Sist oppdatert 08.08.2003 av BMT
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling
***
Oppgaven er fra trygde-, erstatnings- og tingsretten. Også tingsrettsdelen
gjelder et erstatningskrav, men hovedelementet, naboretten, behandles i tingsretten.
Læringskrav og litteratur går fram av de kopiene sensorene har
fått tilsendt fra fakultetet. Etter læringskravene skal kandidaten
ha "grundig kjennskap til" de fleste rettsområde som er tema
i oppgaven, men spesielt i trygdedelen er det aspekt det er tilstrekkelig med "kjennskap
til." Det er gjennomgående god litteraturdekning, men det kan by
på vansker at deler er drøftet kort eller spredt i pensumlitteraturen,
at det stedvis må hentes stoff fra flere steder, og erstatningsdelen
har delvis problemstillinger litt på siden av det som gjerne er hovedproblematisering
i litteraturen. Trygde- og tingsrettsdelen er lovregulerte, og selv om lovteksten
er til god hjelp, krever oppgaven mer enn det som kan utledes på den
måten.
De aktuelle påstandene går klart fram i oppgaveteksten. Muligens blir vanskene mer å få påstandene inn i presis nok rettslig problematisering. Det er så mange bakgrunnsopplysninger i oppgaveteksten at det ikke bør by på vansker å finne argument i drøftelsen.
Besvarelsen kan disponeres på flere måter, og gjennomgangen nedenfor blir en blanding av hva som må/bør/kan være med.
Del I - Brage Styrks krav- er fra trygderett, hovedsaklig kap. 13 i ftrl. Kandidaten vil komme langt i disposisjonen ved å kjenne lovens system og å utlede fra lovteksten, men flere av spørsmålene krever, selvsagt, fordypning utover det. Noe av tema er behandlet kortfattet i Kjønstads Innføring i trygderett, men der vil kandidaten få god hjelp fra Holgersen/Nygaard Trygderettslige emner.
Kandidaten kan, men trenger ikke, ha med litt generelt om loven, latente og utløsende vilkår, lovgivningspolitiske hensyn etc. Nytteverdien av slik innledning er gjerne knyttet til hvorvidt det brukes til å plassere yrkesskader mv. i trygderetten.
Hoveddelen i besvarelsen gjelder hvem som er yrkesskadedekket og når man er det, i ftrl. §§ 13-6 flg., men kandidaten bør også vise til definisjonen av yrkesskade i § 13-3, og kan også vise til § 12-18 om uførepensjon ved ervervsmessige uføregrader ned til 30 prosent.
Styrks første anførsel er at han er dekket som arbeidstaker etter ftrl. § 13-6. Arbeidstaker er definert i § 1-8, og flere vil gjerne nevne moment som også brukes i avgrensningen mot frilanser og selvstendig næringsdrivende (som etter § 13-13 kan tegne frivillig yrkesskadetrygd), som arbeidsavtale, instruksjonsmyndighet, plikt til å utføre arbeidet personlig, og at godtgjørelse utbetales regelmessig. Det kan også trekkes analogier fra tilsvarende begrep i arbeidsmiljø- og skattelov. Det er en helhetsvurdering og kandidaten må få med noe både om innholdet i begrepet og bruk av de konkrete opplysningene i oppgaven. Dekningstiden (i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden) kan trekkes inn her, og må gjøres i behandlingen av trygdekontorets subsidiære anførsel om at Styrk ikke befant seg på arbeidsstedet og utførte arbeid da han fikk skaden. Kandidaten bør relativt enkelt komme til at Styrk ikke var arbeidstaker etter § 13-6.
Den subsidiære anførselen om at Styrk ikke var "i arbeid på arbeidsstedet" jfr instruksen om området for vaktholdet, er en problematikk som gjerne er litt kort drøftet i pensum. Problematiseringen der går mer på typen reise til og fra arbeid osv. Instruksen var ordenstjeneste innen et avgrenset felt, og det kan da anføres at inngripenen her verken var del av arbeidet eller på arbeidsstedet, men det blir nok litt for enkelt å hevde at Styrks oppgave var slutt straks bråkmakere beveget seg utenfor 5 m-grensen. På det andre side var det gjestene fra Grotten som skulle kontrolleres, og kom man for langt unna, kunne det eksempelvis tenkes at det var andre bråkmakere. Hovedelementet blir gjerne "arbeidssted" siden han holdt seg innenfor det som var "arbeidets art"; ordenstjeneste. Man får være fleksibel i bedømmelsen her.
