UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Vårsemesteret 2000
Praktisk oppgave

Praktikum – våren 2000

Del 1
Del 2

Jeg takker for tilbakemeldinger. Endringer er satt i halvfet kursiv. En del strykninger og endringer av mer redaksjonell art er ikke merket.

1: Forholdet til læringskrav, undervisning og litteraturdekning

Jeg viser til utsendte kopier fra studiehåndboken når det gjelder innholdet i læringskravet og oppgitt litteratur. Oppgaven inneholder problemstillinger fra tingsretten og erstatningsretten. De spørsmål som tas opp er i hovedsak omfattet av de områder det kreves ”grundig kjennskap” til (hevd, ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng, skadelidtes forhold). 
        Spørsmålsstillingene er godt behandlet i litteraturen, hevd på s. 279 ff. hos Falkanger og erstatningsspørsmålene særlig på s. 216, 271, 296 og  316-366 hos Nygaard. Det har vært avholdt både forelesninger og manuduksjoner i fagene.

2: Disponering/vektlegging

Kandidatene bør gis vidt spillerom mht. valg av hovedstruktur. Det vil dog falle naturlig å dele besvarelsen i to hoveddeler. Det vil etter min vurdering være tilrådelig å bruke omtrent like mye plass på tingsrett-delen og erstatningsretten, men her må kandidatene ha vidt spillerom. Selv om førstnevnte byr på flere anførsler/problemstillinger og mer omfattende faktum, er problemstillingene i erstatningsrett-delen etter kanskje noe mer intrikate og etterlater mer å drøfte.

3: Nærmere om innholdet 

3.1 Del I - tingsretten

a)      Utgangspunkt

Tvisten dreier seg om eiendomsretten til langs det aktuelle gjerdet og til selve gjerdet. Det vil være en fordel å splitte behandlingen av disse. Kandidater som forsøker å fellesbehandle gjerdet og arealet, vil lett få problemer med å holde de forskjellige problemstillinger og argumenter fra hverandre. Det vil imidlertid kunne være en fordel å behandle avtalen samlet, slik at man unngår unødige gjentagelser. 

b) Arealet – hva er avtalt?

Når det gjelder selve arealet, kan det være en fordel å innlede med en vurdering av avtalen fra 1950 mellom Advocaat og Fleischer. Det er anført fra Advocaat at stripen helt siden 1950 hadde vært del av Advocaats eiendom, se s. 3. Er der avtalemessig grunnlag for å hevde at arealet langs gjerdet er overdratt? De bedre kandidater vil ventelig komme med en konsis avklaring dette. 
        En del kandidater drøfter dette utelukkende som et spørsmål om fastleggelse av usikker eiendomsgrense, og noen har den forfeilede oppfatning at avtalen er ute av verden i og med at de opprinnelige partene er ute av bildet. Slikt reduserer helhetsinntrykket. Ditto for ugjennomtenkte anvendelser av lov om hendelige eiendomshøve, plan og bygningsloven, kategorisk henvisning til skylddelingen eller liknende kortslutninger.
        Avtalen etterlater ingen klar, bestemt ordlyd å drøfte, men Fleischers samtykket til å ”tillate gjerdet oppsatt som nevnt”. Omstendighetene gir i hovedsak inntrykk av at avtalen gjaldt retten til å sette opp gjerdet. Av annet avsnitt fremgår det likevel at det var Advocaats mening å ”markere grensen” mot Fleischer. Teksten forteller likevel ikke om Fleischer var innforstått med dette. Mot Advocaat taler også uklarhetsregelen og minimumsregelen.
        Vederlaget forteller ikke så mye; kandidatene har vel ingen formening om 50 kroner var en rimelig tomtepris i 1950 eller om dette skulle tilsi at det gjaldt en begrenset rett til stolpefeste for gjerde. Vi vet heller ikke hvor mange m2 det dreier seg om. I disse drøftelsene må man vel  i stor grad akseptere kandidatenes forestillinger mht. vederlagets størrelse. Mange mener at det var lite penger i forhold til eiendomsrett, hvilket må være greit.  Ut i fra faktum kan det uansett ikke være særlig tvilsomt at avtalen i utgangspunktet kun gjaldt retten til å sette opp gjerdet. Jeg begrenser derfor behandlingen av dette, det bør også kandidatene gjøre.

c)      Arealet - hevd?

