UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling

Sensorveiledning teorioppgave nr. 1
Sensorveiledning teorioppgave nr. 2

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Høstsemesteret 1996
Teoretisk oppgave nr. 1

Teorioppgave – høsten 1996

I Oppgaven:

1. Oppgaven gjelder et sentralt emne og burde være forholdsvis enkel å besvare. Jeg ville tro at mange besvarelser vil preges av avskrift av loven - som er helt forståelig. Det er vanskelig å stryke på en slik oppgave og antagelig vil kunnskapsrike kandidater ha problemer med å skille seg ut. Mer om dette etter jeg har lest besvarelser.
    Påfallende mange skriver vesentlig mer om § 38/39/41 enn om § 79 og videre. Del 2 er hos mange på bare 3-4 sider. Avskrift av loven preger del 2 langt mer enn første del. Det er som antatt lite stryk.

2.

Oppgaven gjelder ektefellers underholdsplikt - forholdet til barna faller utenfor, Det er -heldigvis - få som går grundig inn på forholdet til barna og barneloven. Videre skal både underholdsplikt under ekteskapet og bidrag ved separasjon og skilsmisse behandles. Rett til pensjon faller utenfor oppgaven.

3. Lovreglene finner vi i dag i ekteskapsloven kap. 7 og 16. Tilsvarende regler fantes før i ektefelleloven og ekteskapsloven.

Poenget med en sensurveiledning for en slik oppgave må primært være å kommentere eventuelle problemer i besvarelsene, typiske svakheter/misforståelser og for å gi veiledning for bedømmelsen. Når det gjelder det rent faglige vil jeg bare kort nevne det viktigste.

II Underholdsplikt under ekteskapet.

1. Hovedregel er § 38 første ledd første setning. Bestemmelsen omhandler felles hushold/behov, oppfostring av barna og hver ektefelles særlige behov. Særlige behov kan være klær, tannlege, legeutgifter.
2. Annet punktum omhandler hvordan pliktene oppfylles. Det skjer ved tilskudd av penger, ved virksomhet i hjemmet eller på annen måte. Loven regulerer ikke selve omfanget - det må vurderes individuelt
3. Annet ledd. En ektefelle kan i rimelig utstrekning kreve penger av den andre til å dekke slike utgifter En ektefelle dog å bruke primært egne midler til eget underhold. En ektefelle kan gi kontant midler utover den man plikter etter loven. Normalt vil det mottageren eventuelt sparer av dette ikke senere kunne kreves tilbake. Et lignende tema er berørt i Rt 1996 s. 486 hvor HR kjæremålsutvalg uttalte: "Når den ene ektefelle betaler vesentlig mer enn det som følger av § 38 av de daglige utgifter og den annen ektefelle derved gis anledning til å legge opp kapital i fast eiendom, vil man kunne komme utenfor det som etter § 38 kan anses som forsørgelse".
4. § 38 gjelder kun under samlivet
5. Annet ledd annet punktum omhandler mislighold, av underholdsplikten. Regelen har antagelig liten praktisk betydning I den forbindelse kan det være greit å nevne § 41 som omhandler retten til å stifte gjeld på begge ektefellers ansvar. § 41 omhandler det daglige hushold og den enkelte ektefelles nødvendige behov. En del kandidater skriver uforholdsmessig mye om § 40/41.
6. § 39 omhandler ektefellens opplysningsplikt om forhold.

Regelen har størst praktisk betydning ved separasjon og skilsmisse.

III Bidrag.

Disposisjonen gir seg selv her - man starter på § 79 og går videre.

1. § 79. Hovedregel er første ledd. Underholdsplikt opphører ved separasjon og skilsmisse samt samlivsbrudd.
2. Unntaket. I visse tilfelle kan en ektefelle få bidrag fra den annen. Det er naturlig å begrunne hvorfor man har tatt med en regel i loven om dette. § 79 annet ledd. Vilkåret er at evnen til underhold er blitt dårligere som følge av omsorgen for felles barn eller fordelingen av felles oppgaver under samlivet. Bidrag er bare aktuelt hvor en ektefelle ikke kan skaffe tilstrekkelige inntekter på egen hånd. Videre må ekteskapet være årsak til at man ikke kan underholde seg selv.Tredje ledd. I andre tilfeller kan bidrag gis hvis særlige grunner taler for det. Dette er en snever unntaksregel. I Rt. 1987 s. 467 ble det bla. lagt vekt på hustruens uførhet. Det ble også uttalt at de to regler vil kunne gripe over i hverandre. Også i Rt. 1992 s. 1098 var uførhet et moment. Både i annet og tredje ledd brukes ordet "kan" Det beror derfor på en rimelighetsvurdering om bidrag skal tilkjennes

