UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Høstsemesteret 2003
Praktisk oppgave 

Praktikum – høsten 2003

Oppgaven er fra erstatnings- og skatteretten.

Læringskrav og litteratur går fram av de kopiene sensorene har fått tilsendt fra fakultetet. Tema for oppgaven er innen rettsområde som kandidaten skal ha ”grundig kjennskap til” etter læringskravene. Gjennomgående er det god litteraturdekning, men noen spørsmål, eksempelvis informasjonsansvaret, hører gjerne ikke under de sentrale delene i litteraturen. Selv om oppgaven er fra lovregulerte felt, gir ikke lovteksten alene løsningen og det kreves fortolkning og problematisering utover det.

Påstandene går klart fram i oppgaveteksten. I erstatningsdelen vil det flere steder være en utfordring å få påstandene inn i presis nok rettslig problematisering. Skatterettsdelen stiller mer krav til den positive kunnskapen siden det ikke burde være spesielt vanskelig å finne de rettslige problemstillingene der. Oppgaven har så mange bakgrunnsopplysninger at det ikke bør by på vansker å finne argument til drøftelsen.

Besvarelsen kan disponeres på flere måter, og gjennomgangen nedenfor blir en blanding av hva som må/bør/kan være med.

Erstatningsdelen gjelder krav mot forfatter og universitetet (Staten). De fleste drøfter hvert krav systematisk med ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og –flere- skadens økonomiske omfang. Slike disposisjoner må aksepteres, selv om det tidvis blir elementær drøfting. De grunnleggende erstatningsvilkår er så velkjente at det ikke skulle være nødvendig å ta dem med i veiledningen, og det følgende blir gjerne mer om de særegenheter jeg mener der er. OBS OBS at det trolig fører til at tema i kvantitativt betydelige deler av mange besvarelser er lite omtalt i veiledningen.

Det vanskeligste, og mest interessante, i erstatningsdelen er emm. knyttet til vurderingen av deler av culpanormen og den rettslige årsakssammenhengen. Det følger egentlig også av oppgaveteksten at det er dette som er hovedelementene, jfr. hvordan Staten og Flinks anførsler er referert i nest siste avsnitt på side 4 i oppgaven.

Tapets størrelse er ikke direkte problematisert i oppgaven, men det vil sikkert bli kandidater som skriver en del om det, bl.a. fordi de følger tillært metode, og da også tangerer skadelidtes medvirkning, lemping etc. Dette må til en viss grad aksepteres, men de deler som framstår som en ren teoribesvarelse gir naturlig nok ikke særlig poeng som praktikum. Det er mer honorabelt om kandidaten får fram kort at, og hvorfor, dette ikke er noe poeng her.

Kravet mot Flink er grunnet i culpaansvar. Mange bruker tillært systematikk som tilknytning til risikoen, og de vanlige hjelpemoment i culpavurderingen som skadeevne, risiko for stor skade, handlingsalternativ, tidsmomentet, synbar/påregnelig skadeevne, skadevolder og skadelidtes forhold og rolleforventninger osv. Fordelen med slik metode er at kandidaten da er innom det meste som har betydning, men faren er at det lett blir upoengtert der det selvsagte får like stor oppmerksomhet som det vanskelige. Det er som vanlig ikke nok at kandidaten nevner momentene, men mer hvordan de brukes, ikke minst at kandidaten makter å bruke faktum.

Det står ikke så mye i pensumlitteraturen om culpanormen for ”forfatteransvaret,” og det må spesielt trekkes analogier til det som står om profesjons- og informasjonsansvaret. Nygaard knytter det her relevante spesielt til rolleforventningen i culpanormen, men det kan også hentes en del fra de spesielle delene om bl.a. advokatansvaret han har sist i læreboken. Hos Lødrup kan kandidaten hente poeng, ikke minst om problemstillingen, i underpunktet
” Profesjonsansvaret – noen utgangspunkt” i kapitlet om ansvarsgrunnlaget. Spesielt nyttig er det om kandidaten husker fra Lødrup sondringen mellom profesjonsansvaret, hvor det gjerne er avtale mellom profesjonsutøveren og skadelidte, mens tredjemannstap mer kommer under det Lødrup skriver om informasjonsansvaret. Dette siste har betydning bl.a. for rolle-forventningen. Det blir lettere ansvar hvor det er kontrakt, eksempelvis om det er søkt råd hos advokat om et konkret spørsmål enn hvor det er handlet på grunnlag av en mer generell framstilling i bok, tidsskriftartikkel osv. Det er også et poeng at rådet strengt tatt ikke var feil (så langt det rakk), men at det var mangelfullt ved at det ikke var nevnt hvilken risiko som fulgte løsningen. I rolleforventningen kan det, muligens, være et poeng at rådet framsto som basert på erfaring fra rettshjelpen dvs. ”alminnelige folks problem.”