Dersom arealet ikke ble overdratt ved avtalen av 1950, blir det spørsmål om eiendomsretten kan ha gått over senere. Kandidater som skulle komme frem til at avtalen også omfatter eiendomsretten, må drøfte dette spørsmålet subsidiært. Av de ekstinktive erverv, er det kun hevd som behandles på 2. avd. Det er dette som er det aktuelle grunnlag i fortsettelsen. 
        Spørsmålet blir dermed om Edle Advocaat har hatt ”tingen som in eigen” i hevdstid, jfr. hevdslovas §2.  Edle overtok eiendommen ved arv i 1975, og påbegynte dermed hevdstiden. Det har dermed gått 25 sammenhengende år, og vilkåret etter §2, 1. punktum er åpenbart oppfylt. 
        Det må drøftes om Edle har ”hatt tingen som sin eigen”, og om hun iht. §4 har ”vore så aktsom” som hun ”burde etter tilhøva”. I begge relasjoner gir faktum en del å gå på. Selv om hun har hatt gode muligheter for å orientere seg om forholdene, er der lite som gir henne noen direkte oppfordring til dette. 
        På den annen side har hun tydeligvis hørt noe om gjerdet når hun var yngre, og det kan jo tale for en viss årvåkenhet om forholdene. Dessuten er jo også hun advokat, noe som burde tilsi en viss årvåkenhet om rettslige forhold, jfr. note 16 i Karnov.  Dyres formulering, slik den er gjengitt i faktum, er likevel ikke i noen motstrid i forhold til en eierposisjon. 
        Omgjerdingen av arealet kan gi inntrykk av at hun har det som sitt eget, jfr. også Falkanger s.292. Men slik omgjerding vil også kunne være aktuell ved bruksretter av forskjellig slag. Her var likevel det omgjerdede stykket i fortsettelsen av en større eiendom, noe som kanskje gjør en slik synsmåte mindre aktuell. 
        For en generell gjennomgang av aktuelle momenter, viser jeg til note 10 i Karnov. Faktum sier for øvrig intet om hennes faktiske utøvelse av rettigheter over landstripen, og vi får anta at det ikke dreier seg om mer enn det å ha gjerdet stående. Dessuten kommer det særskilte forhold med den underliggende avtalen inn i bildet.
        I fortsettelsen av dette vil noen kandidater forhåpentligvis trekke inn §5 som en mulig anstøtsstein, og diskutere hvorvidt arealet har vært til ”leige” eller om der foreligger ”annan rett til å sitja med tingen” som utelukker hevd for Edle Advocaat. Så vidt jeg kan se er bestemmelsen ganske aktuell her. Falkanger behandler spørsmålet på s. 302 ff.

Dette er det svært få  av kandidatene så langt som har sett. Det er forbausende at dette grunnleggende prinsippet ikke settes i sammenheng med den aktuelle situasjonen. Dette kan ikke utelukke en kvfl, men etter mitt syn bør man  kreve at dette er behandlet før det blir aktuelt med de helt store ovasjonene. 

d)      Gjerdet – hevd?

Også i dette tilfellet gjelder det hevd av eiendomsrett. Også Sossen Børs har ansett gjerdet for å være sitt i full hevdstid, jfr. ovenfor. Her blir det igjen spørsmål om god tro og om hun har hatt gjerdet som sitt eget, jfr. §2, 1. punktum og §4, 2. punktum. Hva gjelder god tro, ligger vel Sossen noe dårlig an. Slik faktum beskriver situasjonen, ville hun hatt en temmelig klar oppfordring til å bringe forholdene på det rene i 1975.
        Dersom man finner et krenkende gjerde på sin eiendom, er vel den mest nærliggende tanken at en nabo må være på ville veier eller at en selv har misforstått. Uansett ville det være naturlig å foreta nærmere undersøkelse.  Når et slikt gjerde oppdages ved grensegang, kort tid etter overtagelsen av en eiendom, vil være vel passivt om man ikke kontakter den aktuelle naboen om saken. 
        Vi har heller ingen opplysninger som tilsier at hun har utøvet faktisk rådighet over gjerdet i løpet av de 25 årene, snarere tvert i mot. Der er ikke opplyst noe om inspeksjoner, reparasjoner eller vedlikehold. 

e) Andre problemstillinger?