3. Utmåling § 80.
Utgangspunktet er at en ektefelle må utnytte sine egne ervervsmuligheter. Ektefellens behov må vurderes ut fra dette. Loven nevner selvsagt den bidragpliktiges evne. Et moment er om den som krever bidrag mottar midler fra folketrygden.
    Resultatet av oppgjøret kan tillegges vekt. At den bidragpliktige også betaler bidrag til barn vil påvirke evnen. Normalt fastsettes bidrag som løpende bidrag. Når særlige grunner foreligger kan det fastsettes et engangsvederlag. Engangsbidrag ble drøftet i Rt. 1992 s. 1098. Det ble her fremhevet at hustruen kunne kjøpe en hensiktsmessig leilighet og vært økonomisk uavhengig av mannen. Resultatet l saken ble løpende bidrag uten tidsbegrensning.
4. Varighet. § 81. Man har følgende muligheter., Begrenset tid på inntil 3 år. Dette er lovens hovedregel. Lengre tid enn 3 år. Eks. kan være hvor omsorg for barna begrunner bidraget Ingen tidsbegrensning/ livsvarig. Dette ble resultatet i Rt. 1992 s. 1098. I RG 1995 s. 714 ble bidrag fastsatt uten tidsbegrensning. Momenter var hustruens alder og helse. I RG 1996 s. 475 ble det også fastsatt bidrag uten tidsbegrensning. Ekteskapet hadde vart 22 år og hustruen hadde hatt omsorgen for et handicapped barn.
Annet ledd bør kort nevnes.
5. Fastsettelse av bidrag. § 83.
Avtale. En ektefelle kan allikevel senere kreve avgjørelse fra domstolene om bidragspørsmålet. Domstolene. Bidragsfogden.
6. Bortfall. § 82.
Når den bidragspliktige dør. Når den berettigede inngår nytt ekteskap. Bortfall er da automatisk og endelig. Nytt samboerforhold medfører ikke bortfall. Det kan imidlertid være et argument for endring § 84.
7. Endring. § 84.
Bidrag kan endres eller oppheves når "særlige grunner" foreligger. Dette innebærer at det må ha skjedd en vesentlig endring i evne eller behov. I annet punktum finnes en snever unntaksregel for forfalte bidrag.
8. Reglene finnes her i lov om innkreving av underholdsbidrag av 9.12.1955. Det kan neppe forutsettes noen grundig behandling av dette.

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Høstsemesteret 1996
Teoretisk oppgave nr. 2

Teorioppgave – høsten 1996

Del 1
Del 2

Del 1

Emnet er blitt dekket på forelesninger og manuduksjoner. Det er også gitt tilbud om seminarer i erstatningsrett til studentene på annen avdeling. Emnets behandling på seminarene kan nok ha variert en del.

Oppgavens innhold:

Anvendelse av § 5-1 forutsetter at vilkårene for erstatningsansvar er oppfylt på skadevoldersiden. Bestemmelsen regulerer spørsmålet om erstatningen skal reduseres eller falle bort. Vilkårene for at en slik rettsvirkning kan bli aktuell er at skadelidte har "medvirket" til skaden ved "egen skyld". Hvis disse vilkår er oppfylt, "kan" erstatningen settes ned eller falle bort, jfr. § 5-1 nr. 1. I bestemmelsens nr. 2 følger en form for presisering av regelen vedrørende medvirkning ved unnlatelser, mens nr. 3 gjør det klart at læren om passiv identifikasjon kan anvendes. De fleste kandidater bruker en disposisjon som følger lovens oppbygning, og dette fungerer etter mitt skjønn helt greit.
    Mange skriver noe om de legislative hensyn bak regelen, og dette må være positivt. Det er i første rekke hensynet til skadevolder (avgrensningshensyn), prevensjonshensyn og alminnelige rettferdighetsbetraktninger som ligger bak § 5-1. Godt orienterte kandidater nevner at prevensjonshensynet står sterkere ved tingsskade enn ved personskade.
    Bestemmelsen i § 5-1 får anvendelse for økonomisk tap og menerstatning men ikke for oppreisning, jfr. lærebokens s. 374.
    Bestemmelsen i § 5-1 nr. 1 nevner både "direkte skadelidte" og "erstatningssøkeren". Grunnen er at regelen ble konstruert med tanke på forsørgertapsituasjonen, jfr. Ot.prp. nr. 75 (1983-84) s. 64 annen spalte. Dette er ikke nevnt i læreboken, men mange kandidater gjør likevel et poeng ut av ordlyden her.