Kandidaten får drøfte ut fra de opplysninger som foreligger, og jeg synes det er vanskelig å sette en mal for hva som bør, og ikke bør, nevnes. Selv om konklusjon om culpaansvar bør aksepteres, er det nok tryggest å komme til at Flinks forhold ikke er culpøst, men uansett er det drøfting mer enn konklusjon som har interesse.

Etter erfaringen fra gjennomgangen av min bunke, letter det drøftingen om kandidaten makter å konkretisere nøyaktig hva mangelen besto i, og at tidspunktet for mangelsvurderingen konkretiseres. Selv om det ikke skulle være culpøst å ha rådet med i en særavhandling, kunne det tenkes at hun burde gå kritisk gjennom avhandlingen når den skulle utgis i bokform, både fordi den da ville nå større målgruppe og rolleforventningen til en universitetslektor bli en annen enn til en student. Besvarelsene er, som ventet, også gjennomgående bedre som teori enn som praktikumsbesvarelser.

Flink anfører videre at det ikke er relevant årsakssammenheng. Den faktiske årsaks-sammenhengen er ikke tvilsom, men mange vier den likevel stor oppmerksomhet, og det er spesielt uheldig hvor kandidaten får tidsnød i senere, mer sentrale problemfelt. P-pilledom II kan med fordel forbigås i stillhet, selv om det ikke er feil å nevne den. Det sentrale, og vankelige, er knyttet til den rettslige årsakssammenhengen og i hvilken grad det er tale om følger som ikke er erstatningsmessige. Poenget er, kort og upresist, at det er tale om en totalvurdering, ut fra ”..ei domspolitisk vurdering”, for å sitere Nygaard, om hvor tålegrensen går og hvor det er en rekke forhold som skal vektlegges i vurderingen. Det vil trolig bli mye generell teori i denne delen, med moment som om skaden var påregnelig i forløp, om den har en viss nærhet til den skadevoldende handling og ikke er for avledet og indirekte. Det er mye rettspraksis som kan brukes her, men problemet er at det gjerne bare er enkeltelement i dommene som har interesse, mens andre deler ikke behøver ha direkte relevans til det som er essensen her. Om kandidaten viser til Ellidadommen, Flymanøverdommen, Furunuklose-dommen etc. får sensor ha et våknet øye for om det er riktig bruk av domsmaterialet. Flere er innom ”flodbølgeproblemet,” som Lødrup betegner det, hvor ansvar kan bli avskåret fordi kretsen av tredjemenn som kan lide skade blir for stor og ubestemt. Synspunktet var bl.a. framme i ”Flymanøverdommen” (Rt. 1973/1268). Kandidaten må komme inn på denne type problem, enten her eller i culpadelen, men det kan angripes på flere måter.

Det er ellers grunn til å minne om at det ikke er vanntette skott mellom årsakssammenhengen og de andre delene av erstatningsretten. Eksempelvis kan momentet med hva som var påregnelig følge sett fra skadevolders ståsted også være et poeng i culpavurderingen, mens lovfestingen av lempingsreglene i skl. § 5-2 har ført momentet med eventuelt ruinerende ansvar over fra årsaksdelen til utmåling.

Konklusjonen bør nok bli at det er en for avledet skade til at det blir ansvar, men igjen blir det mest interessante hvordan kandidaten behandler problematiseringen.

Som nevnt er utmålingen egentlig ikke tema etter oppgaven, slik at den delen av erstatningsmaterien kan/ bør sløyfes.

Staten/ Universitetet sitt ansvar er grunnet i arbeidsgiveransvaret. Det er, som tidligere, flere som får vansker med konstruktiv behandling fordi de ikke har det klart nok for seg at det er en ansvarsform hvor arbeidsgiver har objektivt ansvar for arbeidstakers uforsvarlige handlinger i tjenesten. Det er også forbausende mange som har en presis framstilling av hva ansvars-formen innebærer, men som likevel ”glemmer det” senere i drøftingen. Formuleringer som at ”Universitetet har utvist culpa” kan ha noe for seg hvor kandidaten er så usikker på organiseringen av et universitet, at han trekker inn organsvaret. Selv om mye av drøftelsen ville ha blitt sammenfallende, må kandidaten selvsagt ha klart for seg hva som behandles.

