UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Vårsemesteret 1998
Teoretisk oppgave nr. 1

Teorioppgave – våren 1998 (studieordning av 1984)

Reglene i bilansvarsloven av 3. februar 1961 (bal.) dekkes av annet punktum i eksamenskravet. Her forlanges det følgelig en lavere grad av detaljkunnskap enn i forhold til de alminnelige reglene. Dette samsvarer med oppgavens formulering; det skai gis en "oversikt".
    Bilansvar er behandlet i anbefalt litteratur av Nygaard, Skade og ansvar s. 287-302. Regress- og medvirkningsbestemmelsene i bal. behandles i samme verk, hhv. på side 408-410 og 384-388, i tilknytning til den generelle fremstilling av disse emnene
    Etter 1984-ordningen behandles utmålingsreglene i deta1j på. 1. avdeling, mens reglene om ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng vektlegges på 2. avd, jfr. formuleringen av eksamenskravet. Ordlyden i eksamenskravene avgrenser dog ikke mot bestemmelser som knytter seg til dekning av skaden i videre forstand, f. eks. begrensninger i dekningsfeltet.
    Det kreves generelt "kjennskap" til lovregulert ansvar på 2. avd. 1984-ordningen, noe som også må omfatte kjennskap til eventuelle lovregler om risikofelt og dekningsfelt. Særreglene i bal. om risiko- og dekningsfelt i forhold til forsikringsselskapet (f. eks. kap. II. § 5 "skade som ikkje kan krevjast bøtt") behandles også fyldig i anbefalt litteratur, se Nygaard i Skade og ansvar, s. 289. Det kan følgelig forventes at kandidatene - i alle fall i oversiktsform - skal kunne gjøre rede for denne problemstillingen.
    Det har vært forelest i erstatningsrett høsten 1997 med basis i eksamenskravene for 2. avd 1984-ordningen. Der har også vært avholdt manuduksjoner i erstatningsrett våren 1998.

2) Avgrensning

Avgrensning mot rene utmålingsregler vil kunne være naturlig. Der er uansett ikke så mye å ta fatt i mht. dette. Utmålingsreglene er stort sett de samme i bilansvarsloven som etter alminnelige regler, se dog § 9. lovens virkefelt og bestemmelsene om avgrensning av tapet hører mett i fremstillingen, se ovenfor.
    Det blir noe snevert når kandidater kun tar utgangspunkt i de mest sentrale bestemmelser om ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng. Selv om dette er sentrale spørsmål som vel kan gi grunnlag for en fyldig fremstilling, vil andre problemstillinger f. eks. medvirkning og regress - høre naturlig med i en "oversikt". Sistnevnte er også egnet til å illustrere lovens system.
    Enkelte kandidater forstår "alminnelige regler" i oppgaveteksten slik at de bare sammenlikner ansvarsbestemmelsene i bal. med culparegelen. Dette blir for snevert; ulovfestet objektivt ansvar er f eks, også en del av det "alminnelige" regelverk. Dette kan med fordel trekkes inn i sammenlikningen.
    Kandidaten kan likevel få frem på annet vis at den objektive ansvarformen i bal. er vesensforskjellig fra f. eks. det objektive ansvaret for farlig bedrift, og i så fall bør det ikke trekkes vesentlig for at "alminnelig" objektivt ansvar ikke er trukket inn i sammenligningen.
    Om forståelsen av begrepet "alminnelige regler" slik det forekommer i loven, se for øvrig også Nygaard, Skade og ansvar s. 301.

3) Strukturering av stoffet

Det kan selvsagt ikke gis noen patentoppskrift på en god disposisjon. En del kandidater vil innleder med en historisk redegjørelse for utviklingen av det objektive bilansvaret. Dersom dette gjøres på en slik måte at historien belyser de grunnleggende hensyn bak dagens regelverk, bør det honoreres.
    En del kandidater gir en generell redegjørelse for de legislative grunner forholdsvis tidlig i besvarelsen. En god behandling av særlige hensyn bak reglene om bilansvaret, eventuelt boldt opp mot hensyn bak de alminnelige regler, bør gi pluss. Tilsvarende vil tynn (eller ikke­eksisterende) behandling av hensyn være temmelig uforenelig med en god karakter.
    Noen kandidater tar opp de viktigste grunnprinsippene i bal. i innledningen, og gjøre rede for opplegget videre med utgangspunkt i disse. Jeg tenker da først og fremst på ordningen med obligatorisk forsikring, objektivt ansvar for selskapet, og avgrensninger i risiko- og dekningsfelt.
    Når dette gjøres på en klar og konsis måte, gir et slikt utgangspunkt et meget godt grunnlag for den videre fremstilling. Særlig gjelder dette når hovedprinsippene settes i sammenheng med legislative hensyn, og kandidatene unngår dobbeltbehandling.
    Erfaringsmessig har mange kandidater problemer med å disponere sammenlikningsoppgaver. En del kandidater gir en samlet fremstilling av reglene i bal, med en separat "sammenlikningsdel" i forhold til alminnelige regler. Dette får lett preg av lovreferat, og nivået på analysen i sammenlikningen blir skadelidende.
    Systematisering i et "fugleperspektiv", ut i fra grunnvilkår/prinsipper for erstatning utenfor kontrakt, kan gi et godt grunnlag for en grundig behandling av forskjellene. Eksempelvis vil man først kunne behandle ansvarsgrunnlag iht. reglene og gå rett videre på sammenlikning med vanlige regler om ansvarsgrunnlag, deretter årsakssammenheng, regress osv. Dette gir mulighet for en systematisk analyse av forskjellene på hvert enkelt punkt.
    I noen tilfeller blir likevel en slik behandling uheldig, fordi kandidatene først og fremst gjør omfattende rede for de generelle prinsippene uten å behandle det konkrete innhold av hovedlinjene i bal. kap. I og II i særlig grad. Dette går særlig ut over de sentrale bestemmelsene som ikke har sitt motstykke i alminnelige regler.
    Andre disposisjoner enn de ovennevnte vil selvsagt kunne gi et fullgodt produkt. Eksempelvis kan man tenke seg en strukturering ut i fra lovens system, de forskjellige partsrelasjonene, osv. Det viktigste er at der overhodet er struktur i behandlingen, og at denne er noenlunde egnet som ramme for fremstillingen.

4) Nærmere om emnet

a) Hovedprinsipper

Det sentrale trekket ved regelverket er at loven oppstiller en obligatorisk forsikringsordning for skade som motorvogner gjør, jfr. § 15. Ordningen er kopiert i lov om yrkesskadeforsikring og i forhold til legemiddelansvar. Utgangspunktet for ansvar etter bal. er begrensningen av risikofeltet/lovens virkeområde i § 1 jfr. §§ 2 og 3.
    Preget av forsikringsordning er i stor grad bestemmende for utformingen av reglene. Det direkte objektive ansvaret for forsikringsselskapet (§ 4) er vesensforskjellig fra andre bestemmelser om objektivt ansvar. Ansvar for farlig bedrift gjelder f eks. eier/utøver, ikke en tredjemann. Arbeidsgiveransvaret retter seg på sett og vis mot en slags "tredjemann", men forutsetter culpa.
    Loven oppstiller en ansvarsfigur der objektivt ansvar for forsikringsselskapet korresponderer med begrensninger i dekningsfeltet (§§ 5,6,8). For skadevolder er der alminnelig culpaansvar, men som hovedregel ingen særregler om begrensninger av dekningsfeltet. Dette kan ligne noe på systemet med kontrollansvar og culpaansvar i kontrakt, se f. eks. kjl. 1988 § 40 jfr. § 67. 
    Begrensningene av dekningsfeltet i kap. II har sammenheng med at en tvungen forsikringsordning ikke bør gå lenger enn det nødvendige. Pulveriseringshensynet og hensynet til skadelidtes dekningsmuligheter nødvendiggjør jo ikke en kaskoordning.

b) "Skade som motorvogn gjer"

Etter § 1 er loven begrenset til "skade som motorvogn gjer på folk eller eige". Ren formuesskade omfattes ikke. Dette representerer en forskjell i forhold til vanlige erstatningsregler. ''Skade" må muligens oppfattes noe snevrere enn etter alminnelige regler, slik at f. eks, alminnelig veislitasje ikke dekkes.
    Bestemmelsen er såpass sentral at kandidatene bør analysere begrepet "..motorvogn gjer..". "steinblokkdommen" Rt. 1984 s. 878 inneholder uttalelser om hva som ligger i dette kravet; motorvognen må "..på en eller annen måte utgjøre et virkende element i årsaksforløpet. ".
    I " lastelemdommen", Rt. 1986 s. 1263 viser retten til uttalelser i forarbeidene om aktivitet, særlig "den risiko som er knyttet til motorvognens fart, tyngde, lettbevegelighet, motor,  signaler og teknisk utstyr for øvrig.. ". Nygaard behandler disse dommene og begrepet for øvrig på s. 292-293 og argumenterer for at det må være bruken av vognen som står i fokus, og at det avgjørende må være om skaden er utslag av vognens funksjon som transportmiddel.
    Bestemmelsen i § 2a er behandlet av Høyesterett i "takstoldommen", Rt. 1984 s. 1023. En gårdbruker hadde fått tilkjørt takstoler to uker før skadetilfellet, og brukte en leid kranbil til montering. Han ble skadd under monteringen. Oppheising av takstoler ved hjelp av kranbilen var ikke en trafikksituasjon, deg forsikringsselskapet ble frifunnet. Rt. 1965 .s. 451 gir også anvisning på grensen.

c) Begrensning av forsikringsselskapets ansvar

Kap II avgrenser rekkevidden av forsikringsselskapetansvar. For det første er der begrensninger i forhold til hvilken skade forsikringsselskapet hefter for overfor skadelidte, både mht. bestemte formuesgoder (§ 5) og visse typer erstatning (§ 6). Hovedprinsippet mht begrensningene i § 5, eventuelt § 10, bør behandles. Dette er bestemmelser som har nær sammenheng med ordningens karakter av obligatorisk forsikring.
    Når det gjelder § 6 bør kandidatene få klart frem at oppreisning ikke kan kreves dekket av forsikringsselskapet. Dette representerer tilsynelatende en klar forskjell i forhold til vanlige regler. Reelt sett er dog bestemmelsen i samsvar med alminnelige prinsipper (Det må vel sies å være et "alminnelig" prinsipp at oppreisning ikke gis uten skyld..). Når det gjelder utmålingen for øvrig, vil denne gå etter alminnelige regler, jfr. dog § 9.

d) Medvirkning (§ 7) og kollisjon (§ 8)

Medvirkningsbestemmelsene i §§ 7 og 8 i.f. behandles i Skade og ansvar s. 384-388. Begrepet "Berre lite til last" mht. uaktsomhet i § 7, 1. ledd utelukker ansvarsfordeling ved "..uskyldig og dagligdags.." uaktsomhet (forarbeidenes formulering). Dette innebærer en forskjell i forhold tit skl § 5-1.
    For øvrig gir resten av § 7 gode muligheter for interessante analyser av reelle hensyn bak regelverket. Kandidater som får frem at medvirkningsbestemmelsen jevnlig vil være aktuell ved eventuell dekning av skade på sjåfør etc. i det sikrede kjøretøyet, bør honoreres.
    Bestemmelsen i § 8 gir regler for kollisjonsskader. Regelen i § 8 er så vidt sentral at en redegjørelse for hovedprinsippene vil kunne være på sin plass, eventuelt som et eksempel på unntak i forhold til det objektive ansvaret etter § 4, se § 8 a).
    Kandidater som får frem "dobbeltkravsprinsippet" og sammenhengen med bestemmelsene i § 5 på klar og solid måte, bør honoreres kraftig. Dette gjelder særlig dersom lovens system og sammenhengen i regelverket presenteres på en klar måte. Dessverre er der et fåtall kandidater som får til dette, eller som viser noen grad av forståelse for regelverket på dette punktet.

e) Ansvar før skadevolder

Kap III gir nærmere regler om ansvaret for eier/bruker etter vanlige erstatningsregler. I utgangspunktet er kap. III begrenset til "skade som går inn under lova her", jfr. § 11, 1. ledd. Vanlige skadebotregler vil ligge til grunn, og der blir i utgangspunktet liten forskjell mellom det personlige ansvar innenfor og utenfor bal.
    Det viktigste poenget her blir at hele personkretsen etter § 11, 1. ledd vil ryte godt av forsikringen etter kap. II som en ansvarsforsikring, jfr. § 11, 3. ledd, så lenge man er innenfor loven etter § 1. Når det gjelder regress er der regler som avviker noe fra de alminnelige, se § 12 og 13.