Kandidatene bør få frem at "medvirket" innebærer et krav om årsakssammenheng mellom skadelidtes ferd og skaden. Dette spørsmålet ved gå på om skadelidte ved annen handlemåte kunne ha avbrutt den faktiske årsakssammenhengen skadevolder hefter for, jfr. Nygaard s. 375.
    Når det gjelder vilkåret "egen skyld", må dette tolkes slik at det omfatter både forsett og "alle grader av relevant uaktsomhet", jfr. Ot.prp. 184-85 s. 64. Mange henfaller til en generell redegjørelse for culpanormen. Dette er etter min oppfatning mindre skjønnsomt og bør ikke gi full uttelling. Det interessante spørsmål er om culpanonnen for skadelidte skiller seg fra den som gjelder for skadevolder. De dyktigste kandidater kan få noe ut av dette, særlig på bakgrunn av det Nygaard skriver på s. 318.

Barn som er for unge til å ha selvskyldevne, faller utenfor bestemmelsen, jfr. § 5-1 nr. 1 siste punktum. Også for barn eldre enn ti år, vil den skjønnsmessige vurdering etter "kan"- regelen lett lede til at § 5-1 ikke kommer til anvendelse, jfr. Nygaard s. 377 og henvisningen til forarbeidene.

Spørsmålet om selvskyldevne reiser også problemer i forhold til sinnssyke og personer som har medvirket til skade i selvforskyldt rus, jfr. læreboken s. 377-378. For sinnssyke er det et poeng at man i praksis har lagt til grunn et relativt system, slik at det ikke blir avkortning dersom sykdommen har innvirket på medvirkningen.

Bestemmelsen i § 5-1 må forstås slik at skadelidte kan få redusert sin erstatning også på objektivt grunnlag. Dette kan nøyaktig hjemles i "eller forhold" i § 5-1 nr. 3.

Kandidatene bør få frem at medvirkning kan bestå i unnlatelse som nevnt i § 5-1 nr. 2. Lovtekstens krav til skadelidte etter denne bestemmelse må tolkes i samsvar med den alminnelige culpanorm, jfr. Nygaard s. 380. Etter ordlyden kan det synes som om nr. 2. omfatter skadelidtes forhold etter at skaden er skjedd, men Nygaard hevder med støtte i forarbeidene at regelen ikke skal forstås slik, jfr. s. 379 og petitavsnittet på s. 376. Bestemmelsen i § 5-1 nr. 2 tar sikte på å regulere konsekvensene av skadelidtes ferd før skaden oppstår, jfr. også Lødrup s. 320. Andre teoretikere, deriblant Ryel, har uttrykt seg i motsatt retning. Lødrup nevner forøvrig at man kan innfortolke i regelen en plikt til å begrense skadens omfang også etter at skaden er skjedd (s. 320). I praksis har man lagt denne sistnevnte forståelse til grunn uten at forholdet til forarbeidene er nærmere drøftet, jfr. "Leiebildommen" Rt. 1992 s. 1469 (på s. 1471). De fleste overser denne problematikken, og mange unnlater å sondre mellom skadelidtes plikt før og etter at skaden har inntrådt. En god besvarelse bør etter min oppfatning være noe mer nyansert vedrørende forståelsen av nr. 2.
    Når det gjelder vurderingen av reduksjonens omfang, bør studentene få frem de forskjellige momentene i § 5-1 nr. 1 første pkt. i.f. Det sentrale er at både skadelidtes grad av skyld ("atferden")og hvilken andel av årsaksbildet som kan tilbakeføres til ham, har betydning. Det sistnevnte kan forankres i "og dens betydning for at skaden skjedde". I vurderingen må man på tilsvarende måte ta hensyn til skadevolders skyld og hvilket bidrag til skaden han står for, selv om det ikke uttrykkelig er nevnt i lovteksten, jfr. Nygaard s. 383 og Lødrup s. 321. Svært mange har problemer med å få klart frem vurderingstemaet her, til tross for at ordlyden gir god hjelp. I og med at dette er en helt sentral avveining i § 5-1, synes jeg det er grunn til å vektlegge kandidatenes presisjonsnivå på dette punktet.
    Lødrup nevner at det kan ha betydning for ansvarsfordelingen om skadevolder hefter på objektivt grunnlag, og det er positivt om kandidatene får frem denne nyansen. Det samme gjelder dersom man også kan si noe om betydningen av at skadelidte hefter på objektivt grunnlag.
    Lovtekstens "forholdene ellers" gir rettsanvenderen en vid adgang til skjønnsutøvelse og det er bra dersom kandidaten understreker nettopp dette. Spørsmålet om skadevolder har forsikringer eller burde hatt det vil her kunne være relevant, jfr. Ot.prp. nr. 75 (1983-84) s. 64. Nygaard holder åpent for at man også kan ta hensyn til om det er sosialt forsvarlig å avkorte, særlig hvor skadene er store, se s. 384. Noen rubriserer dette poenget under "omfanget av skaden", og dette må vel aksepteres, jfr. at Ryel (s. 237 flg.) har vært inne på dette. (Forfatteren konkluderer forøvrig med at "skadens omfang ikke er et selvstendig moment under § 5-1, se s. 239.)

