Sist oppdatert 08.juli 2004 av UK
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
UNIVERSITETET
I BERGEN
CAND. JUR.-EKSAMEN
2. AVDELING -VÅREN 2004
Fritidseiendommen ”Pilsnerholmen” ligger ytterst i havgapet ved Blindleia vest for Lillesand. Den tre mål store holme ble kjøpt av lærerparet Marcus og Eva Gabrielsen i 1955 for kr. 500,-. I 1965 – i hui og hast for å komme den tilkommende strandlov med byggeforbud i 100-metersbeltet i forkjøpet – ble en ferdighytte på 70 kvm. oppsatt, til en pris av kr. 25.000,-.
Ekteparet Gabrielsen og deres etter hvert to barn – Dorthe og Ernst – benyttet hytten flittig i ferier og helger. For ekteparet var landstedet deres store lidenskap og interesse. Etter hvert som årene gikk og barna ble voksne, og Ernst stiftet familie og gikk like meget opp i hyttelivet som dem selv, ble Marcus og Eva stadig fastere bestemt på at ”Pilsnerholmen” skulle bevares innen familien til bruk for barn og barnebarn, og ikke omgjøres i kroner og øre. I 1990 opprettet de derfor et dokument med overskrift ”Testament” men uten vitnepåtegning, med følgende innhold:
”For våre arvingers erverv av ”Pilsnerholmen” gjelder følgende særlige betingelser:
a. Eierandelene skal være arvemottakernes særeie.
b. Andelene kan ikke overdras, bortleies eller pantsettes til andre enn mottakernes
livsarvinger eller til øvrige medeiere i eiendommen.
c. Mottakerne og deres rettsetterfølgere har ikke rett til å kreve
sameiet oppløst i medhold av sameielovens § 15.”
Dorthe og Ernst var vel informert om dokumentets innhold. De var også blitt fortalt at foreldrene tok det som en selvfølge og hadde full tillit til at barna respekterte deres ønske med hensyn til landstedet. Av den grunn hadde man ansett tilkallelse av testamentsvitner som unødvendig anstaltmakeri.
I 2000 var Marcus og Eva blitt 72 og 67 år. Begge var ved generelt god helse, men syntes at det var blitt tungvint og slitsomt å holde seg med ”Pilsnerholmen”, især etter at Marcus hadde fått en dårlig hofte som gjorde det stadig vanskeligere å bevege seg i båt. De mente derfor det var tid for å overlate landstedet til barna. Dette ble gjennomført meget enkelt ved at hjemmelshaver Marcus skrev skjøte på eiendommen, besørget tinglysning, og tilstilte Dorthe og Ernst hver sin kopi av tinglyst skjøte med beskjed om at eiendommen nå var deres. Samtidig sendte han gavemelding til skattefogden. Skjøtet på ”Pilsnerholmen” inneholdt intet om rådighetsbegrensninger, men foreldrene uttrykte seg både før og etter overdragelsen på en måte som helt klart viste at bestemmelsene i ”testamentet” var forutsatt å skulle gjelde. På den annen side forbeholdt de seg ikke noen bruksrett til stedet eller beholdt andre eierfunksjoner, slik at det ikke var tvil om at en reell overføring av eiendomsretten hadde funnet sted.
Dorthe og Ernst inntok nokså ulike eierroller i forhold til ”Pilsnerholmen”, omtrent slik foreldrene hadde forutsett.
Ernst var glad i båtliv og fiske, og brukte stedet meget sammen med sin familie. Dessuten var han nevenyttig og likte å pusle med vedlikehold og forbedringstiltak. Hans arbeidsinnsats tiltok ytterligere i 2002, da han fra 15. januar og ut året var sykemeldt grunnet depresjon i form av ”utbrenthet” i sin stilling som regnskapssjef. I løpet av året renoverte han hytten så den nesten fremstod som ny, samt bygget brygge, båthus og anneks – i alt vesentlig på egenhånd. Til sammen nedla han godt over 1000 arbeidstimer på ”Pilsnerholmen” i 2002, nesten et lite årsverk. Prosjektet var så godt som fullført da han en dag i midten av desember falt ned fra nøstetaket, og skadet seg stygt. Skaden medførte sykemelding ut april 2003.
