UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Vårsemesteret 1995
Praktisk oppgave

Praktikum – våren 1995

Del 1
Del 2

Om pensum og pensumslitteratur vises til Plan for rettestudiet.
Henvisninger i denne veiledning til Nils Nygaard (NN) gjelder "Skade og ansvar", 4. utg. 1992. I arverett er Peter Lødrup: "Arverett", 2 utg. 1992 pensumlitteratur. I den grad jeg skulle vise til denne bok så er sidehenvisninger til 3. utgaven fra 1995 (som jeg hadde for hånden under utarbeidelse av den foreløpige versjonen av veiledningen).

Oppgaven er to-delt, den dekker områder innen erstatningsrett og arverett.

Del 1 - Erstatningsrettsdelen:

Det blir spørsmål om flere problemstillinger fra erstatningsretten: skyldansvar, ansvar for offentliges utgifter til redningsaksjon, krav til årsakssammenheng, solidaransvar, regress. Oppgaven gir ikke foranledning til å drøfte utmålingsspørsmål.
        Kandidatene kommer som vanlig best fra det dersom de er nøye med å sette opp systematisk hvem tvistene er mellom, krav og grunnlag. Dette kan enkelt gjøres ved (her i oversiktsform som nødvendigvis ikke passer inn så stakkato i selve besvarelsen) følgende "skjema":

Mange viser til at tilknytning som tilskuer ikke er nok til å pålegge ansvar. Momentene for at tilknytning foreligger blir eventuelt familienærheten kombinert med tidligere erfaring som barnevakt og det at Krystel vurderer det selv som uforsvarlig hva som er skjedd sammen med at hun aner at meningen er at hun skal være barnevakt.
        Om risiko for skade, er der stort sett tre varianter, noen viser til risikoen for skade om Tommy kommer ut på motorveien, noen nevner både motorvei og forsvinning i skogen, andre nevner begge deler. Svært få tar opp om det kan ha betydning at der er fare for hva som kan skje på motorveien, mens risikoen som materialiserte seg, var fare for forsvinning. Jeg har sett en kandidat som ganske elegant viser til Lierdommen, hvor manglende tilsyn og påfølgende tømming av privet representerte en generell fare (Altså for Tommy en generell fare for risiko for skade), hvilket var tilstrekkelig, og at en ikke måtte ha særkunnskap (og forståelse) for alle tenkelige spesialrisikoer - dvs hva som faktisk skjedde i Lier saken. Dvs for Tommy særrisikoen med å komme bort slik at leteaksjon ble satt i gang etc.
        Det er anført at Lola selv må bære ansvaret. Det går vel dels på ansvarsgrunnlaget, dels på kravet til årsakssammenheng, men også generelt et medvirkeransvar. For ansvarsgrunnlaget må det ligge i at forventningene til Lola reduserer risiko for skade, altså på stadiet før skadetilfellet, jfr. NN side 304.
        Dvs at risikoen for skade blir så liten at det faller inn under hva som er dagliglivets risiko eller for liten til at skadevolder kan få overført risikoen på seg. Dette gjelder både selve handlingene, dvs det å overlate Tommy på den måte hun gjør, men og senere i relasjon til selve sjokkskaden. De fleste kandidatene, som tar opp Lolas egen skyld gjør det i en egen medvirkningsdrøftelse ut fra skl. § 5-1. Dette må være greitt nok. Men det må trekkes om Lolas eget forhold ikke drøftes overhodet. Imidlertid skulle det være tilfredstillende å ta det opp en gang i besvarelsen.
        Rent fremstillingsmessig er det kanskje naturlig å ta for seg drøftelse av ansvarsgrunnlaget frem til Tommy forsvinner og leteaksjonen er igang (kanskje å benevne som primærskaden) - mens sjokkskaden kan behandles som følgeskade og da vurderes i relasjon til kravet om årsakssammenheng. Slik NN s. 359.
        Årsakssammenheng bestrides. Den rent faktiske årsakssammenheng skulle antagelig ikke by på problemer. Noen tar her opp, under henvisning til P-pilledom II, om Krystels forhold utgjorde en nødvendig og tilstrekkelig følge for det videre skadeforløp. Noen få ser sammenhengen i årsaksrekken som begynner ved Lola. Det kan stilles spørsmål om en skal betrakte hennes forhold, årsaksmessig, som i Ellida dommen, dvs hun har foranlediget resultatet, men ikke forårsaket det. Det som er sentralt og vanskelig i denne oppgaven vedr. årsakssammenheng er at det er følgeskade som er avledet av Tommys forsvinningsnummer med påfølgende ettersøking. Jeg viser til NN s. 360/361 med rettspraksis. I motsetning til de fleste dommene som refereres, skjedde det ikke i vår sak noen "fysisk skade" som var årsak til Lolas sjokk. Det var mer tanken på hva som kunne ha skjedd, som utløste problemene. Personlig har jeg problemer med å se at der er tilstrekkelig rettslig årsakssammenheng slik oppgavens faktum er - men vi får se hva kandidatene kommer frem til. Et poeng vil det kunne være vedrørende anførselen at Lola selv er årsak til skaden, at dette ikke bare går på overlatelsen av Tommy "til seg selv", men og Lola sitt eget forhold vedrørende hennes psykiske tilstand. Dvs det kan bli spørsmål om medvirkende årsaker til den psykiske ubalanse hun kommer i med konsekvensene inntektsbortfall. (jfr hva jeg skriver om det litt foran). Flere kand tar opp de tre mest sentrale sjokkdommene (Hauketo /Sola / Bergsagel) med varierende hell. De fleste er dog inne på at sentralt er måten budskapet overbringes på til den som derefter får sjokk. Overraskende få tar opp det forhold at "sjokktilstanden", dvs perioden hun trodde Tommy var skadet/forsvunnet, bare varte noen få timer, og at alt deretter gled over i en "normaltilstand".