At skylddelingsdokumentet med de riktige grensene er tinglyst, vil ikke løse hevdsspørsmålet direkte.  Det kan vel likevel være et moment vurderingen av Edle Advocaats aktsomhet at de aktuelle opplysningene var tilgjengelige via grunnboken, se. Falkanger s. 299 (petit). Men dette kan det ikke forventes at kandidatene har noen særlig forståelse for, ettersom tinglysningens mysterier først behandles på 3. avdeling. De som klarer å trekke inn dette poenget på en fornuftig måte, bør honoreres. 
        Der er lite rom for en diskusjon av hevd i Dyres egen tid, men det kan vel forsvares å ta det opp subsidiært og under gitte forutsetninger. I den grad han var i god tro om at han eide arealet, dreier det seg så vidt jeg kan se om en rettsvillfarelse. Jeg går ikke inn på dette i denne foreløpige versjonen av veiledningen, men kommer tilbake til spørsmålet dersom noen av kandidatene tar det opp. Uansett er det et heller perifert poeng. Se for øvrig Falkanger s. 300 om problemstillingen.
        Etter min vurdering er det lite naturlig å trekke hevd av bruksrett inn i fremstillingen. Partene har kun påberopt seg eiendomsrett. Problemstillingene blir uansett stort sett like, kfr. §7, 2. ledd. Vurderingen av hevders bruk av tingen blir likevel forskjellig jfr. §7, 1.ledd, og det kan tenkes at det kunne få betydning her.. I alle fall bør dette være subsidiære diskusjoner. Det samme gjelder for bestemmelsene i §§9 og 10.

3.2 Del II - erstatningsretten

a)      Ansvarsgrunnlag

Saken dreier seg om erstatning for formuesskade. Det er på det rene at der foreligger et økonomisk tap. Spørsmålet blir i første omgang om Bergen kommune svarer på grunnlag av skl §2-1, som arbeidsgiver for ”havnevesenets folk”. Spørsmålet kan betraktes under synsvinkelen anonyme og kumulative feil. Som kjent flyter dette over i objektivt ansvar for uforsvarlig ordning, jfr. Nygaard s. 271.
        Om kandidatene velger å ta opp spørsmålet under begge synsmåter, eller konsentrerer det omkring §2-1 bør ikke bety noe for vurderingen, så lenge de sentrale momentene nevnes.
        At det hører inn under arbeidsfunksjonene å se til at en slik klokke blir reparert, er vel lite tvilsomt. Et tilleggsaspekt er at det i dette tilfellet dreier seg om ansvar for sammenbrudd i en offentlig servicefunksjon, av ikke-vital betydning og uten islett av myndighetsutøvelse.
        Her er det tale om en klokke som åpenbart skal være til tjeneste for de reisende. Slik sett virker det temmelig slapt at havnevesenets folk ikke reagerte på at den stoppet. Den alternative handling ville være å reparere klokken straks, eller tildekke/demontere viserne i påvente av reparasjon. Dette ville vært temmelig enkelt og billig å utføre.
        På den annen side spørs det om situasjonen medførte noen risiko for de reisende som gikk ut over dagliglivets, særlig ut i fra rolleforventningen til vanlige båtpassasjerer. Det å utsettes for foreldet informasjon i form av rutetider, klokker, forelesningsplaner og prislister er (dessverre!!) en del av hverdagen. De fleste vil derfor vende seg til mer autoritative kilder når slike opplysninger er av stor betydning.
        Vanligvis vil folk være særskilt påpasselige med tiden når de skal ut og reise. Havnevesenet måtte derfor i utgangspunktet kunne regne med at de reisende holdt seg med armbåndsur,  og i dette bestemte tilfellet kastet et blikk på andre klokker man kan møte på sin vei gjennom Bergen sentrum. Se for øvrig Nygaard s. 296 ff og Rt. 1939.720 om rolleforventning i relasjon til risiko.
        I forhold til culpaansvaret fremholder forarbeidene et synspunkt om en mindre streng aktsomhetsnorm ved visse former for offentlig tjenesteyting. Ut i fra de eksempler som er nevnt der, synes det ganske naturlig at et tilfelle som det foreliggende også blir behandlet ut i fra denne synsvinkelen. Av nyere praksis nevnes imidlertid HR dom av den 23/2 d.å. vedrørende veivesenets ansvar for manglende skilting. Her uttaler flertallet blant annet (s 10)

”..Når Høyesterett for enkelte former for offentlig kontroll-, bistands-, eller servicevirksomhet har anvendt en mildere aktsomhetsnorm, er det på grunnlag av en vurdering av hvilke krav som kan stilles til virksomheten eller tjenesten [..] For skader som skyldes aktive handlinger fra det offentliges sid, må i alminnelighet vanlige aktsomhetskrav gjelde.”

