UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling

Studieordningen av 1984
Studieordningen av 1997

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Vårsemesteret 1998
Praktisk oppgave

Praktikum – våren 1998 (Studieordning av 1984)

Del 1
Del 2

 Endringene i forhold til den foreløpige veiledningen består av noen tilleggskommentarer (i kursiv), noe omredigering og sløyfing av noen antakelser. I del 1 er noen avsnitt flyttet, bl.a. slik at hytten behandles under ett. Ut fra erfaringen ved oppgavegjennomgangen har jeg funnet det praktisk å omredigere del 2, bl.a. fordi mange kandidater har større vansker enn jeg trodde da jeg laget den foreløpige veiledningen.
        Oppgaven er fra sentrale felt innen familie-, arv- og skifterett, med hovedvekt på den ekteskapelige formuesordning. De fleste relevante tema er godt behandlet i pensumlitteraturen, og med eksamenskrav "grundig kjennskap til" de aktuelle regler. Noen steder kan kandidaten med fordel også trekke inn kunnskap fra første avdeling. Det er i utpreget grad lovregulerte områder hvor det ikke holder bare å finne fram til en § "som passer."
        Oppgaven krever både oversikt over, og kjennskap til detaljer i regelverket. Noen steder er utfordringen mer å finne relevant problemstilling, som ikke er gitt, mens det andre steder trekkes veksler på detaljkunnskaper. Det er mye som kan være med i besvarelsen, men ikke i samme grad opplagt hva som må drøftes. De fleste vil nok tjene på å legge en god del arbeid i selve disponeringen, i det rotete struktur kan ødelegge.
        Skal behandlingen bli fruktbar må kandidaten ha tålelig klar oversikt over reglene om den ekteskapelige formuesordning, og kjenne både regler om og innholdet i begrep som likedeling, skjevdeling, fordelingen både i verdi og naturalia, de forskjellige former for vederlagskrav osv. Kandidaten må også ha klart for seg hva et sammensatt skifte er. For den litt usikre kandidat er det en fordel å gå elementært til verks, slik at man først tenker på reglene om felleseieskifte og deretter på arveoppgjør, men slik at man må være oppmerksom på bestemmelsene i E §§ 76 flg. om oppgjøret ved den ene ektefelles død.

Del 1.

Hovedelementet i del 1 er Peders adgang til uskifte, og i tilfelle skifte, hva som inngår i boet, herunder hvem sin rådighetsdel det hører til, fordeling i verdi og naturalia samt diverse "vederlagskrav".
        Drøftelsen kan disponeres på flere måter. Flere følger slavisk rekkefølgen påstandene/spørsmålene nevnes i oppgaven, og selv om det må aksepteres, kan det føre til gjentakelser eller at man går glipp av momenter. Den solide kandidat har mulighet til å score på et reflektert opplegg.
        Utgangspunktet er at det er felleseie, og at de vanlige reglene om legalarverett gjelder siden det ikke var testament eller beskjæring i gjenlevende ektefelles arverett, jfr. A § 7. Det kreves ingen utførlig gjennomgang av A §§ 6 fig. om omfanget av Peders arverett.

Peders krav om uskifte kan forkastes kort med henvisning til A § 10.