En god besvarelse bør inneholde noen hovedtrekk vedrørende passiv identifikasjon, jfr. § 5-1 nr. 3. Dette emnet er tidligere gitt som halvdagsoppgave til eksamen (vår 1995), og det er således mulig å skrive en god del på dette punktet. I § 5-1 er passiv identifikasjon imidlertid bare ett av mange problemområder som bør tas opp, og studentene kan derfor behandle emnet tilsvarende overfladisk. Et sentralt poeng er at det er snevrere adgang til passiv identifikasjon ved personskader enn ved formuesskader. I forhold til passiv identifikasjon ved forsørgertap har justiskomiteen uttalt at dette som hovedregel ikke skal skje. De etterlattes krav skal "alminneligvis stå på egne ben", jfr. Ot.innst. nr. 92 1984-85 s. 6 annen spalte. Synspunktet ble fulgt opp i Rt. 1990 s. 829, jfr. Nygaards behandling av dette på s. 320.
    En del kandidater berører det vanskelige spørsmål om når skadelidtes ferd får den betydning at påstått skadevolder ikke blir ansvarlig. I noen tilfeller vil, skadelidtes forhold være så dominerende i bildet at det ikke blir plass for noen ansvarlig skadevolder, jfr. som eksempel situasjonen i brannslukkerapparatdommen, Rt. 1957 s. 985 og hengebrodommen Rt. 1964 s. 446. Denne situasjonen ligger strengt tatt utenfor § 5-1 idet det nettopp ikke vil bli tale om noen fordeling av ansvar i en slik situasjon. I praksis er det imidlertid en glidende overgang mellom den nevnte situasjonen og det forhold at erstatningen "faller bort" jfr. § 5-1 (jfr. på dette punkt Ryel s. 199). I tillegg gjelder problemet egentlig å fastlegge grensen for hvilket anvendelsesområde § 5- l. Jeg synes derfor det kan forsvares at denne problemstillingen tas opp. Dette vil bl. a. innebære en behandling av emnet "rolleforventning til skadelidne", jfr. læreboken, s. 304-305, jfr. også Ryels behandling på s. 198-204. En presis berøring av disse spørsmål bør honoreres. Behandlingen av dette emnet må likevel ikke gå på bekostning av oppgavens kjernestoff.
    Mange kandidater refererer imidlertid ukritisk dommer av denne typen (jfr. også Tirrannadommen Rt. 1970 s. 1154 og brannmanndommen Rt. 1988 s. 174), uten å presisere at de ikke direkte gjelder anvendelse av § 5-1. Dette røper etter mitt skjønn en noe sviktende oversikt. Mer akseptabelt er det dersom dommene brukes som illustrasjon av hvordan skadelidtes forhold kan få betydning, men også her er det spørsmål om kandidatens presisjon i håndteringen av stoffet.

