UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Vårsemesteret 2001
Praktisk oppgave

Praktikum – våren 2001

Del 1
Del 2

Praktikum. 
Oppgaven er todelt, første del Pengekrav, annen del Tingsrett.
Om pensum og pensumslitteratur vises til oversikten som sensorene på 2 avd. skal ha fått tilsendt.

Det nevnes at det i pengekrav kreves grundig kjennskap til rettsregler om betalingsforpliktelser, betalingsansvar og former for heftelse ved personflerhet (solidarskyldforhold m. v.) Det kreves kjennskap til bl.a. reglene om forbrukervern i kredittforhold, om oppgjør og etteroppgjør av pengekrav, -- renter og renteberegning, -- motregning etc.

 Hovedlitteratur som dekker denne oppgaven er Bergsåker, Pengekravsrett 1994.

For tingsrett kreves grundig kjennskap til bl. a.: særlege råderettar (servituttar) og det krevs kjennskap til offentlegrettsleg regulering av utnytting av fast eigedom.
Hovedlitteratur er Falkanger, Tingsrett 5. utg. 2000.

Jeg har mht til denne endelige utgaven av sensorveiledning hatt samtale med alle de gjennomgående sensorer om oppgaven og besvarelsene.

Del 1    Pengekrav

Kravene i oppgaven er:

Lars krav om at Nina betalte kr 6.750  (Halvparten av avdrag og renter for første termin).

Innsigelsene fra Nina:

-        Manglende avtale med Lars.(Men dette aksepteres av Lars).

-        Subsidiært at hun ikke var forpliktet å betale mer enn rentedelen før Lars hadde betalt restgjelden.

Jeg går ut fra at kandidatene ser at oppgaven legger opp til at det ikke skal drøftes om det foreligger avtalegrunnlag for kravet i og med at Lars aksepterte Nina sin innsigelse her. Men kand må likevel finne et grunnlag for kravet så lenge det fremdeles bestrides.
    Grunnlaget må her søkes i at det er et regresskrav som Lars fremmer. Han har betalt til banken noe som etter det underliggende forhold også Nina hefter på. (Det opprinnelige 1ån i banken opptatt da de var samboere) .
I Rt 1997 s. 1029 (dom om condiclio indebiti) - tilbakesøkingskrav - uttalte Høyesterett at det følger av "alminnelige rettsgrunnsetninger at den som har dekket en annens forpliktelse, normalt og som utgangspunkt, har et regresskrav i behold. Det er avskjæring av regress som krever særskilt hjemmel."
    Mange kand hjemler kravet ut fra en kombinasjon av hva som kalles "hovedregelen" i norsk rett om felles forpliktelse og gjeldsbrevloven § 2 (mange bare med henvisning til gjbrl § 2) .
    Det blir her også ren rimelighetsvurdering, hvilket får betydning for Nina's videre innsigelse som i realiteten betyr at Lars først må betale ut hele sin del av gjelden (internt må man gå ut fra at, de hefter 50/50) før hun kan kreves. Dette kan man ikke kreve emm og når de to er solidaransvarlig overfor banken - i mangel av annet må det legges til grunn - må Lars, som av banken kan kreves for det hele - kunne kreve regress straks og etter hvert som han betaler ned på (felles)lånet - i alle fall så lenge det ikke betales ned mer enn lånevilkårene tilsier.
    Dette kan benevnes som et spørsmål om overskuddsregress og brøkdelsregress. Hovedregelen antas å være brøkdelsregress. Bergsåker omtalte dette "bare" i et petitavsnitt på s. 153. Svært få kand kommer i det hele tatt inn på disse uttrykkene - men mange kommer til det samme resultat ut fra alminnelige ­betraktninger over den praktiske situasjon for Nina og Lars.

Lars erklæring av motregning.

Innsigelse fra Nina:

-        kravets art hindret motregning.

-        manglende konneksitet.