Styrk var yrkesskadedekket etter ftrl. § 13-10 første ledd bokstav c som student ved universitet/ offentlig høyskole, men spørsmålet er når dekningen gjelder etter 3. ledd. Kandidaten kan spinne litt rundt "..på undervisningsstedet i undervisningstiden" og også utvidelsen i siste pkt. i bestemmelsens tredje ledd. Poenget er at skaden ikke skjedde i nær nok sammenheng med undervisningen. Dekning av skader utenom undervisningssted og -tid er gjerne begrenset til det som skjer i regi av undervisningsstedet og har undervisningsformål. Han får følgelig ikke medhold her heller.
I forhold til § 13-9 er det spesielt bokstav d som er aktuell. Vakttjenesten her kan vanskelig sies å være redningstjeneste i bokstav c. Alternativet som står igjen er da bokstav d med Styrks anførsel om "selvutnevnt vikarpoliti, redningsmann og utviser av sivilt mot". Bokstav d dekker også den som på eget initiativ utøver virksomhet som nevnt der, og det springende punktet blir hvorvidt det var tale om avverging av store materielle tap. Det er begrenset behandling i litteraturen av hva som kreves før de materielle tapene blir store nok, om det er en ren objektiv vurdering eller om det kan ha betydning hva redningsmannen subjektivt trodde var aktuelt eller det var fare for osv. I vurderingen teller det mest at kandidaten ser problemstillingene og selve konklusjonen er mer underordnet. Emm. må det aksepteres om kandidaten mener at Styrk var dekket etter dette alternativet, men motsatt standpunkt er like akseptabelt.
Styrk krevde også menerstatning etter ftrl. § 13-18. Det er egentlig ikke så mye å nevne om dette separat, men kandidaten kan eksempelvis ta med at ordningen er kompensasjon for reduserte muligheter for livsutfoldelse, at det er tale om medisinsk og ikke ervervmessig skade og at skadefølgen er betydelig når den er over 15 prosent.
I trygdedelen må kandidaten få fram og vise forståelse av sammenhengen i systemet og av problemstillingene, mens det som nevnt varierer hvor mye fordypning av det materielle som kan forlanges. Det bør honoreres om kandidaten får til en skikkelig praktikumsbesvarelse, dvs. makter å bruke de opplysningene som er i oppgaven, og ikke primært lager en teoribesvarelse. Etter gjennomgående sensur kan det være grunn til å streke under dette. De fleste får brukbar oversikt med relevante bestemmelser, men evne til å utnytte faktum varierer og hos flere bærer detaljene mer preg av "tipping" enn av reell kunnskap om innholdet i det aktuelle begrepet.
Del II -Tom Prahles krav- er erstatningskrav grunnet i hhv. lovfestet og ulovfestet
objektivt ansvar. I oppgaveteksten går både krav, hjemmel og
innsigelser klart fram, men kandidaten må stedvis bevege seg utenom
det for å få sammenhengen fram. Det er hovedsakelig ansvarsgrunnlaget
som er omtvistet. Selv om der er moment som er felles, er det mest praktisk å dele
drøftelsen for den lovfestede og ulovfestede delen.
Erstatningsdelen er noe spesiell. For det første viser oppgaven seg å være
omfattende for de fleste kandidater og mange kommer i tids- og konsentrasjonsnød.
Derfor bØr man se lempeligere på at spesielt ulovfestet-delen
er enklere enn det som isolert kunne forventes. I tillegg har oppgaven (som
emm. er meget god) noen problemstillinger med annen vinkling enn de som er
viet størst oppmerksomhet i pensumlitteratur. Som eksempel kan vises
til at krav om tilknytning, stadig og typisk osv. i ulovfestet-delen vanligvis
vil hindre ansvar for tredjemanns forsettlige skadeforvoldelse, men her kan
bedømmelsen bli en annen siden det etter oppgaveteksten var vanlig og
påregnelig med forsettskade fra tredjepersoner med en
viss tilknytning til Grotten. Derfor bØr man på noen punkt visefleksibilitet
i vurderingen. Slik forholdene er beskrevet i oppgaven, turde det være
tålelig klart at Prahle ikke får medhold om saken tas opp "i
sin fulle bredde ", men slik deler av de aktuelle problem er behandlet
i pensumlitteraturen, mener jeg fortsatt at det må aksepteres at kandidaten
gir Prahle medhold dersom drøftelsen er akseptabel.
