var kommunens hjørnesteinsbedrift, og senteret i en såkalt maritim industriell klynge. Stillstanden ved verftet hadde gitt ringvirkninger langt inn i de andre lokale bedriftene. Lillevik hadde større arbeidsledighet enn norske kommuner ellers.
Peder Ås er en ung og dynamisk Singapore-basert industrileder, med aner i Lillevik. Han fikk raskt forhandlet frem en rekke kontrakter, og toppet suksessen i mai 2008 med en avtale med forsvarsdepartementet om ombygning av marinens tre ubåter U1, U2 og U3. Lillevik skipsverft hadde vunnet anbudskonkurransen på rask produksjonstid. Prismessig lå anbudene på samme nivå.
Peder Ås hadde lagt til grunn for sine kalkyler at verftet kunne kjøre døgnkontinuerlig arbeid, med tre skift på ubåtprosjektet. For å greie tidsfristene måtte de to dokkene tømmes for to halvferdige trålerskrog som tok opp plassen. Disse måtte først gjøres ferdig til sjøsetting. Peder inngikk avtale med det polske verftet Blitz, om å leie hundre arbeidere for å gjennomføre arbeidet med trålerne. Verftets virksomhet ga signaler om at aktiviteten i Lilleviks næringsliv ville nærme seg gamle høyder.
Lillevik Sjømannsforening eide en boligblokk i næheten av verftet. Der bodde 37 eldre sjømenn og sjømannsenker. De var, som andre i Lillevik, begeistret for Peders industriengasjement på stedet. Det varte ikke lenge. Kort etter at de polske arbeiderne hadde ankommet og innspurten med trålerne var startet, sluttet pensjonistene å sove. Det var ikke ro å få. Støyen fra verftets kraner og maskiner pågikk uten opphold døgnet rundt. Lyden fra bearbeiding av stålskrog med hamring, vinkelslipere og sveising, var gjennomtrengende. Sjømannsforeningen kontaktet advokat, som skrev til Peder og ba om å få dokumentert tillatelse til å spre slik støy, fra forurensningsmyndigheten. Peder hadde ikke en gang tenkt tanken på å skaffe en slik tillatelse, men kontaktet nå forurensningsmyndigheten.
Han fikk beskjed om at det måtte søkes løyve etter forurensningslovens § 11 for utslipp av støy. Dokkene var åpne, og lyd ble spredt vidt omkring ikke bare i nabolaget, men i store deler av Lillevik sentrum.
Peder søkte om løyve til å drive 24-timers 3-skifts ordning for ferdiggjøring av trålerne. For ubåtene søkte han ikke. Han mente utbedringen av forsvarets båter er et arbeid som forsvaret normalt ville ha kunnet gjøre selv, og at det dermed var unntatt fra søknadsplikt etter forurensningsloven § 8 annet ledd.
Saken ble fort kjent gjennom media, på riksplan. Regjeringen grep inn og overtok selv håndteringen av den. Regjeringen traff vedtak som tillot utslipp av støy, men gjorde ikke noe skille mellom ubåtene og fiskebåtene. For ubåtene ble henvist til forurensningsloven § 11 første ledd, annen setning.
Vedtaket lød slik:
„I henhold til forurensningsloven § 11 gis Lillevik skipsverft tillatelse til å slippe ut støy som følge av skipsverftsvirksomhet, for en periode av tre år.
Det stilles slike vilkår:
For arbeid med restaurering av den norske marines ubåter U1, U2 og U3, tillates full døgndrift i ukens 6 første døgn.
For andre arbeider begrenses arbeidstiden til kl 07.00 – 18.00 på hverdager, og kl 08.00- 15.00 på lørdager.
Verftsområdet skal for arbeider som nevnt under pkt. a ovenfor, være sikret med videoovervåkning fra 10 ulike kameravinkler, alle godkjent av PST; politiets sikkerhetstjeneste, som også skal ha oversendt alle opptak umiddelbart.