Hva som hører med til boet burde, med et par unntak, heller ikke by på de store problem. Det kan være vanskeligere å fastslå hvem sin rådighetsdel enkelte av eiendelene går inn på. Kandidaten kan gjerne ta utgangspunkt i bestemmelsene i E §§ 31, 60 jfr.76 flg. Forbausende mange "glemmer" at det er formuen på skjæringstidspunktet nevnt i § 78 som skal deles.
        Den verdimessige fordeling av Martes midler reiser spesielt problem for huset, for de kr. 200.000,- som opprinnelig sto i bank, samt for tippegevinsten.
        Utgangspunktet er etter E § 58 likedeling, og det blir konklusjonen hvis § 59 om skjevdeling ikke kan brukes. Kandidaten må være oppmerksom på at reglene om skjevdeling i E § 59 etter E § 77 nå også gjelder ved deling etter en ektefelles død, noe det ikke gjorde tidligere. Kandidaten må ha klart for seg at bestemmelsene om likedeling/ skjevdeling er verdiregler, og ikke sier noe om hvem som skal ha utlagt den enkelte gjenstand. Bestemmelsen om forloddskrav i E § 61 skulle ikke være aktuell.
        Drøftelsen i relasjon til E § 59 bør knyttes nær opp til kriteriene i bestemmelsen, og dels m å det drøftes subsidiært. Stikkord for det som bør drøftes er særlig at skjevdelingsmidlene må være i behold, og at det er krav til bestemt ervervsmåte for midler ektefellen har fått under ekteskapet. Det er verdien, og ikke nødvendigvis den samme formuesgjenstand, som må være i behold, noe som kan gi rett til skjevdeling i såkalte surrogattilfelle, typisk hvor skjevdelingsmidler er brukt til å kjøpe bolig etc.
        Anførselen om at Marit hadde samtykket til forbruket kan forstås på flere måter, og vi får se hva kandidaten gjør ut av det (det er akseptabelt om kandidaten mener at det ikke har betydning.)
        For tippegevinsten kan det diskuteres om Marit innbrakte den alene, om verdien er i behold siden den ble investert i hytten, og om det er ervervsmåte som berettiger skjevdeling. For det siste er svaret nei (og utelukker dermed skjevdeling), mens både ja og nei kan aksepteres på de to første.
        Også andre -og evt. tredje- ledd i E § 59 kan nevnes, men det kreves ingen lang drøfting av disse, og det er ingen feil om det sløyfes. Flere har en så grundig framstilling av E § 59 andre ledd at det går på bekostning av mer sentrale spørsmål. Da er det begrenset utbytte selv om drøftingen isolert sett er god. Skjevdeling vil nok være åpenbart urimelig bare dersom det fører til at den andre blir sittende igjen uten noe.
        For de tre nevnte krav er det tryggest å komme til at Marte får medhold for huset, men ikke for bankinnskudd og tippegevinst.
        Hytten reiser flere problem. For det første må kandidaten ta stilling til om den i det hele hører til boet, jfr. den atter subsidiære påstand øverst på s. 5. Dette må primært vurderes etter avtaleretten, og hvor det er for enkelt hvis kandidaten uten videre legger avgjørende vekt på det formelle i at Preben var hjemmelshaver uten å se hen til det reelle eierforhold. Oppgaven gir flere moment som bør drøftes. Ut fra anførslene kan også problemstillingen i A § 53 (grensen livs-dødsdisposisjon.) trekkes inn, men den alene løser ikke hele problemet. Jeg vil tro at det er tryggest å komme til at Peder fortsatt er eier, men motsatt standpunkt må også aksepteres med brukbar begrunnelse. Ved sistnevnte konklusjon må det uansett foretas subsidiær drøftelse.
        Om hytten går inn i boet blir det både spørsmål om den fullt ut lå på Peders rådighetsdel og om det i så fall er hjemmel for skjevdeling. Det første er spesielt utad knyttet til betydningen av at tippegevinsten ble brukt til å pusse opp hytten og henvisningen til "Husmor-dommen." Oppgaven gir momenter til drøftelse, og også her er begrunnelsen mer interessant enn konklusjonen. At tippegevinsten ble investert i hytten reiser egentlig flere rettslige problemstillinger, men man bør nok akseptere drøfting som hovedsaklig begrenses til skjevdelings-betydningen av det.
        For fellesboligen er Peders krav at han "måtte få lov til å bli boende i eneboligen mot å betale for seg". Dette kan e.m.m. vurderes på to måter; som krav om bruksrett og som krav om å få eneboligen utlagt til seg. Flere ser ikke den siste problemstillingen. Reglene i E § 68 om bruksrett til fellesbolig som ikke er på egen rådighetsdel, er ikke gitt tilsvarende anvendelse ved sammensatt skifte.
        Peders krav om å få boligen utlagt seg, m å drøftes mot kriteriene i Sl. § 63 andre ledd. Der er det likegyldig hvem som har brakt boligen inn, men gjenlevendes rett til å få boligen utlagt er betinget av at det ikke vil være åpenbart urimelig etter forholda, jfr. bestemmelsens første ledd. Oppgaven skulle gi en del momenter i drøftelsen. At verdien eventuelt overstiger Peder lodd er ikke avgjørende jfr. Sl. § 65. Den gode kandidat nevner kanskje litt om Martes rett etter Sl. § 61 og om den eventuelle konflikt mellom de to bestemmelsene. Konklusjon i begge retninger må aksepteres selv om Peder e.m.m. bør få medhold.
        Martes krav om tilbakeføring av diverse beløp Peder hadde trukket fra Marits bankkonto, samt Peders krav om dekning av reiseutgiftene på kr. 12.000,- kan sees under flere rettslige synsvinkler. Disse kravene kan nok være en uvant oppgaveform ved at utfordringen like mye er å finne mulige rettslige problemstillinger - som ikke er gitt - som å ha relevant drøfting av de materielle regler. Det er ikke gitt hva som bør eller ikke bor være med, og man bør vise romslighet i bedømmelsen. Kandidater med oversikt har mulighet til plusspoeng, mens man bør være mer tilbakeholden med å trekke den som ikke får særlig ut av det.
        Man bør som nevnt legge like stor vekt på om kandidaten har en fornuftig problemstilling som på svaret. Oppgaven reiser også problem av mer avtale- og fullmaktsrettslig karakter, og om kandidaten husker noe av det fra første avdeling, kan det med fordel brukes. I oppgaven er stikkordet erstatningsansvar nevnt, og den solide kandidat kan også trekke noen linjer til erstatningsretten.
        Til Martes krav vil vel enkelte gå rett p å en drøftelse etter E § 63, men den har mindre interesse allerede fordi førstavdødes arvinger uansett ikke kan gjøre vederlagskrav gjeldende, jfr. E § 77 andre ledd bokstav b.
        Det mest fruktbare er å ta utgangspunkt i reglene om gjensidig underhold i E § 38, men gjerne slik at den settes inn i litt større sammenheng. Så langt det dreier seg om utgifter som Marit måtte bære selv etter disse reglene, er det vanskelig grunnlag for noe krav fra Marte. Til tross for at formuleringen i E § 38 andre ledd første pkt. kan synes å gi rom for en rimelighetsvurdering, er Lødrup nokså klar på at ektefellen først og fremst skal bruke egne midler, og intet krav har mot den andre før vedkommende selv har søkt å oppfylle sin plikt. For Marit sin andel av egenandelen og betalingen på kr. 50.000,for oppholdet på "Flåheim" kan det da iallfall ikke kreves refusjon fra Peder. Flere trekker inn E §§ 40 og 41 (ektefellenes ansvar for gjeld men de har mindre interesse. Der er rett nok noen enkeltmoment som kanskje kan ha analogisk interesse, men kandidaten må da iallfall ha skikkelig begrunnelse for hvorfor det anses relevant.)
        Peders reiseutgifter ligger i en litt annen gate. Returbilletten er i utgangspunktet skiftet uvedkommende, jfr. E § 60. Utgiften kan muligens behandles under negotiorum gestiobetraktninger, men det kan neppe forventes at kandidaten skal få så mye ut av det. Det må være fullt akseptabelt at kandidaten forkaster Peders krav med begrunnelse at det ikke finnes hjemmel for det. De kr. 10.000,- for feriereisen er egentlig en todelt problemstilling, og hvor man først mao ta stilling til om Peder i forhold til Marit hadde rett til å trekke p å hennes konto. Om han det hadde, kan hennes arvinger vanskelig kreve noe. Men selv om han ikke hadde slik rett medfører ikke det automatisk at beløpet kan kreves tilbake. Til det første problemet kan man både se på betydningen av Marits samtykke ut fra hennes mentale status, og hvorvidt en ektefelle kan beregne seg "vederlag" for pass og pleie av den andre. At Marte ikke hadde samtykket er uten betydning. Jeg er usikker på hva kandidaten får ut av dette, og man bør vise romslighet i bedømmelsen.