Dette blir en tradisjonell motregningsdrøftelse av pengekrav. Slik som grunnlaget for de månedlige betalingene på kr 1000 er opplyst i oppgaven, kan nok mye tyde på at disse midlene ville være beslagsfrie etter dekningsloven § 2-5. Men her skal sensorene være obs på at beslagsretten (og ved det unntak fra beslagsretten) ikke er pensum til 2. avd. Men Bergsåker er inne på det underliggende tema (for vår problemstilling) på s. 265-265 mht innskrenkninger i motregningsretten, og analogier til motregningsforbud i beslagsretten berøres der. Mange kand drøfter emnet også ut fra analogi av motregningsretten i lønnsutbetalinger (aml) og noen finner og fram ti1 dekningsloven.
    Oppgaven skulle ikke tilsi en gjennomgang av alle vilkår for motregning, men mange gjør det. 
    Flere synes tro at spørsmålet om konneksitet er et vilkår for motregning. Dette blir lite heldig. Konneksitetsvilkåret, om det er innfridd, vil utvide motregningsretten i visse tilfeller. Dvs hvor for eks som her motregning skulle forhindres på grunn av de nevnte innskrenkninger i motregningsretten, vil - om konneksitetskravet er oppfylt, motregning likevel kunne tillates.
    I Rt 1992 s. 504 uttaler høyesterett at når det foreligger flere avtaler må det "påvises et tilknytningsforhold mellom dem som gjør det rimelig å si at krav etter avtalene er oppstått i samme rettsforhold". (Dommen er referert hos Bergsåker s. 249).

Lars krav på forsinkelsesrenter fra 10. mai 2000

Innsigelse fra Nina:

-        forsinkelsesrenter kunne først løpe fra 15. juni 2000

-        forsinkelsesrenter måtte begrenses til renter av den del som gjaldt nedbetaling av lånet - her er den reelle innsigelsen at det ikke var grunnlag for rentes rente i det Lars regnet forsinkelsesrenter av det beløp han hadde betalt i renter til banken.

Den første drøftelse er utgangspunktet for forsinkelsesrenter, rentel § 2. Det som er det "spesielle" i oppgaven er spørsmålet om det kreves skriftlighet eller om det vil kunne godtas muntlighet her. Ordlyden i loven er klar nok, det kreves skriftlighet, § 2 første ledd andre punktum. Det er i forarbeidene uttalelse om at her skal skriftlig bety skriftlig( ! ). Kand kan ikke forventes å direkte kjenne til forarbeidene på dette punkt, men må drøfte dette på "vanlig" måte. De kan kanskje trekke på andre lover med skriftlighetskrav og de diskusjoner som har gått på den samme problemstilling. I lys av at det er forbrukere (det må drøftes i forb med lemping) og det vern de bør ha, skulle jeg tro at kand faller ned på den rette siden? Vel det varierer, noen bruker kjøpsloven og "henger seg opp i" poenget med en "sterk" selger på den ene siden og den "lille" kjøper på den annen side. I Renteloven er det ikke noen slik forutsetning, det fremgår av forarbeidene, dvs det er ikke noe vilkår at det skal være en profesjonell utlåner.
    Den andre drøftelsen er som nevnt ovenfor spørsmål om rentes rente. Rettssituasjonen er vel her nå ganske avklart, uten særskilt hjemmel kan det ikke kreves rentes rente. Men det er et spørsmål i denne oppgaven om det egentlig er tale om rentes rente. Lars har betalt renter og avdrag og gjort opp med banken. Hans regresskrav overfor Nina er et nytt krav, dvs hans krav om tilbakebetaling. Når dette ikke betales er det renter på hans krav i forhold til Nina det er snakk om, og da er det jo ikke noe rentes renter det er tale om. Ser kand dette blir jo "løsningen" enkel, og det hele kommer ned ti1 et spørsmål fra hvilket tidspunkt renten skal beregnes.

Ninas krav på lemping av rentekravet:

Innsigelse fra Lars:

-        ikke grunnlag for lemping.

Det bør drøftes om Nina skal vurderes som forbruker, jf rentl § 4. Om lemping og sviktende økonomi - se Bergsåker side 201 - hvor det vises til at forarbeidene på dette punkt tilsier at man er restriktive, men viser til teoriens drøftelser om å ta hensyn til arbeidsløshet og samlivsbrudd ved lempingsavgjørelse. Terskelen for bruk av lempingsregelen skal være høy, dette er poenget kand må få frem.

Del 2     Tingsrett

Påstanden i tvisten er at den planlagte utbygging var ulovlig i forhold til huseierne i Kjerrdalen.
Grunnlaget ligger i en avtalebasert servitutt, negativ servitutt, som skulle hindre videre utbygging.