Det er påberopt to varianter av arbeidsgiveransvaret, og de fleste behandler hver variant for seg. Det må aksepteres, men svekker lett besvarelsen fordi kandidaten da gjerne ikke tenker på en del overordnede forhold som har betydning. Spesielt blir det mangelfullt om ansvaret for kumulative feil, eksempelvis at selv om hver enkelt ansatts feil ikke er culpøs, kan summen av småfeilene hos flere resultere i ansvar.

Disponeringen kan gjerne følge lovteksten i skl. kap 2, spesielt § 2-1 med gjennomgang av arbeidsgiver/arbeidstaker, hva som er ”utføring av arbeid..” osv. Slike sider burde ikke by på de store problem, og det vil emm. være feil om kandidaten eksempelvis legger for mye ut om sondringen arbeidstaker-selvstendig oppdragstaker. Det er ikke i de baner hovedelementene ligger. Emm. er det sentrale forsvarlighetsstandarden, hvor ansvar er betinget av at arbeidstaker må ha handlet forsettlig eller uaktsomt
” ..idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt.”

Deler av den vurderingen blir den samme som for Flinks egen aktsomhetsvurdering, men her vinkles det mer over på hvilket ”produktansvar” universitetet måtte ha for forskning og offentliggjøringen av slike resultater. Det står ikke så mye direkte om dette problemet i pensumlitteraturen, og kandidaten må derfor hente moment fra mer generelle deler av materien. Det kan utledes en god del fra det Nygaard behandler i ”Litt nærmare om det offentleges ansvar” på side 235 flg. og fra drøftingen av det tilsvarende emnet på side 186 flg. hos Lødrup. Der opereres det med et – rett nok flytende - skille mellom service- og bistandsvirksomhet på den ene side og kontrollutøvelse og andre myndighetsutøvelse på den andre, men det presiseres at det ikke er en generell norm, og at den vil varierer etter virksomhetens karakter. Problemstillingen er behandlet bl.a. i Tirrannadommen (Rt 1970 side 1154).

Det vil forenkle drøftingen om kandidaten får konkretisert de handlinger og unnlatelser som har interesse i culpavurderingen, og det vil som nevnt lette behandlingen å huske på ansvaret for kumulative feil. Det kan da være at både Flinks, veileders og dekanus sine handlinger/ unnlatelser har interesse, og at det samlet er gjort så mange ”delfeil” at det blir ansvar.

Hvilke krav som kunne stilles til universitetets ansatte her, er skjønnsmessig, og hvor det kan vurderes bl.a hvilken målgruppe publikasjonen siktet mot, hva boken sto fram som, hva som kunne forventes av mulige lesere/ brukere osv. Tidsaspektet har mindre betydning enn det ofte har i culpanormen, mens handlingsalternativet blir mer interessant, spesielt hvilke alternative handlinger der måtte være etter at boken var utgitt. ”Den akademiske frihet” i forskjellige varianter kan også trekkes fram, som om skadelidte hadde grunn til å forvente noen overordnet kvalitetssikring fra Universitetet for ansattes utgivelser. I oppgaven er det så mange opplysninger at det er mye som kan nevnes, men som også kan unnlates, og sensor får vurdere det med åpent sinn. Som nevnt er der sider som også (i stedet for) kan behandles i årsaksdelen.

Emm. vil det her vanskelig bli ansvar for rådgivningen, men – eventuelt som kumulative feil- må det kunne anføres at unnlatelsen av å gripe inn var culpøs. I brevet til fakultetsleder påpekte universitetslektor Middelfart klart det uheldige/ mangelfulle i rådet. Hvorvidt dekanus hadde grunn til å reagere på det andre slik han gjorde, er emm. uinteressant, og poenget er at han –også- skulle ha reagert på at det var mangelfull rådgivning. En annen sak er hva man kunne ha gjort (handlingsalternativ) for å hindre skade hvor feilen ble oppdaget først etter at boken var gitt ut. Det kan i tilfelle like naturlig tas opp i årsaksdelen, ved at man neppe kunne ha gjort så mye fra eller til selv om det var reagert på annen måte på det mangelfulle rådet. Det var vel neppe liste med navn og adresse på kjøpere, lesere etc. Her blir det en del banale vurderinger i flere av besvarelsene.