Del II.

Her har mange kandidater en amputert problemstilling hvor de ser det som kan leses direkte av loven, og har med lite om resten. Det kan trolig lette oversikten hvis kandidaten husker den skjematiske todeling i et sammensatt skifte siden noen av anførslene kan henføres til skifte av felleseiet, mens noen gjelder arveoppgjøret etter Marit.
        Det enkle er at Peder (som arving) og Marte etter Sl § 78 hefter solidarisk for hele gjelden Marit hadde. Det vanskelige er at kausjonsansvaret var betinget gjeld, og at det i realiteten var sin egen gjeld Marte krevde fradrag for. Her må kandidaten ha klart for seg hva som er skiftekrav, og hva som hører til den senere fordeling av ansvar og gjeld loddeierne imellom (regress). Det er det første som har interesse her, og regresspørsmålet faller i stor grad utenfor skifteretten.
        Martes krav om gjeldsfradrag for de kr. 60.000,- gjaldt etter oppgaveteksten "på skiftet etter ekteskapsloven", hvilket bør lede også den usikre kandidat inn på at reglene om gjeldsavleggelse i E er relevante. Ved et rent arveoppgjør kan det bli delvis annen problemstilling.
        En mulig angrepsvinkel er å se på at banken ikke hadde krevd Marit forut for skjæringstidspunktet for gjeld (samt erverv og avkastning) som omfattes av skifteoppgjøret, jfr. E § 60 smh. med E § 77. Det kan anføres at kausjonsansvaret var en personlig forpliktelse for Marit, og falt bort fordi det ved hennes død bare var et betinget krav. Det m å imidlertid aksepteres at kandidaten ikke kommer inn på dette, og drøfter under forutsetning av at arving kan være ansvarlig. Det spesielle i så fall er at det ved fastsetting av nettoformue etter E § 5 8 kan kreves tatt hensyn også til gjeldspost som er usikker på tidspunktet nevnt i § 60. Lødrup angir at dersom det senere viser seg at ansvaret blir aktuelt for et mindre beløp enn det som er avsatt m å det foretas et etteroppgjør. Et latent kausjonsansvar kan således være relevant ved gjeldsavleggelsen. Det viktigste er at kandidaten ser problemet, og hvorvidt det i denne sammenheng konkluderes med at posten er relevant eller ikke bør e.m.m ha mindre betydning.
        Neste problem er at det gjaldt et krav som både Marit og Marte heftet for, og at Marte i realiteten krever fradrag for sin egen gjeld. Ett er hva Marit selv eventuelt kunne ha rett til ved et rent felleseieskifte mens hun levde. Men når hoveddebitor selv er loddeier må e.m.m. realiteten skjære gjennom slik at Marte ikke kan kreve gjeldsavleggelse på skiftet for kausjonsansvaret, men konklusjonen kan nok være diskutabel. Den solide kandidat ser kanskje også at dersom kausjonsansvaret er relevant, kan det bli spørsmål om hel eller delvis dekning i skjevdelingsmidler, j fr. E § 58 tredje ledd. Flere kandidater misforstår virkeområdet for denne bestemmelsen.
        Betydningen av Martes dobbeltstilling er det vanskeligste enkeltproblem i oppgaven, og man må vise romslighet i bedømmelsen. Den kandidat som får noe fornuftig ut av det bør honoreres, mens man formentlig bør være mer tilbakeholden med nevneverdig trekk for den som ikke har særlig drøftelse. Jeg synes at man heller ikke bør trekke den kandidat som prøver seg på problemet, men som har feil begrunnelse, iallfall så lenge det ikke er åpenbare svakheter. En slik kandidat bør ikke stilles svakere enn den som ikke drøfter problemet i det hele.

