Sist oppdatert 23.januar 2002 av BMT
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling
Etter å ha gjennomgått et antall besvarelser, er inntrykket ganske positivt. De fleste kandidater ser ut til å gripe hovedproblemstillingene, og presentere dem på en presis og grei måte. Fremstillingene er stort sett strukturerte, og forskjellen på gode og mindre gode kandidater ligger gjerne i argumentasjonen. Jeg tar nå ferie frem til den 01.01.02, men vil kunne kontaktes via epost for ytterligere kommentarer (se adresser m.m avslutningsvis).
1: Læringskrav, litteratur og undervisning
Jeg viser til egen utsendelse fra eksamenssekretariatet mht oppdaterte læringskrav
og litteraturliste i sin fullstendighet. Disse dokumentene finnes også
på fakultetets hjemmesider org.uib.no/jur. Oppgavens problemstillinger
er hentet fra erstatningsretten og tingsretten. De ligger i hovedsak innenfor
de områder kandidatene skal ha "grundig" kjennskap til.
Litteraturdekningen på erstatningsrettssiden er god. De aktuelle tema i del I (culpa, objektivt ansvar, arbeidsgiveransvar) er stort sett grundig dekket i professor Nygaards lærebok kap 4, pkt I-III. Når det gjelder de tingsrettslige emner i del II (hevd, passivitet), er professor Falkangers lærebok noe mer kortfattet. Spørsmåls-stillingene er dog stort sett dekket i kap VI. Nærmere henvisninger følger i pkt 3 nedenfor.
Det har vært avholdt fullstendige forelesningsserier i begge emner i løpet av vårsemesteret og høstsemesteret O1. Der har også vært manuduksjoner i begge fag. Oppgavens hovedspørsmål skulle dermed ligge vel innenfor rammen av læringskrav, litteratur og årets undervisning.
2: Struktur/hovedproblemstillinger
Oppgaven er todelt, og der er ingen sammenheng mellom delene. I del I er
det etter min oppfatning hipp som happ hvilken rekkefølge kandidatene
velger, så lenge partsforhold og vurderingstema kommer klart frem. Det
må avgjøres hvorvidt Kari er ansvarlig på grunn av skyld.
Videre må det avgjøres hvorvidt Ballongbygg er ansvarlig som arbeidsgiver
iht skl § 2-1. Til sist må kandidatene drøfte hvorvidt ballongbygg
kan hefte på ulovfestet objektivt ansvar.
Del II er splittet opp i to underpunkter (a og b), som også er innbyrdes uavhengige. Etter mitt syn er det kunstig å innlede pkt a med drøftelse av avtalen som grunnlag. Mellom partene er det klart nok at bruksretten var midlertidig; faktum gir ingen foranledning for Peder til å tro at noe annet er avtalt.
Hovedspørsmålet del a) blir hvorvidt der foreligger hevd iht Hevdslova § 2 jfr §§ 3-6. Dette grunnlaget er ikke anført eksplisitt, men kandidatene bør ha paratkunnskap nok til å finne disse bestemmelsene uten særlig om og men. Som et tilleggspoeng bør kandidatene to opp hvorvidt passivitet kan gi grunnlag for vern av bruksretten, på ulovfestet grunnlag.
I del b) er det mer uklart hva rettigheten egentlig går ut på. Selv om avtalen forutsettes ekstingvert, vil det kunne være et poeng å drøfte hva som egentlig ble kjøpt i 1960, og hvilke rettigheter som eventuelt er utøvd i en hevdsperiode. Deretter blir det igjen en drøftelse av vilkårene etter § 2 (evt § 7) jfr. §§ 3-6.
Så vidt jeg ser skulle det være ganske enkelt å disponere besvarelsen ved å følge oppgavens inndeling og rekkefølge. Om nå kandidatene skulle velge å stokke om på rekkefølgen i anførslene, bør det selvsagt ikke trekke ned så lenge fremstillingen er ryddig i hovedtrekkene.
3: Nærmere om innholdet
3.2) Del I
a) Skyldansvar for Kari
Har Kari utvist skyld? Culpaansvar er omtalt av Nygaard på s 170 ff. Per
se er Karis adferd klart erstatningsbetingende (og muligens behandlingstrengende).
Det er - etter mitt syn - lite tjenelig med en oppregning av alle de elementer
Nygaard har krystet ut av culpanormen, og få kandidater tar fatt på
en slik (heldigvis).
