UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Vårsemesteret 1996
Praktisk oppgave

Praktikum – våren 1996

Del 1
Del 2

Pensum og pensumslitteratur:

Familierett med skifte: 

Erstatningsrett:

Oppgaven er to-delt, den dekker områder innen erstatningsrett og familierett/skifte.

Sensorveiledningen er i store trekk som den foreløpige, men der er litt om erfaringen fra både egen og medsensors sensur som er nytt. I tillegg har jeg innarbeidet/omarbeidet noe på erstatningsdelen etter innspill fra N. Nygaard.

Del 1

Familierett/skiftedelen.

Tvisten er kun mellom Frank og Frida og gjelder det økonomiske oppgjør etter separasjon.

Frida krever primært full likedeling. Hun henviser til ektepakten av 1995.

Uten at jeg har gått så dypt ned i det, oppfatter jeg dette som et krav om likedeling slik det ville bli etter ekteskapslovens normalregel, og at formuleringen i kravsgrunnlaget her ikke innebærer noen avgrensing av kravet (i den grad der skulle være noen forskjell mellom ektepakten og lovens utgangspunkt om likedeling og formuesfelleskap). Derimot må henvisningen til ektepakten av 1995 forstås slik at Frida hevder at med ektepaktens ordlyd om 50 % eierandel (brutto) i hus og innbo, så skulle det avskjære innsigelser om at Frank har bidratt med mer enn 50 % og etter ekteskapslovens "unntaksregler" kunne tilstås noe ut over dette.
        For å kunne drøfte dette kravet må en ta stilling til om ektepakten av 1995 gjelder. Franks innsigelse er her at ektepakten av 1995 må settes til side: Dette går på både tilblivelsesmåten, innholdet og den senere utvikling. Grunnlag angis som E § 46 annet ledd og avt1 § 36.
        Drøftelsene kan bygges opp som trappetrinn, først vedr tilblivelsen, så om innholdet, og ti1 slutt den senere utvikling, men det kan også være riktig å se det hele mer under ett, særlig gjelder det innholdet og den senere utvikling.
        Særskilt bør drøftes (og det fremgår av innsigelsene) om E § 46 og eller Avtl § 36 er anvendelig på forholdet.
        Kommer kand til at en eller begge best er anvendelig. Jeg skulle tro at de fleste kommer til at E 46 kan brukes, men at det er mer tvilsomt om A 36 kan nyttes særskilt nettopp på grunn av at vi nå har E § 46 . Uansett spørs det om der ligger noen realitetsforskjell mellom dem i et slikt tilfelle.
        En rekke kand kommer til at E § 46 ikke kan brukes på grunn av at ektepakten av 1995 ikke danner et særeie og således ikke skulle gå inn under reglene i §§ 42-44 som § 46, 2. ledd henviser til. Jeg tror neppe dette er korrekt, jfr § 46 første ledd som bestemmer at ektepakt som er inngått etter reglene i §§ 42 til 44 (slik som ektepakten av 1986 i vår oppgave) kan endres eller oppheves med ny ektepakt. En slik endringsektepakt må kunne bedømmes ut fra § 46 andre ledd også om den i realiteten "opphever" den gamle og går tilbake til lovens normalregel. ((Et helt annet spørsmål er om dette kan være urimelig etc)). Uansett er det et poeng for kandidatene at de ser problemstillinger, herunder denne. Videre evt påpeker at om istedenfor nytter A § 36 så behøver ikke resultatet og realitetene bli forskjellig.

Det er i anførselen spesielt nevnt en oppdeling, dvs både den del som går på formuesordningen og den del som går på formuesoverføringen. Dette vil vel de fleste kandidatene se og ta som utg punkt for realitetsdrøftelsene. (Spørsmålet om felleseie, og spørsmålet om 50 % bruttoeierandel i hus/innbo, det siste innebærer ar Frank tar all gjeld på seg, og antagelig alt etter hvordan klausulen tolkes, at resten likedeles etter vanlige regler. Noen kandidater tolker dette som at den subsidiære krav/anførsel innebærer 50 % bruttodeling av hus/innbo mens det øvrige forblir Franks særeie. Ut fra oppgaveformuleringen om dette som det beste alternativ for henne ville jeg tro hun her egentlig krever 50 % brutto og resten likedeling (og at Frank må ta all husgjelden på seg).