Bedømmelse:

For karakteren laud må som utgangspunkt kreves at vesentlige deler av det ovenfornevnte er berørt. Det bør legges vekt på om kandidaten behandler stoffet med presisjon og om emnet plasseres riktig i forhold til øvrige erstatningsregler.
    Etter å ha rettet ca. 50 oppgaver, er det et relativt lite antall som ligger an til stryk. De fleste klarer å få noe ut av bestemmelsens ordlyd kombinert med alminnelig erstatningsrett. I vurderingen av om en kandidat bør strykes bør det etter mitt skjønn vektlegges om deler av bestemmelsen er grunnleggende misforstått.

Del 2

Oppgavens innhold:

Oppgavens emne er behandlet i lærebokens kap. 7, på s. 262-272. 1 tillegg vil Trygderettens kjennelse nr. 1007/83, som er inkludert i "tilrådd litteratur" ha spesiell interesse for oppgavens siste del. Kjennelsen er vedlagt denne veiledningen.
    Oppgaven faller naturlig i to deler, men det må anses som et pluss dersom kandidaten viser forståelse for lovens system ved å plassere vilkårene i forhold til hverandre.
    Det er etter min oppfatning mindre skjønnsomt å skrive utfyllende om andre rettsvilkår enn de oppgaveteksten oppgir. For begge delene må oppgavens form, med henvisning til bestemte vilkår i en større kontekst, tale mot at man drøfter innholdet av andre vilkår.

1)    "alene om omsorgen " jfr.§ 12-1

Innledningsvis bør rettsvilkåret plasseres i en sammenheng. Det kan eksempelvis nevnes at dette er et sentralt vilkår for å få ytelser etter kap. 12 . Oppgavens formulering inviterer til en tolkning av rettsvilkåret og oppgavens kjerne er dermed å få frem innholdet i vilkåret.

Non kandidater redegjør for hvilke "barn" omsorgen refererer seg til, jfr. § 12-1 første ledd, og hva det vil si å være "skilt eller separert", jfr. 12-1 første ledd jfr. annet ledd med forskrift. Dette må anses som perifert stoff som ikke kan gi full uttelling, jfr. det som er nevnt om avgrensning ovenfor.
    Mange skriver at formålet bak regelen er å gi stønad i en overgangsperiode til avhjelp av en vanskelig livssituasjon for personer som presumptivt er svakt stilt økonomisk. Dette må være greit ( - også om det knyttes til "lever sammen" som bortfallsregel, se prinsippkjennelsen, særlig s. 85).

Den av foreldrene som faktisk har barnet boende hos seg, anses i utgangspunktet for å være "alene om omsorgen". At vedkommende innleder et samboerforhold med en ny partner, en som ikke kan være far til barnet, er ikke diskvalifiserende. Det samme gjelder dersom barnets besteforeldre rent faktisk har en stor del av omsorgen for barnet. Det er den juridiske forsørgelsesplikt som er avgjørende i forhold til "alene om omsorgen", jfr. lærebokens s. 263. En modifikasjon her utgjør likevel den situasjon at den enslige forsørger reélt overlater hele omsorgen til andre. Det typiske eksempel er hvor alenemoren lar sine foreldre fullt og helt ta seg av barnet. Det kan nevnes at denne typen trygdesøkere ikke bør motta stønad, fordi dette vil ha karakter av misbruk av lovens ordning.
    Kravet om at trygdede har omsorgen "alene" er et selvstendig vilkår for å få stønad, men kan likevel ses i sammenheng med regler om bortfall av stønad. Grensen for når man mister status som alene om omsorgen vil ofte falle sammen med grensen for når man anses å "leve sammen rned" den andre av foreldrene, jfr. § 12-4. Det er fint om kandidaten får frem noe om denne sammenhengen, men den nærmere fremstilling av denne grensen må mest skjønnsomt henskytes til oppgavens andre del.
    Vilkåret "alene om omsorgen" må avgrenses mot den situasjon at den andre av foreldrene har en stor del av omsorgen for barnet. På dette punktet er regelen i § 12-1 første ledd presisert i § 12-1 fjerde ledd første punktum. Man er bare alene om omsorgen dersom man "varig har klart mer av den daglige omsorgen for barnet enn den andre av foreldrene". Dette må tolkes som et krav om at man har mer en halvpart av omsorgen, og helst slik at denne grensen overstiges med en viss margin, jfr. "klart". Men marginen trenger klarligvis ikke være så stor at den trygdede har 2/3 av omsorgen. Dette følger av at man i trygdepraksis har lagt til grunn at omsorg i forbindelse med samværordning som tilsvarer opp til 1/3 del av omsorgen ikke diskvalifiserer i forhold til "alene om omsorgen". Videre sier forarbeidene til bestemmelsen i § 12-1 fjerde ledd at denne praksis skulle liberaliseres. Om dette viser jeg til lærebokens s. 263-264.
    Et problem er hvordan man skal vurdere foreldre som deler omsorgen i forhold til "varig ... klart mer". Utgangspunktet er at ingen av foreldrene er "alene om omsorgen" i disse tilfellene. I rundskriv fra Rikstrygdeverket fremgår det likevel at foreldre som deler omsorgen slik at hver har den daglige omsorg i mer enn seks måneder kan få stønad. Dette gir et tolkningsbidrag til "varig".