Jeg oppfatter Tobias, når det sies i oppgaven at han ville måtte respektere avtalene så langt de rakk; at ved dette godtas at det er en negativ servitutt som gir et utbyggingsforbud. Mao for kandidatene skulle det være unødvendig å drøfte om det er et servitutt og om evt tolke innholdet i det.

Det første spørsmål som kand da bør ta opp er innsigelsen om at Tobias ikke er bundet av avtalen (det var jo faren Peder Ås som inngikk den).

Det blir da et spm om avtaleparten "selgeren" skal holdes så bokstavelig at om området overføres til sønnen, Tobias, så gjelder ikke lenger klausulen (på samme måte som om området var solgt til en annen og da at klausulen da i realiteten skulle falle bort på grunn av at den opprinnelige selger er ute av bildet).
    Ut fra slike betraktninger tror jeg de fleste kommer til at klausulen gjelder også om Tobias står som ny eier eller faren Peder.
    Noen drøfter også, eller i stedet for dette bare om servitutten er reell eller personlig. Det må i og for seg være greit nok. Dvs følger den eiendommene spiller ikke personskiftet noen rolle.

Dersom kand skulle oppfatte oppgaveteksten mht til at Tobias ville respektere avtalene som om at avtalen innebærer en negativ servitutt, men han ellers motsetter seg å være bundet bør da kandidatene i disse drøftelsene vurdere spm som om klausulen er tinglyst (oppgaven skulle vel tilsi at det kun var inntatt i kjøpekontrakten og - antagelig - ikke i skjøte) , betydningen av at Tobias ikke kjente avtaleklausulen. Få kand tar opp denne vinklingen.

Hovedspørsmålet i del 2 blir likevel spm om den negative servitutt faller bort, og her bør kand kunne se 2 grunnlag:

Det ene er bortfall på grunn av den kommunale regulering. Denne problemstilling er temmelig lik den i Rt 1995 s. 904 (Gjensidige) og som er omtalt i pensumlitteraturen hos Falkanger Tingsrett på side 189 og på s. 225/226.

Den andre problemstillingen er om klausulen faller bort på grunn av utviklingen. - Dette er også tema i forbindelse med Gjensidige dommen, se hos Falkanger til dette på side 189 i forbindelse også med omtale av Gjensidige dommen.

Falkangers oppfatning av dommen er at en reguleringsplan tilsidesetter en negativ servitutt som er til hinder for utbygging i samsvar med planen.
    Jeg går ikke nærmere inn på dette her, viser til Falkangers bok på dette punkt som de gjennomgående sensorer forutsettes ha for hånden.
    MEN vær obs på at Nordtveit har en sterk kritisk artikkel (kritisk til Gjensidige dommen) i Kart og Plan 1998 som også Falkanger viser til i fotnotene.
    Besvarelsene viser først at kanskje bare 1/2 av kand i det hele nevner Gjensidige dommen. Og de som gjør det får ikke stort mer ut av det enn å nevne dommen og konstatere at ved det faller den negative servitutt bort når reguleringsplanene foreligger.
    Når det gjelder bortfall på grunn av utviklingen, så spørs det om i hvilken grad kand ser at det kan være noe forskjellig alt etter hvilken type klausul det er tale om, og det må nok foretas en mer konkret vurdering av innholdet i klausulen jevnført med utviklingen og strøket som berøres. (Dette med arten av klausul synes ikke berørt av kandidatene).
    Det foreligger forresten en ny dom fra Agder lagmannsrett avsagt 23. jan. 2001 og som kand neppe kan forventes kjenne til. Denne dom går på lignende problemstillinger og tar et slags "oppgjør" med Gjensidige dommen og søker vel å redusere noe det prinsipielle til en mer konkret vurdering (som da åpner for et annet resultat enn om man "slavisk" skulle følge Gjensidige dommen) .
    Selv om kandidatene ikke skulle kjenne noe videre ti1 Gjensidige dommen, må de forventes å drøfte de to problemstillingene. Men den kand som er ukjent med domspraksis her, ville jeg tro kanskje prøvde drøfte utviklingsaspektet, mens det mer reguleringsmessige kom i bakgrunnen. Dette har også vist seg under sensuren. Dvs det er ikke unaturlig at en (2. avd.) kandidat legger vekt på at i forholdet utbygger og villaeiere så binder klausulen, selv om kommunen vedtar en arealplan som tillater utbygging, og da gjør dette kort, mens hovedvekten på drøftelsene blir på "utviklingen".
    Ingen kand er inne på, og det kan ikke forventes uten 4. avd. kunnskap om ekspropriasjon og rådighetsinnskrenkninger - at staten kan vedta rådighetsinnskrenkninger i stor utstrekning uten at det kan kreves erstatning. Ut fra slike betraktninger skulle man også kunne komme til at arealplanene, når det vedtas "på rette måte" i realiteten gjør at en negativ servitutt faller bort, da vil det som regel ikke kunne kreves erstatning.
    Men de fleste kand vinkler del 2 inn mot at servitutten faller bort på grunn av utviklingen i det strøket servitutten dekker.
    Noen bruker naboloven - det blir lite heldig - bortsett fra at mange av momentene og vurderingene vil bli de samme som ved bruk av servituttloven.