Det sentrale poenget her blir hvorvidt skadelidtes forhold kan komme inn og redusere det ansvar som ellers ville følge av Karis handlemåte. Dersom dette skal trekkes inn i selve culpavurderingen, er § 1-3 et alternativ; foreligger her en "..lignende forstyrrelse av sinnstilstanden.."? Her gir ikke faktum noe å gå på, og kandidatenes drøftelser blir lett forholdsvis spekulative eller knappe.
Noen (så langt ingen) kan eventuelt kommet til å to opp dette som et spørsmål om "rettsstrid", noe jeg heller ikke har særlig sans for. Se herom petitavsnitt hos Nygaard s 171 samt særlig Knoph "Hensiktens betydning.." (1921). Læren om compensatio culpa er etter hvert rettshistorie.
Av Nygaard behandles denne type provokasjoner først og fremst som et spørsmål om medvirkning ved egen skyld, jfr § 5-1, se Nygaard s. 372-373. Dette er nok den mest farbare vei også her. Peder initierte hendelsene med sin handlemåte og handlemåten er klart forkastelig. Dett taler for å karakterisere forholdet som medvirkning.
Ut fra omstendighetene måtte han også regne med en kraftig reaksjon fra Karis side ved en slik handlemåte. Men spørsmålet er om der foreligger årsakssammenheng når " kjeden" går via en annens bevisste valg og forsettelige handlinger. En del kandidater får atskillig ut av dette, og det bør honoreres. Nærmere om årsaksforhold hos Nygaard på s.374.
Det er ikke eksplisitt krevet lemping etter § 5-2, men kandidatene må ha full anledning til å to opp dette av eget initiativ. Vurderingen blir et stykke på vei den samme som i forhold til § 5-1, men med adgang til å drøfte opp mot et bredere tema.
Etter min foreløpige vurdering vil det være forsvarlig å la erstatningen reduseres i et slikt tilfelle. Å la den falle helt bort, vil dog være lite heldig. Det kan vanskelig gis noe definitivt svar, og det kan ikke legges noen vekt på hva kandidatene skulle falle ned på her. Kandidater som overhodet ikke problematiserer Peders bidrag til hendelsene, må nok trekkes noe for det.
b) Arbeidsgiveransvar for Ballongbygg AS
Har Hans Kirkerud voldt skaden "forsettelig eller uaktsomt" jfr
§ 2-1, nr 1, 1. pkt, 1. komma? Her må det drøftes hvorvidt
han burde ha handlet på en annen måte. Etter mitt syn burde han
gjort det. Der var intet hastverk forbundet med situasjonen, og forespørselen
var såpass uvanlig at det burde skjerpe årvåkenheten.
En nærliggende og lett gjennomførbar alternativ handlemåte ville vært å spørre Kari om formålet med ramponeringen, eventuelt be om nærmere bevis på eierskap. Kari var heller ikke i noen overordet posisjon, og intet tyder på at han kjente henne fra før og derfor hadde grunn til å stole på henne. At han var ung og naiv kan ikke fungere som subjektiv unnskyldningsgrunn i dette tilfellet.
Graden av skyld kan være relevant i forhold til vurdering av sammenhengen med arbeidet, jfr nedenfor. Dette går jeg ikke inn på her, men vil vende tilbake til spørsmålet i den grad det observeres av noen kandidater.
Er Hans Kirkerud "arbeidstaker" hos Ballongbygg AS, jfr. § 2-1, nr 1, 1. pkt, 1. komma? Faktum opplyser at Kirkerud var "innleid" sammen med heisekraven fra Vold maskin. Ut fra de tradisjonelle kriterier for arbeidstakerbegrepet (en oppsummering hos Nygaard på s. 223), vil Kirkerud vanskelig kunne sees som ansatt hos Ballongbygg, se også Nygaard s. 226 nederst.
På den annen side er dette tale om aktiviteter innenfor firmaets vanlige arbeidsområde, innleien skjedde grunnet kapasitetsmangel. Det kan tale mot en "oppsplitting" av arbeidsgiveransvaret knyttet til virksomheten. Jeg kommer tilbake til dette poenget i den grad noen av kandidatene får noe utav det.
Har skaden skjedd under "utføring av arbeid..for arbeidsgiveren", § 2-1 nr 1, 1. pkt? Er dette utenfor "det som er rimelig å regne med..", jfr § 2-1, nr 1, 2. pkt? Nygaard (s. 228 øverst) beskriver dette som en samlet vurdering, der det sentrale blir hvorvidt handlemåten har "rimelig tilnytning til tjenesten" (Rt 1997.786).