2)    "lever sammen med" jfr. § 12-4

Bestemmelsen i § 12-4 annet ledd er en regel om at stønad etter kap. 12 faller bort dersom den ugifte forelder som har fått stønad fordi vedkommende er aleneforsørger, "lever sammen med" den annen forelder (eller med tidligere ektefelle som ikke er forelder til barnet). I en slik situasjon faller de hensyn som ligger bak stønaden bort, og det er derfor behov for en avgrensningsregel. Det valgte kriterium "lever sammen med", har imidlertid voldt en del problemer i praksis. En viktig årsak til dette ligger i de bevisproblemer trygdeetatene står overfor i disse tilfellene.
    Prøven i denne oppgaven består i å fremstille det ovenfor nevnte problemområdet. Dette vil dels innebære å anvende de forskjellige rettskildefaktorer som tolkningsmomenter for en presisering av innholdet i lovens regel.

Innledningsvis kan kandidatene med fordel skrive noe om hvor vilkåret er plassert i lovens system. Det kan være et poeng å nevne at "lever sammen med" er en del av en regel som medfører at stønaden faller bort. Dersom det ikke er gjort tidligere, kan det være nærliggende å få frem forholdet mellom regelen i oppgavedel 1 og den som nå skal behandles.
    Mange skriver imidlertid mye om hvilke personer den trygdede ikke kan "leve sammen med",  jfr. de forskjellige variantene i § 12-4 annet ledd, herunder bevisspørsmål knyttet til hvem som "ikke kan utelukkes å være faren", jfr. samme lovsted i.f. Oppgaven inviterer etter min oppfatning ikke til dette, og en omfattende redegjørelse for dette stoffet bør derfor ikke gi full uttelling.
    For tolkningen av rettsvilkåret er det naturlig å ta utgangspunkt i forskriften av 1980 som er vedlagt. Her skal man særlig merke seg § 1 annet ledd bokstav a) som fastsetter at partene som hovedregel anses å leve sammen selv om de bor i hver sin leilighet. Jeg henleder også oppmerksomheten på bokstav b) i samme bestemmelse som åpner for at partene kan anses å leve sammen selv om de - midlertidig - ikke bor sammen.
    Kandidatene bør også skrive noe om forholdet mellom "lever sammen med" og regelen i § 18-15 som trådte i kraft 1. januar 1994. Regelens hovedformål var å likestille visse typer samboerforhold med ekteskap i relasjon til trygdereglene. Som man vil se er lovteksten i § 18-15 inspirert av innholdet i forskriften, men det er likevel en liten forskjell, jfr. at lovtekstens unntak bare gjelder for boligblokk/leiegård med mer enn fire enheter, samtidig som "særlige grunner" fra forskriftens litra a) annet punktum er erstattet med et simpelt "kan". Det er diskutabelt om nyansen her innebærer noen realitetsforskjell, jfr. lærebokens s. 266-267. Her skal særlig nevnes at man i trygdepraksis har lagt til grunn at forskriftens uttrykk "boligblokk/leiegård" innebærer et krav om nettopp fire boenheter eller mer.
    Mye tyder på at § 18-15 ikke får anvendelse for aleneforsørgere, og at man bør løse problemene knyttet til "lever sammen" i kap. 12 ut fra regelen i § 12-4 med tilhørende forskrifter. Jeg viser til at forarbeidene til § 18-15 sier at regelen ikke vil få betydning for enslige forsørgere, at hverken § 12-4 eller forskriften ble endret ved lovvedtagelsen, og at rettspraksis ikke har trukket inn § 18-15 i relasjon til kap. 12 (se Gulatings dom i sak 530/94, vedlagt).
    Om kandidatene lar § 18-15 få direkte anvendelse på vårt problem, bør dette likevel ikke vurderes for strengt. Jeg viser til at det ikke fremgår klart av læreboken at regelen neppe har direkte betydning for tolkningen av § 12-4 annet ledd, jfr. særlig henvisningene til bestemmelsen på s. 271. Dyktige kandidater kan uansett få frem juridiske poenger her. Et særlig interessant punkt er at en eventuell anvendelse av § 18-15 vil medføre at det ikke består noe lex-superior-problem i forholdet mellom § 12-4 og forskriften (se nedenfor).