Subsidiært krever Frida 50 % brutto av bolig og innbo. (jfr kommentaren i forrige avsnitt): Dette er vel, slik formuessammensetningen er med aktiva og gjeld, det beste alternativ for Frida, dvs det krav som gir henne mest. 50 av bruttoverdien av bolig og innbo. Mao at Frank må "ta" all gjelden på seg. Skal hun få medhold her forutsetter det at ektepakten av 1995 gjelder fullt ut og tolkes på den for henne beste måte.
        Også som et krav/innsigelse mot Franks særeiepåstand (for det tilfelle at ektepakten 1995 ikke gjelder og den fra 1986 om særeie legges til grunn) kreves inntil 50 % sameieandel, jfr E § 31 andre og tredje ledd. Dette er først og fremst et spørsmål om opparbeidet "husmorsameie". De fleste kand ser dette og drøfter det. Dog er der en del som ikke ser at dette sameieandelskravet vel forutsetter at Frank i utgangspunktet får medhold i at ektepakten fra 1986 om fullstendig særeie gjelder.

Atter subsidiært krever hun i alle fall 15 % sameieandel, noe som etter hennes anførsel tilsvarte forholdet mellom inntektene. Fridas henvisning til avtalen av 1990 kan kanskje virke noe forvirrende her pga den tilsier 20 %. Hun krever jo ikke det (20 %), men bruker det som et slags støtteargument. Slik jeg ser det hevdes det altså ikke av Frida (i denne forbindelse) at avtalen fra 1990 skal legges til grunn som gjeldende. (Hvilket en kunne tenke seg om 1995 avtalen settes til side). Imidlertid kan argumentet fra adv. Blund tyde på at en egentlig mener 1990 avtalen nærmest subsidiært må gjelde - det er litt avhengig av hvordan en oppfatter Blunds uttalelse om at hun ikke har gitt avkall på sine rettigheter. Det kan like godt hevdes, og det tror jeg må legges til grunn her i oppgaven, at der er enighet om at 1990 avtalen ikke gjelder, men at når 1990 avtalen ligger under, og hun ikke har gitt avkall på sine rettigheter, så er godtakelsen av at 1990 avtalen ikke lenger gjelder på en måte betinget av at ved dette har hun ikke oppgitt sin rett til å kreve sameie etter § 31 og at 20/80 fordelingen som i sin tid ble godtatt skal gi uttrykk for at partene verdsatte sin innsats tilsvarende.
        Frank har som nevnt i tillegg til rene innsigelser mot Fridas krav/påstander sitt eget krav på at alle aktiva er hans særeie alene. Dette forutsetter at avtalen fra 1995 ikke gjelder, men det samme og for avtalen fra 1990. Dette skulle da kanskje foranledige at kand også må drøfte avtalen av 1990 om den ”står seg”. Imidlertid er jeg kommet til at så ikke må gjøres, tvert om jfr foran. Avtalen fra 1990 må det kunne legges til grunn ved enighet ikke gjelder.

Som subsidiært krav fra Frank - for det tilfelle at avtalen av 1990 skulle gjelde - er det med utgangspunktet i en fordeling 80/20 og da at Fridas andel er 20 % av husets nettoverdi, men med fradrag for Franks påkostninger på huset og nedbetaling av gjelden. Dette må vel forstås slik at til tross for at avtalen gir Frida 20 % av nettoverdien, så skal en likevel trekke inn at Frida ikke har betalt ned noe gjeld eller betalt påkostninger siden dette er betalt av Franks inntekter. (Frida skal altså ha brukt hele sin lønn til mat og luksus). Anførselen om at overføringene (påkostninger/nedbetaling av gjeld) er gaver, og dette må i ektepakts form for å vare gyldige, jfr E § 50 jfr § 54, 3. ledd - se Lødrup s. 171/172, må nærmest ses på som argument for å komme Frida i forkjøpet om hun skulle hevde at påkostninger/nedbetaling av gjeld er gaver??