------------

Oppgaven er fra sentrale områder, og kan nok umiddelbart synes å være enklere enn den er. Klarer kandidaten å finne de relevante problemstillingene burde mye være gjort. Oppgaven skulle innby til mange enkeltproblemstillinger, men om noen mangler bør det ikke føre til automatisk trekk, iallfall s å lenge det ikke gjelder sentrale spørsmål.
        Som regel er det ren kunnskapssvikt som fører til stryk i oppgaver fra de her aktuelle områder, og slike besvarelser gir ofte seg selv. Vet kandidaten f.eks. ikke hva felleseie er., vil det bli vanskelig å prestere noe passabelt. Den solide kandidat vil trolig først og fremst utmerke seg ved god oversikt og solid forståelse av regelverket, men der er også mulighet for honorering ved problematisering som ikke ligger klart i dagen i oppgaveteksten.
        Erfaringsvis blir kandidater ofte "flytende oppå" i besvarelser fra den ekteskapelige formuesordning, slik at det som nevnes stort sett er riktig, men at det mangler en del både i utdypning og i de store linjer. Det kan da bli vanskelig å forsvare laud.

Jeg er kjent med at det fra kandidathold er rettet innvending om at oppgavens faktum er unødig stort og komplisert, men det burde ikke ha betydning for sensureringen. Som nevnt foran bør man ikke se for strengt på om enkeltproblemstillinger mangler. Det kompliserte gjelder en litt uvant vinkling for noen av kravene, hvor det vanskelige like mye er å finne relevante rettslige problemstillinger som selve drøftelsen. Vurderingen av dette er nevnt ovenfor. I praktikumsoppgaver fra utpreget lovregulerte felt blir det lett en klart definert og avgrenset problemstilling som legger opp til "teoribesvarelse". Erfaringen så langt er at kandidater med oversikt over regelverket lettere får bedre karakter slik oppgaven er utformet enn tilfellet trolig ville ha vært om det var en enklere oppgave.

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Vårsemesteret 1998
Praktisk oppgave

Praktikum – våren 1998 (Studieordningen av 1997)

Del 1
Del 2

Oppgaven gjelder TINGSRETT:

Eksamenskravet i tingsrett:

Fra pensumslitteraturen er det sentrale i oppgaven hos Thor Falkanger: Tingsrett, Oslo 1993 del B; "Statisk tingsrett", og da særlig bokens kap. X § 43: Allemannsrett (side 351-355) og mer generelt om eiendomsrett side 37-39, 42-51, s. 53-57, også om fast eiendom og fast eiendoms grenser kap. II (s. 69-85) særlig s. 79 flg om eiendomsgrensene mot sjø.
        Når jeg ser på pensum i forhold til oppgavens tema må jeg medgi at det egentlig ikke er så omfattende som man kanskje tror om emnet. Hvilken betydning dette vil få for besvarelsene får vi se etter hvert. Det vil følge av hva som kommer her at dette gir seg emm særlig utslag i del 2 hvor enkeltspørsmål til dels er behandlet hos Falkanger med en linje eller to - dette har gitt seg utslag i besvarelsene som særlig for del 2 er tildels "tynne".
        Oppgaven må vel regnes som relativ sentral i faget tingsrett. Det kreves grundig kjennskap hvilket må få betydning for sensuren.
        Veiledningen er basert på egne "erfaringer" under retting, men og i betydelig grad også på omfattende innspill fra med-gjennomgående sensor Sønnik Jørgensen. (Det er bare to gjennomgående sensorer på 1997 studieordningen).

Del 1.

Det fremgår av oppgavens avslutning. at det skal skrives en betenkning om "Rettighetsspørsmålene".

I del 1 gjelder dette eiendomsrettens utstrekning i strandsonen og utenfor denne og da særlig relatert til fiskerett.

Men dette er en praktikum og kandidatene vil nok som vanlig lete etter "ordinære" tvister med krav, grunnlag og anførsler.
        Kravene kan formuleres fra PEDER som et krav om Fjerning av ruser/teiner både utenfor huset, dvs A 1. og utenfor resten av eiendommen A 2. Videre krav om fjerning også av trollgarn som er festet ut fra land i sjøen.
        Men disse har han jo allerede fjernet. Så for de kand som ser det, må kravene mer formuleres som krav, dvs fastsettelsesdom, for at Tastad er uberettiget til å sette nevnte redskaper på nevnte områder. Men egentlig er jo tvisten mer enn bare mellom Peder og Tastad når Tastad "utvider" kretsen til å omfatte også andre enn ham selv. Imidlertid kan dette ses på også som at det fremdeles er kun mellom Tastad og Peder, men at Tastad som grunnlag også påberoper seg allemannsretten etc. Det siste opplegg er vel det mest korrekte ut fra oppgaven.
        Man kan "snu tvisten" og se den som sak anlagt av Tastad, kravene er da rett for Tastad til å sette ruser/teiner på nevnte områder og rett for Tastad til å sette trollgarn ut fra land. I praktikumsoppgaver er det ofte slik at der er krav eller kombinasjon og noe uklart krav/anførsler fra begge sider som ikke alltid helt "matcher" hverandre. For kandidatene skaper dette ofte bry mer fremstillingsmessig og disposisjonsmessig enn rent juridisk.
        Selv om tvisten her er tingsrett, og vi er vant til å rette den slags oppgaver av tredjeavd. stud. som jo har mer erfaring fra praktikum, må nok sensuren være forberedt på at kand som besvarer denne oppgave fra før kun har første avdeling/grunnfag hvor praktikum er utformet på en spesiell måte med spørsmål som skal besvares. Det er for så vidt ikke noe nytt for 2. avd. stud. - men denne oppgaven er slik jeg ser det under utarbeidelse av den foreløpige veiledning. kanskje noe vanskelig tilgjengelig og for studentene i en eksamenssituasjon, noe uoversiktlig med hensyn til hva som er krav og hva som er anførsler og grunnlag.