Forøvrig kan tolkningsproblemene drøftes med utgangspunkt i, de i læreboken omhandlede kjennelser som har falt i trygderetten. Helt sentral i så måte er trygderettens kjennelse nr. 1007/83, en prinsippkjennelse som drøfter nettopp oppgavens spørsmål ut fra en grundig analyse av rettskildefaktorene. Det er etter mitt skjønn positivt dersom kandidatene bruker stoffet fra kjennelsen til å gjennomføre en selvstendig drøftelse av hvordan rettsvilkåret skal tolkes. Jeg viser her til den velskrevne kjennelsen som bl.a. inneholder redegjørelser for formålbetraktninger (s. 84-94), uttalelser i forarbeidene (s. 81-84) og anvendelse av reelle hensyn, se særlig om samfunnsøkonomiske hensyn (s. 96-98).
    I kjennelsen tok man blant annet avstand fra en tidligere praksis hvor man avgjorde "lever sammen" - spørsmålet ut fra en helhetsvurdering (s. 94-96). Det ble videre lagt til grunn at man for spørsmålet om ytelser skulle falle bort, måtte legge vekt på foreldrenes botilknytning. Hvis tilknytningen til den andre forelders bolig er like stor som til annen bolig, vil dette kvalifisere for "lever sammen Man kan i denne forbindelse legge vekt på hvor mange personlige eiendeler den ene forelder har iden annens bolig. Men dersom botilknytningen er mindre enn dette, kan "lever sammen" likevel være tilfredsstilt dersom det er nær personlige tilknytning mellom partene jfr. s. 103 og s. 109-110. Det konkrete resultat i saken var at barnefaren i saken ble ansett for ikke å ha nær nok tilknytning til morens bolig, samtidig som den personlige tilknytning heller ikke var tilstrekkelig (s. 109-110).
    Det er naturlig å nevne prinsippkjennelsens behandling av forskriftene, jfr. uttalelsene på s. 105-106. Dette kan eventuelt også gjøres under behandlingen av forskriftene. Poenget i denne forbindelse er å få frem at innholdet i forskriften i hvert fall beveger seg på kanten av hva lovbestemmelsen gir hjemmel for. Mange vil hevde at det å bo i hver sin leilighet i samme boligblokk/leiegård faller utenfor en alminnelig språklig forståelse av "lever sammen med" Det er et pluss dersom kandidatene får frem at det kan være et lex superior-problem på dette punktet, jfr. synspunktene i prinsippkjennelsen om forskriftenes "lovmessighet"(s. 105).
    I drøftelsen av dette problemet kan kandidatene trekke inn Gulating lagmannsretts dom i sak 530/94 (Dissens 2-1). Dommen er nevnt på forelesning og manuduksjon, men ikke i læreboken, og dette bør det på vanlig måte tas hensyn til.

Dommen gjaldt enslig forsørger som bodde i egen leilighet i tomannsbolig hvor tidligere ektefelle og far til barnet bodde i den andre leiligheten. Lagmannsrettens flertall gav trygdede medhold i krav om stønad under henvisning til at lovens ord ikke rakk like langt som forskriftenes ordlyd. Mindretallet bygget på forskriftens ordlyd og at "lever sammen" hadde hatt et entydig innhold i langt tid. I denne forbindelse ble § 18-15 trukket inn som støtteargument. (Dommen er tilsendt sensorene.)