De kandidater som klarer å "stykke opp" drøftelsene, og prøver å unngå gjentakelser kommer stort sett best ut av det. Men her er muligheter for å ende opp i mye rot rent disposisjonsmessig.
Det økonomiske tap er ikke omstridt og skal følgelig ikke drøftes.

Staten v/Justisdepartementet - Krystel og Lola

Kravet er refusjon av utgifter til redningsaksjonen.

Ansvarsgrunnlag: skyldansvar

Også når det hevdes å være solidaransvar må ansvarsgrunnlaget drøftes i forhold til hvert ansvarssubjekt. Da det er hevdet, mellom Lola og Krystel, at hver av dem er eneansvarlig, må kandidatene ta stilling til anvendelse av skadeserstatningsloven § 5-3 nr 2.
        Fremstillingsmessig blir det antagelig best om en først drøfter staten mot henholdsvis Krystel og Lola. Deretter tar en for seg tvisten mellom Lola og Krystel, dvs det interne oppgjør etter et solidaransvar. I denne siste drøftelse er det vel mulig at det blir dels gjentakelse av tidligere drøftelser.
        Også i tvisten mellom staten og de to søstrene vil det bli et spørsmål om årsakssammenheng, både faktisk og rettslig.
        Kandidatene burde kanskje se at det er to forskjellige poster Staten krever erstattet. Utgiftene som Røde Kors har hatt, og dekning av lønnsutgifter for politiet. Dommen i Rt 1986.292 er inne på denne sondring, og selv om det er et dictum så skulle det være klart at begge typer kravsposter kan kreves erstattet. Men vilkåret (for begge tapspostene) er grov uaktsomhet. (NN omtaler dommen på s. 73). Grov uaktsomhet er et markert avvik fra det forsvarlige. De fleste (som er obs på vilkåret i Trollveggdommen) vil vel ha dette vilkår om grov uaktsomhet klart for seg. Jeg gjør særskilt oppmerksom på til medsensorene at den foreløpige veiledning her var noe unøyaktig. Etter å ha sjekket dommen Rt 1986. 292 igjen, er det klart at vilkåret er grov uaktsomhet for begge tapspostene. Det siteres fra en uttalelse i justiskomiteen om refusjon for redningsutgifter: "så grov aktløyse at sunt folkevit seier at han bør betale".
        Jeg har omtrent ikke funnet noen som virkelig kjenner til skyldkravet her. Det kan antagelig spores tilbake til at tilfellet er omtalt ganske foran i NN sin bok, og er ikke noe videre drøftet. (Dette i motsetning til den forrige utgaven av læreboken hvor det syntes å ha fått større omtale). Lødrup omtaler Trollveggdommen og slike utgifter på side 115 i 3. utgaven (1995) av læreboken i erstatningsrett. Jeg har derfor kommet til at det ikke kan trekkes så mye om dette ikke er vurdert: Imidlertid har flere kandidater anført skl § 1-2 nr 1 (og dels nr 2) som grunnlag for statens krav. Jeg finner selv dette lite passende. Det er emm mindre heldig å se Tommys forsvinning, som noen uaktsom/forsettlig handling fra Tommys side som påfører noen skade. Imidlertid blir neppe drøftelsene av innholdet i vilkåret stort annerledes om en bruker vanlig uaktsomhetsansvar. Imidlertid er det helt klart etter forarbeidene og de forslag som var oppe i forbindelse med dette, at andre enn foreldrene ikke kan vurderes etter § 1-2. Dvs Krystel kommer uansett ikke inn under bestemmelsen.