Arbeidene skal utføres av norsk arbeidskraft, dersom slik er tilgjengelig i markedet. NAV skal uttale seg før ansettelser av utenlandske statsborgere.“
For Peder var dette en stygg strek i regningen, bokstavelig talt. Han hadde basert seg på rimelig og arbeidsvillig utenlandsk arbeidskraft, og på døgnkontinuerlig virksomhet også for ferdigstillelse av trålerne. Overvåkning av bedriften stred mot hans grunnleggende politiske holdninger, og fri flyt i arbeidsmarkedet så han på som en selvfølge i den internasjonale kapitalistiske verden. Han tok dette opp med departementet og regjeringsadvokaten i konferanse, og hevdet at vedtaket var ugyldig fordi det ikke fordret løyve, på grunn av regelen i forurensningsloven § 8 tredje ledd, og i alle fall etter regelen i § 8 annet ledd m.h.t. restaureringen av U1, U2 og U3. Uansett ville staten ha plikt til å gi tillatelse i henhold til § 11 femte ledd. Under alle omstendigheter ville domstolene komme til å oppheve vilkårene c og d, fordi disse måtte anses ulovlige.
Regjeringsadvokaten ga klart uttrykk for at staten ikke så noen grunn til å forhandle her. Peder fikk akseptere vedtaket med vilkårene, og gjøre ferdig U1, U2 og U3, eller se i møte et meget betydelig erstatningskrav for mislighold av avtalen med forsvarsdepartementet. Møtet ble hevet i amper stemning.
Peder ringer deg som er hans advokat og ber om en skriftlig utredning av hvordan hans sak står. Han vil ha den innen kl 15.00. Du blir bedt om å ta stilling til følgende spørsmål:
Spørsmål 1: Er dette en virksomhet som kan drives uten løyve eller vedtak etter § 11, jf § 8 tredje ledd?
Spørsmål 2: Dersom Peder fjerner trålerskrogene, kan han da sette inn fullt arbeid på ubåtene på døgnbasis uten å bry seg med regjeringens syn, jf § 8 annet ledd?
Spørsmål 3: Kan Peder få domstolens medhold i at vilkårene a) og b) er ugyldige?
Spørsmål 4: Kan Peder kreve dom for utslipstillatelse uten vilkår a) og b), gitt at a) og b) anses ugyldige?
Spørsmål 5: Anser du vilkårene c) og d) som gyldige?
(I forhold til spørsmål 3 og 5: Dersom du kommer til at et eller flere vilkår bortfaller som ugyldige, skal rettsvirkningene ikke drøftes.)
Mens du arbeider med saken får du telefon fra Peder som sier at Lillevik Sjømannsforening allerede har stevnet staten med påstand om at vedtaket skal oppheves som ugyldig. Det er visstnok begrunnet med at vedtaket var usaklig, sa Peder. Det ble hevdet at så lempelig vedtak ville ingen ha fått om det ikke hadde vært for at staten raskest mulig ville ha ubåtene i drift. Da måtte regjeringen også treffe et ganske lempelig vedtak m.h.t. støyforurensningen fra ferdiggjøring av trålerne.
Peder forstår at han kanskje må kjøpe seg fri fra Sjømannsforeningens innblanding, gjennom et betydelig økonomisk bidrag til foreningen for å få den til å trekke saken. Han har mer enn nok med å kjempe mot staten akkurat nå, sier han til deg. Han ber deg derfor uttale deg om sannsynligheten for at foreningen kan få medhold i retten.
Spørsmål 6: Vil Lillevik Sjømannsforening kunne få medhold i en påstand om at dispensasjonen er ugyldig?
(Her skal prosessuelle spørsmål ikke drøftes, altså verken foreningens partsrolle eller rettslige interesse.)