Av øvrig praksis fra trygderetten kan særlig nevnes sak nr. 2111/83 (lærebok s. 270 og omtalen på s. 27l). I denne saken bodde de to foreldrene i hver sin leilighet i samme hus, og ikke en leiegård/boligblokk. Slik skulle forskriftens § I annet ledd litra a) første punktum medføre at trygdede mistet stønad, og unntaksregelen i annet punktum være uaktuell. Trygderetten kom likevel til at trygdede skulle beholde stønaden, selv om forskriftene ikke direkte ble satt til side.
    Trygderetten har også etter 1983 hatt oppe flere tilfeller hvor foreldrene bor i samme leiegård eller boligblokk, men ikke i samme leilighet. Forskriftene tilsier at slike tilfeller skal kvalifisere for "lever sammen", jfr. § 1 annet ledd a) første punktum. Trygderetten har likevel gitt trygdede medhold fordi det ikke har vært tvil om at partene ikke levde sammen, slik at unntaksbestemmelsen i samme bestemmelses annet punktum kommer til anvendelse. Se om dette i læreboken s. 271.

I Rikstrygdeverkets rundskriv har det etter prinsippkjennelsen vært lagt til grunn at forskriftene ikke er uttømmende, slik at annen særlig personlig tilknytning utover det som er nevnt i forskriftene kan kvalifisere for "lever sammen". Det er i teorien antatt at dette er forsvarlig fordi prinsippkjennelsen ikke er helt konsistent vedrørende dette spørsmålet, se læreboken s. 272.

Spørsmålet om forskriftene gir en uttømmende regulering har også en annen side: Det kan tenkes tilfeller hvor forskriften dekker situasjonen, men hvor ytelsen likevel ikke faller bort ut fra en oppfatning om at den overordnede bestemmelse "lever sammen" ikke er oppfylt. Dette kan særlig være aktuelt hvor foreldrene bor hver for seg i en bygning med færre enn fire boenheter. Her vil vilkårene for bortfall av stønad etter forskriftene være oppfylt, samtidig som det likevel kan være klart at foreldrene ikke rent faktisk ikke lever sammen, selv etter en vid tolkning av begrepet. Et eksempel er hvor den forelder som ikke har barnet, bor sammen med en annen ("ny") partner (jfr. tilfellene i kjennelse 2111/83 og dommen fra Gulating lagmannsrett). Å komme til et slikt resultat må etter mitt skjønn være rettslig akseptabelt. Det må honoreres dersom kandidatene presist klarer å formulere dette synspunktet, men få har vært inne på det så langt.

Spørsmålet om forskriftene er uttømmende eller ikke, bør kanskje ikke ha så stor betydning. I grensetilfeller hvor det er problematisk å komme til at forskriftene er oppfylt, vil det være hjemmel for å utelukke stønad ved å hevde at vilkåret "alene om omsorgen" ikke er oppfylt, jfr. synspunktet i læreboken s. 272. Hvis kandidaten får dette klart frem, har hun samtidig sagt noe om forholdet mellom de to vilkår oppgaven omhandler, og dette må honoreres.
    Regelen i forslaget til ny folketrygdlov (Ot.prp nr. 29 1995-96 § 15-5) kan nevnes. Etter mitt skjønn bør det imidlertid ikke gjøres mye ut av et slikt forslag, som ennå ikke er gjeldende rett. I den grad man går inn på den nye ordlyden, er det et poeng at det nye forslaget ikke tar sikte på realitetsendringen, men på en presisering og klargjøring av det som nå er gjeldende rett. Av denne grunn kan det hevdes at den nye lovteksten har relevans for fremstillingen av gjeldende rett pr. i dag.

Bedømmelse:

Oppgaven kan synes enkel, men for del 2 kan det by på en viss utfordring å anvende de forskjellige rettskildefaktorene med forstand. Jeg nevner særlig at det rent fremstillingsteknisk kan være vanskelig å få frem forholdet mellom "lever sammen med", forskriften og § 18-15, samtidig som det skal redegjøres for prinsippkjennelsen. Dersom kandidatene klarer å gi en fremstilling hvor de ulike tolkningsargumenter blir presentert i en sammenhengende drøftelse, må dette premieres. I tråd med dette bør det honoreres dersom kandidatene klarer å bruke de enkelte rettskildefaktorer til å produsere rettslige argumenter, med angivelse av retning og vekt.
    En ryddig fremstilling som anvender de viktigste rettskildefaktorene fornuftig bør kunne kvalifisere for laud, selv om den ikke har så veldig stor dybde. Jeg viser til den knappe tid som er til rådighet.

Dersom kandidaten ikke klarer å plassere emnet og å fremstille hovedlinjene i problemområdet i del 2, vil hun ligge an til stryk. Manglende kjennskap til prinsippkjennelsen kan være en indikasjon på en slik kvalifisert svikt i oversikten over emnet.

Sist oppdatert 02. august 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.