UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Vårsemesteret 1999
Praktisk oppgave

Praktikum – våren 1999

Del 1
Del 2

I.    Eksamenskravene

Oppgaven byr på problemstillinger fra tingsretten og erstatningsretten. Del 1 inneholder de tingsrettslige problemstillinger. Eksamenskravet i tingsrett I (5vt) lyder:

Kandidatene skal etter dette ha "grundig" kjennskap til de tingsrettslige problemstillinger som oppgaven aktualiserer. Enkelte tar opp spørsmålet om hvorvidt vilkårene for ekspropriasjon er oppfylt, selv om det fremgår forholdsvis klart av faktum at dette ikke kreves, 2. avsnitt på s. 2. I så fall må dette bedømmes ut i fra eksamenskravets annet punktum, som forutsetter oversiktskunnskap.
        Oppgavens del 2 gjelder erstatningsrettslige spørsmål. Også her kreves det grundig kjennskap til rettsstoffet. Eksamenskravet i erstatningsrett (5vt) lyder:

I tillegg inneholder del 2 en anførsel av generell pengekravsrettslig karakter, side 4 nederst og første avsnitt på s. 4, hvor det fra Lars' side påstås at erstatningskravet er foreldet eller bortfalt pga. passivitet. Eksamenskravet i pengekravsrett (4vt) lyder:

Følgelig er de sentrale deler av oppgaven basert på emner som det kreves grundig kjennskap til. Spørsmålsstillingene tilhører i stor grad kjernestoffet innenfor hvert emne. Det må dermed kunne forventes at flertallet av kandidater ikke opplever vesentlige problemer med å finne frem til de mest sentrale rettsgrunnlag og -spørsmål.

II.    Litteraturdekning/undervisning

Det har vært forelest i samtlige fag med utgangspunkt i ovennevnte eksamenskrav og litteraturdekning i løpet av høsten 1998 og våren 1999. Der har vært avholdt manuduksjoner i samtlige fag våren 1999.

III.    Om oppgavens spørsmålsstillinger

1.       Hoveddisposisjon

Oppgaven består av to klart atskilte deler, både mht. presentasjonen av faktum, krav og anførsler og når det gjelder det innbyrdes forhold mellom problemstillingene. Jeg kan ikke se at disse delene på noen måte er knyttet opp mot hverandre. Det skulle derfor ligge til rette for en todeling av oppgaven som hovedstruktur.
        Dersom der foreligger nivåforskjeller mellom de to bolkene, kan volumet i faktum og kompleksiteten i problemstillingene etter min mening tale for å vektlegge del 1 noe mer enn del 2 ved bedømmelse av oppgaven som helhet.

2.       Partsforhold

Oppgaven byr på relativt oversiktlige topartsforhold, både i del 1 (Mante Kirkerud-Lars Holm) og del 2 (Jonas Kirkerud v/ Marte Kirkerud - Lars Holm). Av de kandidater jeg har hatt til gjennomgående sensur har ingen tatt opp ekstinksjonsrettslige spørsmål. Dette kan jeg ikke se at oppgaven inviterer til.
        Mange kandidater tar opp vilkårene for ekspropriasjon, jfr: pkt. I ovenfor: Her er behandlingen som regel relativt overfladisk, og kandidatene får i liten grad grep om spørsmålsstillingene. Etter min oppfatning bør behandling av vilkårene for ekspropriasjon i seg selv ikke trekke ned.
        Men en slik behandling selvsagt kunne fortrenge mer relevante spørsmål, og vil i så fall virke negativt på helhetsbedømmelsen. En god og konsis behandling av ekspropriasjonsvilkårene bør gi et lite pluss, dog med det i mente at dette verken er krevd eller omstridt mellom partene.

3.       Krav, rettsgrunnlag og problemstillinger.

3.1.    Del 1

a)       Har Lars en eksklusiv veirett? Hvis nei; kan Peder avhende veirett til Marte?