Svar på hvordan dette går får vi først et stykke ut i sensuren. Men de gjennomgående sensorer får være oppmerksom på dette.
Utslagene vil kunne bli en uhensiktsmessig, evt noe rotet disposisjon og fremstilling.

Tar man utgangspunkt i Hans Tastads "krav";
Tastad krever å få sette ruser/teiner i områdene A1 og A2 (altså "langs land" i sjøsonen fra land og ut til 2 meters dyp.
Tastad krever videre å få sette trollgarn ut fra land, dvs i sone A2, men festet fra land.

Ser vi på oppgaven er der i del 1 intet som tyder på i teksten at Tastad driver fiske utenfor Al og A2, dvs i området fra 2 metersdypet ut til 20 metersdypet. Riktignok anfører/hevder Peder at her ikke kan fiskes, men redskapene som er omtalt har alle kun vært i område Al og A2. Jeg vet ikke om noen kand kommer til å se dette. Men Peder hevder at område B er også forbudt for andre å nytte, slik at dette eventuelt (var det en sak) ville vært krav fra Peder om fastsettelsesdom for at Tastad var uberettiget også å nytte dette området, eventuelt kunne man se det slik at Tastad krevde rett til å ferdes i området B for å kunne komme inn til sine redskaper som lå i området Al og A2.
        Ut fra et skissert opplegg som dette, skal så kandidatene "fordele" grunnlag/anførsler under de respektive "krav" på vanlig måte og disposisjonsmessig skulle oppgaven således bli tradisjonell tingsrett. Men slik oppgaven avsluttes, med at rettighetene skal utredes, må vi også godta de løsninger som i opplegget går rett på dette, dvs en utredning om eiendomsrettens utstrekning i strandsonen, i hvilken grad enkeltpersoner og allmennheten kan nyttiggjøre seg strandsonen og hvor langt eierne av fast grunn langs strandsonen kan forhindre andre både tilkomst og utnyttelse. En slik "utredning/betenkning" må selvsagt ta utgangspunkt i oppgavens fakta og behandle de momenter oppgaven gir til løsning av rettighetstvistene. Kandidater som velger denne måte vil nok "miste" noe av praktikumspreget slik vi tradisjonelt kjenner det fra jusstudiet. Men vi får se.

Når Tastad krever å få fortsette fisket kan mulig grunnlag være allemannsrett, en fast praksis evt sedvane i området, på bakgrunn av tillatelse for ham, men det ligger nært også å vurdere grunnlag i både bruksrettshevd, alders tids bruk.
        Peder i sine innsigelser / evt som grunnlag for "sine" krav om eksklusiv eiendomsrett, er utgangspunktet, dvs grunnlaget at Peder er eier av eiendommen, og den er i utgangspunktet eksklusiv. I strandsonen er spørsmålet hvor langt eiendomsretten går, ut til 2 meter, ut til marbakken, ut så langt det er praktisk å nyttiggjøre seg strandsonen. Peder har selvsagt innsigelser mot Tastads krav/påstander: konkrete innsigelser går på at tillatelse ikke er gitt, og at der ikke er utvist passivitet, mot hevdsanførsler kan anføres at det er tålt bruk (om de øvrige vilkår for hevd skulle være til stede), fast praksis er spm om omfang og varighet, både om det er tale om fast praksis for "alle" eller bare Tastad.
        Jeg går ikke her inn på detaljer hva som kunne anføres for/mot - det får vi se hva kand finner frem til. Men se dog hva jeg "lister opp" nedenfor om en del av enkeltspørsmålene.
        Påstand/krav fra Peder om at det ikke skal skje trafikk i området. Det er til sjenanse etc for egen bruksutøvelse. Dette uansett hvor grensene trekkes eller om før hyttebebyggelse var stiftet fiskerett for noen.

Generelt kan sies at de fleste har prøvd å besvare oppgaven som en "tradisjonell" praktikum med tvister, krav, anførsler etc. De bemerkninger jeg har til hvordan kravene skulle kunne fremmes i en reell tvist for domstolene (fastsettelsesdom og for hva) er det omtrent ingen som kommer inn på, og annet kan vi heller ikke forvente. Så sensuren må vise "medgjørlighet" når det gjelder hvordan kandidatene angriper oppgaven og opplegg for besvarelsene.