Dorthe brukte ”Pilsnerholmen” vesentlig mindre enn sin bror. Hun bodde lenger unna, var barnløs, og hadde moderat sans for det noe primitive hytteliv som ”Pilsnerholmen” kunne by på. Dessuten var hun samboende med en velstående mann som hadde et mer lukseriøst landsted nærmere hjemstedet. Hennes besøk på ”Pilsnerholmen” begrenset seg derfor til en sporadisk langhelg eller to om sommeren. Hun var imidlertid komfortabel med situasjonen, siden Ernst tok seg så godt av stedet og betalte utgiftene.
Eva døde i 2002, og et halv år etter døde Marcus. Det var lite igjen å arve.
I 2003 oppstod visse juridiske problemer:
I skattoppgjøret for 2002 ble Ernsts oppgitte inntekt skjønnsmessig påplusset kr. 200.000,- for utført arbeid på ”Pilsnerholmen”. Ernst skjønte ingenting. I sin klage skrev han at ligningskontoret bedrev ulovlig dobbeltbeskatning, idet han jo allerede ble beskattet for en full årsinntekt i form av lønn og sykepenger, sågar på tross av at han hadde arbeidet mindre enn et fullt årsverk. Videre hadde han ikke mottatt en øre i lønn eller annet vederlag for arbeidet på ”Pilsnerholmen”. Tvert imot hadde halvparten av hans innsats skjedd til fordel for hans medsameier Dorthe. Skulle noen først beskattes, måtte det være henne, som ikke engang hadde gjort en innsats for godene. Til selve beløpet kr. 200.000,- hadde Ernst intet å bemerke.
I januar 2003 stanset trygdekontoret utbetaling av sykepenger til Ernst, under henvisning til folketrygdlovens § 8–12. Ernst protesterte. For det første hadde skaden etter fallet ingen sammenheng med den depresjon som hadde begrunnet den første sykemeldingsperiode. Og for det annet – dette ble anført etter å ha mottatt ligningskontorets varsel om påplussing av arbeidsinntekt – måtte fallskaden på ”Pilsnerholmen” regnes som en yrkesskade. Var man i arbeid, så var man i arbeid, hevdet han. – Av disse grunner kunne ikke karensregelen i § 8–12 få anvendelse, og Ernst hadde krav på sykepenger i hele den nye sykemeldingsperiode.
Sommeren 2003 opphørte så Dorthes samboerforhold med sin velstående venn, og hun befant seg plutselig uten bolig og med en forholdsvis anstrengt økonomi. I denne situasjon vendte hun seg til sin bror med anmodning om å bli utløst fra hyttesameiet. Taksering av eiendommen ble foretatt. Verditaksten basert på en forsiktig markedsvurdering beløp seg til kroner 10 millioner. Dorthe sa seg villig til å bli utløst for 3,5 millioner. Ernst uttrykte forståelse for hennes situasjon, men fant ikke å kunne tilby mer enn en kvart million.
Dorthe mente at ”Pilsnerholmen” da måtte selges, og krevde sameiet tvangsoppløst. Ernst motsatte seg dette, under henvisning til bestemmelsene i foreldrenes ”testament”. Dorthe repliserte at bestemmelsene ikke kom til anvendelse på forholdet, og at de uansett måtte settes til side som urimelige, jfr. avtalelovens § 36. Det var klart urimelig at hun for alltid skulle være forpliktet til å ha sin foreldrearv – som utgjorde det alt vesentlige av hennes verdier – bundet i en sameieandel i ”Pilsnerholmen”, som hun benyttet så lite. Sameielovens § 15 er en viktig regel til beskyttelse av den enkelte sameier, som det ikke skal være kurant å fravike. Erfaringsvis blir konfliktene i slike familiesameier etter hvert så mange og omfattende at man er nødt til å oppløse sameiene. Det vil da være urimelig om man ikke skal kunne få realisert de reelle verdier fordi salg til utenforstående ikke er tillatt. Mellom Ernst og henne var idyllen allerede sprukket. I denne situasjon kunne det ikke aksepteres at Ernst skulle kunne nedlegge veto mot salg, eller eventuelt fremtvinge salg til seg selv for en slikk og ingenting.