Det som ofte byr på problemer med todelte oppgaver, er hvordan forholdene mellom dem skal bedømmes, og ikke minst hva som skjer om det er stryk på den ene del.
    I utgangspunktet bør deloppgaver vurderes likt om det ikke fremgår av oppgaveteksten at noe annet skal skje. Så denne del av vurderingene skulle ikke - i utgangspunktet - by på problemer her.
    Men jeg har følelsen av at del 1 er mer omfattende enn del 2. (Dette har vist seg i denne oppgaven). Og ved praktikum kan man ikke bruke det utgangspunkt som jeg tar foran, dvs praktikum bør vurderes mer konkret ut fra antall problemstillinger som reises i hver del. Dette må være den mest naturlige måte å vurdere deloppgaver ved praktikum. Det er forresten ofte mer tilfeldig hvordan man deler opp praktikum i deler, selv om det ikke helt slår til i denne oppgaven.
    Jeg vil derfor legge til grunn at del 1 nok blir mer omfattende enn del 2 og at det derfor, i den grad man vurderer hver del isolert karaktermessig, så må del 1 vektlegges mer. Men det er i praktikum ikke noe slikt behov for å vurdere hver del for seg karaktermessig og så slå dette sammen. Det er egentlig en rekke drøftelser som må vurderes, og da om man har fått med seg de forskjellige problemstillinger etc og så sette karakter etter en helhetsvurdering .
    Stryk på den ene del fører derfor ikke med seg noen automatikk i form av stryk for dagen. Vi har ingen slik regel. Derimot har man tradisjonelt slått "hardt" ned på en kandidat som har puffet et fag. For at det skal skje må det i alle fall være åpenbart at faget er puffet. Uansett vil det måtte skje en helhetsvurdering av besvarelsene, dal skal til syvende og sist fastsettes en karakter for dagen som samlet gir uttrykk for prestasjonene.
    I motsetning til vurderingene for eksamen som helhet, skal det emm ikke gis et ekstra stryktillegg om en deloppgave ikke er bestått.
    Den laudable kand har med kravene og ser grunnlag/innsigelser. Om ikke alle innsigelsene tas opp skulle det ikke hindre en laud.
    Den laudable kand bør kjenne noe rettspraksis, det kan ellers bli vanskelig å få fullgode drøftelser på alle områder. Stryk­kandidatene er som regel det enkleste å vurdere, her er det som regel i tillegg til svake og ufullstendige drøftelser også ofte rot i fremstillingen og systematikken. Det er noe som går igjen og stryk virker som regel helt håpløst. Det skulle være mulig å gjøre det meget godt på oppgaven. Men det forutsetter ikke bare godt kjennskap til litteraturen på området (innenfor pensumslisten), men og god kjennskap til relevant domspraksis. Uansett må metode og det å kunne stille problemstillinger få vekt ved vurderingen - men som regel er det jo en sammenheng her med innholdet i drøftelsene.
    Det viser seg at de fleste har mest å si på del 1, de1 2 blir ofte kortere, men da ut fra at det der kun er 2 hovedproblemstillinger. Nivået synes ikke være spesielt godt, men de fleste får med noe slik at stryk unngås. Det som kanskje kan sies mer generelt er at denne praktikum (med pengekrav og tingsrett - tradisjonelt fag som kommer senere på studiet) viser juridisk umodenhet hos mange kand. Overgangen fra grunnfag til pengekrav/tingsrett synes være stor for mange.

Sist oppdatert 02. oktober 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.