Erstatningen etter naboloven er, som nevnt foran, så nær knyttet til naboretten at det tematisk mest blir behandling av tingsrett, men kandidaten må selvsagt også få fram den erstatningsmessige sammenhengen.
Det er trolig enklest å knytte drØftningen nær opp kriteriene i de aktuelle bestemmelsene i naboloven. Etter nabol. §9 er det objektivt ansvar for skade som skyldes brudd på bestemmelser i lovens §§ 2-5. I oppgaven er det uttrykkelig vist til § 9 jfr. § 2, slik at det ikke blir tale om noen systematisk gjennomgang av §§ 3-5.
Oppgaven har en viss todeling, først spørsmål av typen hva som er naboeiendom, hvem som kan påberope seg loven, hvem er ansvarlig etc., mens den andre delen blir drøftelse av tålegrensen i § 2/" urimelig eller uturvande til skade eller ulempe." Tema for oppgaven er hos Falkanger behandlet hovedsakelig i kap. 31 "Nabolovens §2 - grensene for det lovlige" og dels i kap.35 "Hvem har rettigheter og plikter etter nabol. § 2", men det må hentes stoff til noen enkeltproblem fra andre steder også. Mesteparten av tema i oppgaven er godt dekket i pensumlitteraturen, men noen deler er gjerne behandlet litt kortfattet og spredt.
Innsigelsene om substansløst hulrom er etter ordlyden spørsmålet
om "et sort hull" er fast eiendom, men problemet må settes
inn i større sammenheng, og kan naturlig knyttes til hva som er granneeiendom
i §2. Grottens status reiser problem som Falkanger hovedsakelig behandler
i kapittelet om hva som inngår i fast eiendom, og spesielt under punktet
om eiendommens grenser nedad. Selv om det ikke er tale om overflateeier, kommunen,
sine rettigheter nedad, går det klart fram der at de privatrettslige
reglene i nabol. § 2 mv også gjelder for slike inngrep i undergrunnen
som det er her. Noen husker kanskje lærebokens henvisning til RG 1965
side 228 om utsprengning av lagerhaller for Hansa bryggeri 26 m under kjellergulvet
på naboeiendom, og der det ble ilagt ansvar for rystelsesskader på gulvet.
Konklusjonen bør bli naboloven gjelder for Grotten. Forbausende mange
får vansker fordi de "glemmer" at naboloven primært regulerer
forholdet mellom eiendommer og ikke mellom personer.
Avstanden mellom Grotten og Prahles bolig gjelder spørsmålet
om hva som er granne-eigedom i § 2, men kan også trekke inn i
spørsmålet om hvem som kan påberope seg naboloven. Etter
Falkanger er naboeiendom i relasjon til § 2 ikke bare eiendom som støter
umiddelbart til tiltakshavers eiendom, men enhver eiendom som rammes. Avstanden
i seg selv hindrer da ikke at Prahle bor på naboeiendom, men det blir
like mye et årsaksproblem om hvorvidt skadeforvoldelsen i tilstrekkelig
grad kan knyttes til sider ved driften av Grotten.
Det er videre spørsmålet om hvem naboloven kan påberopes
mot, (og hvem som kan påberope seg den). Det første gjelder
anførselen om at studentforeningen ikke var nabo i lovens forstand
fordi de disponerte lokalet fritt osv. Slik problemstilling er behandlet
kort i pensum, og en får se lempelig på det som presteres her.
Et mulig utgangspunkt er at det er tale om erstatning i tilknytning til bruk
eller disponeming av eiendommen og spørsmålet blir da hvem som
er "den ansvarlige" i § 9 jfr. "ingen" (må gjera)
i § 2. Det forlanges en viss tilknytning til eiendommen. Både
(eventuelt alternativt) eier og bruker kan bli ansvarlig. Mye av rettspraksis
er fra entrepriseforhold, og det gir begrenset veiledning her. De moment
studentforeningen viser til (vederlagsfritt, ikke eiendomsrett osv.) er emm.
ikke tilstrekkelig til å utelukke ansvar, men kan, muligens, ha betydning
i totalvurderingen. Emm er foreningene "nabo" i slik forstand at
det kan rettes krav mot dem, men motsatt resultat kan godtas.