Lillevik er ein kystkommune som er sett ihop av fleire bruløyse øyer. Senteret i Lillevik er ein tettstad med 2000 bebuarar. Den største verksemda er Lillevik skipsverft. Dette vart i 2007 selt til Peder Ås. Det hadde då vore stillstand ved verftet sidan 2004. Verftet var hjørnesteinsverksemda i kommunen, og senteret i ei såkalla maritim industriell klynge. Stillstanden ved verftet hadde gjeve ringverknader langt inn i dei andre lokale verksemdene. Lillevik hadde større arbeidsløyse enn norske kommunar elles.
Peder Ås er ein ung og dynamisk industrileiar med base i Singapore, med aner i Lillevik. Han fekk raskt forhandla fram ei rekke kontraktar, og toppa suksessen i mai 2008 med ein avtale med forsvarsdepartementet om ombygging av marinen sine tre ubåtar U1, U2 og U3. Lillevik skipsverft hadde vunne anbodskonkurransen på rask produksjonstid. I høve til pris låg anboda på same nivå.
Peder Ås hadde lagt til grunn for sine kalkylar at verftet kunne køyre døgnkontinuerleg arbeid, med tre skift på ubåtprosjektet. For å greie tidsfristane måtte dei to dokkene tømmast for to halvferdige trålarskrog som tok opp plassen. Desse måtte først gjerast ferdige til sjøsetting. Peder avtalte med det polske verftet Blitz å leige hundre arbeidarar for å gjennomføre arbeidet med trålarane. Verksemda ved verftet gav signal om at aktiviteten i næringslivet i Lillevik ville nærme seg gamle høgder.
Lillevik Sjømannsforeining eigde ei bustadblokk i nærleiken av verftet. Der budde 37 eldre sjømenn og sjømannsenker. Dei var, som andre i Lillevik, begeistra for Peder sitt industriengasjement på staden. Det varte ikkje lenge. Kort etter at dei polske arbeidarane hadde kome og innspurten med trålarane var starta, slutta pensjonistane å sove. Det var ikkje ro å få. Det var støy frå verftet sine kranar og maskinar utan opphald døgnet rundt. Lyden frå arbeidet med stålskroga, med hamring, vinkelsliparar og sveising, var gjennomtrengande. Sjømannsforeininga kontakta advokat, som skreiv til Peder og ba om å få dokumentert løyve til å spre slik støy, fra forureiningsstyresmakta. Peder hadde ikkje ein gong tenkt tanken på å skaffe eit slik løyve, men kontakta no forureiningsstyresmakta.
Han fekk beskjed om at det måtte søkast løyve etter forureiningsloven § 11 for utslepp av støy. Dokkene var åpne, og lyd vart spreidd vidt omkring ikkje berre i nabolaget, men i store delar av Lillevik sentrum.
Peder søkte om løyve til å drive 24-timars 3-skifts ordning for å gjere ferdig trålarane. For ubåtane søkte han ikkje. Han meinte utbetringa av forsvaret sine båtar er eit arbeid som forsvaret normalt ville ha kunne gjort sjølv, og at det dermed var unnteke fra søknadsplikt etter forureiningslova § 8 andre ledd.
Saka vart fort kjent gjennom media, på riksplan. Regjeringa greip inn og overtok sjølv handteringa av ho. Regjeringa traff vedtak som tillét utslepp av støy, men gjorde ikkje nokon skilnad mellom ubåtane og fiskebåtane. For ubåtane vart det vist til forureiningslova § 11 første ledd, andre setning.
Vedtaket lydde slik:
„Med heimel i forureiningslova § 11 får Lillevik skipsverft løyve til å sleppe ut støy som følgje av skipsverftverksemd, for ein periode på tre år.
Det vert stilt slike vilkår:
For arbeid med restaurering av den norske marine sine ubåtar U1, U2 og U3, er det tillete med full døgndrift i veka sine 6 første døgn.
For andre arbeid vert arbeidstida avgrensa til kl 07.00 – 18.00 på kvardager, og kl 08.00- 15.00 på laurdager.
Verftsområdet skal for arbeid som nevnt under pkt. a ovanfor, vere sikra med videoovervaking frå 10 ulike kameravinklar, alle godkjent av PST; politiets sikkerhetstjeneste, som også utan opphald skal få oversendt alle opptak.