Og utstrekningen var beskrevet i Rt 1888.727 til "at strekke sig ut til Marbakken, hvor sådan finnes".
        (Pussig nok nevnes ikke denne dom fra 1888 hos Falkanger - det får sensuren være obs på …..). Men Falkanger nevner Rt 1898.633 hvor det sies at "som bekjent er en alminnelig mening at Grunneiers rettigheter over havbunnen opphører ved Marbakken, hvor sådan finnes").
        Hvis det ikke kan påvises noen marbakke strekkes grensen ved to-meterskoten. I oppgaven er der en marbakke så derved er dette "problem" løst. 2 meters koten er således subsidiær til marbakken som "eiendomsgrense utover".

Mht fiske er utgangspunktet at fiske i sjøen er fritt for alle, endog der hvor strandeieren har eiendomsretten, Falkanger side 83.
        Og på sjøen er det fri ferdselsrett, også i den sone på land som er underlagt privat eiendomsrett, jfr Friluftsloven § 6 første ledd. Men i vår oppgave er det ikke tale om fiske med håndsnøre men med redskap av to typer, som festes (permanent) på bunnen, og garn som festes fra land.
        For laksefiske ville dette være regulert og her står grunneieren meget sterkt. Lakse-/innlandsfiskeloven § 16 gir strandeieren som hovedregel enerett for fiske med stående redskap. Falkanger side 83.

Antagelig må man med utgangspunkt i Rt 1888.727 og senere dommer på den tid måtte slå fast at så lenge det er snakk om stående redskap slik som her, dvs ruser og teiner festet til bunnen. si at grunneieren har eneretten. Trollgarn fra land skulle da bli likeledes. Men dette blir likevel kanskje bare et utgangspunkt i det man må se det i sammenheng med eiendommens karakter. På samme vis som friluftsloven (og andre lover) skiller mellom områder som er innmark eller utmark eg om det er opparbeidet hage o.l. så må man kanskje kunne trekke en lignende grense her og, dvs med stående fiskeredskaper som ikke dekkes av lakseloven. Det skulle bety at å sette trollgarn utenfor og festet med line på land slik som er vanlig, må tillates der hvor man ellers kaller landområdet for utmark, men på deler av hyttetomter/tomter som er mer "opparbeidet' og direkte på badestrendene kan man ikke tillate dette.
        Kravet om at det ikke skal skje trafikk i området, her kommer prinsippene i friluftsloven inn jfr § 11 (Falkanger side 354) og mer generelt den alminnelige sjikaneregel. (Jeg har forøvrig ikke funnet noe om sjikaneregelen hos Falkanger ut over at han nevner sjikane i forbindelse med "uturvande" i naboloven...

Bruksrettshevd/alders tids bruk/passivitet/tillatelse.

De fleste kand tar opp spm om hevd, bruksrettshevd. Av disse behandler igjen de fleste bruksrettshevd for Tastad personlig. Relativt få tar opp hevd for en avgrenset krets/bygd. Og noen tar også opp alders tids bruk. Felles for mange her er at de leser oppgaveteksten dårlig. Eksempelvis ved drøftelse om Tastad personlig fyller hevdsvilkårene og Tastad og faren bevislig har fisket inntil 50 år, blir dette til over 50 år da man ser hen til påstanden om at andre i bygden har fisket i 60 år. Hevdsdelen i seg selv blir ganske tradisjonell og jeg går ikke nærmere inn på vilkårene her men nevner dog spesielt at denne del relativt godt gir et bilde på kandidatenes tingsrettlige forståelse. Videre viser kanskje spesielt drøftelsene om evt fast innretning dette. Noe av poenget er om bruken viser seg av den faste tilstelling. At der er en fast tilstelling er i seg selv ikke nok. Løsningene er her varierende, men selv kommer jeg til at (og slik og medgjennomgående sensor) det ikke er fast tilstelling i denne tvisten. Men som vanlig er det ikke løsningen, men argumentasjonen frem til konklusjonen som teller mest. Noen tar opp tålt bruk. Det er positivt at dette sees, men hvilken uttelling det får må selvsagt vurderes ut fra hva som fremføres. Blott å nevne tålt bruk gir lite. Ellers blandes vilkårene noen ganger sammen for hevd for Tastad personlig og hevd for bygden og alders tids bruk. Særlig brukes her faktum i oppgaven noe om hverandre, jfr ovenfor. Mange tar med om det er gitt tillatelse. Her varierer det mye, og det er tydelig at en del kandidater har problemer med det avtalerettslige "grunnlag" her­. Ved sensuren har man lagt noe mindre vekt på denne del av besvarelsene.
        (Ovennevnte del skulle vært med i sensorveiledningen men er uteglemt - imidlertid har det ingen betydning for den aktuelle sensur, i det de to gjennomgående sensorer har sensurert "som om dette var med" i og med at vi også under sensuren har hatt en rekke samtaler og korrespondanse med hensyn til sensureringen for å samkjøre denne (også for disse emnene). Jfr også at det ble holdt særlig sensurmøte hvor praktikum ble drøftet med alle kommisjonene.)

Del 2.

Rettighetsspørsmålene i del 2 gjelder grunneiers rettighet, både i strandsonen og inne på land, særlig sett i motsetning til allmennhetens rettigheter i det samme området.

Mye av de mer generelle kommentarene jeg hadde oppe under del 1 kan anses å gjelde også under del 2 - så det vises til det.

