Sist oppdatert 08.07.2004 av UK
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling
Oppgaven er hovedsakelig fra sameie, skatt og trygd. Der er noen element fra fag i 1. avdeling, men der er det ikke krav om slike utførlige detaljer at der bør by på vansker.
Læringskrav og litteratur står i de kopiene sensorene får tilsendt fra fakultetet, og finnes også på http./org.uib.no/jur/studier/reglementer. De fleste spørsmål er fra tema det er krav om grundig kjennskap til. Litteraturdekningen er jevnt over god, men noen problem berører flere felt, og setter krav til oversikt og koordinering.
Oppgaven byr på oppgavetekniske utfordringer i det besvarelsen kan gjøres forholdsvis kort, men der er også flere muligheter til å skrive seg bort. Kandidater som bruker tid på en bevisst disposisjon vil tjene på det. Eksempelvis er det i trygdedelen ikke feil i seg selv å nevne de forskjellige grunnvilkårene for trygdeytelser, men erfaringsvis vil slik metode være negativ både fordi det går på bekostning av drøftelsen av mer sentrale problemstillinger og at kandidaten heller ikke får godt nok fram hva som er sentralt og hva som er perifert.
De fleste spørsmål er fra lovregulerte felt, men det kreves kunnskap utover det som kan leses direkte fra lovteksten. I det følgende nevnes det jeg mener er hovedelementene i oppgaven, men som nevnt er det ikke gitt hva som ellers kan være med.
--------------
Oppgaven starter for så vidt med et arverettslig aspekt, men det er som bakteppe for avtale- og tingsrettslige spørsmål, og arveretten er ikke tema i seg selv. Testamentet oppfyller ikke kravene til vitneunderskrift i arveloven §§ 49 flg., men det har ikke betydning fordi det er tale om en livsdisposisjon, jfr. a. § 53. Der ”testamentet” i første rekke har interesse, er i drøftelsen i relasjon til sameielovens § 1, 2. avsnitt, og det må være tilstrekkelig å få betydningen av det fram der. Det er likevel formuleringer i oppgaven som kan forsvare mer omfattende drøfting av arverettsdelen, om noen skulle ha det.
I drøftelsen av Dorthes krav om oppløsning av hyttesameiet, må kandidaten ha klart for seg at sameieloven er deklaratorisk. Etter sameielovens § 15 har hver sameier rett til å kreve sameiet oppløst uten nærmere begrunnelse, og eneste skranke er at kravet må settes fram med rimelig varsel. I utgangspunktet kan Dorthe følgelig kreve oppløsning. Begrensningen er eventuelt å finne i sameielov. § 1, 2. avsnitt hvoretter loven gjelder så langt ”..ikkje anna fylgjer av avtale eller serlege rettshøve.” Problemet er da om det her er slike forhold etter § 1, 2. avsnitt som gjør at § 15 ikke gjelder. Avtalebegrepet må etter Falkanger tolkes vidt. ”Serlege rettshøve” er –kort og upresist- andre stiftelsesformer, som offentligrettslige av typen jordskifte, ekspropriasjon etc. og privatrettslige som ekstinksjon, hevd, passivitet etc. Unntak fra loven etter § 1, 2. avsnitt følger gjerne primært av forhold kring stiftelsen av sameiet, men kan også ha kommet senere. Det kan være direkte avtalt eller følge av bindende forutsetninger og hele situasjonen. Det er følgelig ikke formkrav.
Poenget er om det er oppløsningshinder da Dorthe kom med kravet, men skjematisk er det enklest å dele det i to spørsmål; for det første om forholdene rundt stiftelsen av sameiet var slik at det avskar oppløsning da, og for det andre, for det tilfelle at det opprinnelig var oppløsningshinder, om det har inntrådt endringer senere som gjør at der ikke lenger er slikt hinder. Det kunne også tenkes at selv om der ikke opprinnelig var oppløsningshinder, har det kommet til senere, men det er ikke noe aktuelt alternativ slik oppgaven er.
Kandidaten må huske det selvsagte; at sameiet ble stiftet ved overdragelsen i 2000, og at ”testamentet” fra 1990 bare har interesse i den grad det kan utledes noe fra det om intensjoner, vilkår etc. rundt overdragelsen ti år senere.
Slik beskrivelsen i oppgaven er, må det emm. være tålelig klart at det ved stiftelsen av sameiet var begrensninger i oppløsningsadgangen, slik at sameielovens § 15 ikke gjaldt. Rett nok sto det intet i skjøtet, men givernes formål var klart nok, og de hadde gitt uttrykk for at det var begrensninger lik de som sto i testamentet. At det dokumentet ikke var gyldig qua testament, er da uten betydning. Det kan også være et bevismoment at ingen synes å ha gitt uttrykk for annen oppfatning før oppløsningskravet kom. Der er flere moment, i begge retninger, som kan nevnes, men uten at det bør forrykke konklusjonen om at det var meningen at Dorthe og Ernst måtte forbli sameiere.