Faktum forteller oss at Kirkerud mottok betaling fra Kari Ås for å gjennomføre et "spesialoppdrag" i "ledige minutter". Der er heller ikke foretatt noen "klarering" med arbeidsgiver, sml RG 1987.831. Og handlemåten er så vidt skrullete at Rt 1959.849 (læreguttdommen) blir en naturlig parallell. Selv om han ikke har streng ordre om å la være å knuse flygler/veteranbiler, ligger denne type oppdrag helt utenfor det han normalt skal foreta seg i jobben, og utenom det kranførere vanligvis gjør.
På den annen side kan det vel hevdes at gjennomføringen "står i sammenheng" (Rt. 1972.815 Alkejakt, Nygaard s 229) med hans ordinære utførelse av arbeidet; han bruker arbeidsgivers utstyr, er på det fastsatte arbeidssted og innenfor ordinær arbeidstid. Det er da heller ikke upåregnelig (Ibid) at en maskinfører gjør et og annet oppdrag utenom dagsplanen. Men at de oppdragene går ut på rettstridige straffeekspedisjoner med arbeidsgivers utstyr, er vel mindre nærliggende.
Problemstillingen er en klassiker, og tilfellet her synes å aktualisere en rekke av de grenseoppganger som er gjort i rettspraksis. Gode kandidater ser ut til å få atskillig ut av denne drøftelsen. Begge løsninger må være akseptable.
c) Objektivt ansvar for Ballongbygg AS
Nygaard omtaler dette som et spørsmål om hvems som etter en overordnet
vurdering er nærmest til å bære risikoen (s. 251). Dette utgangspunktet
pleier de fleste kandidatene å få frem. Deretter blir det spørsmål
om å foreta den overordnede vurderingen ut fra de elementer som har vært
relevante i rettspraksis. Igjen kan det bli ganske mislykket med en punktvis,
oppstykket gjennomgang av samtlige "minstekrav og variabler"
Et relevant spørsmål kan være hvorvidt Ballongbygg AS har den fornødne tilknytning til risikoen. Heisekranen er innleid og satt i drift i forbindelse med Ballongbyggs ordinære virksomhet. Eierskap til utleid heisekran vært ansett for tilstrekkelig (Rt 1969.109), dette utelukker dog ikke at leietager også kan ha tilknytning, se Nygaard s. 254-55. Det vil jo være Ballongbygg som fører det løpende oppsyn med virksomheten, og organiserer/instruerer i forhold til kranens aktivitet.
Men her foreligger en annen type risiko enn den som tradisjonelt har realisert seg i teori og rettspraksis om heisekraner (teknisk svikt). I dette tilfellet gjelder det risikoen for at enklere ansatte misforstår situasjonen og misbruker farlig utstyr. Det er lite Ballongbygg kunne gjort for å "forutse og gardere seg mot dette" Når vedkommende ansatte følger med på lasset, er det kanskje noe mer fjerntliggende å la leietaker unngjelde, sml Rt. 1969.109 på s. 112 og Nygaard på s. 254-255.
Slik jeg ser det vil tilknytningsdrøftelsen inneholde mange av de samme elementer som vurderingen iht. § 2-1, og jeg gjentar ikke disse. Kandidater som påpeker sammenhengen bør gis et pluss. Dynamittlagerdommen (Rt 1983.1052) ser også ut til å være relevant, nærmere Nygaard på s. 254.
Så var det "stadig; typisk og ekstraordinær": Typisiteten kan med fordel problematiseres. Her er det ikke tale om last som mistes på grunn av uhell, teknisk svikt eller iboende risiko, sml Rt 1936.345. Det er ikke bare ved kranutleie at tungt maskineri opereres av naive personer. Atskillige kandidater gir en ganske enkel fremstilling på dette punktet: Typisiteten behandles ut fra det generelle perspektiv at noe kan falle ned fra en heisekran. Det er etter mitt syn litt for upresist når det dreier seg om et tilfelle der utstyret fungerer som intendert, men brukes til å utføre villede skadehandlinger.
Tilsvarende skader kunne vært anrettet på mange andre måter; panservogn, traktor, sprengstoff, slegge osv. For å sitere HR :"Tilsvarende hendelse kunne tenkes ved nær sagt alle de innretninger eller redskaper som nyttes i en eller annen virksomhet.." (Stagboltdommen, Rt 1948.719), se Nygaard på s. 259 ff.
I den avsluttende vurderingen, kan det spørres om Ballongbygg AS er nærmest til å bære risikoen ved at enklere ansatte/innleide begår tåpeligheter med utstyret. Det er tross alt på grunn av Ballongbygg AS' virksomhet den naive Hans sitter i førerhuset, tydeligvis uten tilsyn.