Som ofte blir konklusjonen underordnet også her, og det mer interessante er hvordan temaet problematiseres og drøftes.

Staten anfører at det i tilfelle ikke er adekvat årsakssammenheng. Vurderingen blir langt på vei den samme som for Flinks ansvar, men drøftingen vil variere ved at det som nevnt er sentrale moment som kan behandles under culpanormen, og også ut fra hvilke forhold kandidaten i tilfelle måtte mene som utløser arbeidsgiveransvaret. Konklusjonen i årsaksdelen bør uansett bli den samme om for årsaksdelen i Flinks eget forhold.

Skatterettsdelen gjelder hovedsakelig den inntektsrettslige stillingen av prisbelønninger, hedersbevisninger etc. som ligger grenselandet mellom gave og å være vunnet ved arbeid. Siste del, etter ”lotterigevinstbestemmelsen,” kan behandles kortere. Emnet er grundig behandlet hos Zimmer, og oppgaven stiller gjerne størst utfordring til memoreringen. Temaet er fra utpreget lovregulert felt, men lovteksten alene hjelper bare et stykke på vei. Erfaringen så langt er at mange husker hovedlinjene godt, men at det varierer mer i detaljkunnskapen.

I vurderingen må sensor huske at kandidaten kan ha nytte av oppslagsverk som er tillatt hjelpemiddel ved eksamen (”År og hendingar-syndromet”), eksempelvis ved å slå opp på bestemte stikkord i tillatte oppslagsverk. Hvilke hjelpemiddel som er tillatt, står for øvrig bl.a. på fakultetets hjemmeside under punktet Reglementsamling for studier ved…, C.2 Studie- og eksamensreglement for Det juridiske fakultet – cand.jur.studiet, kap 2, konkret § 2-5.

Det er mest praktisk å spalte drøftelsen slik at kandidaten følger de to alternative grunnlag likningskontoret anfører separat; for det første om det er skattbar arbeidsinntekt og for det andre om det er skattbart som tilfeldig inntekt.

For alternativet med arbeidsinntekt er problemstillingen først om prisen er skattepliktig inntekt eller gave, som ikke er skattepliktig jfr. bl.a. sktl. § 5-50 (3). Løsningen beror på en totalvurdering hvor mange forhold kan ha interesse. I oppgaveteksten er det argument for begge alternativene. Drøftingen kan ta utgangspunkt i sktl. § 5-1 med hovedregel om at skattepliktig inntekt er ”..enhver fordel vunnet ved arbeid, kapital eller virksomhet samt….”og så knytte drøftelsen opp mot uttrykk og kriterier der. Videre er det relevante her særlig utdypningen av ”Fordel vunnet ved arbeid” i sktl. § 5-10 og § 5-15 om skattefri arbeidsinntekt, spesielt (1) bokstav j. om kunstnerlønn etc., men man må innom noen andre bestemmelser, bl.a. prinsippet om gaver i § 5-50.

Flinks innsigelser er i stor grad knyttet til ”vunnet ved” i sktl. § 5-1 mv som setter krav til sammenheng mellom fordelen og arbeidet/virksomheten, men der er også noen andre aspekt, bl.a. om arbeidsbegrepet i bestemmelsen.

Generelt om sammenhengen mellom fordelen og arbeid/ virksomhet etc. kan nevnes at det ikke er noe vilkår for skatteplikt at skattyter har krav på ytelsen, har søkt på den eller at den er typisk. Det er heller intet krav at ytelsen stammer fra arbeidsgiver/ forlag etc., men slik at dersom den gjør det, kan det være et bevismoment for at tilknytningen er sterk nok.