Det som nok kan bli et problem for kand i denne oppgaven er å får orden og stil på drøftelsene. Det er nok lett for at det blandes noe sammen mht anførsler/krav fra hver side. Man må kunne godta flere varianter her, slik at et opplegg som skissert ovenfor ikke nødvendigvis er riktig/eller det beste mht rekkefølge av drøftelsene. Kand må dog i en viss grad vise et slags system eller ha orden i det som fremføres. Men her som ellers i praktikum er jo hovedsaken drøftelsenes innhold og at man får frem både hva som drøftes og grunnlagene for det.
        Det synes være en god del fakta å ta av i oppgaven slik at der skulle kunne vere grunnlag for relativ grundige og varierte drøftelser. Der er to sentrale temaer som nok vil prege besvarelsene - det er urimelighetsdrøftelser mht selve innhold/resultat av krav og gyldighet mht avtalene.
        De antydninger som ligger i ovennevnte om at kand bør holde orden på både argumenter og opplegg synes å ha slått til. Det vil si, både i basis egne sensureringserfaring og samtale med medsensor så byr del 1 på åpenbare problemer for en rekke kandidater. Dette må det tas hensyn til ved karaktersettingen. Det må nok sies at oppgavens faktum ikke gjør det enkelt for kandidatene og det blir lett rotet til i besvarelsene.
        Etter at jeg har rettet alle oppgavene som gjennomgående, og sett på de som jeg har i kommisjon, er der en ting som går igjen hos en del kandidater, manglende evne til å se hver parts krav/anførsler i sammenheng med motpartens "motkrav"/innsigelser. Det fører lett til en unødig og noe forfeilet dobbeldrøftelse.

Del 2

Erstatningsrettsdelen.

Det blir spørsmål om, objektivt ansvar, og arbeidsgiveransvar. Det blir videre spørsmål om krav til årsakssammenheng og medvirkning. oppgaven er avgrenset mot, og gir ikke foranledning til å drøfte utmålingsspørsmål.

Pia’s krav mot Staten.
Som jeg nevnte i den foreløpige versjon kunne det bli spørsmål om Staten eller Universitetet er rett saksøkt. Jfr tilsvarende problemstilling ved en tidligere eksamensoppgave. Dette er nå ikke noe problem lenger i det den nye universitetsloven uttrykkelig tar stilling til partsforhold ved søksmål mot universitetet, jfr universitetsloven § 55 - det er Staten ved departementet. Praktisk talt ingen reiser spørsmål om dette, hvilket uansett ikke forventes på 2. avd.
        Drøftelsene i del 2 skulle antagelig bli noe mer ryddige enn under del 1 skiftedelen. Det er en mer tradisjonell erstatningsrettslig oppgave.
        Det er ikke uttrykkelig uttalt i oppgaven hvilket ansvarsgrunnlag som påberopes. Kand bør se at det kan bli tale om både obj. ansvar og arbeidsgiveransvar. Dette byr åpenbart på problemer for kandidatene. I denne oppgaven er det ikke uttrykkelig sagt hvilken ansvarsform kravene hjemles i og det viser seg at de fleste behandler kun objektivt ansvar, en del av disse i varianten ulovfestet ansvar, for uforsvarlig ordning. (Mer om dette siden).
        For arb giv ansvar vil det være via reglene om anonyme feil . Dvs ingen enkeltperson kan utpekes (den anonyme del). Om der og er kumulative feil avhenger i om en vurderer det slik at der er flere som har begått feil, men hver for seg (isolert vurdert) er det ikke uaktsomt, men en samlet vurdering fører til at grensen er overtrådt.
        I den foreløpige veiledning reiste jeg spørsmål om noen ville drøfte organansvar, bare noen får kandidater gjør det, og da på en måte som viser at de ikke helt forstår hva det innebærer, bla a at det ikke er aktuelt som vanlig culpaansvar.
        Imidlertid er der opp til flere som drøfter skyldansvar for staten (uten å gå via Arbeidsgiveransvaret). Da drøftes det noe i "løse luften" som om at staten som sådan opptrer uaktsom osv .... Dette blir hverken fugl eller fisk, og det trekkes på momenter fra både skyldansvaret og det objektive ansvar..
        Arbeidsgiveransvaret må da knyttes til at fakultetets ledelse, som er arbeidstakere på universitetet, har begått feil som kan sies å være uaktsom, da under henvisning til uaktsomhetsnormen i skl § 2-1. Med erfaring fra tidligere sensur vedr. tilsvarende oppgaver, vil en nok finne at en rekke kand ikke klarer å få frem at der må påvises at der er et arbeidsgiver/arbeidstaker forhold og knytte ansvar opp til § 2-1 gjennom dette. Jeg regner med at en rekke kand hopper over dette og drøfter mer eller mindre ut fra om fakultetet som sådan har opptrådt uaktsom, dog ut fra normen i § 2-1 (altså en slags kombinert organansvar/arbeidsgiveransvar). Dette kan slås uheldig ut - og det har det for en del, jfr foran. Ved arbeidsgiveransvaret bør kand få frem ved uaktsomhetsvurderingen hva som burde/skulle vært gjort for å hindre skaden, eks avsprerring av området, klare advarsler evt helt å ta kunstverket bort.
        Det andre ansvarsgrunnlag som må drøftes er objektivt ansvar. Det ligger vel i selve oppgavens faktum at dette også påberopes . Både det rene risikoansvar, men og spørsmålet om uforsvarlig ordning. Stadig/typisk/ekstraordinær kommer vel de fleste kand med. - I den foreløpige versjon går jeg ikke nærmere inn på dette. (Tilknytning skulle vel ikke være noe problem). De fleste som drøfter ulovf. obj. ansvar kjenner vilkårene. De som tar opp ulovf. obj. ansv. for uforsvarlig ordning har for flere kands vedkommende problemer å få frem hva som ligger i uforsvarlig ordning, og en rekke sier intet spesielt om dette ut over å nevne det i forbindelse med innledningen hvor ansvarsgrunnlaget anføres.
        Årsakssammenheng bør og drøftes. Dere faktiske årsakssammenheng har et element av samvirkende årsaker, dvs selve skiferbelegget tilgrises av et stoff som lignet sykkelolje. Nå er det jo høyt usikkert hvorfra dette kommer, om det kommer fra universitetets "virksomhet" eller fra en utenforstående (syklist). Selv om det kommer fra en utenforstående kan likevel universitetet bli ansvarlig når oljesølet er skjedd inne i vestibylen. Dvs at dette er noe universitetet må ha risikoen for. I påregnelighetsvurderingen (sett fra den ansvarliges side) kan det bli tale om følgene av den direkte skade, fallet. Her ligger og et element av "medvirkning" (evt samvirke) i det. Pia på eksamensdagen var kraftig forkjølet. Et forhold som Staten ikke er årsak til, men spørsmålet er om dette skal få betydning, eller om "en skal ta skadelidte som hun er".