Ernst mente at bestemmelser som dem i ”testamentet” var helt vanlig i familiesameier i landsteder. Det måtte være helt greit at foreldrene realiserte sitt ønske om at eiendommen skulle forbli eiendom til bruk for eierne, og ikke være et spekulasjonsobjekt for lettjent gevinst. Dersom Dorthe ikke ville godta dette, kunne hun bare ha takket nei til å bli eier. I stedet forsøkte hun nå å etablere en vetorett for seg selv, og presse ham bort fra ”Pilsnerholmen” som han var så sterkt knyttet til.
Subsidiært krevde Ernst kompensasjon for den verdiøkning hans forbedringer i 2002 hadde tilført eiendommen. Verdiøkningen var taksert til kr. 500.000,-. Dorthe hadde ikke innvendinger mot selve beløpet, men hevdet at kravet var uten rettslig grunnlag.
Konfliktene med skattevesen, trygdevesen og søster førte Ernst inn i en ny depresjon høsten 2003. De skatte- og trygdemessige problemer medførte dessuten at han var kommet på etterskudd med betaling av regninger. Blant annet forelå det ubetalte og purrede fakturaer fra det lokale byggfirma Ballongbygg AS på i alt kr. 90.000,-, an diverse leveranser som han hadde bestilt til ”Pilsnerholmen” i 2002. I sin deprimerte tilstand var Ernst sluttet å åpne post og besvare henvendelser. Ballongbygg henvendte seg da til Dorthe med krav om betaling. De visste godt at hun var sameier i ”Pilsnerholmen”, og hevdet at hun i denne egenskap var ansvarlig for hele beløpet. Dette fulgte av såvel den pengekravsrettslige hovedregel om solidaransvar, som av spesielle sameierettslige regler. Subsidiært hevdet Ballongbygg at Dorthe som eier av halve eiendommen heftet for halve kravsbeløpet.
Dorthe bestred kravet. Hun stod ikke i noe kontraktsforhold til Ballongbygg, og kravet var henne derfor uvedkommende. Til dette anførte Ballongbygg at varene var bestilt til ”Pilsnerholmen”, uten at Ernst hadde tatt forbehold om at bare han skulle stå ansvarlig for betalingen.
Om dette skal det skrives en betenkning hvor samtlige spørsmål,
både prinsipale og subsidiære, drøftes og avgjøres.
Fritidseigedommen ”Pilsnerholmen” ligg ytst i havgapet ved Blindleia
vest for Lillesand. Den tre mål store holmen vart kjøpt av lærarparet
Marcus og Eva Gabrielsen i 1955 for kr. 500.—
I 1965 – i hui og hast for å kome den komande strandlova med byggjeforbod
i 100-metersbeltet i forkjøpet – vart ei ferdighytte på 70
kvm oppsett til ein pris av kr. 25.000,-.
Ekteparet Gabrielsen og dei to borna dei fekk – Dorthe og Ernst – brukte hytta flittig i feriar og helgar. Landstaden var den store interessa og lidenskapen til ektaparet. Etter kvart som åra gjekk og barna vart vaksne, og Ernst stifta familie og gjekk like mykje opp i hyttelivet som dei sjølv, vart Marcus og Eva stadig fastare bestemt på at ”Pilsnerholmen” skulle bevarast innnanfor familien til bruk for born og borneborn, og ikkje omgjerast i kroner og øre. I 1990 oppretta dei difor eit dokument med overskrift ”Testament”, men utan vitenepåteikning. Med fylgjande innhald:
”For våre arvingar sitt erverv av ”Pilsnerholmen” gjeld
fylgjande særlege vilkår:
a) Eigardelane skal vere særeige for arvemottakarane.
b) Eigardelane kan ikkje overdragast, leigast bort eller pantsetjast til andre
enn mottakarane sine livsarvingar eller til øvrige medeigarar i eigedommen.
c) Mottakarane og deira rettsetterfylgjarar har ikkje rett til å krevej
sameiget oppløyst i medhald av sameigelova § 15.
Dorthe og Ernst var vel informert om innhaldet av dokumentet. Dei var og blitt fortalt at foreldra tok det som sjølvsagt og hadde full tillit til at borna respekterte ynskje deira med omsyn til landstaden. Av den grunn hadde dei vurdert det å tilkalle testamentvitne som overflødig formalisme.