5) Nærmere om bedømmelsen

Det må foretas en vurdering basert på helhetsinntrykket av besvarelsen. Det nedenstående er følgelig kun ment som et utgangspunkt. Graden av systemstruktur og nivået på analysen/drøftelsene er selvsagt av sentral betydning for vurderingen. Det samme gjelder presisjon og klarhet i fremstillingen.
    Det spørres etter en "oversikt". Følgelig bør det ikke kreves detaljer å gi god uttelling. Et detaljnivå som går ut over perspektivet, slik at hovedlinjene ikke kommer klart frem, må snarere trekke ned. Detaljer seg illustrerer hovedprinsippene - og dermed bidrar til oversikten - må selvsagt gi pluss.
    Kjennskap til og fornuftig bruk av sentral rettspraksis og forarbeider bør honoreres. Rettskilder som er angitt for upresist til å la seg identifisere, eller uten at kandidaten får frem det prinsipielle innhold, har dog ingen selvstendig verdi.
    Kandidatene bør få frem hovedlinjene i systemet i bilansvarsloven. Her tenker jeg særlig på (1) prinsippet om obligatorisk forsikring, (2) begrensningen til "skade som motorvogn gjer", (3) reglene om ansvarsgrunnlag for skadevolder og forsikringsselskap samt (4) hovedprinsippene når det gjelder avgrensninger av dekningsfeltet, jfr. pkt. 5 ovenfor. Dette er så sentrale områder at hovedreglene i utgangspunktet bør være forstått og noenlunde klart fremstilt for at besvarelsen skal kunne passere.
    En del kandidater nøyer seg med å referere innholdet i sentrale bestemmelser i bal. og gjengir de alminnelige hovedregler. Om lovreglene ikke underkastes noen form for analyse/ drøftelse, slik at behandlingen blir ren gjengivelse av sentrale regler, må dette trekke kraftig ned. Dersom sammenlikningen i tillegg er knapp og/eller mangelfull, vil besvarelsen etter min oppfatning være i faresonen.
    Alminnelig gode kandidater vil kunne gjøre greit rede for de viktigste legislative hensyn bak bilansvarsloven, hovedreglene om lovens virkeområde og at reglene allerede i utgangspunktet fraviker fra det alminnelige, ved at det dreier seg om en tvungen forsikringsordning.
    De vil få frem hovedlinjene om ansvarsgrunnlag og avgrensninger for forsikringsselskapet og skadevolder, og forholde dette til culpaansvaret etter skl. En del kandidater vil forhåpentligvis også ta opp sammenligningen i forhold til alminnelige regler om objektivt ansvar, jfr. ovenfor. Fornuftig behandling av dette bør gi klart pluss.
    Kandidater som fokuserer på lovens system mht. forholdet mellom skadevolders ansvar etter § 11 og forsikringsselskapets ansvar etter §§ 4-10, og gir en fornuftig fremstilling av dette, bør honoreres kraftig. Dette gjelder særlig dersom de får frem sammenhengen mellom kap. II og III samt bestemmelsene om regress i § 12, og forholder dette til vanlige regressregler.
    De kandidater som viser forståelse for forholdet mellom § 5 og § 8 og dobbeltkravsprinsippet bør få god uttelling for dette, jfr. ovenfor. Dette er en forholdsvis viktig problemstilling, men forbausende få kandidater viser noen grad av innsikt i denne sammenhengen.
    Oppgaven gir gode kandidater klare muligheter for å vise hva de kan. Sammenligningen inviterer nærmest til å redegjøre for begrunnelsen for forskjellene. En del kandidater trekke linjer fra de generelle betraktninger om legislative hensyn bak regelverkene, til utformingen av de konkrete regler. En god analyse i så måte bør gi grunnlag for et kraftig løft, så fremt den øvrige behandling er solid.

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Vårsemesteret 1998
Teoretisk oppgave nr. 2

Teorioppgave – våren 1998 (studieordning av 1984)

Her vil kandidatene spesielt finne stoff i Tamm, annen del, spesielt s. 233 fig. Det er tilgivelig begrense fremstillingen av stoff før bolognaskolen, da tiden før høymiddelalderen utgjør en gangske komplisert materie. Tamms bok er sendt til sensorene, og jeg begrenser derfor det stoffet som settes inn i sensorveiledningen derfra. Anners' bok inneholder en god del kontekst, og kan bidra til å sette perspektiv på studeringen.

Husk at det i hovedsak er Tamms bok kandidatene har lest, slik at kunnskapsforventningene justeres deretter. I denne sensorveiledningen er det tatt med illustrerende stoff som alle kandidatene ikke nødvendigvis kjenner til, men som enkelte kandidater nok vil ta med.

Oppgaven er omfattende, og det vil være mye opp til kandidatens kreativitet og kunnskap hvilke deler av pensum som trekkes inn. Den gode kandidat vil kunne finne stoff i alle deler av litteraturen og forelesningsnotatene som omhandler middelalderen.

Hvordan vurdere en rettshistoriebesvarelse?

Før jeg går løs på selve innholdet i oppgaven, vil jeg ta for meg det generelle ved å skrive en oppgave i rettshistorie. Det må være et mål at våre studenter først og fremst lærer seg å se sammenhengene i rettshistorien. Det er ikke galt at en kandidat våger å komme med nye hypoteser om sammenhenger i historien under eksamen, snarere tvert imot. En rettshistorieeksamen skal ikke være en dag hvor man reproduserer pugget faktum, derimot en dag hvor man beskriver hovedlinjer og forklarer sammenhenger og den juridisk-samfunnsmessige kontekst ut fra den kunnskapen man har. Man kan gjerne lære noe nytt under selve eksamen. Hvis kandidaten kan fremstille oppgaven selvstendig, vise at han har forstått hvorfor retten var slik og slik ut fra datidens samfunnsmessige og historiske kontekst, og vise at han forstår at våre forgjengere tenkte på en annen måte enn oss; da er det bedre enn å liste opp aldri så mange tall. Det er bedre at kandidaten trår litt feil her og der i et forsøk på å forstå, enn at han gjengir et par historiske fakta korrekt uten forståelse eller analyse.
    Under den aktuelle eksamen utgjør rettshistorieoppgaven en av tre dager. Faget rettshistorie er et av fem fag til andre avdeling etter studieordningen av 1984. Dette betyr at rettshistoriefaget ikke er et "bifag. Den foreliggende oppgave er sentral og omfattende. Dersom kandidaten ikke har studert rettshistorie, er vurderingen den samme som om kandidaten ikke har studert erstatning foran en heldags eksamen i erstatningsrett. Min vurdering er at bedømmelsen av denne oppgaven skal gå ut fra de samme standarder som man dømmer andre fag etter. Når Det juridiske fakultet har satt opp en studieplan, har vi som sensorer ikke kompetanse til å være "snille" med bedømmelsen fordi rettshistorie ikke er et rettsdogmatisk fag. Jeg tilføyer at kandidatene ved andre avelings, eksamen har god erfaring med ikke-dogmatiske fag gjennom studier av rettssosiologi på første avdeling og filosofihistorie under examen philosophicum.

Hva bør være med?

På samme måte som en kandidat under en oppgave i trygderett gjerne kan benytte kunnskap fra andre juridiske disipliner, kan en kandidat som skriver rettshistorie med fordel dra inn almen kunnskap om historie. Oppgaven er omfattende, men på den annen side har kandidatene en hel eksamensdag, slik at det ikke skulle være nødvendig å utelate vesentlige emner på grunn av tidsnød.

Oppgaveteksten kan være litt uklar: Selve spørsmålet er

• hva som ligger i betegnelsen "universelle" og
• gjør greie for likheter og forskjeller i utbredelsen av de to rettssystemene...

Dette begrenser oppgaven til å beskrive hva som menes med "universelle" samt gjøre greie for "utbredelsen". Det kan imidlertid være vanskelig - spesielt for den kunnskapsrike kandidat - å beskrive uten å gå tildels grundig inn de respektive disiplinenes system og idé. Videre kan det være tvilsomt hva som ligger i "utbredelse". Her kan det trekkes inn geografiske, materielle, sosiale, klasserelaterte, funksjonelle, institusjonelle og politiske beskrivelser, og kandidaten må stå relativt fritt. Romerrettsresepsjonen er en enorm materie, like så den kanoniske rettens utbredelse. Imidlertid er en rent geografisk beskrivelse naturlig nok ikke under noen omstendighet tilfredsstillende.
    I oppgaven er det gitt overskriften "Middelalderens universelle rettsystemer". Denne overskriften er betydelig videre enn oppgaven, og kan kanskje lede enkelte kandidater til å gi oppgaven et for vidt omfang. Etter min mening får en heller se gjennom fingrene med dette, dersom kandidaten også svarer tilfredsstillende på selve oppgaven. En kandidat med god oppgaveteknikk vil nettopp ofte bruke overskrifter for å disponere og legge opp besvarelsen, og det er ingen mening i at en utydelighet i oppgaven skal slå ut som en slags "felle" for kandidaten.
    Som nevnt bør kandidater som legger oppgaven litt vidt fordi de har problemer med å besvare oppgaven uten å trekke inn konteksten rundt, ikke straffes. Derimot kan man ikke redde seg ved å skrive om noe annet enn oppgaven fordi en ikke har oversikt over stoffet, eller vide ut oppgaven fordi man ikke klarer å svare tilfredsstillende ut fra det man vet.

Hvordan strukturere en rettshistoriebesvarelse?

Rettshistorie er et noe annerledes fag enn de rettsdogmatiske fagene som ellers studeres på andre avdeling, og måten å legge opp oppgaven på blir derfor også noe annerledes. Oppgaven bør være ryddig og klar, disponert slik at fremstillingen av stoffet blir best mulig strukturert. Det absolutt motsatte av en godt strukturert besvarelse, er det som ofte blir karakterisert som "norsk stil", mer respektfullt i forhold til artianerne: en "alt-det-jeg-vet-om-rettshistorie" besvarelse uten indre logisk sammenheng eller kritisk utvelgelse av relevant stoff.
    Det kan gjerne hende at enkelte kandidater lar seg fange av en tillært "standarddisposisjon" av en teorioppgave, og forsøker å meisle inn en struktur å la innledning, historie, legislative hensyn, hoveddel, vurdering og avslutning. Dette vil sjelden fungere i rettshistorie, av naturlige grunner. Det viktigste er at kandidaten evner å innlede, dele opp besvarelsen logisk med en indre sammenheng, samt konkludere på en noenlunde elegant og hensiktsmessig måte. Det er også viktig at kandidaten ikke glemmer oppgaven, og i stedet ender i en generell disponering av middelalderen. En utlegning om romerrettens eller den kanoniske rettens materielle regler er ikke skjønnsomt, derimot kan materielle regler med fordel brukes til å illustrere oppgaven. For eksempel kan det være nyttig å beskrive utbredelsen ved å vise til hvilke regler som ble praktisert og begrunne hvorfor akkurat disse reglene ble tatt opp igjen. Det kan tenkes at enkelte kandidater anvender puggede standarddisposisjoner for oppgaver som "Romerrettsresepsjonen" eller lignende. Det vil neppe slå heldig ut, dersom kandidaten ikke disponerer etter eget hode vil det være vanskelig å skrive en elegant besvarelse av den aktuelle oppgaven.
    Hva angår begrunnelser og eksempler, gjelder det samme i denne oppgaven som i en hvilken som helst juridisk oppgave: Det å få fortalt hva som skjedde uten å få forklart hvorfor gjennom begrunnelser og sammenhenger, illustrert med eksempler, gir ikke toppkarakter.

De viktigste poengene

Etter min mening er en "sjekkliste" av hva kandidaten har med lite hensiktsmessig i denne sensorvelledningen. Den aktuelle oppgaven kan legges opp på mange forskjellige måter, og avgrensingen blir mye opp til kandidaten. Det samme gjelder hva som brukes til å illustrere de generelle linjer kandidaten drar opp, og de sammenhenger han identifiserer. Det som kjennetegner en god besvarelse er forståelse, systematikk, evne til å sette retten i sammenheng med den historiske konteksten, koherens i oppgaven og selvsagt kunnskap.