Marte krever prinsipalt vederlagsfri bruk av veien, s. 2, 2. avsnitt. Dersom Lars' veirett i utgangspunktet er eksklusiv, kan Marte ikke vinne frem med sitt hovedkrav (bortsett fra med basis i ekstinksjonsrettslige regler, hvilket ikke behandles jfr. pkt. 2 ovenfor).
        Spørsmålet blir dermed hvorvidt Lars ervervet en eksklusiv rett fra Peder ved skjøtet av 01.03.87, eller om der forelå en restrett for Peder. Skjøtet gir ingenting i så måten og servituttloven inneholder ingen regler av relevans. Drøftelsen må ta utgangspunkt i ulovfestede rettsregler, rettighetens art og omstendighetene omkring etablering av rettigheten.
        Den velkjente uttalelsen Rt. 1915.20 om at "..når intet motsat fremgaar av stiftelsesdokumentet og ikke særlige forhold foreligger, maa formodningen være for at veiret tilkommer senere utskilte parseller.. " gjelder en noe annen situasjon, nemlig der servitutthaveren skiller ut tomter og avhender veiretten.
        Den har likevel relevans: Dersom Peder har en restrett må utgangspunktet være at han kan avhende denne til Marte. I forhold til eierens avhendelse av ytterligere rettigheter vil prinsippet i servituttlovens § 2 komme inn som en begrensning. Kandidater som går denne veien bør forklare hvorfor § 2 kan bidra til å løse spørsmålet. Det bør ikke trekkes for å ta turen innom § 9, men det fremgår av ordlyden at denne ikke regulerer forholdet mellom en servitutthaver og eier. Dette bør kandidatene kunne observere.
        Spørsmålet om eksklusivitet behandles av Falkanger på s. 172 ff. Her nevnes veirett som et eksempel på en rettighet hvis innhold taler mot et slikt synspunkt. Dersom de øvrige rettighetshaveres bruk volder ulempe vil dette kunne være annerledes. I dette tilfellet har riktignok Lars anlagt veien, men det er ikke opplyst noe om at Peders eller Martes bruk vil føre til ulemper.
        Veien går ikke gjennom Lars' tun, og det dreier seg om privat bruk. Vedlikeholdsutgiftene vil han få dekket og der er heller ikke opplyst noe om ekstraordinær slitasje. Peders tidligere bruk av veien vil kunne trekke i samme retning; det taler mot eksklusivitet for Lars.
        Fraværet av ulemper, kombinert med rettighetens art må telle tungt. Om rettigheten skulle være eksklusiv for Lars, ville dette være såpass særpreget at det burde fremgå klart av avtalen. Etter min vurdering er det ut i fra dette temmelig klart at veiretten til Lars ikke er eksklusiv, og at Peder kunne avhende veirett til Marte.
        En de kandidater tar fatt i reglene om omskiping og avskiping i §§ 5 og 6. I den grad disse reglene kan være utgangspunkt for et krav fra Marte Kirkerud, må det forutsette en eksklusiv veirett som så skal omskipes til en ikke-eksklusiv. Kandidatene bør i så fall se at § 6 er det aktuelle alternativet, og det bør tas opp hvorvidt Marte Kirkerud er i posisjon til å fremme kravet. Uansett må det kreves at vilkårene for anvendelse tas opp til drøftelse. Jeg har til gode å se en vellykket behandling med utgangspunkt i disse bestemmelsene.

b)       Kommunens vilkår for byggetillatelsen

Kandidatene bør se at dette ikke avgjør forholdet mellom partene. Kortslutninger på dette punktet vil være egnet til å redusere helhetsinntrykket av besvarelsen. Byggetillatelsen vil likevel kunne være et argument mot å oppfatte veiretten som eksklusiv, dersom denne forelå på det tidspunkt avtalen mellom Lars og Peder ble inngått. Dersom vilkåret i byggetillatelsen forutsettes å ha dukket opp i ettertid har det liten eller ingen vekt.

c)       Må Marte betale vederlag for sin bruk av veilegemet?