I 2000 var Marcus og Eva blitt 72 og 67 år. Begge hadde generelt god helse, men tykte at det var blitt tungt og slitsamt å halde seg med ”Pilsnerholmen”, særleg etter at Marcus hadde fått ei dårleg hofte som gjorde det stadig vanskelegare å vere ute i båt. Dei meinte difor det var tid for å overlate landstaden til borna. Dette vart gjort svært enkelt ved at Marcus som hadde heimelen til eigedommen skreiv skøyte på eigedommen, sørgde for tinglysing og gav Dorthe og Marcus kvar sin kopi av det tinglyste skøyte med beskjed om at eigedommen var deira. Samstundes sendte han ei gåvemelding til skattefogden. Skøytet på ”Pilsnerholmen” inneheldt ikkje noko om råderettsavgrensingar, men foreldra uttrykte seg både før og etter at eigedommen var overdratt, på ein måte som heilt klårt synte at dei forutsette at føresegnene i ”testamentet” skulle gjelde. På den andre sida tok dei ikkje atterhald om bruksrett til staden eller heldt attende andre eigarfunksjonar. Det var difor ikkje tvil om at ei reell overføreing av eigdomsretten hadde funne stad.
Dorthe og Ernst inntok nokså ulike eigarroller i høve til ”Pilsnerholmen”, om lag slik foreldra hadde sett det for seg.
Ernst var glad i båtliv og fiske, og brukte staden mykje saman med familien sin. Dessutan var han nevenyttig og likte å pusle med vedlikehald og forbetringstiltak. Arbeidsinnsatsen hans vart enno større i 2002, då han frå 15. januar og ut året var sjukemeld grunna depresjon i form av ”utbrenthet” i stillinga si som rekneskapssjef. I løpet av året renoverte han hytta så den nesten framsto som ny, samt bygde brygge, naust og anneks – i alt det vesentlege på eigahand. Til saman la han ned godt over 1000 arbeidstimar på ”Pilsnerholmen” i 2002, nesten eit lite årsverk. Prosjektet var så godt som fullført då han ein dag i midten av desember fall ned frå taket på naustet og skadde seg stygt. Skaden førte til at han vart sjukmeld ut april 2003.
Dorthe brukte ”Pilsnerholmen” vesentleg mindre enn bror sin. Ho budde lengre unna, var barnlaus, og hadde moderat sans for det noko primitive hyttelivet som ”Pilsnerholmen” kunne by på. Dessutan var ho sambuar med ein velståande mann som hadde ein meir luksuriøs landstad nærare heimstaden. Besøka hennar på ”Pilsnerholmen” avgrensa seg difor til ei sporadisk langhelg eller to om sommaren. Ho var likevel komfortabel med situasjonen, sidan Ernst tok seg så godt av staden og betalte utgiftene.
Eva døydde i 2002, og eit halvt år etter døydde Marcus. Det var lite att og arve.
I skatteoppgjeret for 2002 vart inntekta Ernst hadde oppgitt skjønnsmessig påplussa kr. 200. 000 for arbeidet han hadde utført på ”Pilsnerholmen”. Ernst forstod ikkje noko. I klaga si skreiv han at likningskontoret dreiv ulovleg dobbeltskattlegging, sidan han allereie vart skattlagd for ei full årsinntekt i form av løn og sjukepengar. Dette trass i at han hadde arbeidd mindre enn eit fullt årsverk. Vidare hadde han ikkje motteke eit øre i løn eller anna vederlag for arbeidet på ”Pilsnerholmen”. Tvert imot hadde halvparten av innsatsen hans skjedd til fordel for den han eigde staden saman med, Dorthe. Skulle nokon først skattleggjast, måtte det vere ho, som ikkje eingong hadde gjort ein innsats for goda. Til sjølve summen på kr. 200.000.-, hadde Ernst ingen merknader.
I januar 2003 stogga trygdekontoret utbetalinga av sjukepengar til Ernst. Det vart synt til folketrygdlova § 8-12. Ernst protesterte. For det første hadde skaden etter fallet ikkje nokon samanheng med den depresjonen som hadde vore grunnen til den fyrste sjukemeldinga. Og for det andre – dette vart anført etter å ha motteke likningskontoret sitt varsel om påplussning av arbeidsinntekt – måtte fallskaden på ”Pilsnerholmen” reknast som ein yrkesskade. Var ein i arbeid, så var ein i arbeid, hevda han. Av desse grunnane kunne ikkje karensregelen i ftl § 8-12 kome til bruk, og Ernst hadde krav på sjukepengar i heile den nye sjukemeldingsperioden.
