UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Høstsemesteret 1995
Praktisk oppgave

Praktikum – høsten 1995

Del 1
Del 2

Om pensum og pensumalitteratur vises til Plan for rettestudiet. Henvisninger i denne veiledning til Nils Nygaard (NN) gjelder "Skade og ansvar", 4. utg. 1992, og for Peter Lødrup til "Arverett", 3 utg. Oslo 1995.

Oppgaven er todelt, den dekker områder innen erstatningsrett og arverett.

Jeg har ikke mottatt spesielle kommentarer fra medsensorer (ut over mer generelle betraktninger over tingenes tilstand), men fra prof. N. Nygaard har jeg fått en kommentar vedrørende det objektive ansvar hvilket er tatt hensyn til i denne endelige versjon. Sensorveiledningen er da i hovedtrekk slik som den foreløpige versjon var.

Del 1 - Erstatningsdelen:

Det blir spørsmål om objektivt ansvar, medvirkning, og arbeidsgiveransvar. Det blir videre spørsmål om krav til årsakssammenheng. Oppgaven gir ikke foranledning til å drøfte utmålingsspørsmål.
        Kandidatene kommer som vanlig best fra det dersom de er nøye med å sette opp systematisk hvem tvistene er mellom, krav og grunnlag.

 (Jeg antar at det skulle i oppgavesammenheng være unødvendig å drøfte medvirkeransvar særskilt for kravet fra Bergen kommune og Staten, men kand. bør nevne at dette vil kunne bli aktuelt også her (er i oppgaven ikke påberopt av kommunen/staten).

For alle krav og grunnlag er det et spørsmål om årsakssammenheng, både faktisk og særlig den rettslige avgrensing (adekvans/ påregnelighet).

Førsteinntrykket av oppgaven, særlig del 1, var at den var omfattende, men det er mer et inntrykk enn en realitet. Jeg tror, når en får "splittet" opp krav/grunnlag/anførsler så blir oppgaven relativ gjennomsnittlig i omfang. Faren for å skrive seg bort på første del er også denne gang tilstede, særlig om kandidater henger seg for mye opp i tivoliloven og prøver å drøfte den fremfor alminnelig erstatningsrett. Bare retting av oppgaver vil kunne vise om dette slår til. Stort sett har dette gått greit.
Oppgaven gir selv direkte uttrykk for ansvarsgrunnlagene og medvirkning er særskilt anført av Folkeparker AB.

Brandt - Folkparker AB

Objektivt ansvar. Slik anførselen er formulert, med objektivt ansvar under henvisning til tivoliloven § 7 kan det spørres om det kreves en tradisjonell objektiv ansvarsdrøftelse. Tivoliloven § 7 lyder:
        "Eier plikter uten hensyn til skyld å erstatte skade som voldes ved drift av innretning som nevnt i § 2. Eier plikter å tegne forsikring til dekning av dette ansvaret."

For å komme i ansvar etter denne bestemmelse er det ikke nødvendig å påvise om de tradisjonelle vilkår for objektivt ansvar er tilstede. Det er tilstrekkelig å komme til at det er årsakssammenheng mellom skaden og drift av innretningen, dvs at skaden er voldt ved driften av Innretningen. Årsakssammenhengdrøftelsen blir her sentral. Dvs om fallet i trappen skyldes driften av karusellen. Men dette kan nok bli litt problematisk for kandidatene
        I det det ikke kan forventes at de skal ha kjennskap til lovgivers oppfatning av hvor vidt begrepet innretning her er, om det dekker bare selve karusellen, eller hele tivoliområdet, inklusiv trappen ned fra karusellen. Dog kan en forvente at de kan se problemstillingene og at dette drøftes, og det er det viktigste for uttelling. Som vanlig når det gjelder skjønnsmessige spørsmål av denne art, spiller det mindre rolle hva konklusjonene blir så lenge som drøftelsene er gode.
        Dog bemerkes særlig: Dersom trappen (og vanlig vedlikehold av den, så som strøing for å hindre gliding) går under begrepet "innretning" etter tivoliloven § 2, må ansvaret i forhold til eier regnes for uttømmende regulert i § 7, i det det er vanskelig å tolke § 7 annerledes enn at dette er et rent kausalansvar som går minst like langt som det ulovfestede ansvaret. Er det ikke ansvar etter § 7, kan det altså ikke antagelig heller ikke bli aktuelt med ansvar etter ulovfestet rett. Men dersom begrepet "innretning" ikke omfatter trappen, vil skadehendelsen falle utenfor dekningsområdet til § 7, og i så fall må spørsmålet om eiere ansvar for Brandts skade løses etter ulovfestet rett (objektivt ansvar).
        Noen kand. vil kanskje drøfte enten bare, eller som subsidiært grunnlag, - de oppfordres jo til det ved den tradisjonelle oppgaveavslutning om at også subsidiære rettespørsmål skal drøftes - også det ulovfestede objektive ansvar.
        Det legges i så tilfelle opp til en drøfting av objektivt ansvar på tradisjonell måte. Begge varianter finnes blant kandidatene. Det er ikke teknisk svikt varianten. Vedrørende ulovfestet objektivt ansvar må kand. da drøfte de tre hovedmomenter teori og rettspraksis har stilt opp for risikoen for skade, om den er "stadig", "typisk" og "ekstraordinært"