De følgende punktene er eksempler på hva kandidaten kan ha med:

• UNIVERSELLE: Hva ligger i betegnelsen "universelle"? Hvorfor et slikt universalitetsprinsipp? Det viktigste her er at kandidatet ser å sammenholde de universelle rettssystemers fremgang med den åndelige, handelsmessige og politiske utviklingen i Europa. Selv en kandidat som ikke har lest noe særlig om emnet, bør være i stand til å skape noe om dette.
• KONTEKST: Europas nedgangstider etter vestromerrikets fall, hvor kirken og føydalherrer skapte ordnede samfunnsforhold igjen.
• En sterk styring lettes funksjonelt og legitimitetsmessig av et universelt gyldighetskrav.
• Oppblomstringen av handelen utover 1000-tallet. Handelsveier. Konsekvenser for retten. Hvordan stilte byene seg til det universelle aspektet ved romerrett og kanonisk rett
• FORHISTORIE: Romerretten var i vesteuropa frem til 1100-tallet i nedgang i utbredelse og vulgarisering i innhold, mens den bestod i østromerriket.
• Kandidaten kan som bakgrunn beskrive situasjonen etter Vestromerrikets fall, nemlig den personalitetsprinsippstyrte blanding av rettsregler i Europa, og Bervarium Alaricianums redusering av Codex Theodosianus gjennomslagskraft.
• INNFLYTELSEN: Intellektuell inspirasjon, for eksempel Romerrettens betydning for eiendomsbegrepet og det at romerretten gjorde at prosessen ble en egen disiplin.
• STAT: Rornerretten. passet godt med de samfunn hvor sentralmakten var sterk
• UTBREDELSE PÅ HVILKEN MÅTE? Romerretten er ikke en "fremmed rett" som kommer inn for å ta over for landenes nasjonale rettssystemer. Romerretten er utdannede jurister som anvender en ny og avansert juridisk metode. Det er ikke nødvendigvis en motsetning mellom romerrett og nasjonal rett - tvert i mot ser vi at romerretten eksisterer i harmoni med den nasjonale retten, og forbedrer anvendelsen av denne metodemessig.
      Spesielt viktig er det at vi får utdannede jurister som tar seg av rettspleien. I Norden var disse få, og i England hadde man en egen jurist"utdanning", men ettersom de romerrettsutdannede juristene far maktposisjoner, kommer romerretten inn på alle områder - i større eller mindre grad.
• Kandidaten må nevne Justinians lovsamlings gjennomslag i Europa etter at studiet av den begynte i Il 50, og helst at denne retten hadde være kjent i Italia gjennom Epitome Juliani fra Bysants. Det er ikke nødvendig å gå inn i en lang utlegning om romerrettsstudiet i selve Bologna, dersom dette blir en stor del av oppgaven må det trekke ned. Med det er viktig å vite' at Bologna tiltrakk seg studenter, og disse spredte romerretten og den kanoniske rettens, og rettsstudienes, intellektuelle arv utover Europa, for eksempel til Norden via mellom andre Anders Sunesen.
• TO UNIVERSELLE SYSTEMER: Hvordan løste en konfliktene mellom romerrett og kanonisk rett?
• Hvordan romerretten og de kanoniske retten etter hvert utgjorde de to rettssystemene som utgjorde jusstudiet, samlet jus utrumque.
• DE LOKALE RETTSSYSTEMENE: Romerrettens "konkurrenter". Angelsaksisk rett, germanske lover etc. Hvorfor ble disse fortrengt av romerrettens utbredelse? Føydalsamfunnets lensrett: Hva skjedde med lensretten lensretten i England (ex lensrett, sedvane skrevet ned i 1190), Frankrike (nedskriving av Beauvaisis sedvanerett, 1280) og Tyskland (ex Sachsenspiegel) ettersom romerretten utbredte seg i Europa? Italia: Edictum Rothari (643; Liber papiensis, Expositio ad lobrum papiensem, Lombarda), Liber Feudorum (1150).
• REGIONER: Tyskland: Hvordan romerretten i sin helhet blir innført: Romerretten kommer inn som en del av idéen om det tysk-romerske riket, f eks illustrert med Authenticae som tillegg til Novellae. De tyske regioner og byer hadde sin egen lokale rett som eksisterte side om side med romerretten, f eks Sachsenspiegel. Samspillet mellom regionalrett, lokal rett fra nye erobrede områder i øst og universitetsjuristene (eks Aktenversendung) medførte en ytterligere resepsjon. Romerrettens sentrale stilling er belyst ved at Reichskammergericht ikke krevde bevis for romerrettslige regler, med derimot for all annen jus det ble prosedert på.
• Byzants: Romerretten opplever en renessanse i det kriserammede Konstantinopel med Basilika og de bysantiske Novellae. På randen av Konstantinopels fall ble Hexabiblos skrevet, og den var delvis gyldig i Hellas frem til det 19. århundre.
• Norden: Romerretten og den katolske rettens innvirkning på våre nordiske lover må nevnes, se som eksempel Upplandsloven. Det hører med at i Norge kom innflytelsen som kirkelige og kongelige embetsmenn, våre tidlige domstoler hadde ikke plass for universitetsutdannede jurister, jfr måten de var organisert på - i motsetning til de kirkelige. I Sverige kom romerretten bl a inn via dommerne i Hovrätten (fra 1614).@@@ 
• Frankrike: I sør skapte de såkalte ultramontani en friere og mer praktisk rettet romerrett, med subsidiær gyldighet i forhold til keiserlovgivning og kutymer. I nord medførte striden med den tysksromerske keiseren at romerrettsstudier ble forbudt ved universitetet i Paris, og kutymene som slått fast av Pariserparlamentet var bestemmende. Imidlertid far vi huske at denne tidens universiteter var svært internasjonale institusjoner, og at både studenter og professorer reiste fra universitet til universitet. Det er derfor ikke tvilsomt at romerrettens system også hadde betydelig innflytelse i Paris. Det kan også trekkes linjer til dommerne som en egen klasse; som motvekt til den jordeiende adelen og dermed avhengig av sin spesielle identitet.
• England: Hvordan common law er en hindring for gjennomføringen av romerretten: Her har innflytelsen fra romerretten vært beskjeden. En del innflytelse fra kontinental handelsrett, men i middelalderen var det common law som var gjeldende. Engelske writs sammenligned med actiones, men det er neppe en direkte innflytelse. Enkelte forfattere var romerrettslig inspirert, f eks Bracton. Vi må imidlertid huske at rettsstudier i England var meget begrenset, særlig side romerrettsstudier ved Oxford var forbudt fra ca 1150. Retten var meget selvstendig, også illustrert gjennom rettsspråket, Law French.
• Norden: Hvordan den intellektuelle tilnærmingen den kanoniske retten medførte, ga grunnlag for en "rettsvitenskap". Se også nedenfor.
• Handelsrett: Handel initierte felles handelsrett ut fra et effektivitetsprinsipp, og her ble romerretten basisen som sedvanene bygde videre på. Inspirasjon fra Middelhavet via Oléron til Visby og fra Hansa-rett viser romerretten som en katalysator for spredning av nyere regler.
• KANONISK RETT: Middelalderens kirkerett er sterkt influert av romerretten. Det er viktig at kandidaten klarer å beskrive retten som et politisk maktmiddel for kirken i en situasjon hvor kirken var en virkelig universell (multinasjonal) organisasjon med en sterk sentralmakt. Det er videre viktig at kandidaten ser sammenhengen mellom de administrative utfordringer for en slik organisasjon og den retten den anvendte, samt juristenes betydning i pavestolens kamp for uavhengighet fra statsmaktene. Decretum Gratiani (ca 1140) er et meget betydningsfullt juridisk arbeide, også med innflytelse i Norge, blant annet for Magnus i kampen med Sverre. I tillegg har dekretet kanskje vært modell for Frostatingsloven, og har influert Sachsenspiegel i Tyskland; og spesielt Jyske Lov. Disse innflytelsene viser tydelig den kanoniske rettens betydning også utenfor kirkeorganisasjonen.
• Den kanoniske rett som forvaltningssystem.
• Liber Extra som oppsummering av de pavelige dekret utover middelalderen blir enda en anstrengelse fra kirken for å skape et fungerende rettssystem. Sammen med senere dekretsamlinger, fikk man det kirkelige motstykket til Corpus juris civilis: Codex juris canonici.
• På grunn av vår samfunnsstruktur, ble den kanoniske retten mye viktigere i Norge enn den romerske retten. Men siden romerretten ble ansett som en del av den kirkens rett, med mindre det var motstrid mellom den og kirkens regler, kom den til oss "via kjøkkeninngangen".
• Av samme grunn var romerretten ble den stabile basen i kirkens rettssystem, mens den rene kanoniske retten stadig var i endring.
• Den kanoniske rett kan nevnes som datidens ledende i prosess og bevisregler.
• Det kan med fordel medtas noe om flertallsprinsippet i den kanoniske retten når kandidaten skal forsøke å legitimere rettens autoritet.
• HVORFOR DENNE UTBREDELSEN? Kandidaten bør begrunne utbredelsen av både romerrett og kanonisk rett. For eksempel kan legitimitetshensynet brukes: Kapitularene (Karl den Store, Danmark 1200-tallet) ble f eks legitimert med samtykke, rett knyttet til folkegrupper kunne legitimeres i sitt opphav i folkegruppen: hvordan kunne man legitimere en universell lovgivning ? Hvordan kunne de romerske keisere fra antikken samt kirkens lovgivingsmakt oppebære legitimitet i middelalderen?

Følgende punkter er utfyllende stoff. Kandidater som klarer å sette rettsutviklingene i et historisk perspektiv skal belønnes. Men kandidater som ikke har kunnskap utover pensum, skal få pluss. Jeg har tatt med de følgende momenter for å gi en historisk ramme rundt oppgaven, samt vise hvilke poenger kandidatene kan ha tatt med:

• Ved årtusenskiftet har vi en europeisk identitet, oppstått ved Kari den Stores kroning til romersk keiser. Til erstatning for romerriket har vi fatt et Europa, omveltningene fra folkevandingene har stabilisert seg og trusselen fra araberne er avverget. Stabiliseringen resulterer i en oppgang i økonomien, i samklang med teknologiske og juridiske fremskritt,

• Fremdeles er samfunnsstrukturen dominert av feudaladelens eneveldige makt på sine territorier, med de hemninger dette la på utviklingen av et enheltlig og fungerende rettssystem. Som en reaksjon på feudalsamfunnets statiske struktur krever byene - ettersom handlene tar seg opp og krever fleksible institusjoner - frihet fra feudal undertrykkelse. Handelen tvinger frem nye rettsinsitutter, og interessefellesskapet mellom byene medfører handelsforbund langs transportrutene, med spredning også av åndelige idéer som konsekvens.

• Korstogene brakte også den vestlige sivilisasjon i kontakt med araberne, som til korstogfarernes overraskelse hadde nådd betydelig lengre enn deres egen sivilisasjon på enkelte områder. En ting er at enkeltmennesker kunne frigjøre seg fra autoritetstroen som lå til grunn for korstogsidéen ved å spørre: Er det rett å utrydde et så høytstående folk? En annen ting er de innspill de hellenistiske idéer slik de var blitt dyrket av araberne, gav nå når kontakten på ny ble intensivert. Slik ble korstogene et element i den åndelige berikelse av middelalder-europa.

• I tillegg til den åndelige betydning, kom de økonomiske konsekvenser korstogene førte med seg: Transporten av korsfarere og pilgrimmer over middelhavet medførte en trygghet for de seilende som ikke hadde eksistert siden antikken. Ettersom angrepene fra mongolene stilnet, blomstret middelhavshandlene, og ga ytterligere oppsving for de norditalienske handelsbyene. For eksempel finner vi gullmynter i bruk i disse byene mot slutten av 1200-tallet.

• Det økonomiske og samferdselsmessige oppsving i høymiddelalderen (som vi regner fra 1050), medførte en større grad av rettssikkerhet. Ikke bare gjennom resepsjonen av romerretten i Italia, men også gjennom nedskriving av sedvaneretten.

• Brevariet som illustrasjon av romerrettens funksjon og utbredelse i tidlig middelalder (det forventes ikke at kandidaten kjenner til dette): Riket gikk under i 507, loven er gitt i 506. Hva loven skal ses som, er noe omstridt. Den kan være et forsøk fra Alaric på å beholde de romerske borgernes lojalitet når riket vaklet, eller et uttrykk for det trekk hos vestgoterne at de i likhet med romerne, brukte lover som ledd i organiseringen av riket. Brevariet opphørte å gjelde i 654, da kong Reccesvind ga Fuero Juzgo, den sistnevnte gjaldt både for romere og vestgoter (det er noe uenighet om Brevariet var en stamme- eller territorielov). Brevariet fortsatte imidlertid å gjelde i sørfrankrike og nådde helt til Sveits. Der dannet det grunnlaget for Lex romana curiensis fra slutten av 700-tallet.Brevariet mistet sin betydning ettersom Justinians lovgivning ble kjent utenfor Italia rundt ca 1150. 1 Italia hadde naturlig nok ikke Brevariet noen betydning, fordi man der opererte med den vulgariserte romerretten.

• Bibelen, Koranen og Corpus juris civilis som deler av høymiddelalderens tro på autoritative skrifter: For eksempel var alle tre skriftene basert på en overstatlig gyldighet. For de jødiske og islamittiske kulturene gjaldt også at de religiøse ledere hadde siste ord i rettsspørsmål. Det kristne skillet mellom kirke og stat gjaldt ikke her. Kandidaten kan med fordel komme inn på "tosverdslærens" betydning for forholdet mellom romerrett og kanonisk rett.