Forutsetningen for denne drøftelsen er at Lars' bruksrett ikke var eksklusiv, og at Marte har rett til ferdsel langs traseen. Utgangspunktet må være at en bruksrettshaver som etablerer særskilte, kostnadskrevende innretninger for å lette bruken, kan kreve vederlag fra andre som benytter seg av tiltakene. Man kan for eksempel tenke seg en flytebrygge, en løypestreng eller en jaktplattform.
        I dette tilfellet er det dog slik at de øvrige ikke kan benytte seg av bruksretten langs traseen uten å samtidig ta i bruk veilegemet. Dette taler mot å pålegge en plikt til å betale for opparbeidelsen. Det bærer preg av selvtekt om en rettighetshaver skulle kunne bygge vei og - i overført betydning - kreve bompenger ved utnyttelse av ferdselsretten.
        Lars' påstand innebærer likevel ikke at han skal ha noen fortjeneste. Det kan hevdes at Marte får en tilfeldig fordel om hun ikke bidrar til opparbeidelsen, og at det fremstår som ubegrunnet. Men den fordelen Lars får ved å kunne kreve vederlag av Marte fremstår muligens som like tilfeldig og ubegrunnet? Et sentralt poeng må likevel være at Marte ville hatt disse kostnadene uansett.
        Spørsmålet kan ikke sees behandlet av Høyesterett i denne form. Underrettspraksis gir lite av verdi. Resultatet er etter min vurdering åpent, og problemstillingen skulle gi vidt spillerom for kandidatenes kreativitet.

d)       Har Marte rett til å bli sameier i veien?

Forutsetningen for denne drøftelsen er at Marte plikter å betale vederlag for bruken. Utgangspunktet etter høyesterettspraksis er at etablering av sameie krever et særskilt grunnlag. Sameiespørsmålet gjelder i dette tilfellet ikke rettigheten til vei, men veilegemet som sådan. Sameieposisjonen vil kunne stille Marte bedre enn kun bruksrett, fordi hun i så fall vil ha rettigheter etter sameieloven.
        Spørsmålet er om Lars etablering av et veilegeme på et sted hvor også Marte har ferdselsrettigheter kan være et slikt særskilt grunnlag. Falkanger behandler spørsmålet på s. 100, uten at den aktuelle problemstillingen berøres nærmere.
        Sameie mellom bruksrettshaverne i en situasjon som denne vil i utgangspunktet ha gode grunner for seg: Sameieloven ville regulere forholdet mellom partene på en forutsigbar måte og utenforstående vil lettere kunne forholde seg til ordningen. Det fremstår også som en ryddig ordning å la retten til bruk for den enkelte eiendom følges ad av en sameiepart i veilegemet.
        Særlig gjelder dette dersom Peder kan avhende ytterligere restretter, og der på sikt vil dukke opp flere liebhabere til veien. På den annen side taler rettsforholdets art mot å påtvinge Lars en sameieposisjon han ikke er innforstått med, og Marte (eventuelt andre) har vern gjennom servituttloven.
        Etter min vurdering kvalifiserer situasjonen i dette tilfellet neppe som et slikt "særskilt grunnlag" som rettspraksis krever. Men resultatet er ikke utvilsomt, særlig fordi Lars med sin veibygging har forhindret andre bruksretthavere i å gjøre det samme.

e)       Beregning av vederlaget for bruksrett

På dette punktet vil gode kandidater kunne fremkomme med prinsipielle betraktninger om hvorvidt vederlaget skal baseres på Lars' faktiske utgifter eller Martes besparelse. Lars krever i følge anførselen ikke et vederlag basert på Martes egentlige berikelse, f. eks. i form av verdiøkning på eiendommen. Det han vil ha er et vederlag basert på byggekostnaden, men justert i forhold til prisutviklingen. Diskusjonen om nominalisme og valeurisme er kjent fra pengekravsretten og de bedre kandidatene bør kunne få noe ut av dette.

3.2.     Del 2

a)       Foreligger der objektivt ansvar for Lars?