(Når det gjelder tolkingen av begrepet "innretning" i tivoliloven er det kanskje mest naturlig å tolke det slik at det omfatter også trappen (og vedlikeholdet av den), jfr. § 1.

Uansett om det er lovfestet eller ulovfestet obj. ansvar må særlig drøftes innsigelsen om at objektivt ansvar ikke gjaldt i et slikt tilfelle. Dette for det ulovfestede obj. ansvar kan gå det på at det ikke var noen teknisk svikt, men et fall i en trapp - som kunne skje i en hvilken som helst trapp. Et "vanlig fall" i en trapp, at man snubler o.l. kan ikke alene føre til objektivt ansvar for eieren. Således mener Folkparker AB at det objektive ansvar ikke omfatter denne type "uhell". Vi får se hva kandidatene kommer frem til (Her som ellers er det drøftingene og ikke nødvendigvis konklusjonene som teller).
        Noen vil kanskje se fallet i trappen i sammenheng med karusellfarten, dvs den som kommer ut av en karusellfart, vil lettere kunne gli/falle og dette krever særlige arrangementer/sikkerhetsordninger ved avstigning/utgang. I så tilfelle beveger vi oss vel over i ansvar for uforsvarlig ordning, en variant av objektivt ansvar. Alt etter forutsetninger her. nærmer en seg og culpaansvaret, men det er jo karakteristisk for det objektive ansvar for uforsvarlig ordning, at det til dele kommer i grenselandet mellom objektivt og subjektivt ansvar. I så måte er Rt. 1991 s. 1303 "Luke i gulvet"-dommen (Enhjørningen) eksempel på objektivt ansvar som nærmer seg culpa ansvar.
        Medvirkningsansvaret må drøftes. Dette omfatter alt fra ansvarsfraskrivelsen, (dvs er der en ansvarsfraskrivelse som også ved dens eksistens gir uttrykk for fare, om det at en ikke bryr seg om den fører til at en har medvirket til egen skade når skade først skjer) dvs om skiltet om egen risiko dekker også fall i trappen, til Brandts kjennskap til egen medisinske tilstand og at han selv følte seg svimmel, dvs om han da ikke burde være ekstra forsiktig.
        Årsakssammenhengproblematikken blir relativ parallell til noe av foranstående., Men er Folkparker AB føret objektivt ansvarlig for fallet i trappen er selve sammenhengen til skaden, hodeskade og brukket arm, uproblematisk.

Brandt - Bergen kommune.

Ansvaregrunnlag objektivt ansvar som eier og utleier. Det er kanskje usikkert ut fra faktum om kommunens påstås ansvarlig ut fra tivolilovene regler. Det sies ikke noe om i oppgaven og selv vil jeg anta at det lovfestede obj ansvar kun går på eieren, jfr. § 7 jfr. § 4, 1.ledd. Det blir i så tilfelle et spørsmål om kommunene ansvar som eier/utleier av grunnen for den virksomhet som foregår på eiendommen (altså ulovfestet ansvar). Selv finner jeg det problematisk å pålegge kommunen ansvar her. Er man kommet til at tivoli er objektivt ansvarlig på ulovfestet grunnlag for fallet i trappen blir da spm. om eieren av grunnen som leier bort tomten til virksomheten har sterk nok tilknytning til å pålegges ansvar. Nils Nygaard nevner her side 262 ''Ein grunneigar som leiger bort tomt til verksemda, utan å ha "befatning" med drifta, har ikkje sterk nok tilknytning, jfr. bla. Rt. 1910 s. 347.
        Også her blir det tale om medvirkningsreduksjon men det skulle være unødvendig å gjenta tidligere drøftelser. Årsaksproblematikken kommer inn, men kan vel her avgrenses til en påregnelighetsdrøftelse.