• Den kanoniske retten, et rettssystem som blomstret i den tiden Europa ikke hadde sterke sentralmakter, hadde også sin autoritative kilde, Bibelen. Det er gjennom sin sterke organisasjon og rettsenhet at den kanoniske retten blir grunnsteinen i kirkens makt i middelaldereuropa Karakteristisk nok taper den kanoniske retten sin betydning ettersom sentralmakten i de respektive europeiske statene styrkes. Dette var også utviklingen i Norge. Den kanoniske retten ble aldri en så gjennomgripende og altoverordnet rett som den jødiske og islamske retten var. I disse sistnevnte systemene kunne ikke retten frigjøres fra Jahwe eller Allahs vilje. For Islam gjaldt ingen dualisme mellom kirke og stat, den diskusjonen som hadde krevd og skulle kreve så mye tankevirksomhet og strid i den kristne verden, ville i Islam være meningsløs.

• Det ble laget utdrag fra Basilika, og det yngste vi kjenner , er den såkalte Hexabiblos fra 1345, lagd av en dommer i Saloniki (Thessaloniki). Dette utdrag av utdragene av Justinian, ble faktisk brukt av tyrkerne etter at Konstatninopel hadde falt i 1453. Den gresk-bysantiske retten ble dels brukt av tyrkiske dommere til å dømme - fra tid til annen - i forhold mellom kristne, dels av kristne biskoper som hadde fatt privileger, og som dømte etter partenes vedtagelse. Hexabiblos var gjeldende rett i Hellas fira 1835 til 1946, med andre ord fra Hellas' frigjøring fra Tyrkia etter frigjøringskrigen 18211829 og frem til man fikk utstedt en ny sivillovbok.

• I de forskjellige regionene av det som var romerriket, og i landene utenfor dets grense, var det forskjellige samfunnsforhold. Et trekk som gikk igjen, var føydalsamfunnet. I et samfunn uten sterk sentralmakt og med begrensede kommunikasjoner, noe som var tilfellet etter romerrikets sammenbrudd, er de naturlig administrativ og økonomisk enhet den feudale. Feudalsystemet går ut på at den landeiende adelen opptrer som vasaller som tar i mot len fra kongen, og som motytelse lover kongen mer eller mindre troskap, typisk å yte skatt og militær hjelp når det skal rustes i krigstid. Slik er middelalderridderen en vestlig krigerkaste basert på landeiende adel. Vasallen skulle så verge folket mot utenforstående mot at folket ga vasallen av de naturalia de produserte. I et slikt system er det en naturlig konsekvens at siden vasallens makt bygger på folkets produksjon, er det til hans fordel at folket er mest mulig avhengig av ham. Det oppfordrer til motstand mot ny og sentral regulering og lovgivning: I det øyeblikk kongen tar over rollen som folkets beskytter, faller grunnlaget for å yte skatt til vasallen bort. Systemet blir på denne måten konservativt, og hindrer sterke statsdannelser. Denne strukturen oppfordrer forøvrig hverken til personalitetsprinsipp eller for den saks skyld enhetlig rikslovgivning, lovgivningsvirksomhet - selv lokalt - var ikke en naturlig oppgave for lensherren. Men utover i middelalderen finner vi det feudale systemet i mange avskygninger. Det er først etter år 1000, i sporene av Kari den Store og Otto den Store, at det virkelig finner sted en styrking av sentralmakten. Kandidaten kan vanskelig bevare oppgaven fullgodt uten å beskrive overgangen fra feudalsystem til sentralisert stat. De mer subtile forskjellene utviklingen, kan vi forøvrig ikke vente en for detaljert utlegning om. Imidlertid bør kandidaten ikke behandle Europa som en homogen enhet, det viser mangel på forståelse.

• Opp gjennom 8-900 år godtok man den læren pave Gelasius I (ultimo 400-tallet) gikk inn for som forsvar mot bysants, at både staten, regnum, og kirken, sacerdotium, kommer fra Gud og er like rettkomne. Kirken skulle ha de åndelige oppgaver, staten de verdslige, og oppgavene skulle utføres til gjensidig hjelp for begge maktene. Gelasius' lære om "de to sverd", var naturlig nok ikke særlig konkret, og striden om kompetansefordelingen mellom kirke og stat ble lang. Det er spesielt interessant å nevne dette der hvor man diskuterer forholdet mellom kanonisk og romers rett. Utøvelse av sacerdotium forutsatte både forvaltning og eiendomsrett. Og ettersom utøvelse av regnum. er basert på verdivalg, og sacerdotuni hadde monopol på de åndelige spørsmål, vår grunnlaget for konflikter vel til stede. Gregor 7. ble pave i 1073, og hans reformiver satte i gang den lange striden mellom keiser og pave i høymiddelalderens begynnelse. Han ville innføre sølibat. Han ville kjempe mot simonien (salg av kirkelige embeder), og han ville også nekte verdslige fyrster å gi investitur på kirkelige len, noe han utstedte forbud mot i 1075. Dette er den berømte investiturstriden. Ressonementet er som følger: Innsettelsen i et kirkelig embede innebærer at man far åndens nådegaver. Disse kommer fra Gud, og Guds representant på jorden er paven. Da kan ingen verdslig fyrste innsette geistlige i deres stillinger eller gi investitur på (overdra) kirkelige len. Når den verdslige fyrsten ga investitur, kunne dette også bety at den geistlige ble forpliktet til å yte f eks militær støtte til fyrsten. Det er klart at de verdslige forpliktelser overfor den som hadde utdelt lenet, også måtte være en belastning for kirken. Disse holdningene ble selvfølgelig ikke akseptert av de verdslige fyrstene: Å gi slipp på lensoverhøyhet over de geistlige ville være å gi fra seg en stor del av deres makt. I Otto den Stores rike hadde de geistlige vasallene være keiserens hjelp til å bekjempe verdslige fyrsters arbeid for å oppløse riksenheten. På denne tiden besto halve det tyske riket av kirkelige len. SU hadde Gregor et enormt maktpotensiale som han nå forsøkte å realisere. Den ideologiske forankringen til Gregor var Augustinus. Gregor ønsket å bruke denne "gudsstaten" til å bekjempe muslimene; og slik ble korstogstanken født. Kravet om må ses på som en del av Gregors plan om å skape paveveldet: Dersom prestene ble løst fra de jordiske bånd, både til familie og lensherrer, ville de kunne tjene pavestolens sak uhemmet.

• I sitt agitasjonsskrift Talen mot bispene holdt Sverre fast på den gamle norske sedvaneretten, som gjorde det opp til kongen å utpeke bisper. Sverre kombinerte dette med utdrag fra Decretium Gratiani. Dette ble en viktig maktfaktor på kong Magnus' side: I praksis var han anerkjent av de geistlige og verdslige stormenn, og kunne trygt innrømme kirken sin frihet uten å risikere at den gikk ut over ham. Slik beholdt Magnus kirken på sin side i striden med Sverre, som naturlig nok ikke kunne innrømme kirken denne friheten.

• Et annet stridstema var den kirkelige domsretten. Kirkens frihetskrav omfattet retten til å dømme mellom geistlige ved kirkens domstoler, og - og det var kanskje mer problematisk - kravet på å dømme mellom lekfolk i åndelige saker. Det er noe uklart hvilket omfang den geistlige domsretten hadde i Norge, men i Magnus' tid hadde i alle fall kirken en viss jurisdiksjon i slike saker. Domskompetanse var ikke bare en maktfaktor, det var også en økonomisk faktor, og Sverre var avhengig av at hans ombudsmenn fikk sikret inntektsgrunnlaget sitt.

• Den siste store striden om jurisdiksjon var mellom pave Bonifacius VIII og Filip IV av Frankrike på begynnelsen av 1300-tallet. Bonifacius utstedte bullen som er kalt Unam sanctam, hvor han slo fast pavemaktens overhøyhet på alle samfunnsområder Pavedømmet hadde ikke nok maktmidler til å fremme et så for kongen uakseptabelt krav, og kongen gikk ut av konflikten som den seirende. Utover 1400-tallet begynte den verdslige makt å fil kontrollen over de kirkelige domstolene, en utvikling som i mange land kulminerte med reformasjonen.

• Rettsproduksjonen i høymiddelalderen er komplisert. Dette skyldes en rekke ulike strukturer. For de første har vi brytningen mellom regler etter territorialprinsippet og personalprinsippet. Som vi har vært inne på i forbindelse med folkevandringene og lovgivningen til de enkelte folkene, var man bundet av stammen eller folkegruppens rett. Dette gjaldt for eksempel de kristne i kalifatet i Cordoba, og lovbøkene til goterne, burgunderne osv. Grunnen til dette er naturlig nok, så lenge identitetsfølelsen og lojaliteten rettes mot et folkeslag, ikke et geografisk avgrenset territorium. Hvem skulle ha legitimitet til å gi lover for andre folkegrupper? Ut over høymiddelalderen endrer dette seg. De reglene som merovingerne og karolingerne ga, gjaldt for hele Frankrike, riktignok med samtykke fra landets stormenn. Ettersom folkene fra folkevandringstiden slår seg ned og blander seg, blir det håpløst å rette lojaliteten kun mot avstamning, og den praktiske løsningen blir å bruke de samme regler for det geografiske området. Akkurat når dette skjer, varierer fra sted til sted. Det er et gjennomgående trekk i den tidlige middelalderen at mobiliteten i Europa er svært lav. Da pave Gregor 7. oppfordret til korstog, fikk han liten tilslutning

• Et viktig skille blir området for germansk rett og området for romerretten. Der germanerne var i mindretall, ble romerretten den førende på territoriet, slik ble det i Sør-Frankrike, Spania, Portugal og ltalia. I landene nord for disse ble den germanske retten dominerende.

• Overgangen fra territorialprinsipp til personalprinsipp er ikke bare et utslag av mindre mobilitet og det at folkevandringens mennesker slår seg ned i stabile samfunn. Fra overgangen fra det 11. til det 12. århundre får vi på ny en mobilitet til lands og til sjøs, pilegrimer, kjøpmenn, lærde, korsfarer, sangere... Men dette er en annen form for mobilitet. i stedet for folkegrupper på vandring, er dette individer som har løsrevet seg. Rundt I 100-tallet far vi en oppdagelse av personen, som fortrenger stammeidentiteten. Man blir bevisst at personen er en identitet, hvis lykke er å følge sin vilje, en identitet som har en egenverdi. man er ikke lengre kun et ledd i slektens rekke, et ledd som bærer sine forfedres identitet i seg. Man er noe for seg selv, noe eget, man kan bryte opp fra familien og reise bort. Man kan dra på korstog eller utdanne seg. Båndene løsnes. Dette er med på å gi den forutsetningen som skal til for kunnskapsspredning. Ved årtusensskiftets begynnelse kopieres gamle bøker i klostrene, og man er fornøyd med det. Når man oppdager personen, legges forutsetningene til rette for en annen grad av aktivitet og kunnskapsspredning - og intellektuell aktivitet. Som et eksempel på den hjemlige løsrivingen fra familieidentiteten, kan vi se kong Håkons lov av 1260 med forbud mot blodhevn på andre enn den skyldige. Vi går inn i en tid hvor alt ikke er til for Gud, selv om religionen fremdeler er den altomfattende konteksten. Vi får riddere som setter livet til for sin utkårne, kunstnere ville ikke bare bygge domer for Gud, men bevare sitt eget navn. Sønnene skulle ikke være like gode som sine fedre og fedre før dem, de skulle være bedre enn sin far. De antikke ideer som til en viss grad var bevart i adelen og kirken, ble nå ideer som brakte den vanlige mann ut av arkaisk tid. Denne utvikingen influerte naturlig nok på retten.

• De første til å ta ut på veiene var pilegrimene. Denne folkebevegelsen krevde nye regler, og på synoden i Pavia i 1012, ble det bestemt at ingen uten tillatelse fira sin biskop måtte dra til Roma. Men i tråd med tidens stigende mobilitet, ble også valfarten utnyttet i strafferettspraksis. Mellom 1037 og 1041 bestemte man i Arles at dersom noen begikk drap, skulle man fordrives fra sitt hjem og dra til Roma. Dette var botsvalfart, valfart for å gjøre bot for sine synder. Dette illustrerer at de valfartende nok var en broket sammensatt forsamling. Valfarten må ses i sammenheng med den rådende gudsfreden - denne var en del av forutsetningene for at den økende mobiliteten i Europa kunne finne sted. En slik øket mobilitet initierer naturlig nok spredning av rettslige ideer.

• Etter hvert som den føydale strukturen tok over, gikk de gamle folkegruppelovene i glemmeboken. Fra 1200-tallet er de gamle germanske lovene nesten ikke nevnt, hverken i Frankrike, Tyskland eller England. Det var flere grunner til dette, i tillegg til de nevnt under forrige avsnitt, kom det at de pengebøtene lovene forskrev ikke passet med tidens naturalbaserte økonomi, og at uroen etter hvert bredte seg utover Europa igjen .