Arbeida skal utførast av norsk arbeidskraft, dersom slik er tilgjengeleg i marknaden. NAV skal uttale seg før tilsetjing av utanlandske statsborgarar.“
For Peder var dette ein stygg strek i rekninga, bokstavleg tala. Han hadde basert seg på rimeleg og arbeidsvillig utanlandsk arbeidskraft, og på døgnkontinuerleg verksemd også for ferdigstilling av trålarane. Overvaking av verksemda stridde mot hans grunnleggande politiske haldningar, og fri flyt i arbeidsmarknaden såg han på som sjølvsagd i den internasjonale kapitalistiske verda. Han tok dette opp med departementet og regjeringsadvokaten i konferanse, og hevda at vedtaket var ugyldig fordi det ikkje måtte ha løyve, på grunn av regelen i forureiningslova § 8 tredje ledd, og i alle høve etter regelen i § 8 andre ledd m.o.t. restaureringa av U1, U2 og U3. Uansett ville staten ha plikt til å gje løyve med grunnlag i § 11 femte ledd. Under alle omstende ville domstolane kome til å oppheve vilkåra c og d, fordi desse måtte sjåast på som ulovlege.
Regjeringsadvokaten gav klart uttrykk for at staten ikkje såg nokon grunn til å forhandle her. Peder fekk akseptere vedtaket med vilkåra, og gjere ferdig U1, U2 og U3, eller sjå i møte eit svært stort erstatningskrav for misleghald av avtalen med forsvarsdepartementet. Møtet vart heva i amper stemning.
Peder ringer deg som er hans advokat og ber om ei skriftleg utgreiing av korleis saka hans står. Han vil ha utgreiinga innen kl 15.00. Du blir beden om å ta stilling til følgjande spørsmål:
Spørsmål 1: Er dette ei verksemd som kan drivast utan løyve eller vedtak etter § 11, jf § 8 tredje ledd?
Spørsmål 2: Dersom Peder fjernar trålarskroga, kan han då sette inn fullt arbeid på ubåtane på døgnbasis utan å bry seg med regjeringa sitt syn, jf § 8 andre ledd?
Spørsmål 3: Kan Peder få medhald i domstolen for at vilkåra a) og b) er ugyldige?
Spørsmål 4: Kan Peder kreve dom for utsleppsløyve utan vilkår a) og b), gitt at a) og b) vert vurdert som ugyldige?
Spørsmål 5: Vurderer du vilkårene c) og d) som gyldige?
(I høve til spørsmål 3 og 5: Dersom du kjem til at eit eller fleire vilkår fell bort som ugyldige, skal rettsverknadane ikkje drøftast.)
Medan du arbeider med saka får du telefon fra Peder som seier at Lillevik Sjømannsforeining alt har stevna staten med påstand om at vedtaket skal opphevast som ugyldig. Det er visstnok grunngjeve med at vedtaket var usakleg, sa Peder. Det vart hevda at så lempeleg vedtak ville ingen ha fått om det ikkje hadde vore for at staten raskast mogleg ville ha ubåtane i drift. Då måtte regjeringa også treffe et ganske lempeleg vedtak m.o.t. støyforureininga frå arbeidet med å gjere ferdig trålarane.
Peder forstår at han kanskje må kjøpe seg fri frå innblandinga frå Sjømannsforeininga, gjennom eit vesentleg økonomisk bidrag til foreininga for å få ho til å trekke saka. Han har meir enn nok med å kjempe mot staten akkurat no, seier han til deg. Han ber deg difor uttale deg om kor sannsynleg det er at foreininga kan få medhald i retten.
Spørsmål 6: Vil Lillevik Sjømannsforeining kunne få medhald i ein påstand om at dispensasjonen er ugyldig?
(Her skal prosessuelle spørsmål ikkje drøftast, altså verken foreininga si partsrolle eller rettslege interesse.)
|
Sist oppdatert 25. juli 2008 av TEG Kommentarer til denne siden. |