- - - - - -

Det kan være vanskelig å sette opp noen sikker laud/haud grense. I utgangspunktet bør den laudable se kravene og grunnlagene, og ut fra oppgavens faktum drøfte dette. Men det er ikke nok til laud bare å finne frem til krav/grunnlag. Drøftelsene må ha noe substans og være relevante. På den annen side, "mister" en ikke laud om et grunnlag eller anførsel skulle være oversett. Orden og systematisk fremstilling må honoreres.
        Ikke bestått vil ofte gi seg selv, men ikke bare de helt håpløse besvarelser kommer i kategori ikke bestått. Det at en "ser lyset" på enkeltspørsmå1 er ikke nok til å bestå.
        Kandidatene kommer som vanlig best fra det dersom de er nøye med å sette opp systematisk tvistene med krav og de ulike grunnlag.
        Jeg skulle anta at i utgangspunktet er del 1 og del 2 likeverdige. Selv om omfanget av den trykte tekst er betydelig lengre på del 1 så behøver ikke besvarelsene reflektere dette. Erstatningsdrøftelser, i sin fulle bredde med 2 ansvars gunnlag og kravet til årsakssammenheng kan bli ganske omfattende. Derimot begrenses dette dog noe om ikke annet ut fra at faktum i del 2 er mindre omfattende. Noen spekulasjon i faktum er lite skjønnsomt. Ut fra tidligere erfaringer vil ofte uansett siste del bli noe kortere enn første del, men dette har også med kande disponering av tiden å gjøre. Tidsnøden gjør seg gjeldende når mange kommer til del 2.
        Resultatene så langt viser at del 2 blir som regel kortere enn del 1, og dels fordi kand roter det hele til i del 1, hvilket delvis nok selve oppgaven må få noe av skylden for (og dette reflekteres litt i karaktersettingen), men og som nevnt de fleste utelater arbeidsgiveransvar som ansvarsgrunnlag. Det siste må det trekkes for. Oppgavens faktum burde her være klar nok til å oppfordre drøftelse av de 2 ansvarsgrunnlag.

Sist oppdatert 26. juli 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.