• Det blir sedvaneretten som tar over for folkegruppenes lovbøker. Dette må vi se i sammenheng med legitimitetsaspektet: Der hvor man har en lovbok gitt for et helt folk, vil gjerne lovboken enten gi uttrykk for folkets sedvanerett, eller den vil være gitt av et overhode som stammen anerkjenner. Dersom stammetilhørigheten ikke lengre blir knyttet opp mot lovgivningen, blir spørsmålet hvor loven da skal hente sin legitimitet fra. Stort sett alle samfunn ser ut til å ha anerkjent rett fra gammel tid. Sedvaneretten er der, som en del av samfunnsstrukturen; på same måte som romerretten eksisterte i gammel tid. Det at retten har vært gyldig lenge blir en garanti for at den er fornuftig, den er forutberegnelig og den har et opphav som kan gjøre den bindende for samfunnets medlemmer.

• Sedvaneretten som vokste frem, var sterkt geografisk spesialisert. Det kan være flere grunner til dette, men en grunn finner vi i sedvanerettens idé: Det er retten av fra gammelt av på stedet som gjelder, dette betyr at i samfunn med dårligere kommunikasjoner, er det sannsynlig at sedvaneretten blir sterkt geografisk spesialisert. I tillegg kunne de store sosiale forskjeller medføre en sosial spesialisering. Vi hadde blant annet rett for en landsdel, en dal, en by, en landsby, fyrsterett, lensrett, gårdsrett (mellom lensherren og undersåttene), jordbruksrett, håndtverksrett, bergverksrett og handelsrett. Etter som sedvaneretten vant frem, ble rettsvernet bedret. Rettsforholdene på 900-tallet kunne være preget av lovløshet, men utover 1000-tallet gikk sedvanerettens oppblomstring hånd i hånd med økonomisk og kulturell framgang.

• Utover høymiddelalderen var Frankrike rent rettslig delt i to: I nord, pays de coutumes, i sør, pays de droit ecrit I nord ble sedvaneretten dominerende (kutymer), i sør ble romerretten dominerende ("skreven rett").

• Fra 1200-tallet ble kutymene i nord skrevet ned, og ble på den måten mer enhetlig for hele kutymeområdet. I 1454 ble det gitt påbud om at kutymeretten skulle skrives ned, noe som ble gjort over de neste hundre årene. Gjennom denne nedskrivingen festnet kutymeretten seg og sto imot påvirkning fra romerretten. I sør var Brevarium Alaricianum kjent etter romerrikets sammenbrudd, slik at romerretten fikk en kontinuerlig innflytelse på den sørfranske retten. I sørfrankrike kan det påvises rettsvitenskapelige skolastiske arbeider fra før studiene i Bologna tok til. Orléans, Toulouse og Montpellier ble etter hvert viktige sentra for romerrettsstudiet slik det ble utviklet i Bologna utover høymiddelalderen, men de franske juristene stilte seg friere i forhold til glossene, og var mer praktisk orientert. Slik ble disse franske juristene, kalt ultramontani (på andre siden av fjellene) av italienerne, med på å grunnlegge arbeidet til kolsiliatorene - som de etter hvert skulle komme til å stå i sterk opposisjon til. Andre viktige universiteter var Salamanca og Oxford. 11219 ble det forbudt å undervise i romerrett ved Universitetet i Paris. Forbudet ble utferdiget av pave Honorius Ill, bullen ga uttrykk for at det var fil rettsspørsmål i Frankrike som ikke kunne avgjøres etter kanonisk rett. Det har vært hevdet at forbudet ble utferdiget for å beskytte Bologna-universitetets interesser, men det er mer sannsynlig at det teologiske fakultet i Paris så en farlig konkurrent i det juridiske fakultet. Slik fikk kutymene enda sterkere stilling, med Pariserparlamentets sedvane som den førende. I sør gjaldt ikke romerretten i kraft av keiserlig gitt lov. Den gjaldt i kraft av sin fornuft, og var subsidiær i forhold til den kongelige lovgivningen og lokale sedvaner. Etter hvert tok lovgivertankegangen over også i Frankrike. Ved hoffet i Paris utviklet romerrettslærde jurister en keiserinspirert lære om kongens udelte herredømme over kongeriket. Dette var et ledd i den franske kongens kamp mot kronvasallene.

• På 1200-tallet ble det skrevet ned rettsbøker i Tyskland. Disse bøkene hadde ikke lovs kraft, de var satt sammen av lover og sedvanerett, men var ikke sanksjonert av lovgivningsmakt. Vi minner om de legitimasjonsproblemer det å gi lover på denne tiden medførte. Men bøkene ble mye brukte hjelpemiddel, og gjennom bruken av retten ble ofte denne etter hvert til sedvanerett. Den retten som var felles nok for de forskjellige lensområdene til å bli samlet i slike bøker, var privatrett, strafferett, prosess og statsrett. Gårdsretten og arbeidsretten varierte så fra fyrste til fyrste at den ikke kunne skrives ned. Det fins særlig to slike rettsbøker, Sachsenspiegel og Schwabenspiegel. Sachsenspiegel ble til omkring 1235, skrevet ned av Eike von Repgow, hvis stilling ville tilsvare vår lagmann. Sachsenspiegel inneholdt lensrett og landsrett, altså føydalsystemets "forvaltningsrett" og den allment gyldige retten. Den er basert på sedvanerett og noen rikslover, samt noe fra Decreturn Gratiani. Boken inneholder ikke romerrett eller romanistisk rettsvitenskap -Eike var ingen utdannet jurist. Som for andre rettsbøker, ble opphavet til reglene gjerne tilskrevet tidligere keisere. Slik trodde man at Sachsenspiegel skrev seg fra Kari den Store (død i 814) og Fredrik Barbarossa (død i Il 90). Deler av Sachsenspiegel var gyldig helt til BGBs ikrafttreden.

• Den germanske retten ble spredt under folkevandringene, med frankerne til gallia (med spor i Code Civil av 1804), til England med angelsakserne, danene og senere normannerne. Vestgoterne brakte germansk rett til Spania, som lovverket Lex visigothorum, og senere Fuero Juzgo. Da Langobardene brøt inn i Italia i 568, brakte de med seg sin rett. Denne lå på et forholdsvis høyt nivå, og deres lovkyndighet ga et grunnlag for den mer vitenskapslignende behandlingen av langobarderrett og senere romerrett. Dette ble det rettsvitenskapelige utgangspunktet for glossatorene, og senere kommentatorene, som skulle komme til å sammenholde glossatorenes romerrett med den eksisterende langobarderretten.

• I Europa ellers var fremdeles tankene om retten knyttet til overlevering, ikke til lovgivning. Også tidligere hadde den germanske retten vært i kontakt med romerretten. I tiden 4-900 hadde man også laget lovbøker, nedtegnelsen gjerne inspirert av møtet med romerretten. Men likevel var tanken om retten som noe an oppdaget, noe som var der fra før, dominerende. Retten var ikke noe nytt. Dette gjaldt ikke bare germanerne, i England hadde man sitt system med common law basert på gammer rett, i Frankrike hadde man kutymene, i Spania Fueros. Rikslovgivning kommer først i stand i Tyskland etter det tolvte århundre, likeså i Frankrike. I skandinavia kom en egentlig lovgivning først i stand med eneveldet.

• I norditalia oppsto tidligere, i forbindelse med nyttiggjørelsen av Justinians lover, tanken om en sterkere lovgivning, med Justinians verk som forbilde. Og som en av forgjengerne til de kodifikasjoner som etter hvert dukket opp i de forskjellige europeiske stater, finner vi Fredrik den annens Melfl-konstitusjon. I Mainz i 1235 forkynte Fredik landefred for riket. Som vi har vært inne på, medførte I 100-tallets renessanse et behov for nye rettsregler, statlig styring i stedet for stammeorientert rett, mobiliteten krevde beskyttelse, den kanoniske retten basert på det kirkelige rasjonale bidro til å spre overbevisningen om at retten kunne være noe annet enn en mytisk historisk størrelse. Men å komme til denne erkjennelse, kunne være en lang prosess. Da Fredrik forkynte landefreden i Mainz, beklagde han seg i sterke ordelag over vanskene med å innføre en rasjonell og helhetlig rett i Tyskland; i Sicilia - en intellektuell veritabel smeltedigel gjennom middelalderen - var lovgivningsarbeidet kommet vesentlig lengre.

• En av grunnene til resepsjonen var vitenskapens fremvekst, intellektuell selvtillit og nysgjerrighet; behovet for å logisk forklare det man tidligere hadde akseptert i kraft av tradisjonen. Men det var også praktiske grunner til resepsjonen, ellers er det ingen grunn til at en jurist som Imerius skulle bry seg med det enorme arbeidet det må ha vært å fil oversikt over Corpus Juris. Ettersom kommunikasjonen og handelen tok seg opp og byenes betydning som handelssentra økte, ble også den eksisterende retten uholdbar. Man kom inn i et mer avansert samfunn som på denne måten lignet på det vitale riket romerriket hadde vært i sin storhetstid. Den justinianske retten kunne kanskje gi den nye samfunnsstrukturen et regelverk som passet med tiden. En annen grunn til at romerretten opplevde sin renessanse i Bologna, kan ha vært den politiske situasjonen. Bolognajuristene Bulgarus, Martinus, Hugo og Jacobus, de quattuor doctores, stod på Barbarossas side i kampen mot de lombardiske byene, og romerretten var tross alt "keiserens rett" - og den tysk-romerske keiseren mente seg å være etterfølgeren etter Roma og Bysants keisere. Det var Barbarossa som ga universitetet i Bologna dets privilegier. Barabsossas beskyttelsesbrev til universitetet i Bologna i 115 8, gjorde at universitetet kom til å nyte en særlig anerkjennelse; og rundt ca 1250 regner man med at det var ca 10.000 studenter i Bologna. Konsiliatorene avfattet juridiske betenkninger over offentlige og privatrettslige spørsmål. De offentligrettslige spørsmålene ble stort sett behandlet på samme måte som glossatorene, det var spesielt på det privatrettslige plan at sammenstillingen av romerrett og den fra før gjeldende sedvanerett og lovgivning fant sted. Dette gjorde at romerretten ble overført til tidens forhold. Det var konsiliatorenes rådgivningsvirksomhet som virkelig førte til romerretten og juristrollens utbredelse utover Eropa.

• I et nasjonalt rettssystem er det vanligvis enkelt å bestemme hvilken lovregel som skal ha rangen. I et internasjonal, eller interkulturelt, system er det mer problematisk: Romerrettens gyldighetsspørsmål var et problem i middelalderen. For det første hadde man konflikten mellom personal- og territorialprinsipp. For det andre fikk man det problemet, at de romerrettslærde juristene tross alt hadde studert en antikk lovbok. Hvordan skulle disse rettsreglene avpasses i forhold til annen lovgivning og sedvanerett? Middelalderens jurister beskjeftiget seg i stor grad med lovkonfliktspørsmålet. Skulle romerretten være gyldig for alle over alt eller bare på begrensede geografiske områder? Hvilken rang skulle den ha hvor den kolliderte med andre rettskilder? Vi har nevnt overgangen fra personalprinsipp til territorialprinsipp. Under personalprinsippet var det vanlig å skrive på aktstykket hvilken rett utstederen lå under, f eks Ego NN qui professus sum leges Romani/Langobardorum/Salica".. vivere. I Frankrike og Nederland overlevde personalitetsprinsippbetraktninger lengre enn i Italia. I forholdet mellom romerrett og lokal rett var det Bartolus som argumenterte for det prinsippet som til slutt ble herskende. Dette gikk ut på at romerretten hadde subsidiær gyldighet etter lokal rett. Den lokale rette ble på den annen side tolket snevert. Dette betydde at ettersom dommerne i større grad ble bevandret i romerretten, vokste det fram en presumsjon for at forholdet skulle reguleres av romerrett. Den som ville påberope seg f eks en lokal kutyme, måtte bevise dens gyldighet. Styrken i denne utviklingen varierte rundt om i Europa. Det at den lokale retten prinsipielt ga gjennomslag overfor romerretten, bidro til den praktiske og legitimitetsmessige implementeringen av romerretten i rettslivet. Den snevre tolkingen gjorde at romerretten likevel fikk betydning, og det var samtidig mulig å oppheve en sedvane gjennom lokal lovgivning. Bakgrunnen for denne løsningen var dels teoretisk, dels politisk. Romerretten anerkjente sedvanerett. På den annen side tilkom det ikke de romerske kommuner å gi lover. Men de endrede politiske forholdene i norditalia på Bartolus' tid, gjorde at man i praksis måtte anerkjenne byenes lovgivningskompetanse. Dette ble så harmonisert med romerrettens aksept av sedvanerett. En konsekvens av at dommere og embetsmenn etter hvert ble bevandret i romerretten, var at de som ikke hadde studert rett ble utelukket fra dommerembetene. Denne utviklingen begynte naturlig nok i de norditalienske byene. Legfolk ble utelukket fra rettspleien. 1 1228 bestemte Veronas statutter at ingen kunne opptre som dommer uten å ha oppholdt seg ved en rettsskole. Slike bestemmelser fantes også i Vercelli, Siena og Vicenza. Modenas statutter i 1327 forlangte minst fem års juridisk studium for dommerne i byen.