Ut over at kravene er formulert i oppgaven, støttes disse krav i mindre grad av mer "håndfaste" rettsgrunnlag, dvs her er det ikke tale om særlige grunnlag som tillatelse eller hevd sedvane osv. Da blir nok del 2 av oppgaven mer, med utgangspunkt i kravene, å utrede rettstilstanden for de problemstillingene som reises gjennom kravene.

Oppgaven sier egentlig bare at Bråthen mener å ha rett - mens Peder mener at han på sin side har rett til å forby Tastad, samt ha gjerde på eiendommen. Del 2 sier svært lite ut over dette. Besvarelsene for del 2 vil da antagelig bli mer "teoretiserende" enn det som er vanlig ved praktikum. Dette har i en viss grad slått til som refleks også i besvarelsene - de blir ofte svært "tynne" i del 2 - men det skyldes nok også at det står egentlig svært lite om de enkelte spørsmål her hos Falkanger.
        Noe usikkerhet skaper nok hva som oppgaven avsluttes med, at det skal redegjøres for tilleggsopplysninger som trengs. Etter å ha fundert litt over dette ser jeg det som en "farlig" invitt til kandidatene. Alt etter om kand vil "velge" særlige grunnlag kan man nok her risikere litt av hvert av ønskede tilleggsopplysninger. Faren er at om noen skulle si at det er hevdet slike retter for allmennheten, evt lokal sedvane, ja da er det vel ikke måte på hva som kan tas med som ønskelig av faktum for å få rettsgrunnlaget til å passe inn på tvisten…..  Jeg avventer med spenning hvordan dette slår ut. Det viser seg no at svært få kand har fulgt noe videre systematisk opp denne invitten om å spe på med hva man skulle trenge av opplysninger. Men noen kommer jo inn på dette i større eller mindre grad. For eks i del 1 om hevd hvor alle hevdsvilkårene ikke kan "leses ut fra faktum" som å være til stede ....
        Jeg er kommet i tvil om det var riktig å ta med oppfordringen til å spe på med faktum. Det inviterer til det som man tradisjonelt i praktikum ikke ønsker, synsing i faktum. Vi får se. Men det har det egentlig vært lite av slik at betenkelighetene mine her har ikke slått til.
        Utgangspunktet bør være tålelig klart, enhver kan sette opp et gjerde rundt sin eiendom. Spørsmålet er om et gjerde i vårt tilfelle kan komme i strid med andre regler, i dette tilfellet friluftsloven, jfr dens § 13.
        Lovens § 3 skulle her gi et utgangspunkt, første ledd andre punktum: Denne ferdselsrett gjelder likevel ikke på gårdsplass eller hustomt, inngjerdet hage eller park osv;
sml med § 2: I utmark kan enhver ferdes til fots hele året når det skjer hensynsfullt og med varsomhet. Om hva som er innmark og utmark se § 1a (tidligere § 1).

Falkanger side 353: I innmark er allmennhetens ferdselsrettigheter mer beskjedne. Det er bare i vintertiden at man kan ferdes der til fots eller på ski. Slik ferdsel er imidlertid ikke tillatt på gårdspass eller hustomt, i inngjerdet have eller park, jfr ovenfor om § 3.

Et poeng som få ser er at tomten jo bare er 1.5 mål (50 x 30 meter). Dette gjør nok sitt til at mer generell ferdselsrett over eiendommen begrenses når det står en hytte på denne.
        Nettinggjerde med piggtråd ville hindre ferdselen - men om det får stå eller ikke er altså avhengig av om allmennheten kan få gå over eiendommen. Å kreve gjerdet fjernet (helt) vil det ikke bli tale om. Det som han eventuelt kunne vinne frem med var at det skulle settes opp port eller åpning som ikke (totalt) hindret fremkomsten. Jeg er ikke helt enig med medsensor om at piggtråd klart er i strid med friluftsloven. Emm er poenget om gjerdet "samlet sett" hindrer ferdselen over områder hvor man ellers har rett til å ferdes. Emm må det tillates gjerder også med piggtråd på toppen så lenge det eventuelt er porter o.l så man kan komme gjennom.
        Området i sjøen (stranden) tilhører strandeieren og han har enerett til utnyttelse av sand, grus, østers og andre muslinger.(Falkanger side 80). Kand bør se at ferdselsrett betyr ikke utnyttelsesrett..

Straffeloven § 400 innebærer at man straffritt kan plukke nøtter som fortæres på stedet. Falkanger side 353: Ville bær, sopp eller blomster kan plukkes og medtas. Dette regnes også som rettmessige handlinger ikke bare straffri. Men uindhegnet sted må her forstås på samme måte som utmark i friluftsloven Falkanger side 354.