Det kan vel tenkes at trappen er en "innretning", men det skal etter min mening godt gjøres å rubrisere risikoen som å være "stadig, typisk og ekstraordinær" . ... Gode kandidater vil kunne være klare og knappe her, gjerne med en kort henvisning til rettspraksis om risikoens "typiskhet" eller "art og grad", f. eks. Rt.1966.1532. Det bør ikke trekke ned idet hele tatt om kandidater utelater problemstillingen. Snarere tvert i mot; omfattende problematisering her bærer bud om svake kunnskaper.

b)       Har Lars Handlet uaktsomt?

Svake kandidater foretar en sjablonmessig anvendelse av Nygaards grunnleggende kriterier, se s. 190 ff. og viser med dette at denne metodologiske tilnærmingen til culpanormen ikke er forstått. Etter min oppfatning bør en adekvat praktisk drøftelse av culpa i det minste inneholde en vurdering av risikoens art, grad og nærhet, hva som kunne vært gjort og hvorvidt dette er noe som må forlanges av en medborger i den aktuelle rollen.
        Faktum gir kandidatene en del momenter å ta fatt i: Risikoen for skade som følge av den glatte trappen måtte vel fremstå for Lars som ganske temmelig fjerntliggende, særlig ettersom dette er en privatbolig. På den annen side kan det ha omfattende konsekvenser å falle i en bratt trapp. Dessuten visste han vel at avisbudet skulle komme? En alternativ handlemåte ville vært å strø umiddelbart. Dette ville ikke vært særlig arbeidskrevende. I samme retning trekker at Lars var kjent med snøfallet og at trappen var glatt.
        Men avisbud er vanligvis lette til bens og kjent med fenomenet is og snø. Igjen vil spørsmålet om tålegrense og dagliglivets risiko etter min vurdering være sentralt. Rt. 1957.1011 er relevant; det forelå ikke farligere eller vanskeligere forhold for avisbudet enn det ellers ofte er i trappeoppganger i vårt land. Kandidater som kommer på den tanke at dette er Martes kverulantiske hevn for historien med veiretten må trekkes. Det samme gjelder for kandidater som blir vidløftige og uklare.
        Forbausende få kandidater får noe særlig dreis på culpa-drøftelsen blant de som undertegnede har hatt til gjennomgående sensur. Behandlingen får gjerne preg av en oppramsing av elementer i culpanormen, kombinert med konstateringer av at dette og hint "er oppfylt": Drøftelsene er gjerne ubalanserte i Lars' disfavør, og "dagliglivets risiko" trekkes ikke inn på en skjønnsom måte. Dette må trekke en del ned, selv om kandidatene for så vidt får frem en del relevante momenter.

c)       Foreligger der årsakssammenheng?

Rettspraksis synes å tilsi at man skal ta skadelidte som han/hun er, jfr. Nygaard s. 335 ff og Rt. 1933.931 og Rt. 1992.64. Kriteriet i P-pilledom II er at faktoren har en så vidt vesentlig plass i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den. At Jonas var disponert for skade på grunn av bilulykken, fratar ikke fallet i trappen preget av å være den sentrale - og utløsende - faktor.

d)       Er et eventuelt erstatningskrav foreldet?

Kandidatene bør se at foreldelse etter lovfestede regler ikke er aktuelt, og unngå vidløftighet på dette punktet. Det kan heller ikke være rom for bortfall basert på ulovfestede passivitetssynspunkter i dette tilfellet. Her kan det ikke forventes noe særlig fra kandidatene, å få frem rettsgrunnlaget og problemstillingen på en noenlunde presis måte bør i seg selv gi pluss. Kandidater som ser at det skal mer til enn tidsforløpet alene bør honoreres. Da tenker jeg særlig på spørsmålet om hvorvidt der forelå noen særskilt oppfordring til å handle.