Brandt - Staten

Ansvaregrunnlaget er arbeidsgiveransvar. Man må finne det culpøst at staten ikke har sørget for kontroll. Denne del av oppgaven kan bli relativt omfattende. Dvs om statens ansvar for at kontroll av både tekniske innretninger og annet gjennomføres på en forsvarlig måte.
        Tre dommer står sentralt her - Tirannadommen Rt. 1970 s. 1154, Reisebyrådommen Rt. 1991 s. 954 og Furunkulosedommen Rt. 1992 s. 453. Se N. Nygaard om dette side 247/250. Spørsmålet er formulert som statens ansvar for kontroll og tilsyn med private, NN s. 248 øverst.
        "Når det gjeld kontrollordningar, er det i furunkulosedommen verken særleg strengt eller særleg mildt krav til aktsemd. Kravet var vel for mildt i høve til det å gi importlisens, når retten kunne frifinna på dette punktet. Men når lisene var gitt, og det derved var opna for å føre eit stort skadepotensi ale til landet, var det all grunn til å stilla strengt krav om oppfylgjing og kontroll. I reisebyrådammen er det lagt til grunn eit mildt krav omlag tilsvarande ved serviceordningar." N.N. side 249.
        At staten blir ansvarlig også for Veritas i vår sammenheng er uproblematisk slik opplysningene i oppgaven er gitt, Veritas opptrer her som offentlig organ etter delegasjon. Det skulle derfor ikke være foranledning til å ta opp drøftelser hvorvidt Veritas her opererer som oppdragmottaker som kan virke ansvarsbefriende for Staten.
        Slik statens anførsler er gitt, legger vel de opp til at så lenge det er laget et forsvarlig opplegg med kontrollen, må dette være tilstrekkelig. Dvs at de ikke kan ha ansvar for "tilfeldige" svikt så lenge opplegget i seg selv er tilfredstillende. Dette synspunkt ville kunne ha gjennomslagskraft mot en påstand om ansvar for selvstendig oppdragstakere feil. Men det er nok ikke situasjonen her. Vel oppgaven gir de enkelte momenter en trenger for å drøfte mulig ansvar for staten.

Det kan nevnes, hvilket kand. ikke kjenner til, at i forarbeidene til Tivoliloven er det indirekte sagt at kontrollansvaret også omfatter det å se til at det foreligger forsikring (ot. prp nr 49 1990-91 på side 21 første spalte, kommentar til § 6) i det det er stansingsgrunn ved manglende sikkerhetsmessig godkjenning eller forsikring. opplysningene i oppgaven er her kanskje ikke helt treffende, men det er en anførsel som jo naturlig nok kan være farget av parten.
        I denne forbindelse kan nevnes at nevnte forarbeider også sier, noe som en kunne komme frem til uten å ha lest forarbeidene, dvs en kan forvente det fra kandidatene, at det objektive ansvar etter loven, ikke omfatter skader som følge av opphold ellers i anlegget, f. eks ved løping, fall lek o.l. som ikke har tilknytning til bruken av tivoliinnretninger. – jfr. her mine kommentarer foran.

Slik anførslene er kan en forvente at kand. sier noe om anonyme/kumulative feil og unnlatelse - staten hevder at ingen enkeltperson har begått egentlig culpøs handling.

Del 2 - Arverettsdelen.

Kravet er mellom slektsarvingene og universitetet i Bergen. Slektsarvingene gjør prinsipalt krav på hele arven.