Selv om det ved overdragelsen i 2000 var forhold som etter sameielovens § 1, 2.avsnitt hindret rett til oppløsning etter § 15, må det så drøftes om begrensningen har falt bort senere. Det består av en lovtolkingsdel om hva som skal til, eller hvilket nivå som generelt kreves, for slik endring, og en lovanvendelsesdel om hvorvidt kriteriene er oppfylte her.
Stiftelsesmåten for begrensningen vil klarligvis ha betydning for hva
som skal til for at den senere måtte ha falt bort, men generelt kan det
tenkes flere grunnlag som:
- senere avtale mellom partene, direkte eller underforstått,
- endrede forutsetninger,
- avtalelovens § 36, som er direkte påberopt.
Som illustrasjon på hva som er nivået før endring tillates, er Falkanger, i litt forskjellige sammenhenger, inne på Rt 1987/ 1092 (Butangen), som rett nok både gjaldt en annen bestemmelse og hvor forholdene var andre enn her, men hvor essensen må kunne brukes i vår oppgave. Innnløsning/forkjøp etter sameielovens § 11 ved overdragelse ble der nektet da det ble ansett som et serleg rettshøve etter lovens § 1 andre avsnitt at ”..det dreier seg om hus på en gammel familieeiendom som har vært forutsatt bevart for familien.” og det formålet ville bli forrykket ved innløsning.
Det kan også trekkes litt ut av Florin-dommen i Rt 1998 side 1933 hvor flertallet fant at det ikke var oppløsningsadgang etter sameiel. § 15 hvor flere næringsdrivende i fellesskap hadde kjøpt en eiendom der de tidligere var leietakere.
I oppgaven står det flere argument som kandidaten får vurdere. For å få drøftelsen konkret nok, vil det være nyttig å ha i mente forutsetningen for drøftelsen; at der opprinnelig ikke var oppløsningsadgang, men at en av sameierene krever endring forholdsvis kort tid etter at sameiet var etablert. Vurderingen vil lett bli en annen hvor forutsetningene for oppløsningshinderet har endret seg, eksempelvis hvor det har vært sameie i flere generasjoner, og det har blitt heller uhåndterlig fordi det etter hvert er ”et utall” sameiere. Dorthes behov for penger har neppe betydning siden en av begrunnelsene for sameiet nettopp var at eiendommen ikke skulle omgjøres i kroner og øre. At Dorthe ikke bruker eiendommen kan være et moment for oppløsning. Et vektig argument mot oppløsning er at Ernst i tilfelle neppe vil makte økonomisk å beholde eiendommen, og at den følgelig går ut av slekten. Strengt formelt kan det vises til sameielovens § 15 andre avsnitt hvoretter lovens ordning er salg etter reglene om tvangssalg, noe som her vil bety salg til markedspris. At sameierne kan avtale noe annet, kan så være, men lovens realisasjonsordning vil være moment i vurderingen av om det er vektige nok grunner for endring av oppløsningsforbud.
Avtalelovens § 36 er spesielt påberopt, og kandidaten må derfor drøfte litt om den, men egentlig vil det vel langt på vei være de samme moment som har interesse både i forutsetningsdelen og for avt. § 36.
Det er også andre moment som kan nevnes, men slik temaet er drøftet hos Falkanger, må det aksepteres at detaljdrøftelsen ikke blir så dyptpløyende. Det viktigste er at kandidaten ser hovedproblemstillingene.
Emm. får ikke Dorthe medhold i oppløsningskravet, men igjen er det drøftelse mer enn konklusjonene som har interesse.
For Ernst sitt vederlagskrav er hele problemet hvorvidt det finnes hjemmel for det. Kandidaten må ha klart for seg at kravet gjelder verdiøkningen, og ikke refusjon av faktiske utgifter ( sameielovens § 9). Det må aksepteres at kandidaten forkaster vederlagskravet uten særlig drøfting med begrunnelse at det ikke finnes hjemmel. Den gode kandidat bør kunne drøfte litt mer om mulige rettslige innfallsvinkler, eksempelvis hvorvidt vederlag kan tenkes gitt i form av endring i sameieandelen etter en eller annen avtalekonstruksjon i stedet for ved betaling i penger.
Kravet fra Ballongbygg om solidaransvar for Dorthe gjelder hovedsakelig spørsmål som Falkanger drøfter på s. 160 flg. i kap om sameiernes ansvar overfor tredjemann, og spesielt delen med sameiernes kontraktsansvar. Loven gir ikke noen løsning, og teori og rettspraksis er heller ikke entydig. Falkanger mener at det ikke er noen regel om solidaransvar, og at det kreves spesielt grunnlag for slikt ansvar; som at hvor det er styre for sameiet kan det binde de andre, eller at de andre sameierne kan bindes gjennom konkludent adferd, legitimasjon etc. Noe slikt er det ikke her. Konklusjonen er at Dorthe ikke bindes, men her får man vise fleksibilitet i bedømmelsen både av hva som drøftes og hvordan det gjøres. Det er et vanskelig og delvis uklart felt, som også tangerer mer selskapsrettslige aspekt som kandidaten lærer først senere i studiet.