Innsigelsen om at skaden ikke gjaldt fast eiendom, men løsere, har
ikke betydning, men kan tematisk kanskje by på vansker. Selv om vurderingstemaet
i §§ 2 fig. er forholdet mellom faste eiendommer, er § 9 ikke
begrenset til Økonomisk skade på selve eiendommen. Her kan det
også trekkes inn at § 2 bare verner den som har en viss tilknytting
til naboeiendom, idet eksempelvis tilfeldig gjest ikke kan påberope seg
bestemmelsen.
Det er ikke tvilsomt at Prahle nyter godt av vernet for skade på private
eiendeler selv om den faste eiendommen er i sameie.
Drøftelsen av tålegrensen §2 kan med fordel knyttes opp
mot kriteriene i bestemmelsen.
Jeg tar ikke noen full gjennomgang av bestemmelsen og nevner mer noen enkeltheter.
Kandidaten må ha i bakhodet at tema er krav om erstatning for tingsskade,
og at deler av materien ved § 2 derfor har mindre interesse. Det er heller
ikke slik at det trenger bli erstatning om § 2 er overskredet, eksempelvis
at det er støynivået (skrik og skrål) som overskrider tålegrensen
(Eksempelet kan for øvrig like gjerne brukes i årsakssammenheng).
For å få til en konkret drøftelse, bør kandidaten
klart for seg hva det her nøyaktig er som er det "noko" som
det eventuelt er forbudt å ha, gjøre eller sette i verk etter § 2.
Er det totaldriften som sådan, opptreden, mangelfullt vakthold osv. etter
stengetid, eller oppførselen til berusede gjester? For å illustrere
med en banal analogi til flystØysakene, så er det der primært
bråk og ulemper når "gjestene" (flyene) forlater etablissementet
som kan gjØre flyplasseier erstatningsansvarlig for ulemper på naboeiendommer.
For mange drøfter ureflektert i forhold til Grottedriften som helhet,
og får derfor en heller overfladisk behandling - selv om problemstillingen
ikke er feil.
Urimelige og uturvande er alternative vilkår i nabol. § 2, 1 ledd. Det er tolkingsmoment om innholdet i 2. -4. ledd (alle om urimelig og 2. ledd om uturvande). Noen vil vel ha nærmest en teoribesvarelse om bestemmelsen, men det interessante er det som er relevant for de faktiske forhold. Oppgaven gir mange opplysninger som det kan gripes fatt i.
Det bør trolig legges størst vekt på urimelighetsalternativet
med en vurdering av hva som objektiv og konkret var påregnelig på dette
stedet. Rett nok var det boligstrøk, men driften av
Grotten hadde foregått slik i flere tiår. Til det siste kan det
eksempelvis trekkes analogier fra de rettslige betraktningene i Grisehusdommen
i Rt. 1971 side 378. Den løpende samfunnsmessige utviklingen kan trekkes
inn, men den kan brukes i begge retninger, jfr at den som etablerer seg ved
flyplass eller motorvei må finne seg i mer støy etter hvert
som trafikken øker, men omvendt kan samfunnsmessig ønske/ krav
om bedre bomiljø, resultere i at ulemper naboen måtte tåle
før nå blir urimelige. Det objektive aspektet gjør at
det er uten betydning for Prahles rettigheter hvorvidt han undersøkte
før han kjøpte leiligheten eller ikke. Mangelfull undersøkelse
er hans egen risiko. At driften er i samsvar med offentlige regler, er ikke
i seg selv avgjørende i det privatrettslige forholdet mellom naboer,
men det kan egentlig komme i noe spesiell stilling allerede fordi temaet
i oppgaven; skadeverket på bilen, i alle fall ikke er i samsvar med
offentlige tillatelser.
Ledelsens arbeid med å minimalisere ulempene kan gå inn i både
urimelighet- og uturvandedrøftelsen, men kan vel egentlig også trekkes
inn i en påregnelighetsvurdering. Det må aksepteres om momentet
begrenses til uturvande (unødvendig), og da konkret om ulempene kunne
elimineres/ reduseres ved økt vakthold, og om det i tilfelle kunne "rimeligvisfornuftigvis-forlanges," for å låne
et uttrykk fra Falkanger. På side 1 og 2 i oppgavene er det flere forhold
som gir momenter i begge retninger. Eksempelvis tilsier det at arrangøren
gjennom sitt begrensede vakthold bare hadde forflyttet problemene at man
burde ha vakthold lenger fra utgangen, men et mulig motargument er hvor mye
vakthold det var mulig for styret å etablere bl.a på økonomisk
grunnlag.