De fleste finner solidarregelen, men overraskende er at flere ikke klarer å lese 5-3 nr 2.

Erstatningsdelen av oppgaven kan således bli ganske omfattende. (Og er hos de fleste blitt det).

Som nevnt skulle ikke oppgaven gi foranledning til utmålingsdrøftelser, men en konstatering av et økonomisk tap foreligger bør være med.

Del 2 - Arverettsdelen:

Kravet er mellom Håkon og Vilde hvor Håkon krever omstøtelse for i alt kr 1 million.

Hjemmel for omstøtelse er arveloven § 19.

Det må drøftes 3 "gaver" dvs vedrørende fast eiendom (krav kr 300.000,-), gratis losji (krav kr 200.000,-) og tapping av boet (kr 500.000,-).
        Videre må en drøfte særskilt innsigelsen om at kravet er for sent fremsatt. Det også i forhold til alle de tre omstøtelseskravene.
        Anførselen om bruk av arveloven § 21 må kandidatene se er et "bomskudd" fra Håkon sin side. Poenget etter min mening er at Vilde ikke er arving til uskifteboet, og regelen av den grunn alene ikke kan nyttes.
        Kravene grunnes altså i arveloven § 19, er et omstøtelseskrav, dvs at det skal tilbakeføres til boet for så at skifte skal foretas. Omstøtelsen hevdes da å være fordi gavene ble gitt av et uskiftebo i strid med reglene i arveloven § 19. Dette er 3 disposisjoner og en må se (og drøfte) de hver for seg. Men de må og kunne ses sammen (Dvs at en ikke kan omgå § 19 ved å dele ut i små porsjoner for til sammen å oppnå noe en ikke kunne gjøre i en engang).
        Gavebegrepet bør drøftes. Videre "Mishøve", dvs om gaven står i misforhold til boet. Lødrup antyder 20 % som å komme i faresonen (Lødrup s. 359). Av betydning vil være om det er utslag av illojal tapping av boet.
        Fast eiendom solgt til underpris er gavesalg.
        Arverettsdelen har ikke bydd på de store problemene, den er relativ tradisjonell. Dog nevnes en ting, siden det har utviklet seg noe meningsforskjell mellom undertegnede og medsensor Sønnik Jørgensen. Etter min mening er gave regelen for fast eiendom absolutt, dvs det skal ikke vurderes om gaven er i misforhold til boets størrelse. Slik oppfatter jeg også Lødrup og ellers kommentarutgavene til loven. Medsensor hevder, med en viss støtte i RT 1982.948 at hvis det er gavesalg av fast eiendom så må mishøvevurderingen komme inn. Jeg er etter fornyet studium fremdeles ikke enig. I nevnte dom drøftes i forbindelse med et gavesalg, en gjeldsettergivelse på kr 4.000,-. Men slik jeg oppfatter dommen drøftes dette som en ren gave, og da var kr 4.000,- i den saken ikke i mishøve til boet. Det følger og av en senere kommentar om at en ikke så overdragelsen og gjeldsettergivelsen i sammenheng på grunn av tiden som var gått mellom disposisjonene. Men uansett, ingen av kandidatene jeg har sett har tatt dette opp til drøftelse, dvs de slår enten fast at regelen er absolutt og mishøve skal ikke drøftes, eller de sier intet og drøfter mishøve som om loven krevet det.
        Om krav til mottakerens gode tro se Rt 1982.948 omtalt i Lødrup side 360 (visstnok s. 372 i den forrige utgaven).
        Drøftelsene må omfatte noe om gjenlevendes rett til å rå over boet, jfr § l8 som § 19 må ses i sammenheng med. Dette kan få betydning for "losji" delen og den påståtte tapping av boet.
        Et særlig "problem" i oppgaven er fristen etter arveloven § 19 andre ledd. Lovens ordlyd er ganske bastant, det kreves saksanlegg. Så vidt jeg kan se ut fra oppgavens faktum er Håkon for sent ute for alle de tre postene. Salg av fast eiendom kjente han til i 1990, og de øvrige forhold antagelig i 1989. Det siste kanskje med noen reservasjon for hvordan en oppfatter faktum i oppgaven. At Håkon har diskutert med faren etc kan ikke holde. I det hele må slik jeg oppfatter rettetilstanden kravet reises mot gavemottakeren, slik at diskusjon med faren eller protester her uansett ikke nytter. Men fristen løper først fra kunnskapen dekker alt hva som skal til for at disposisjonens samlede karakter kan bedømmes. Der er så vidt jeg kan se lita om dette hos Lødrup, mens i Hambro/Augdahl omtales dette til dels grundig på s. 66/67 (3. utg 1992).
        Noen kandidater viser til at Høyesterett har godtatt at saksanlegg utsettes til etter gjenlevende er død. Dette er forsåvidt riktig, men i forhold til § 21. Her er for det første lovteksten en annen, men viktigere det er helt andre hensyn som gjør seg gjeldende. Etter § 19 er saksanlegg mot gavemottakeren, etter § 21 ville det vært mot gjenlevende.
        I den foreløpige veiledning ble det nevnt det forhold at det er et samboerforhold som ikke kan likestilles med giftermål, dvs at Håkon skulle ha skiftet da han startet (eller i løpet av) samboerforholdet. (Lødrup s. 366). Ingen kand har tatt opp dette.