Skattespørsmålene er fra deler som er godt behandlet hos Zimmer, og hvor det viktigste for kandidaten er å ha sammenhengen klart for seg. Det kan være greitt å ta utgangspunkt i hovedregelen om inntekt i sktl. § 5-1 jfr. arbeidsinntekt mv. i § 5-10, hvoretter tjeneste som skattyter yter seg selv er skattepliktig fordel vunnet ved arbeid. Følgelig er det skatteplikt i utgangspunktet. Spørsmålet blir så om det kommer inn under unntaket i sktl § 5-15 1. ledd bokstav j nr. 6 hvoretter bl.a. ”..verdi av fritidsarbeid på egen bolig, hytte eller…” ikke regnes som inntekt. Det er spesielt innholdet i ”fritidsarbeid” som har interesse,, og det tolkes nokså bokstavelig ut fra hva som er ”vanlig” ferie og fritid for vedkommende yrkesgruppe skattyter tilhører. Kandidaten kan gjerne nevne ”Snekker Andersen-dommen” i Rt. 1966/501, som er en sentral rettskilde på området, selv om forholdet var noe annerledes enn her. Fritaket gjelder da ikke for den som tar seg fri fra vanlig arbeid for å gjøre byggearbeidet, eller utfører det når han er arbeidsledig eller sykemeldt. Ernst kommer følgelig ikke inn under denne unntaksregelen, og er da skattepliktig.
Av Ernst sine øvrige anførsler i skattedelen, er det mest interessante knyttet til skatteplikt for arbeid på fritidsbolig som ikke er heleid av skattyter. Skatteplikten, eller fritaket, gjelder ikke bare ved eneeie, og det kan vel også sees under tilordningsvinkel. Spørsmålet er noe spredt behandlet i læreboken, og man får vise fleksibilitet her. Det bør ikke vises fleksibilitet om kandidaten ”biter på” dobbelbeskatningsargumentet.
Folketrygddelen gjelder reglene om sykepenger i ftrl. kap 8. Problemet her er spesielt karenstiden i ftrl. § 8-12, hvoretter den som har mottatt sykepenger som nevnt der, ikke har rett til ytterligere sykepenger før vedkommende har ”..vært helt arbeidsfør i 26 uker etter at vedkommende sist fikk sykepenger fra trygden…” dvs. at det ikke er krav om sykmelding av samme årsak. Ernst oppfyller ikke vilkåret om 26 ukers arbeidsførhet.
I ftrl. § 8-55 bokstav f er det unntak fra karenskravet hvor arbeidsuførheten skyldes yrkesskade, eller som det står ”..på grunn av skade eller sykdom som går inn under kapittel 13,…” Yrkesskade er definert i §§ 13-3 flg. Spørsmålet kan løses enkelt via arbeidstakerbegrepet i ftrl. §§ 13-3, jfr. § 13-6 og § 1-8, hvor vilkåret er ”arbeider i annens tjeneste..” Ernst gjør ikke det i landstedsarbeidet. Dette er for så vidt tilstrekkelig, men kandidaten kan også spinne litt rundt andre sider som årsakskravet, definisjonen av arbeidsulykke i 2. ledd med plutselig/uventet ytre handling etc. som medlemmet har vært utsatt for i arbeidet etc.
Ernst har anførsler som i realiteten gjelder at arbeidsbegrepet er
det samme i trygd og skatteretten. En del begrep tolkes gjerne likt i trygderetten
og i skatteretten, men kandidaten må ha klart for seg at selv om innholdet
i begrepene er de samme, er det ikke nødvendigvis noen sammenheng i
følgene. Eksempelvis er begrepet arbeidsinntekt i ftrl. § 8-1 der
brukt i en ren formålsbestemmelse, og de vilkår som må være
til stede for å få ytelsen, følger av senere bestemmelser.
Det blir følgelig en lite givende problemstilling når Ernst anfører
at ”Var man i arbeid, så var man i arbeid.”
Oppgaven er middels vanskelig. Den dekker flere felt, og systematisk består problemati-seringen i stor grad i å finne hovedregelen på et avgrenset område, og så drøfte om der er unntak fra den. Jeg vil tro det er vanskelig å få ståkarakter om kandidaten ikke makter å se noen av disse problemstillingene. Men har man først nok oversikt over lovens ordning til å stå, skal det egentlig ikke så mye mer til for å aspirere til bedre karakter. Får kandidaten fram på klar og utdypet måte de sammenhenger som er nevnt i sensorveiledningen, vil det iallfall ligge på grensen C-B, og det er utdypningen som avgjør hvor det havner, og om det eventuelt er A. Som nevnt innledningsvis er der flere muligheter til å skrive seg bort slik at det blir en ”skjev” besvarelse. Selv om man ikke trekker særlig for slike svakheter, blir det erfaringsvis likevel negativt fordi det fører med seg at sentrale sammenhenger kan komme i bakgrunnen, eller mangler. Det samme vil være tilfelle med svakheter av typen at når oppgaven omfatter flere deler av pensum, kan det by på vansker for enkelte å ”nulle ut” tingsretten når man må tenke skatterett.
|
Sist oppdatert 08.07.2004 av UK Kommentarer til denne siden. |