Det er flere moment som kan trekkes inn og kandidaten trenger heller ikke å ha med alt som er antydet foran.
Den mest nærliggende konklusjonen er at nabol. § 2 ikke er overtrådt, men motsatt resultat kan som nevnt aksepteres, og det er drøftelse og begrunnelse mer enn konklusjonen som bør telle.
Kandidaten må også, eventuelt subsidiært, komme inn på de andre erstatningsvilkårene etter nabolov. § 9, men det kan gjøres kortere. Årsakskravet kan reise noen problem, og kandidaten må huske at temaet er erstatningsansvar knyttet til skadeverk gjort av fire berusede studenter som hadde vært inne i Grotten. For å gjenta eksempelet foran, så er det slik at selv om kandidaten skulle finne at støyplagene (skrik og skrål) etter stengetid overskred tålegrensen, så er det ikke dermed sagt at det blir erstatningsansvar for fysisk skade forvoldt på grunn av beruselse.
Størrelsen på erstatningen kan trekkes inn. Erstatning etter naboloven er gjerne begrenset til skade/ tap som overstiger den naborettslige tålegrensen, men det er ikke noen begrensning slik forholdet er her.
Hos flere får nabolovdelen, som ventet, litt mye preg av teoribesvarelse. Den gode kandidat evner å skille ut hvert problem for seg, og makter da å trenge inn i problemene, i motsetning til kandidater som nok er inne på det riktige, men som likevel "flyter oppå" i drøftelsen. Oppgaven har så mange opplysninger at det ikke skulle være vanskelig å finne momenter.
Kravet om erstatning på ulovfestet objektivt grunnlag kan disponeres
på flere måter. Innsigelsen gjelder objektivt bedriftsansvar, mens
Prahles begrunnelse omfatter også andre former for det ulovfestede ansvar.
Man får være fleksibel med avgrensningen, og emm. må det
aksepteres både at kandidaten begrenser seg til den del av ansvarsgrunnlaget
som student
foreningen uttrykkelig hevder manglet, og at man har en "vanlig og selvstendig" drøfting
av det ulovfestede grunnlaget, slik Prahles anførsel kan legge opp
til. Kandidaten bør likevel ha en bevisst holdning til avgrensningen
slik at det ikke blir en teoribesvarelse etter "hele oppskriften." Det
må være tilstrekkelig at de springende punkt drøftes og
at det som ikke er omtvistet/problematisk, nærmest konstateres.
Heller ikke her ser jeg grunn til å ta med noen omstendelig framstilling
av vilkårene, men minner om at skjematisk er det kumulative minstekrav
om at skaden må være utslag av risiko skapt ved virksomhet/drift/ting/innretning
som den påstått ansvarlige har nær nok tilknytning til
og at risikoen er stadig (frekvens/reallover), typisk (særpreget for
virksomheten, tingen osv.) og ekstraordinær (bl.a. ha omfang utover
dagliglivets risiko for skadelidte). Avslutningsvis er det en helhetsvurdering
av hvem som er nærmest til å bære tapet. Der er også andre
sider som kommer inn i varierende grad.
Slik anførslene/påstandene er formulert i oppgaven, er det vel egentlig tale om de to hovedgruppene Nygaard nevner på s. 251 hvor den ene er det sk. rene risikoansvaret hvor skaden ikke kan føres tilbake til svikt, mangel etc. men er en uunngåelig risiko for skade ved ordinær drift ("farlig bedrift"), mens den andre er tilfelle hvor skaden skyldes teknisk svikt, mangler i sikkerhetstiltak, vedlikehold etc. (uforsvarlig ordning). Foreningenes anførsler er knyttet til den første gruppen, mens Prahles krav, iallfall delvis, grunnes i den andre gruppen.