Sommaren 2003 opphøyrte så sambuarskapen mellom Dorthe og den velståande venen hennar, og ho stod plutseleg utan bustad og med ein relativt stram økonomi. I denne situasjonen ba ho bror sin om å verte utløyst frå hyttesameiget. Eigedommen var taksert. Verditaksten baserte seg på ei forsiktig marknadsvurdering på 10 millionar kriner. Dorthe sa seg villeg til å verte utløyst for 3.5 millionar kroner. Ernst uttrykte forståing for situasjonen hennar, men kunne ikkje tilby ho meir enn ein kvart million.
Dorthe meinte at ”Pilsnerholmen” då måtte seljast og kravde sameiget tvangsoppløyst. Ernst sette seg i mot dette, og synte til føresegnene i ”testamentet” til foreldra. Dorthe repliserte at føresegnene ikkje kom til bruk på forholdet, og at dei uansett måtte setjast til sides som urimelege, jf avtalelova § 36. det var klårt urimeleg at ho for alltid skulle være forplikta til å ha foreldrearven – som utgjorde det alt vesentlege av hennar verdiar – bundne i ein sameigedel i ”Pilsnerholmen” som ho brukte så lite. Sameigelova § 15 er ein viktig regel til vern om den einskilde sameigaren som det ikkje skal vere kurant å fråvike. Basert på røynsler vert konfliktane i slike familiesameige etter kvart så mange og omfattande at ein er nøydde til å oppløyse sameiga. Det vil då vere urimeleg om ein ikkje skal kunne få realisert dei reelle verdiane fordi sal til utanforståande ikkje er tillete. Mellom Ernst og henne var idyllen allereie sprukke. I denne situasjonen kunne ein ikkje akseptere at Ernst skulle leggje ned veto mot sal, eller eventuelt framtvinge sal til seg sjølv for ein slikk og ingenting.
Ernst meinte at føresegner som dei i ”testamentet” var heilt vanlege i familiesameige i landstader. Det måtte vere heilt greitt at foreldra realiserte ynsket sitt om at eigedommen skulle forsette med å vere ein eigedom til bruk for eigarane, og ikkje vere eit spekulasjonsobjekt for lettent gevinst. Dersom Dorthe ikkje ville godta dette, kunne ho berre takka nei til å verte eigar. I staden freista ho no å etablere ein vetorett for seg sjølv, og presse han bort frå ”Pilsnerhomen” som han var så sterkt knytt til.
Subsidiært kravde Ernst kompensasjon for den verdauken forbetringane hans i 2002 hadde tilført eigedommen. Verdauken var taksert til kr 500.000,-. Dorthe hadde ikkje innvendingar mot sjølve storleiken på summen, men hevda at kravet var utan rettsleg grunnag.
Konfliktene med skattevesen, trygdevesen og systra førte Ernst inn i ein ny depresjon hausten 2003. Dei skatte- og trygdemessige problema førte dessutan til at han kom på etterskot med betaling av rekningar. Mellom anna hadde han ubetalte og purra fakturaer frå det lokale byggefirmaet Ballongbygg AS på i alt kr 90.000,-, ang. diverse leveransar som han hadde tinga til ”Pilsnerholmen” i 2002. I den deprimerte tilstanden han var i slutta Ernst å opne post og svare på henvendelsar. Ballongbygg kravde då Dorthe for betaling. Dei visste godt at ho var sameigar i ”Pilsnerholmen” og hevda at ho i eigenskap av dette var ansvarleg for heile pengesummen. Dette fylgde så vel av den pengekravsrettslege regelen om solidaransvar, som av spesielle sameigerettslege reglar. Subsidiært hevda Ballongbygg at Dorthe som eigar av halve eigedommen hefta for halvdelen av kravet.
Dorthe nekta for at Ballongbygg hadde noko krav mot henne. Ho stod ikkje i noko kontraktstilhøve til firmaet, og kravet var difor ho uvedkomande. Til dette hevda Ballongbygg at varene var tinga til ”Pilsnerholmen”, utan at Ernst hadde tatt atterhald om at berre han skulle stå ansvarleg for betalinga.
Drøft og avgjer dei prinsipale og subsidiære rettsspørsmåla oppgåva reiser.
|
Sist oppdatert 08.juli 2004 av UK Kommentarer til denne siden. |