Som nevnt er alternativet til at det er fordel vunnet ved arbeid etc. ofte at ytelsen har slikt gavepreg at det ikke utløser skatteplikt. Det vil eksempelvis være tilfellet ved ytelser av mindre verdier mellom personer med så nær tilknytning at de gjerne gir hverandre gaver ved spesielle anledninger. Men gavealternativet er aktuelt lenger enn det, eksempelvis hvor ytelsen har preg av æresbevisning eller er ledd i kulturpolitikk. Mange kandidater vil vel huske de sentrale ”forfatterdommene” som Hagerupdommen i Rt 1958 side 583 hvor ”stipend” fra forlaget hennes i forbindelse med jubileum var skattepliktig, Vesaas-dommen i Rt 1974/976 om Norsk Kulturråds litteraturpris (skatteplikt) og Rt. 1979/ 48 Havrevold/ Prix Italia (skatteplikt). Her var det satt små krav til sammenhengen mellom ytelsen og det utførte arbeidet/virksomhet, mens ligningspraksis har stedvis vært lempeligere. Eksempelvis har Nordisk Råds litteraturpris og Anders Jahres kulturpris ikke vært beskattet. Etter Zimmer kan det også betydning i hvilken grad det er et rimelig vederlag for innsatsen, slik at dersom det samlede vederlaget blir påfallende høyt er det lettere tale om gave. Forfatterdommene har vært tolket slik at ”arbeidsregelen” lett går foran ”gaveregelen” hvor begge isolert kunne tenkes brukt. Det kan, muligens, være en ledetråd hvor høyt prisen henger (Nobelpris), hvor vidt spekteret av kandidater og fagfelt er osv. Grensedragningen kan være vanskelig og det viktigste er at kandidaten ser hvor problemene ligger.

Den gode kandidat kan i anførselen om at verket var skrevet i studietiden berøre poenget med at det i begrepet arbeid/virksomhet ligger innbakt krav om økonomisk karakter (Ringnes- og Visterdommene), og betydningen av dette i spørsmålet om utdannelse er arbeid i bestemmelsens forstand. Gjengs oppfatning er at grensen trekkes ved fullført yrkesutdanning, men det har primært betydning i andre sammenhenger enn her, eksempelvis at utdannings-stipend ikke er skattepliktig, mens stipend til doktorgradskandidat er det. Flinks innsigelse om studiearbeid kan egentlig forkastes allerede etter tidfestingsreglene i sktl. kap. 14, men det er ikke direkte poeng i oppgaven.

Av det ovennevnte skulle det følge at Flink nok ikke får medhold i innsigelsene. Kandidaten får utdype en del mer om hver av innsigelsene, eksempelvis kan innsigelse 5 om bakgrunnen for prisen også knyttes til sktl. § 5-15 om skattefrihet for visse typer heders- og vitenskapelige priser, men det er ikke slik bakgrunn, tilknytning til universitet etc. her.

Flinks argument nr. 6 med stadig, typisk og ordinær kan lede tankene hen på erstatnings-rettens objektive ansvar, og analogien er ikke tilfeldig idet etter læreboken er det av de ovennevnte dommene gjerne utledet at arbeidet/virksomheten må ha gitt foranledningen til at man får prisen etc, og at det for skattyteren i en viss grad må ha vært påregnelig at aktiviteten kunne lede til en slik fordel. De vilkårene er oppfylt her.

Skatteplikt som tilfeldig inntekt etter sktl. § 5-50 er det andre grunnlaget likningskontoret anfører. Som en digresjon nevnes at det forvaltningsrettslig kunne spørres om det er adgang til å endre begrunnelsen på dette stadium, men det er intet tema her.

Etter sktl. § 5-50 er skatteplikt utgangspunktet også for inntekt, gevinster etc. hvor tilfeldighetene i større eller mindre grad har virket inn, som lotterigevinster, finnerlønn, ”tusentipset” til aviser osv. Rekkevidden begrenses betydelig ved unntak både i bestemmelsen selv og andre steder som sktl. § 5-15 (1), men de unntakene er ikke aktuelle her. Rekkevidden av bestemmelsen er ikke klar, og etter Zimmer tar den sikte på ”inntekter av lotterigevinst-typen”, dvs. tilfeller av samme art som de som er oppregnet i lovteksten (gevinst ved konkurranse, spill, lotteri og lignende). Bestemmelsen er nevnt heller kortfattet i læreboken, og man må nok akseptere at det er kandidater som har mangler i dybdesynet. Det må likevel kreves at kandidaten er klar over ”i hvilken retning” bestemmelsen ligger.

Kandidaten får drøfte argumentene nevnt i oppgaven. Rett nok var det mange tilfeldigheter som førte til resultatet, fra bakgrunnen for at prisen i det hele ble opprettet til saksbehandling som bringer tankene hen på inhabilitetsregler, men slik bestemmelsen er fortolket, utløser den emm. ikke skatteplikt her.

Bedømmelse.

Jeg minner om det banale; at kandidaten skal skrive en praktikumsbesvarelse. Det må selvsagt være med mye teori også, men det sentrale er gjerne hvordan teorien konkretiseres og knyttes til det faktum som er beskrevet i oppgaven.