Problemstillingen er vel først og fremst om "det formål testasjonen skal tilgodese ikke lar seg realisere, (da) vil midlene tilfalle slektsarvingene Men hvor det er mulig å oppfylle formålet, men i en endret skikkelse, vil det bero på en konkret vurdering av hvor vesentlig endringen er og hvor fjernt denne løsningen vil væra fra det testator ønsket. Her må man også trekke inn alternativet; å la midlene gå til slekten. Jo fjernere slektningene sto testator, jo større frihet har man til å godta testasjonen med et noe endret innhold." - dette fra Lødrup side 153.
        Jeg viser til Lødrup side 153/154 hvor i tillegg til ovennevnte sitat også en rekke dommer er gjengitt/kommentert. Særlig kanskje Rt. 1997 s. 1434 (Testasjon til Sigdal kommune).
        Formålet må har også vurderes ut fra at det er satt betingelser/pålegg. Jeg viser til Lødrup side 163 med eksempler for at arven skal brukes til nærmere angitte formål.
        Utgangspunktet blir en tolking av testators mening, al § 65 dette sammenholdt med spørsmålet om testamentsarvingen kan oppfylle vilkårene i testamentet på en slik måte at testasjonen godtas.

Et spørsmål som kan reises er om en skal godta en del av testasjonen, og la resten gå til arvingene. Det ligger vel muligens en antydning til det i Universitetets anførsel om at "et annet og mindre prangende minne over testators sønn måtte imidlertid kunne anes som god nok oppfyllelse av testamentets pålegg".

Det subsidiære krav på 23 millioner framkommer som differansen mellom fondsmidlene da det gjensidige testament ble gjort (da var fondsmidlene 37 millioner) og da arven falt (da var fondsmidlene 60 millioner), dvs at verdiøkningen her tilfaller slektsarvingene. Ut fra sitt grunnlag, går på hva som var i boet da testamentet ble satt opp. Ut fra sitt formål, går på at en ikke trengte mer enn (de 37 mill) for å oppfylle vilkårene i testamentet.

Jeg går ikke nærmere inn på den konkrete argumentasjon for de to parter i tvisten. Oppgaven skulle gi nok momenter til en variert drøftelse.

Jeg antar at første delen må bedømmes som noe mer omfattende, og derved vektlegges noe mer enn arverettsdelen. Det viser seg ofte at kandidatene bruker noe mer plass på den første del uansett hvordan den er utformet omfangsmessig. Dette fordi en god del kandidater "alltid" kommer i tidsnød, noe som ofte går ut over del 2 i en todelt oppgave. Selv om erstatningsdelen bør telle noe mer enn arverettsdelen, kan det som vanlig ikke foretas noe matematisk deling for å komme frem til en karakter for dagen. Det blir her en helhetsvurdering. Klare svakheter som tyder på at hele rettsområder er puffet, må trekke kraftig, og er det øvrige svakt blir det stryk.
        Laudable kand. besvarer alle krav, og drøfter påstander og innsigelser på en forstandig måte. Det må i en viss grad kunne aksepteres, også for laudable kandidater, at kand. ikke ser, eller tar med, alle de forskjellige ansvarsgrunnlag som kan påberopes i erstatningsdelen, dette gjelder vel særlig det som subsidiært kunne vært tatt med under ansvarsgrunnlagene. Men det et noe avhengig av hvor godt det resterende er. (Dette er for så vidt ikke noe særskilt for denne praktikum). Som vanlig, gjelder både haud/laud kand., er det ikke konklusjonen som teller mest, men hva som fører frem til den. Rotete fremstillinger må det trekkes for, selv om det som står der er juridisk holdbart. Det bør angis klart hvem som tvistes, kravene må holdes ut fra hverandre, de laudable må også ordne krav med grunnlag og innsigelser i en naturlig rekkefølge.
        Strykgrensen er som vanlig vanskelig å fastsette for en praktikum hvor det hele avhenger av hva som står under hver drøftelse mer enn hvor mange grunnlag og drøftelser en har med. Selv om noen av ansvarsgrunnlagene ikke er med, endog om ett av kravene ikke skulle være drøftet, er ikke det noe automatisk stryk, men det må trekkes særlig når mer sentrale deler ikke er drøftet. Det hele avhenger her mye av hva som blir tilbake. Og selv om "alle" grunnlag er med hjelper det lite om alt ellers er håpløst. Det blir mye en prøve på å vise om en forstår jus og har evne til stille problemstillinger og drøfte disse på en rettslig relevant måte.

Sist oppdatert 30. juli 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.