En mulig angrepsvinkel på foreningenes anførsel er at selv om det ulovfestede objektive ansvaret opprinnelig gjaldt "farlig bedrift," er det ingen slik begrensning nå. Nygaard behandler utviklingen godt, og kandidaten kan gjerne ha med litt om utviklingstrekk og rettspraksis (Gesimsdommen, Acetylendommen osv.) Betydningen både av dette og anførselen om at det ikke var næringsdrift, ligger på andre plan; hvorvidt de øvrige betingelser (stadig, typisk risiko osv) måtte være til stede. Hvorvidt det er næringsvirksomhet eller ikke, kan også ha betydning i den avsluttende interesseavveiningen.
Prahles anførsel om "sikkerhetsmessig uforsvarlig forhold" tenderer mer over i grenselandet mot culpa, ved at risikoen burde ha vært eliminert, eksempelvis ved bedre vakthold, men at det ikke er en eller flere bestemte som kan bebreides for unnlatelsen. Hoveddelen av slike tilfeller gjelder tekniske innretninger (trikkedør, mangelfyll sikring av radiator i Epileptikerdommen osv.), men utelukker ikke ansvar i andre sammenhenger. Nygaard knytter det til at det er selve mangelen (manglende sikkerhetstiltak osv) som er risikokilden, men mener utfra rettspraksis at minstevilkårene for objektivt ansvar må være til stede her også. Risikoen ved mangelen må da være stadig, typisk, ekstraordinær osv.
Kandidaten får drøfte utfra de opplysningene som er, og man må vise fleksibilitet i vurderingen. Det er flere moment som kan, men ikke trenger å nevnes. Hva eksempelvis med at her var følgene (støy, skadeverk osv.) ulovlige/straffbare, mens følgene i "farlig bedrift"sammenheng kommer inn på annen måte. Man kan drøfte betydningen av at det er utenforstående som begår skadeverket. På samme måte som i naboansvaret må man her huske betydningen av årsakssammenheng til skaden på bilen. Prevensjonstanken, at skaden kunne ha vært unngått ved bedre vakthold, kan være et moment i totalvurderingen.
I bedømmelsen av ulovfestetdelen bør det emm. legges mer vekt
på drøfting og begrunnelse enn på selve konklusjonen. Emm
får Prahle ikke medhold, men som nevnt foran bør motsatt resultat
aksepteres.
Til slutt i erstatningsdelen er det påstand fra foreningen om at hver
bare var ansvarlig for en tredjedel. Etter skl. § 5-3 er det solidaransvar,
og skadelidte kan gå på hvem han vil, eventuelt alle, men det
er regressregler i bestemmelsen. Det må være tilstrekkelig at
kandidaten får fram dette, men man kan for så vidt drøfte
mer om de forskjellige betingelser og virkeområder i bestemmelsen.
Om vurderingen sto det i det foreløpige utkastet:
Oppgaven er fra sentrale felt i pensum, men noen av spørsmålene er behandlet relativt kort eller perifert i litteraturen. Oppgaven er emm. middels vanskelig. Den gode kandidat, som makter å treffe i problematiseringen, kan få en relativt kort besvarelse, mens den usikre kandidat har flere muligheter til å skrive seg bort. Mange vil vel ha en tilnærmet tredeling i drøftelsen, og det kan være en nyttig ledetråd også i vurderingen av besvarelsene.
Besvarelser til stryk ( og karakterer på 3-tallet) vil trolig være preget av kunnskapssvikt eller at kandidaten ikke makter å utnytte det tillærte. Den gode kandidat vil trolig vise seg, ved siden av god kunnskap, i evnen til oversikt, presis problematisering og hele tiden ha vinklingen konkret mot tema; dvs. å makte å skrive en praktikumsbesvarelse. Det kan vel være grunn til å frykte at mange besvarelser får et teoripreg av typen "alt jeg vet om ...", uten at det knyttes presist nok til hva som er de konkrete problem etter oppgaven og utnytting av opplysningene der. Det kan bli brukbare besvarelser, men sjelden laudable.
Tilføyelsene etter erfaringene så langt er, som nevnt foran, at vekten av siste del av erstatningsretten bør reduseres både utfra tidsaspektet og at det der oppstår problem som kan være vanskelige både utfra pensumdekning og at de må behandles på tampen av en anstrengende dag. Sluttkarakter bør derfor ikke settes utfra en matematisk tredeling hvor hver del teller like mye, og en får vurdere på friere grunnlag. Karakterfordelingen så langt synes å være "som vanlig".
|
Sist oppdatert 08.08.2003 av BMT Kommentarer til denne siden. |