Jeg har sett kand som viser til straffeloven § 399 mhr østers etc. Dette er greitt og kanskje uten at kand vet om det en forsvarlig argumentasjon. Vanligvis vil ikke en slik straffebestemmelse avgjøre om det er privat eller "allmenn" rett, men i dette tilfelle følger det av forarbeidene at man har forutsatt at østers/skjell er privat eiendom når det er på de deler av strandsonen som er innenfor eiendomsgrensene. Bratholm/Matningsdal i kommentarutgaven til strl nevner utrykkelig dette under henvisning til Falkanger side 80.
        Som nevnt er der ikke så mye i Falkangers bok meht de enkelte punkter i del 2, og flere kand synes å ha NOU foran seg hvor man foreslår en rekke av problemene i vår oppgave løst ved lov. Kand slår derfor ofte fast at slik og slik er rettstilstanden. Vel er det riktig hva kand skriver så er det greitt nok. Og om kand "skjuler" sin viten (om NOU) er det lite sensorene kan gjøre. Noen gjør det mer elegant med å vise til NOU og lovløsningen der som kommende rett samt en tilføyelse (hvor det passer) at dette er bare en stadfesting av gjeldende rett.
        Jeg tror vi, ut fra også pensumlitteraturens behandling, må være varsom med å prøve å "sortere ut" de som "skriver av" en NOU eller bare "husker" at Falkanger sier noe (i en eller to setninger). Det som skal gi uttelling er ikke en konstatering av slik og slik er det, men om det argumenteres for eller i mot innen rimelighetens grenser.
        Selv om jeg nevner litt fra litteraturen om enkeltspørsmål forutsetter jeg at sensorene (kommisjonss.) tar en "fornyet" gjennomgang av de to sentrale deler hos Falkanger vedrørende både eiendomsgrenser til sjø og rettighetene der samt om allemannsrettene. Da ser man bedre hva jeg mener når pensumsituasjonen dels er "tynn". MHT hevd og hevdsvilkårene tar jeg ikke med noe særlig i denne veiledningen. Det er så pass allment kjent stoff. Dog nevner jeg bare at mange kand leser oppgaven feil mht hvorvidt tidsperioden er over eller under 50 år. For Tastad er den innpå 50 år, det er det beviselige og ikke over. Men det anføres at bygda har nyttet retter i 60 år, det er noe annet og vil ellers ikke være nok for alders tids bruk. Da må man antagelig opp i over 70 års bruk.

Selv om jeg har "puttet inn" en del om litteratursituasjonen (for kandidatene og mht pensum) lar jeg stå hva som jeg hadde som inntrykk da jeg skrev den foreløpige veiledning:
        Oppgaven dreier seg omtrentlig kun om rettigheter i strandsonen og på land ovenfor. Således er hele praktikum om et relativt "lite" område innen statisk tingsrett. Når man så går til pensumlitteraturen, Falkangers bok, er det i realiteten omhandlet på de nevnte to områder i boken, i alt ca henholdsvis 6 sider om allemannsrett og 6-7 sider om eiendomsrett/grense til sjø. I tillegg kommer om Hevd og alders tids bruk som er ganske grundig behandlet hos Falkanger. Uten her i veiledningen å gå inn på reaksjonene blant kandidatene mht oppgaven, er det klart at om man er tilnærmet blank i de 12-sider som nevnes om allemannsrett og strandrettene så har man lite å skrive om. I og for seg er det ikke noen uvanlig situasjon ved eksamen. Det som kanskje kan sies å være litt uheldig er at hele oppgaven er så pass konsentrert, og dersom kunnskapene er mangelfulle på akkurat oppgavens tema, ja så blir utslaget kraftigere enn om praktikum hadde dekket større deler av pensum, det være seg innen tingsrett eller andre fag ved 2. avd. Det er lite sensuren kan gjøre med det; er det først dårlig må jo det føre til dårlig karakter for dagen. Om dette skal få virkning for vektlegging av praktikum i forhold til sensuren som helhet får eventuelt tas opp fra Universitetets side i form av melding til kommisjonssensorene.

- - - - - -

Det vil som vanlig være vanskelig å sette opp noen sikker laud/haud grense. I utg punktet bør den laudable se kravene og grunnlagene og ut fra oppgavens faktum drøfte dette. Men det er ikke nok til laud bare å finne frem til krav/grunnlag. Drøftelsene må ha noe substans og være relevante. På den annen side "mister" en ikke laud om et grunnlag eller anførsel skulle være oversett. Særlig gjelder det denne oppgaven hvor der er så pass mange krav/grunnlag å forholde seg til. Orden og systematisk fremstilling må honoreres. Selv om ikke krav/grunnlag kommer godt frem så skal det utredes rettighetsspørsmålene. Disse må deles opp ut fra faktum i oppgaven.
        Ikke bestått vil ofte gi seg selv. Men ikke bare de helt håpløse besvarelser kommer i kategori ikke bestått. Det at en "ser lyset" på et enkeltspørsmål er ikke nok til å bestå.
        Kandidatene kommer som vanlig best fra det dersom de er nøye med å sette opp systematisk tvistene med krav og de ulike grunnlag i den grad det er praktisk, jfr foran.
        Jeg skulle anta at i utgangspunktet er del 1 i omfang kanskje noe mer omfangsrik enn del 2. Men det er det for tidlig å si noe sikkert om. (Dette har da slått til. Del 1 er stort sett betydelig lengre enn del 2, men det finnes også "gode" unntak). Det blir uansett en helhetsvurdering av prestasjonene, og siden både del 1 og del 2 i realiteten går på mye det samme, tingsrett begrenset til områdene i strandsonen er det ikke nødvendig i samme grad som ellers å "vekte" de to delene særskilt.

Sist oppdatert 26. juli 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.