Dette kunne eventuelt drøftes opp mot "uforsvarlig ordning". Men faktum gir lite å gå på i forhold til brudd på sikkerhetsforskrifter, offentligrettslige regler eller dybden i Hans' naivitet. En slik behandling vil derfor kunne bli ganske spekulativ. Jeg ser ikke at "stadig" og "ekstraordinær" reiser særskilte problemer her, men i den grad kandidatene kommer opp med noen poenger vil det bli tatt opp i den endelige utgaven.
d) Årsakssammenheng på skadevoldersiden
Jeg synes ikke oppgaven gir særlig grunnlag for å problematisere
dette. De færreste kandidater går noe særlig inn på
problemstillingen, og jeg har ikke sett noen vellykket behandling så langt.
3.2) Del II a)
a) Hevd?
Hevdstid er 20 år, uansett om det ses som eiendomsrett eller bruksrett
(§ 2 og § 7, 2. ledd). Spørsmålet om god tro i samlet
hevdstid blir etter mitt syn sentralt, § 4, 1. ledd 1. punktum. Selv om
hytten for så vidt har stått på tomten siden 1962, kan neppe
Peder ha trodd at det var tale om en permanent rettighet. Før 1964 sto
den der iht en eksplisitt avtale som tilsa midlertidighet, kanskje endog "tålt
bruk", og etter 1964 må utgangspunktet være at det er tale
om rettsstrid.
Det kan selvfølgelig diskuteres hvorvidt passiviteten fra 1964 og fremover kan ha gitt grunnlag for en oppfatning fra Lars' side om at han handlet innenfor sin rett, (Han har trodd der forelå en "stilltiende forlengelse", se Falkanger s. 302-303) men i forhold til faktum her virker en slik tilnærming lite fruktbar. Lars har jo ikke vært stilltiende, han har aktivt gjort oppmerksom på at hytten skulle fjernes.
Selv om det deretter ble tyst, vil de færreste tro at alt dermed er i orden. Falkanger siterer forarbeidene (s. 297): "..hevd (kan) ikke skje hvor en alminnelig fornuftig person ville ha forstått at noe var galt fatt." Gitt sakens faktum, burde en slik uvisshet murre hos Lars fra 1964 til 2001. Den gode tro foreligger dermed tidligst etter arvefallet i 1997.
b) "Festnet rettsforhold"?
Så kan det selvsagt diskuteres om der foreligger en passivitet fra
Peder og Marte som i seg selv kan føre til et rettskrav, uavhengig av
hevdsinstituttet (se Falkanger s. 320; "festnet bruk"). De har latt
det hele skure og gå i 45 år, først når Marte får
vite om rehabiliteringen i 2001 tar hun affære. På den annen side
var kanskje Lars den nærmeste til å sørge for en avklaring.
Flere kandidater knytter kommentarer til dette, men det blir gjerne svært
vagt. De som får til noe i retning av en strukturert drøftelse
bør gis et pluss.
Her blir det også relevant hvorvidt Tobias var i godt tro. Han kunne vel gjerne ha gjort noen nærmere undersøkelser av hjemmelsforholdene ved arvefallet. Festeforhold er forholdsvis vanlig for hytter, Normalt vil en vel forvente av en arving at vedkommende gjør seg kjent med de grunnleggende forhold knyttet til en slik fast eiendom, i alle fall spørsmål om hjemmel til grunn og bygg.
Klokker burde ringe når intet Gnr/Bnr/Fnr, skjøte eller avtale var å oppdrive, og det er særlig naturlig å orientere seg om status før en dyr rehabilitering iverksettes. Dessuten er den samlede tidsperiode i korteste laget, se Falkanger s. 319. Jeg synes derfor at Tobias' posisjon er lite beskyttelsesverdig, og det det faller så langt de fleste kandidatene også ned på.
3.3) Del II b)
a) Hevd?
Dette spørsmålet inneholder elementer i utkanten av det som
kan forventes av kandidatene. En fullstendig behandling må struktureres
med subsidiære og atter subsidiære drøftelser. De som håndterer
dette på en ryddig måte bør honoreres klart for det. I denne
utgaven nøyer jeg meg med å skissere hovedpoengene.
Innledningsvis kan det være interessant hvorvidt (1) avtalen går ut på eiendomsrett eller bruksrett og (2) hvorvidt det i "god tro" er utøvet eiendomsrett eller bruksrett. Bruken synes å være rettmessig frem til 1995, deretter forutsettes avtalen ekstingvert. Et spørsmål blir dermed om hevdstiden, jfr § 4, først begynner å løpe fra 1995. I så fall er hevd uansett avskåret.