Erstatningsdelen er langt på vei fra de mest sentrale delene av faget, men der er også problem som stiller krav til oversikt og selvstendighet. Ansvar for feil i informasjon og rådgivning hører vel til vekstdelen av erstatningsretten, men foreløpig har den vært heller kort og spredt behandlet i pensumlitteraturen. At der er flere interessante artikler om emnet bl.a. i TfR kan man ikke kreve at kandidatene skal ha innsikt i. De fleste bruker en ”vanlig” litt omstendelig systematikk i drøftelsen, og det må aksepteres, men fører som nevnt lett til så unyansert og generell behandling at besvarelsen havner ”i den store grå sekken.” For å ”sikre lauden” må kandidatene vise mer oversikt/ juridisk forståelse, og få med en del om de sidene det spesielt er dvelt ved i veiledningen. Den solide kandidat vil formentlig vise seg ved grundig behandling av og innsikt i de spesielle deler av erstatningsreglene. Erfaringsvis skyldes stryk på tema fra denne delen av erstatningsretten kunnskapssvikt. Har man først noe innblikk i erstatningsmaterien, vil det som regel holde til å få fram så pass om sammenhenger og prinsipp at det er passabelt.

Skatterettsdelen er også fra et område som er gjenganger til eksamen. Kandidaten kan egentlig finne såpass i lovteksten om hovedstrukturen i oppgaven at det sammen med noe fordypning fra de nevnte tillatte hjelpemidler, holder til bestått uten altfor mye detalj-kunnskap. I den nærmere plasseringen av besvarelsen, bør det derfor legges større vekt på detaljkunnskap, detaljproblematiseringen, oversikt over sammenhenger og forståelse av regelverket. Også her vil nok stryk være forbeholdt kandidater som har satset på at det ikke ble gitt skatterett (eksempelvis fordi skatt av arbeidsinntekt var teorioppgave ved eksamen i forrige semester.)

I delte oppgaver er det ikke automatisk stryk samlet fordi om ene delen ikke er passabel. Man får vurdere hvor kvalifisert uholdbarheten måtte være. Om ene delen ikke er behandlet i det hele, vil det være nærliggende med stryk. Ut fra omfang, vanskelighetsgrad, pensumdekning etc. vil jeg anta at erstatningsdelen bør telle noe mer enn skattedelen i karakterfastsettingen, men her er det absolutt rom for justeringer etter erfaringene ved gjennomgangen av besvarelser.

Jeg regner med at sensorene har fått tilsendt de reviderte bestemmelsene om bruken av den nye karakterskalaen som ble fastsatt av fakultetsstyret 05 12 2003. Den avviker en del både fra tallkarakterenes tid og fra de tidligere retningslinjene om bruk av tallkarakterer, og jeg er usikker på hvordan de nye retningslinjene skal omsettes i praksis. Vi bør trolig behandle det nærmere på sensurmøtet like over nyttår. Problemet med at retningslinjene kom først nå er emm. at oppgaven ”ikke passer” til retningslinjene. Praktikumsoppgaven er av en type som var nokså vanlig tidligere og som førte til at det var forholdsvis lett å bestå, men vanskeligere å få god karakter. Hadde kandidaten innsikt i de grunnleggende deler av de fag det var tale om, ville det gjerne holde til karakter rundt 2,90 – 3,00. Det som hevet besvarelsen videre var, foruten detaljkunnskapen, først og fremst forståelsen av stoffet og tilstrekkelig oversikt til at kandidatene fikk fram overordnede sammenhenger. Eksempelvis vil forstandig bruk av reglene om ansvar for kumulative feil nevnt over, alene kunne gi markert pluss i margen. Det førte ofte til en ”opphopning” av karakterer i området 2,85 -2,95. Skal man følge den lineære modellen det nå legges opp til, vil gjennomsnittet nok heves noe, men jeg synes det er mer problematisk at det blir utjevning i begge ender av karakterskalaen, slik at ”de dårligste av de beste” besvarelsene kan bli bedømt for mildt, mens det blir tilsvarende for streng vurdering av ”de beste dårlige” besvarelsene. Formentlig kan det vel også tenkes å løse sluttkarakteren mer fra bindingen til det matematiske gjennomsnitt av delkarakterer som var rådende i tallkarakterenes tid.

Sist oppdatert 15.01.2004 av UK Kommentarer til denne siden.