• I tillegg medførte den skolastiske behandlingen av tekstene også gyldighetssynspunkter. I dag er vi opptatt av erkjennelsen av at en som leser en tekst, vil være bundet av sine fordommer. Forskjeller i språk og verdigrunnlag gjør det umulig å forholde seg til en skreven tekst på samme måte som avsenderen. Denne erkjennelsen preget ikke metoden til Bologanjuristene. Tekstens begreper ble ukritisk overført til samtiden. Slik ble pretor til dommer, selv om pretor i den romerske prosessen var en embetsmann som forberedte prosessen før den ble lagt fram for dommeren. Equus ble til den middelalderlige ridderen, selv om equus i romerretten betegnet en velstående borgerklasse som ikke var adelig. Og for gyldighetsspørsmålet: Imperium Romanum ble til det tysk-romerske keiserriket, og den tysk-romerske keiseren ble ansett som Justinians direkte etterfølger. Dette betydde også at romerretten logisk sett måtte være gyldig i hele det tyskromerske riket.

• Det er viktig å huska at middelalderens konger i prinsippet sto under loven, de ga den ikke For eksempel ble ikke de franske kutymene kodifisert før i 1454. Disse lovbøkene ble etter hvert autorisert av kongen. Norge og England var noe tidligere ute, henholdsvis omkring 1300 og på 1200-tallet. Den faktiske lovgivende virksomhet øker i omfang etter hvert som kongemakten blir et vern for økonomiske og sosiale interesser. Et eksempel her er den engelske Statute of Labourers fra 1351. Etter en pestepidemi, var arbeidskraften plutselige blitt et selgers marked, og for å hindre for høye lønnskrav sa loven at arbeiderne måtte arbeide for den lønnen som var blitt gitt før pesten brøt ut. Det ble gjort opprør mot loven, men opprøret ble slått ned.
  Loven var på mange måter et uttrykk for en ny tid - den forutsatte at den lovgivende makt spilte en samfunnsregulerende rolle. Statute of Labourers ville vært en umulighet hundre år tidligere.

• Byråkratiseringen av rettspleien : At rettspleien ble byråkratisert kan synes å stride mot våre idealer om uavhengige domstoler. Det er imidlertid to perspektiv som er viktige her: For det første var det nettopp gjennom kongens deltagelse i rettspleien at adelen mistet sin totale makt over rettspleien på sine territorier, slik ble kongens overtagelse av rettspleien det vi vil kalle en rettssikkerhetsgaranti. For det andre var utviklingen av Pariserparlamentet et viktig steg i utvikingen av et sentralisert profesjonelt byråkrati. Allerede i 1460-årene gikk Pariserparlamentet inn for at Kongen ikke burde være dommer; på denne tiden besto parlamentet av ikke-adelige juridiske eksperter. Disses identitet ut fra sin kompetanse (ofte i romerrett, selv om den ikke ble praktisert) var viktig i denne maktkampen.

• I Tyskland var fyrstenes makt større, og som nevnt ovenfor, var det å selv ha kontroll over rettsutøvelsen et viktig maktmiddel for fyrstene. Dette betydde at sentraliseringen av rettspleien kom til å gå senere i Tyskland. Den tyske reichskammersgericht ble opprettet i 1490-årene. Men på grunn av fyrstenes jurisdiksjonskrav ble den i realiteten funksjonsudyktig.

• I første halvdel av 1100-tallet, hadde man i England et finanskontor, i Frankrike kom det på begynnelsen av 1300-tallet. Ettersom statsforvaltningen ikke bare krevde skrivekyndighet, men også sakkompetanse, ble det behov for skolerte folk. Det var her juristene ble den ledende gruppen. Det var ikke bare jus disse kandidatene kunne, de hadde lært seg opp i evnen til å argumentere, resonnere logisk, plukke fra hverandre argumentasjon, strukturere og abstrahere. Ettersom universitetene ble leverandører av byråkrater, ble også det å ha universiteter viktig for de enkelte land og fyrstedømmer. Etter som kongenes krav om direkte statsinntekter vant frem, ble den sentrale forvaltningen enda viktigere. I tillegg hadde man det kirkelige forvaltningssystemet å lære av. Under pavens opphold i Avignon, ble det utviklet et differensiert byråkrati, men finanskontorer, kontorer for dispensasjoner, rådgivende organer- som fyrster og biskoper kunne henvende seg til. Den sentrale byråkratiseringen ble, til tross for til dels sterk motstand fra adel og byer, som ville beholde forvaltning og rettspleie på bekostning av kongen, ble utviklingen av den sentraliserte statsforvaltning et viktig element i nasjonalstatens fremvekst. Det bolognaskolen tilførte, var sakligheten.

Det er sannsynlig at denne oppgaven vil spore til bruk av hele karakterskalaen. Den kandidat som har gjort sitt for å lære rettshistorie og tenke selvstendig over det han har studert; kan virkelig briljere. Den kandidat som har sveipet gjennom pensum en uke før eksamen, og ikke viser evne til selvstendighet eller kunnskap ut over et par årstall, kommer seg vel neppe gjennom.
    Lauden bør forbeholdes de kandidater som har evne til å gjøre noe mer enn å ramse opp tillærte fakte: En viss kunnskap, god systematikk, evne til å sette retten i samfunnsmessig (historisk) kontekst, logisk oppbygging og evne til å forklare hvorfor tingene ble som de ble.

- - - - - - - - -

Etter å ha rettet rundt halvparten av besvarelsene viser det seg at

• Flere kandidater lar utredningen om "universelle" begrense seg til et kort avsnitt. Her er oppgaveteksten klar, og kandidaten har da ikke svart tilfredsstillende på en sentral del av oppgaven.

• Noen kandidater skriver mye om romerrett og kanonisk rett, uten å relatere dette til middelalderen og oppgaveteksten. Det er greit at kandidaten gjør rede for de to forskjellige rettssystemene, men dersom dette blir omfattende og lite relatert til oppgaven, trekker det ned. I disse tilfellene vil kandidaten ofte ikke få tid til å svare på det oppgaven egentlig spør om. Det er helt klart middelalderen det spørres etter, og en lang utredning om romerrettens fremvekst og materielle regler under vestromerriket er da klart uskjønnsom.

• De fleste kandidater gjør greit rede for utbredelsen. Kandidater som gjør unna denne delen av oppgaven over en spalte, besvarer helt klart ikke oppgaven.

• Noen kandidater begrenser fremstillingen av Norden til Norge. Dette har jeg ikke trukket for.

Sensorrettleiing, endeleg utgåve
Andre avdeling juss
Vårsemesteret 1998
Teoretisk oppgåve nr. 1

Teorioppgåve – våren 1998 (studieordning av 1997)

Del 1
Del 2

Del 1.

Eksamenskrav:

Litteratur:

Emnet for oppgåva har tilknyting til faga erstatningsrett og pengekravsrett. Emnet er godt dekt i tilrådd litteratur gjennom læreboka til Nygaard, kap. 6, IV, 3. I Bergsåker "Pengekravsrett" er forelding handsama i kap. XV, og emnet for oppgåva konkret under pkt. 3.7. Handsaminga her framstår som noko summarisk, men på grunnlag av at pengekravsretten no er lærestoff til 2. avdeling, må ein forvente at kandidatane kan syne eit noko vidare perspektiv over emnet, m. a. med omsyn til motivet for reglane. Ei brei og oppdatert framstilling om emnet kan finnast i Anne Cathrine Røed, Foreldelse av fordringer (1997) særleg s. 183 flg. Denne er ikkje oppført på litteraturlista.
    Foreldingslova § 9 er endra sist ved lov av 5. jan. 1996 nr 1. Innhaldet i § 9 nr. 1 er ikkje endra.
    Oppgåveteksten set ei snever ramme for emnet. Berre utgangspunktet for forelding i foreldingslova § 9 nr. 1 skal handsamast. Den absolutte fristen i nr. 2 skal såleis ikkje vere gjenstand for drøfting, men den kan nok trekkjast inn for å gi perspektiv p å framstillinga. Oppgåveteksten gir også klar melding om at det ikkje skal skrivast ei brei framstilling om liv og lagnad for skadebotkravet.
    Oppgåva bør innleiast med ei framstilling der kandidaten set oppgåva sitt emne inn i ein større samanheng. Det bør her gjerast greie for motivet for foreldingsreglane, og kort om bruksområdet og systemet i regelen oppgåva spør etter. Rettsverknaden av forelding bør nemnast (§ 24 nr. l). Ytterlegare framstilling om t. d. fristavbrot, særreglar (§ 11) m.v. må i tilfelle gjerast svært kort, og kan ut frå oppgåveteksten si utforming ikkje sjåast å tilføre oppgåvesvaret særleg verdi.
    Ein kan peike på at foreldingslova § 9 nr. 1 byggjer på strl. ikrl. § 28, og rettspraksis etter denne er framleis relevant.
    Hovuddelen av oppgåva må vere ei tolking av vilkåra i foreldingslova § 9 nr. 1.
    Lova set opp eit kunnskapskrav som kriterium for fristutgangspunktet: " ... fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap…".Kunnskapen skal rette seg mot "skaden og den ansvarlige". Vilkåret kunnskap om den ansvarlege vert todelt ettersom ein skil mellom kunnskap om kven eit krav skal rettast mot og kunnskap om at skadevaldinga kvalifiserar for ansvar. Ein har då tre kunnskapsvilkår som alle må vere oppfylt for at foreldingsfristen skal ta til. Innhaldet i kunnskapskravet er at skadelidne må ha slik kunnskap i alle tre relasjonane at det eksisterar ei oppfordring om å gå til søksmål.
    Rt. 1994 s. 190, på s. 194: "Det avgjørende er om skadelidte har rimelig foranledning til å gå til søksmål. Skadelidte har en undersøkelsesplikt, forutsatt at undersøkelsene kan føre frem uten urimelig besvær". 
    Rt. 1982 s. 588, på s. 592: Høgsterett påpeikar at det naturlege må vere å spørje "når det under hensyn til skadeutviklingen og med sikte på forsvarlig vurdering av erstatningsspørsmålet og skadens omfang, ville være rimelig å gå til saksanlegg". 
    Rt. 1960 s. 748, på s. 749: Fristen tek til når "skadelidte sitter inne med slike opplysninger at han - tross uvisshet om hvilket utfall et søksmål vil få - har rimelig grunn til å få ansvarsforholdet prøvet ved domstolene".

1.    Kunnskap om skaden

For å ha slik kunnskap om skaden at det er oppfordring om å gå til søksmål må for det første realskade ha skjedd, og denne må ha manifistert seg på ein slik måte at skadelidne objektivt sett har grunnlag for å fremje skadebotkrav.
    Opstvedtdommen (Rt, 1992 s. 603): "man [mål kreve en mulighet for at skaden vil føre til tap av erstatningsrettslig betydning. Skaden behøver ikke å være klarlagt i detalj".
    Det neste kravet er at den manifisterte skaden har kome til skadelidne sin kunnskap på ein slik måte at han har oppfordring til å føreta fristavbrot. Kandidatane bør freiste å illustrere denne problemstillinga ved bruk av døme.
    Fuglevatn-dommen (Rt. 1986 s. 1019): Vassdragsregulering førte til sprekker i is som rein fall i. Reineigarane fekk også erstatning for rein som hadde falle i sprekkene tidlegare år. Kjevikdommen (Rt. 1982 s. 588): Ulempeerstatning for flystøy. Stadig auke i støyen og usikkert nå det ville vere rimeleg å reise krav. Ikkje forelda.
    Ved personskade kan det ofte vere vanskeleg for skadelidne sjølv å konstatere om ein er utsett for skade i skadebotrettsleg forstand. Lækjarerklæring kan då vere avgjerande.

Rt. 1977 s. 1092: Foreldingsffisten tok til då skadelidne fekk lækjarerldæring. 
Rt. 1994 s. 190: Nakkeslengskade. Feildiagnostisert. Foreldingsflisten tok til først då det vart konstatert at plagene skreiv seg frå trafikkulukke. 
Rt. 1996 s. 1134: Endeleg vedtak i trygdesak er ikkje avgjerande for fristutgangspunktet. Fristen kunne ta til før.

Når tap manifisterar seg periodevis/terminvis vil foreldingsfristen ta til suksessivt. Dersom det vert klart at skaden har manifistert seg som varig vil foreldingsfristen også for framtidig tap ta til frå det tidspunkt.

Rt. 1960 s. 1374: Suksessiv forelding av tap grunna manglande drosjeløyve. 
Rt. 1977 s. 1092: Heile kravet forelda tre år etter at skadelidne fekk tilstrekkeleg kunnskap om at skaden var varig.