Finner en at der foreligger bruksrett, spørs det om hjulsporene er en "fast tilstelning", § 8. I motsatt fall er hevdstiden 50 år (her har bruken bare vart i 41 år).
I tilfelle eiendomsrett: En så liten parsell kan ikke fradeles iht kommunens praksis. Spørsmålet om offentlige reglers betydning for hevdsinstituttet er tatt opp av Falkanger på s 290, særlig i petitavsnittet nederst: Hver enkelt lov må tolkes. Man bør "..i det hele.." være "forsiktig med å tillegge forbudsbestemmelsen betydning" i forhold til eiendomshevd og det kan virke "..høyst unaturlig og uheldig.." med for kraftig eksersis av de offentligrettslige bestemmelser i forholdet mellom partene.
Offentligrettslige regler om rettighetserverv er "kjennskapsstoff". Problemstillingen er ganske spesifikk. Men de generelle prinsipper om forholdet mellom offentligrettslige og privatrettslige regelsett har de fleste visse begreper om. Mange griper likevel til en ren "avfeiing", uten å forklare grunnlaget for resonnementet skikkelig. Det har ikke særlig verdi. Det kan ikke kreves mye av kandidatene for å anse poenget for fullgodt håndtert. Det samme gjelder for innsigelsen om at den gode tro bare gjaldt eiendomsrett.
4: Nærmere om bedømmelsen
4.1 Hovedproblemstillingene
Det kan for ikke sees at oppgaven er særlig omfattende, og de fleste
besvarelser jeg har gått gjennom så langt ser ut til å være
greit disponert mht til tid. Som nevnt ovenfor kan det heller ikke sees at oppgaven
byr på særlige problemer mht hovedstruktur. En markert uryddig eller
ufullstendig fremstilling bør derfor trekke klart ned. Del I og II bør
i utgangspunktet telle omtrent likt, men kandidatene må gis en viss frihet
til å prioritere stoffet. Dette er derfor bare et utgangspunkt.
I del I er det tre aktuelle ansvarsgrunnlag anført eksplisitt i oppgaveteksten. De er også godt dekket i litteraturen, og her må det kunne kreves at kandidatene klargjør utgangspunktet greit. I del II a) er ikke det aktuelle grunnlaget eksplisitt påberopt. Hevd er dog så sentralt at de fleste kandidatene bør kunne to fatt i de aktuelle bestemmelsene uten de store problemer.
Når det gjelder passivitet som særskilt grunnlag, er dette ikke fullt så iøynefallende, og det kan være naturlig å se litt mildere på en utelatelse. Men del b) er hevd eksplisitt påberopt, og igjen bør de fleste kandidater få frem hovedpoenget på en grei måte.
4.2 Bestått/Ikke Bestått
Kandidater som gjennomgående sliter med å få frem de sentrale
problemstillingene kan ikke passere. Det samme gjelder kandidater som for så
vidt ser de viktigste spørsmål, men der drøftelsene av grunnleggende
spørsmål for en stor del er fraværende/verdiløs.
Selv om der fremkommer en del poenger, vil kandidaten kunne stryke dersom metoden er gjennomgående svært svak. Men her er det grunn til å minne om at studentene fortsatt er på et ganske tidlig stadium i studiene. Selv om de skal ha "sluppet seg", kan man ikke forvente all verdens.
4.3 Laudgrensen
Utgangspunktet er at de sentrale grunnlag og drøftelsestema kommer
frem på en god måte. Dersom fremgangsmåten for drøftelse
deretter er noenlunde akseptabel mht metode, og drøftelsene tar opp i
seg de viktigste momenter, bør lauden etter min mening være innenfor
rekkevidde. Det skal ikke utelukke laud at et begrenset antall enkeltpoenger/underspørsmål
er utelatt eller svakere håndtert.
En sterkere laud bør vurderes dersom argumentasjonen er balansert; konsis på det klare og grundig mht det mer tvilsomme. De kandidater som dertil drøfter aktivt; fletter rettskilder opp mot faktum, og viser god forståelse og innsikt bør møtes med atskillig velvilje. Karakterskalaens øvre område er også ment til å brukes. Som vanlig er de ovenstående momenter og kommentarer først og fremst ment som et utgangspunkt, der den endelige bedømmelsen i stor grad beror på helhetsinntrykket av prestasjonen.
|
Sist oppdatert 23.januar 2002 av BMT Kommentarer til denne siden. |