Til slutt, overdragelsen av leiligheten:
Dette er en aksjeleilighet. Det kan kanskje stilles spørsmål om dette skal ses på som fast eiendom i relasjon til § 19. Ingen kandidater har stillet spørsmål ved dette. Til eksempel behandles aksjeleiligheter noe forskjellig etter rettsområdet vi er på, jfr pantelovens ordning. Jeg har selv gått ut fra at også en aksjeleilighet og gavesalg av denne må vurderes som fast eiendom i relasjon til § 19. Skulle noen av sensorene ha kandidater som reiser problemstillingen må de honoreres for å se problemstillingen.

Oppgaven er en mer tradisjonell arverettsoppgave, og skulle ikke by på særlige problemer ut over det som lovteksten angir, og som må drøftes.

Jeg antar at de to delene må bedømmes som omtrent like. En del kandidater kommer "alltid" i tidsnød, noe som ofte går ut over del 2 i en todelt oppgave. Antakelig bør hver del like vel telle likt, men som vanlig uten at det kan gjøres noe matematisk snitt for å komme frem til en karakter for dagen. (Etter å ha rettet er jeg i noen tvil, det kan vel være at erstatningsrettedelen naturlig vil bli mer omfattende, men likevel tar jeg utgangspunkt i en noenlunde likedeling rent karaktermessig). Det blir her en helhetsvurdering. Klare svakheter som tyder på at hele rettsområder er puffet, må trekke kraftig, og er det øvrige svakt blir det stryk.
        Laudable kand besvarer kravene, og drøfter påstander og innsigelser på en forstandig måte. Som vanlig, gjelder både haud/laud kand, er det ikke konklusjonen som teller mest, men hva som fører frem til den. Rotete fremstillinger må det trekkes for, selv om det som står der er juridisk holdbart.
        Det bør angis klart hvem som tvistes, kravene må holdes ut fra hverandre, de laudable må også ordne krav med grunnlag, anførsler og innsigelser i en naturlig rekkefølge.
        Strykgrensen er som vanlig vanskelig å fastsette for en praktikum hvor det hele avhenger av hva som står under hver drøftelse mer enn hvor mange grunnlag og drøftelser en har med. Selv om noen av anførslene ikke er med, endog om ett av kravene ikke skulle være drøftet, er ikke det noe automatisk stryk, men det må trekkes særlig når mer sentrale deler ikke er drøftet. Det hele avhenger her mye av hva som blir tilbake. Og selv om "alle" grunnlag/anførsler er med hjelper det lite om alt ellers er håpløst. Det blir mye en prøve på å vise om en forstår jus og har evne tilstille problemstillinger og drøfte disse på en rettelig relevant måte.

Erfaringen, hvilket jeg forstår samsvarer med medsensor Sønnik Jørgensens erfaring, er at der blir få stryk, men og få gode karakterer. De "dyktige" klarer nesten alltid å ødelegge ved å være dårlig på en av delene.

Sist oppdatert 31. juli 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.