IV.    Nærmere om vurderingen.

En juridisk praktikumsbesvarelse kan selvsagt ikke bedømmes ut i fra en "poengskala" eller liknende rigide kriterier. Det følgende er derfor kun ment som et utgangspunkt for bedømmelsen; sensorenes helhetsinntrykk av prestasjonen er det avgjørende.
        Oppgaven fremstår ikke som spesielt vanskelig, men inneholder likevel utfordringer som lar de bedre kandidater vise hva de kan. Etter min mening må det kunne forventes av en passabel kandidat at de rettslig avgjørende problemstillingene er observert, som skissert i overskriftene til punkt 3 ovenfor.
        Om noen av disse punktene skulle være utelatt, bør dette ... ikke trekke avgjørende ned såfremt behandlingen som helhet gir mening. Jeg kan dog vanskelig se at man vil kunne få noe særlig ut av del 1 uten å se spørsmålet om Lars' eksklusivitet mht. veiretten. Hvis kandidatene slett ikke får grepet om hovedpoengene, pkt. 3.1 a) og 3.2 b) vil dette måtte få store konsekvenser for bedømmelsen.
        Forbausende mange kandidater sliter med å få tak på de sentrale problemstillingene i del 1. Dersom dette fører til at del 1 blir temmelig verdiløs, vil besvarelsene som regel få et umodent samlet preg. Del 2 skal være ganske så god for å kunne oppveie en innholdsløs del 1.
        Sensorkorpset bør likevel ha i hodet at store deler av oppgaven er basert på rettsregler som er utformet i praksis og teori. Fraværet av lovfestet rettsstoff medfører nok en del uklare problemstillinger, noe som bør være tilgivelig på dette nivået. Det viktigste er at kandidatene klarer å formulere et relevant, "drøftbart" utgangspunkt og/eller at de sentrale momenter for bedømmelse av rettighetsforholdet klargjøres. Kandidater som er presise i så måte bør selvsagt premieres.
        Drøftelsen av hvorvidt Peders rettighet er eksklusiv gir gode kandidater muligheter for å vise hva de kan. Her gir faktum en rekke relevante argumenter som burde kunne gi grunnlag for en solid behandling av Martes krav/anførsler. En velstrukturert og grundig behandling på dette punktet må tillegges stor vekt.
        Når det gjelder spørsmålet om vederlag for bruk av veilegemet og Martes eventuelle status som sameier, vil kandidater som har et klart blikk for hva stridens eple egentlig er kunne få god uttelling. Lars har hatt kostnader til opparbeidelse av veilegemet. Vedlikehold er uomtvistet. Her bør det ikke rotes dersom man skal ha en god karakter.
        Denne problemstillingen oppfatter jeg som den mest krevende i del 1. Strukturen og språklig presisjonsnivå vil være avgjørende for om kandidatene får noe særlig ut av behandlingen. Evnen til å formidle et juridisk resonnement vil her bli testet, og kandidater som kommer godt fra det bør få et vesentlig løft.
        I Del 2 utmerker de gode kandidatene seg først og fremst ... med sikkerhet i håndteringen av rettsgrunnlagene og kjennskap til relevant rettspraksis. Her er nok å ta av. De som viser gode takter mht. avveiningen av momenter selvsagt premieres. Det kan likevel ikke kreves godt judicium av 2.avdelingsstudenter, om behandlingen ... blir ubalansert bør dette ikke utelukke en laud.
        Det skal likevel mye til å konstatere ansvar under del 2, og en slik konklusjon vil ofte være foranlediget av en svak drøftelse. Flertallet av kandidater lander likevel på et slikt standpunkt, og det fremstår ofte som tynt begrunnet . ... Det som bør trekke vesentlig ned under del 2 er vage og fremdriftsløse drøftelser, preget av synsing og svak rettslig forankring.
        Man kan ikke forvente all verden av metode fra 2.avdelingsstudenter, men påtagelige svakheter mht formulering av problemstillinger, strukturering og språklig presisjon må trekke kraftig ned. Selv om poengene for så vidt virker observert, bør svært svak metode under enhver omstendigheter utelukke en karakter på 2-tallet.
        Uavhengig av de enkelte punkter ovenfor må det vurderes generelt hvilken grad av innsikt kandidatene viser gjennom presisering av delproblemstillinger og utvelgelse av relevante momenter. Analyse, struktur og grundighet i drøftelsene bør stå sentralt.

Sist oppdatert 27. juli 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.