Kandidater som får noe fornuftig ut av dette spørsmålet, bør honoreres for det. Særlig gjelder det de som viser at de har kjennskap til og forståelse for sondringen mellom ulike deler av det offentliges virksomhet, og evner å sette tilfellet her inn i et slikt perspektiv. 

b)      Årsakssammenheng

Der foreligger faktisk årsakssammenheng; feilen ved klokken var en nødvendig forutsetning for forsinkelsen. Kandidatene bør drøfte den rettslige avgrensning av årsakssammenhengen. Spørsmålet blir om vesentlighetskriteriet fra Rt. 1992.64 (P-pilledom II) er oppfylt; utgjør klokken et slikt vesentlig bidrag til skadetilfellet at det er naturlig å knytte ansvar til den? Få kandidater tar opp spørsmålet fra denne vinkelen, men konsentrerer seg om påregnelighetsbetraktninger. Det bør ikke utelukke en god karakter, så lenge fremstillingen er noenlunde poengtert og adekvat. 

c)      Medvirkning, lemping

Selv om man skulle komme frem kommunens forhold er ansvarsbetingende og at der foreligger rettslig årsakssammenheng, kan det vel stilles spørsmål om far Fleksnes bidrag til skadetilfellet på basis av skl §5-1. Det å basere sitt handlingsmønster på tidsangivelser fra offentlige klokker, fremstår som forholdsvis uryddig når det dreier seg om en avreise til utlandet. Slike klokker er notorisk upålitelige.
        Noen vil vel også kunne komme til å trekke dette inn i en diskusjon omkring §5-2, Dette er likevel lite aktuelt etter min vurdering. Sett hen til beløpets størrelse og de aktuelle partsforholdene, ligger vel tilfellet et stykke unna dat som etter praksis gir grunnlag for lemping.

4: Nærmere om bedømmelsen

Utgangspunktet for å bestå er at kandidatene observerer de sentrale problemstillinger i oppgaven. Dersom en av de to delene er fullstendig uten verdi, kan jeg vanskelig se at helheten skal kunne passere. I så fall bør vel den besvarte delen være klart laudabel. De sentrale poengene ved besvarelse av oppgaven er etter mitt syn; 

Kandidater som ikke klarer å få frem de to første grunnlagene/problemstillingene på forsvarlig vis, kan vanskelig bestå. For en bedre haud eller en laudabel karakter, må det også kreves at kandidatene får en viss struktur og dybde på drøftelsene. Bedre kandidater bør vel også se spørsmålet om tolkning av avtalen fra 1950. Jfr. ovenfor om §5. 
        Det er vanskelig å si noe mer spesifikt om karaktersettingen, som uansett må bero på en helhetsbedømmelse. De laudable kandidatene ser gjerne en del av de finere nyanser i  forhold til de forskjellige problemstillingene, og ha en viss følelse med hvilke spørsmål som kan avgjøres temmelig konsist og hvilke som må drøftes mer inngående.
        I helhetsbedømmelsen må det også trekkes inn elementer ut over innholdet i snever forstand. Jeg tenker da på strukturering av stoffet, klarhet og presisjonsnivå, språklig flyt, og generell modenhet mht den praktiske metode. Dessuten er det en del kandidater som i utpreget grad mangler evnen til å skille viktig fra uviktig. Det er selvsagt negativt, både ved juridiske eksamener og ellers i verden. 

Forøvrig oppfordrer jeg  - igjen -  sensorkorpset  til å komme med tilbakemeldinger om sensorveiledningen. Dersom det skulle være noe her som bør rettes, tar jeg med glede i mot meldinger om det, slik at jeg kan utarbeide en korrigert versjon i god tid før sensormøtet.

Sist oppdatert 31. juli 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.