2.    Kunnskap om den ansvarlege

Kven som var skadevaldar kan i mange tilfelle ikkje verte oppdaga før lang tid etter at skaden inntraff.

Rt. 1959 s. 525: Skadelidne kjende ikkje til at Felleskontoret (kfr. bilansvarslova § 10) var ansvarleg for trafikkskade årsaka av ukjend vogn. Ikkje forelda.
Opstvedtdommen (Rt. 1992 s. 603) og Rt. 1994 s. 190: Nakkeslengskader. Den medisinske kunnskapen om skadetypen var først på 80-talet så dårleg utvikla at det ikkje kunne slåast fast om dei medisinske symptoma skuldast nakkeslengskade årsaka av trafikkulukke.

3.    Kunnskap om at skaden kvalifiserte for ansvar

Rt. 1960 s. 748: "Straffelovens ikrafttredelseslov § 28 kan ikke tolkes så strengt at foreldelsesfristen først begynner å løpe når det foreligger viten om at et erstatningskrav vil føre frem".
    Når det gjeld krav til kunnskap om ansvarsgrunnlaget vert det etter rettspraksis kravd at dersom skadelidne er kdar over at den skadevaldande handlemåten var rettsstridig, har han oppfordring om å reise sak.

Rt. 1959 s. 98: Spm. om skadebot for grunnlovsstridig forordning. Foreldingsfristen tok til (seinast) ved høgsterettsdom som fastslo at forordninga var grunnlovsstridig.
    Kunnskap om årsakssamanheng mellom primærskade og følgjeskade kan ofte vere vanskeleg å tileigne seg, særleg ved personskade. Lækjarerklæring vil då ofte kunne vere avgjerande.

Rt. 1975 s. 82: Tvil om årsakssamanheng mellom hovudskade og epilepsi. 
Rt. 1996 s. 1134: Tvil om årsakssamanheng mellom arbeidstilhøve og uførleik (løysemiddel). Fristen hadde sitt utgangspunkt først ved lækjarerklæring med korrekt diagnose. Rt. 1994 s. 190 er tilsvarande. (Nakkesleng som først vart feildiagnostisert.)
    Manglande kunnskap om den rettslege vurderinga av kravet kan vanskeleg hindre fristen i å ta til.

Rt. 1979 s. 492, på s. 497: "Tungtveiende hensyn taler for at man viser stor varsomhet med å godta rettsuvitenhet som unnskyldningsgrunn. Det kan således ikke være tale om i alminnelighet å godta at skadelidte har vært ukjent med ansvarsregler eller ansett det som usikkert at erstatningskravet kunne gjøres gjeldende mot skadevolderen. "
    Unntaksvis kan det tenkjast at rettsvillfaring vil verke orsakande.

Rt. 1959 s. 525: Skadelidne hadde ikkje kunnskap om at Felleskontoret var ansvarleg for trafikkskade valda av ikkje - identifisert køyrety. Ikkje forelda. 
Rt. 1979 s. 492: Skade på reinsdrift. Foreldingsfristen tok først til etter at Høgsterett i annan sak hadde slått fast at reineigarane hadde skadebotrettsleg vern. Høgsterett la særleg vekt på dei særlege rettstilhøve m.o.t. staten sin rett til umatrikulert grunn samt "den særstilling samene inntar som en etnisk minoritetsgruppe". 
P-Pilledom II (Rt. 1992 s. 64): Skadelidne si psykiske blokkering gjorde at ho ikkje kunne vite om at ho hadde rett til skadebot.

Synspunkt på karaktersetjinga:

Oppgåva må reknast som relativt vanskeleg. Emnet er nokså smalt og det er nødvendig med kunnskap ut over kva som kan utleiast direkte av lovteksta.
    For å stå til eksamen må det krevjast at kandidaten kjenner emnet si plassering i systemet samt får fram noko fornuftig om vilkåra i lova, ut over rein omskriving av lovteksten.
    For å få laud må ein krevje at kandidaten har kunnskap om emnet, og gir ei analyse av dei einskilde ledd i lova sine vilkår. Det er ein fordel om framstillinga vert illustrert med døme, men det kan ikkje setjast som krav at kandidaten nyttar rettspraksis i utstrekt grad.
    Røynslene frå sensuren syner at dei aller fleste får fram emnet si plassering og kjenner grunngjevnaden for regelen. Derimot skortar det ofte m.o.t. drøftinga av innhaldet i dei konkrete vilkåra i lova. Det kan synest som om det generelt skortar på kunnskap, få kjenner såleis til konkret domspraksis. Særleg m.o.t. kravet til kunnskap om at skaden kvalifiserar for ansvar vert det ofte mindre godt.
    Svært få kandidatar kjem inn på spørsmålet om suksessiv forelding. Ein bør ikkje trekkje kandidatar særskilt for ikkje å ta opp dette, men heller honorere dei som har det med.

Del 2.

Litteratur:

Frå tilrådd litteratur finn ein stofftilfang for oppgåva i læreboka til Nygaard/Holgersen kap. 1. Det vert her gitt ei høvesvis brei framstilling av rettskjeldesituasjonen i trygderetten.
    Oppgåveteksten si formulering kan kanskje tolkast slik at det skal givast reint fakta-orienterte utgreiingar om rettskjeldesituasjonen i trygderetten. Ein viktig del av oppgåva må likevel vere å gjere greie for dei einskilde rettskjeldefaktorane sin relevans og vekt. Oppgåveteksten indikerar ei klar avgrensing mot generell rettskjeldelære. Læreboka tek opp ei rad generelle metodespørsmål i første del av kap. 1. Ut over eit kort oversyn i innleiinga bør det avgrensast mot dette.
    Ein brukbar disposisjon kan vere at ein etter ei kort innleiing tek føre seg dei einskilde rettskjeldene systematisk, og skildrar relevans og vekt for kvar einskild, først på generelt grunnlag (kort), for så å gjere greie for kva som særmerkjer situasjonen i trygderetten.

1.    Lovtekstar (lov og forskrift med heimel i lov)

Dei fleste kandidatar har truleg god kjennskap fil denne rettskjeldefaktoren, og burde ha gode føresetnadar for å kunne skildre trygdelovene sitt særpreg og typiske tolkingsvanskar. Ut frå framstillinga i læreboka bør ein forvente handsaming av reglane sin fragmentariske karakter, upresis språkbruk, mangel på gode førearbeid o.l. som tolkingsproblem m.v.. Av betre kandidatar kan det forventast noko handsaming av dei rettslege prinsippa som styrer tolkingsprosessen.
    Kandidatane har mykje faktakunnskap om den nye folketrygdlova, (tilverkinga av den, og dei meir tekniske endringane som ligg i den). Dette kan langt på veg vere positivt, men dersom kunnskapen ikkje vert nytta i "rettskjeldeperspektiv" kan drøftingane lett få liten verdi.
    Det må reknast som positivt dersom kandidatane får fram karakteren av folketrygdlova som "rettigheitslov", og kva dette har å seie for tolkinga av den.

2.    Førearbeid

Også her må ein forvente ein del kunnskap frå kandidatane. Førearbeida til folketrygdlovene har tradisjonelt skilt seg ut ved at dei gjerne er meir sparsame og av ringare kvalitet enn vanleg. Dette skuldast i hovudak at dei m.a. har vorte til under tidspress og under liten påverknad av juridisk kompetanse, og det som kjem fram i førearbeida er gjerne retta meir mot økonomi og administrasjon enn mot konkrete juridiske tolkingsspørsmål. Kandidatane burde såleis ha godt grunnlag for drøfting av vektspørsmål.

3.    Rettspraksis

Kandidatane bør her ha kjennskap til at svært få trygdesaker finn vegen til rettsapparatet, og enno færre kjem så langt som til Høgsterett. Kandidatane bør gjere greie for kvifor situasjonen er slik, og kva verknad det har. Dette bør setjast i samanheng med neste punkt.

4.    Forvaltningspraksis

Kandidatane må her syne kunnskap om Trygderetten. Det må krevjast ei drøfting der kandidatane tek opp funksjonen til Trygderetten og vekta til trygderettsavgjerdene. Kandidatane bør også kjenne oppbygnaden av trygdevesenet elles, og drøfte kva rettskjeldemessig vekt praksisen frå trygdekontora, fylkestrygdekontora og Rikstrygdeverket har. Rundskriva frå Rikstrygdeverket bør omtalast.

5.    Rettsoppfatningar og rettsvitskap

I læreboka finst det noko stoff om emnet, og det skulle vere rom for kandidatane til å gi ei vurdering av vektspørsmåla også i denne relasjonen. På dette punktet er det lite som særmerkjer situasjonen i trygderetten, og det bør ikkje krevjast for mykje av kandidatane her.

6.    Reelle omsyn

Her må det først og fremst vere eit mål at kandidatane får fram innhaldet i rettskjeldefaktoren. Læreboka tek opp skilnaden mellom reelle omsyn som tolkingsfaktor og generell rettskjeldefaktor.
    Litteraturdekninga gir grunnlag for å kunne framstille kva som særmerker reelle omsyn i trygderetten. Det sentrale vil vere å få fram trygdelovgjevninga sin karakter som "rettigheitslov", noko som i utgangspunktet gjer bruk av frie rimeleg - vurderingar vanskeleg. Omsynet til individet og samfunnsøkonomiske omsyn vil her ofte stå mot einannan.

Synspunkt på karakterfastsetjinga:

Rettskjeldelæra står ikkje sentralt etter eksamenskrava for 2. avd. Litteraturdekninga er imidlertid god og emnet skal ha vore teke opp i undervisninga. Kandidatane har også hatt rettskjeldelære som fag på 1. avdeling.
    For å stå til eksamen må det krevjast at ein har noko kunnskap om den allminnelege rettskjeldelæra. Vidare må det krevjast at ein har noko kunnskap om kva som særmerker situasjonen i trygderetten på sentrale punkt som lov, førearbeid og forvaltningspraksis.
    For å få laud må det krevjast at ein har kunnskap om den allminnelege rettskjeldelæra, og gir ei analyse av dei sentrale vektspørsmåla som særmerker trygderetten.
    Kandidatar som syner at dei meistrar sjølve tilnærmingsmåten til rettskjeldespørsmål må få god utteljing.
    Det syner seg at dei fleste kandidatar kan eindel om rettskjeldelære, og også om kva som særmerker situasjonen i trygderetten. Kvaliteten på drøftingane varierar, og dei gode merkar seg ut med drøftingar vektspørsmåla.

Samla:

Oppgåvedelane bør nok som utgangspunkt vurderast likt. Ein bør kunne gi noko slingringsmonn for kandidaten si eiga vurdering, så lenge prioriteringa ikkje går ut over framstillinga i ein av oppgavedelane.
    Det syner seg at få kandidatar stryk på trygderettsdelen. Som rettleiande norm for den gjennomgåande sensuren har det vore lagt til grunn at ved stryk på den eine oppgåvedelen bør den andre delen vere betre enn 3.00 for at oppg. skal passere.

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Vårsemesteret 1998
Teoretisk oppgave nr. 2

Teorioppgave – våren 1998 (studieordning av 1997)

Del 1
Del 2

Del 1

a)    Oppgavens innhold:

De aktuelle reglene i produktansvarsloven er i første rekke ansvarsgrunnlaget i pal. § 2-1, regelen om sikkerhetsmangel. Det kan nevnes at fjernsynet er et "produkt" som er "satt i omsetning", jfr. § 1-2 (1), og "gitt til forbruk", jfr. § 1-2 (2). Ansvarssubjekt er i første rekke produsenten i Finland, jfr. dommens s. 1 og alternativet § 1-3 (1) a), men også den norske importøren av fjernsynet, jfr. § 1-3 (1) e). Retten nevner ikke disse punktene, og det kan heller ikke kreves av kandidatene. Jeg synes imidlertid at det er ryddig om man kort nevner de viktigste punktene her.
    Saksøkt i dommen er et forsikringsselskap, Protector AS. Det fremgår ikke av dommen hvordan forsikringsselskapet kommer inn i bildet, og dette kan nok være egnet til å forvirre kandidatene. I og med at det i loven er gitt spesielle kriterier for hvem som kan være ansvarssubjekt, jfr. § 1-3 (1), er det en svakhet ved dommen at Protector AS’ status som saksøkt ikke forklares. I mangel av andre opplysninger må vi gå ut fra at Protector AS som ansvarsforsikrer har trådt inn i saken. Dette kan ha skjedd på vegne av Nokia, som etter oppkjøp står som ansvarlig produsent, jfr. § 1-3 (1) a). Alternativt kan Protector AS stå som ansvarsforsikrer for Thorn som importør, jfr. 1-3 (1) bokstav e), eventuelt et mellomledd som har stått som importør, men noen slik har vi ikke opplysninger om. Protector AS’ posisjon bør nettopp ikke være noe stort tema i kommentaren. Jeg tar med det ovennevnte for å forklare hvorfor enkelte kandidater er forvirret på dette punktet, som ikke bør være utslagsgivende for karaktervurderingen.
    For at det skal pålegges ansvar etter produktansvarsloven kreves at et dobbelt årsakskrav er oppfylt, jfr. Nygaard s. 451. Skaden må ikke bare være voldt av produktet, jfr. "skade som hans produkt volder", jfr. § 2-1 (1). Skaden må også "skyldes" en "sikkerhetsmangel", jfr. § 2-1 (1) første punktum. I utgangspunktet har skadelidte tvilsrisikoen for begge disse årsakskrav, jfr. Nygaard s. 455.
    Retten går inn på det første årsakskravet på s. 4. i dommen og må forstås slik at det anses bevist at TV-apparatet "volder" skaden, jfr. § 2-1, selv om dette ikke formuleres helt klart. Kandidatene bør ikke gjøre noe større ut av dette punktet, utover eventuelt å peke på rettens manglende presisjon.
    Retten kommer til at det annet årsakskav jfr. § 2-1 ikke er oppfylt. Et viktig grunnlag for rettens resultat er at skadelidte har tvilsrisikoen for at det er årsakssammenheng mellom en sikkerhetsmangel og skaden. Man finner det ikke overveiende sannsynlig at skaden skyldtes en feil ved tv-apparatet, se dommens s. 7. Det er rettens behandling av dette årsakskravet som danner grunnlag for det vesentlige av dommens vurderingsdel, jfr. nedenfor under b).
    I dommen drøftes det alternativt om det er en sikkerhetsmangel at tv-apparatet ikke er slik innrettet at det stopper et brannutbrudd. Retten kommer til at dette ikke kan kreves av produsentene og at tilfellet derfor ikke kvalifiserer for sikkerhetsmangel, jfr. § 2-1. Også dette punktet kan gjøres til gjenstand for vurdering.
    Det ovennevnte er hovedpunktene i det oppgaven spør etter, dommens rettsanvendelse. Mange kandidater velger imidlertid å bruke atskillig tid og plass på å referere bevisene og bevisvurderingen i saken. I denne forbindelse forekommer det også at kandidatene etterprøver dommerens bevisvurdering på bakgrunn av de gjengitte forklaringer. Som prøve på erstatningsrettslig innsikt er referater og vurderinger av denne typen av mindre verdi. Spørsmålet er hvor strenge vi skal være overfor denne typen besvarelser.
    Det har i denne sammenheng betydning at forholdet mellom bevisspørsmål og rettslige krav til bevis etc. er gjort til tema i læreboken, se særlig s. 339 flg. Det kan derfor hevdes at den som virkelig har forstått dette stoffet ikke vil bruke tid på referater av bevisene, jfr. den klare avgrensning som ligger i at det er rettsanvendelsen som skal kommenteres/vurderes. På den annen side er kandidatene ikke kommet langt i studiet, og skillet mellom bevisspørsmål og rettslige spørsmål står derfor ikke like klart for dem som for (oss) ferdige jurister. Etter min oppfatning bør delene som består av rene referater av bevisene i saken trekke ned på samme måte som andre demonstrasjoner av svak innsikt eller dårlig skjønn. At kandidaten trår feil mht. prioriteringen her bør imidlertid ikke i seg selv ødelegge besvarelsen. Hvis det i tillegg til referatene forekommer elementer av forstandig kommentar eller elementer av innsiktfull vurdering, er det disse delene som bør legges mest vekt på i forhold til karakteren.

b)    Nærmere om oppgavens "vurdering":

Som nevnt er det rettens behandling av kravet om at skaden må "skyldes" en "sikkerhetsmangel", jfr. § 2-1 (1) første punktum, som gir best grunnlag for "vurdering", jfr. oppgaveteksten.
    For dette årsakskravet har retten lagt avgjørende vekt på betraktninger om tvilsrisiko mht. årsakssammenhengen. Derfor utelates en nærmere presisering av innholdet i "sikkerhetsmangel". Retten nøyer seg med å drøfte ut fra problemstillingen om brannen "skyldes en feil ved TV-apparatet", øverst s. 5. Deretter presenteres en mengde faktiske premisser som har betydning for bevisspørsmålet, og som har mindre interesse for rettsanvendelsen. (s. 5-6).
    En del kandidater påpeker at retten ikke foretar noen tolkning eller presisering av det sentrale vilkåret sikkerhetsmangel, og det må være et pluss. Det å peke på mer nøyaktig p å hva som kan kritiseres, krever et visst klarsyn. På dette punktet kan gode kandidater vise sitt nivå.
    Et viktig poeng i denne sammenheng er at retten ikke fokuserer på at innholdet i "sikkerhetsmangel" skal fastlegges på bakgrunn av produktets "påreknelige bruk", jfr. § 2-1 (1) annet punktum i.f. Det kan hevdes at dette er en svakhet ved dommens rettsanvendelse. Den manglende drøftelse av innholdet i "sikkerhetsmangel", gjør nemlig at spørsmålet om tvilsrisiko blir løst på diskutable premisser.
    Dette gjelder særlig argumentasjonen som viser til at skadelidtes samboer var røker, og at dette kan ha medført et "seigt belegg" på komponentene. Meningen synes å være at dette belegget kan ha startet brannen og at dette i så fall er skadelidtes risiko. En slik oppfatning er imidlertid ikke uangripelig, og etter min oppfatning feilaktig. At brukerne er røkere er noe produsentene må innrette seg etter, jfr. produktets "påreknelige bruk", jfr. § 2-1 nr. 1) i.f. Ut fra lovens formålsbetraktninger burde fjernsynet være konstruert slik at det tålte bruk av røkere, noe som er høyst påregnelig for den kundegruppen produsentene innretter seg mot. Det kan derfor hevdes at et fjernsyn som begynner å brenne dersom det jevnlig blir utsatt for sigarettrøkning, har en sikkerhetsmangel.
    I dommen drøftes heller ikke om den omstendighet at fjernsynet ikke tåler søl etc. kan utgjøre en sikkerhetsmangel. Selv om søling ikke inngår i den vanlige bruken av et TV-apparat, er det ikke upåregnelig at slikt inntreffer, jfr. at fjernsyn ofte brukes i oppholdsrom. En alminnelig erfaring er at folk nyter mat og drikke mens tv-apparat brukes, og at dette også gjelder barn. Således ligger søling neppe klart utenfor "påreknelig bruk", og det kan vel diskuteres om fjernsynsprodusentene kan fraskrive seg den risiko som kombinasjonen av søling og TV-apparat medfører. Dette synspunktet står imidlertid noe svakere enn betraktningene om røkning.
    Det ovennevnte er relativt vanskelig å få tak på, og det bør ikke være noen forutsetning for en god karakter at disse forholdene ikke berøres. Kandidater som er inne på en kritisk vurdering her, bør imidlertid honoreres.
    Retten kommer til at det ikke er en sikkerhetsmangel at fjernsynet ikke stopper en brann når den først har oppstått (s. 7). Noen kandidater stiller seg kritiske til dette og anvender i denne sammenheng § 2-1 (2), noe som er forstandig. Det kan imidlertid være noe for bombastisk å hevde at dommen er uriktig på dette punktet. Produktansvarsreglene bygger neppe på den forutsetning at alle produkter skal være så sikre som det ut fra vitenskapens utviklingspunkt er mulig å få til. Så lenge det ikke fremgår noe om kostnadsnivå for slike sikkerhetsinnretninger, må vel rettens standpunkt være akseptabelt. Man bør vel være forsiktig med å tolke regelen om sikkerhetsmangel så strengt at man reelt pålegger produsenten å tilby et annet og mye dyrere produkt. For bedømmelsen er det viktigste ved dette punktet at kandidatene får frem avveiningen og tar standpunkt.
    Forøvrig ligger det i vurderingsdelen til rette for en nærmere drøftelse av om anvendelsen av regelen om tvilsrisiko er holdbar. I dommen var det vanskelig for saksøker å føre bevis for årsakssammenhengen, og det ble spesielt påpekt at hun ikke kunne ha gjort mer for å bringe årsaksforholdende på det rene (s. 7 øverst). Det kan derfor spørres om det er riktig at skadelidte skal bære tvilsrisikoen mht. spørsmålet om det var en feil ved apparatet som forårsaket brannen.
    Skuffende få kandidater går inn på dette og mange nøyer seg også med bare å stille spørsmålet. De som bruker plass her, kan imidlertid få vist innsikt ved å trekke på innsikt i alminnelig erstatningsrett. Av mulige poenger nevner jeg som følger:
    Det kan fremheves at reglene om tvilsrisiko ikke kan anvendes så strengt at det "slår beina under" skadelidtes vern, jfr. Nygaard s. 341. Det har i denne sammenheng spesiell interesse at man i forarbeidene til produktansvarsloven viser til at rettsanvenderen må tilpasse kravene til bevisets styrke til partenes "bevisposisjoner" jfr. Ot.prp. nr. 48 (1987-88) s. 75. Samme sted åpner man for å snu tvilsrisikoen hvor det ligger nær "å slutte fra skaden til at produktet og dets sikkerhetsmangel er årsak til skaden".
    Et synspunkt er at produktets karakter, et innviklet apparat med branntilbøyelighet, gjør det nærliggende å overføre noe av tvilsisikoen på produsenten. Det er denne som har forutsetninger for å finne årsakene til branner og kan forebygge mot risikoen.
    På denne bakgrunn er argumentasjonen som går på at noe kan ha blitt sølt på apparatet osv., diskutabel. At produsenten ikke kan hefte for enhver brann hvor fjernsyn er innblandet, er greit nok. Men når det er funnet bevist at brannen startet inne i TV-apparatet, er vel presumsjonen for at brannen skyldes feil ved TV-apparatet like stor som for at noe annet er årsaken. Det er i hvert fall diskutabelt om skadelidte bør miste sitt vern fordi han ikke kan bevise at det ikke er sølt noe på apparatet.
    Det virker mer fundert å anvende regelen om tvilsrisko på den omstendighet at skadelidte ikke kunne redegjøre for om fjernsynet stod på eller ikke. Det å la et fjernsyn stå på om natten uten tilsyn av noen art ligger vel i ytterkant av "påreknelig bruk", jfr. § 2-1. Mange oppfatter det som en alminnelig aktsomhetsregel at man slår av elektriske apparater når man forlater huset. Det er derfor ikke helt uklanderlig at festdeltakerne ikke kunne bringe dette spørsmålet på det rene, og det er vel ikke utenkelig at dette forholdet har influert på dommerens skjønn. Det virker likevel noe hardt å la usikkerheten her være et avgjørende punkt i dommen.
    Bredere risikoavveininger og konsekvensbetraktninger er fraværende i dommen, og dette kan gjøres til gjenstand for en kritisk vurdering. Det skulle være mulig å argumentere for at fjernsynsbranner er sjeldne og at det etter omstendighetene bør ligge til rette for at produsentene hefter for disse når de engang skjer. Produsentene har mulighet til å innkalkulere dette tapet på den øvrige kundemasse, jfr. den generelle erstatningsrettslige pulveriseringstanke. Man kan også trekke inn resonnementer omkring økonomisk prevensjon (Nygaard s. 258). Disse risikoavveiningene kan uten vanskeligheter anvendes som en begrunnelse for å la produsenten bære tvilsrisikoen, slik saken ligger an.
    Kandidatene har mulighet for å stille seg noe kritisk til dommens rettsanvendelse ved hjelp av en argumentasjon etter linjene ovenfor. Det er også mulig å finne andre juridiske poeng i forbindelse med dommens rettsanvendelse. Det viktigste for bedømmelsen er om kandidaten evner a skrive noe som med rette kan kalles en vurdering av rettsanvendelsen - utover å si seg enig i alt som står dommen. Dessverre svikter mange her, og det må etter mitt skjønn få et klart utslag på karakteren for denne del av besvarelsen.

Del 2

2.    (1) Hvorvidt utleiefirmaet (som ikke var saksøkt i dommen) ville hatt ansvar etter produktansvarsloven eller ikke lov-festet rett.

Thorn kunne ha vært ansvarlig etter etter § 1-3 bokstav e), f) eller c). Noen nevner også bokstav b), men her har vi egentlig ingen holdepunkter i faktum. Det er det første alternativet som er det mest nærliggende, idet Thorn er et så stort selskap at det kan antas at de bestiller direkte fra produsent. Dommen sier ikke direkte noe om dette, men i og med at det ikke er nevnt noe ledd mellom Nokia og Thorn, må vi gå ut fra at slike ikke finnes, jfr. ovenfor. Noen bygger imidlertid på at Nokia er et norsk selskap som har vært importør og har videresolgt til Thorn.
    Kandidatene legger til grunn de forskjelligste faktiske forhold mht. hvem som har importert og videresolgt fjernsynet. Så lenge dommen ikke gir klare svar, mener jeg at vi må være liberale her og legge til grunn studentens oppfatning. Det viktige må være å etterprøve om den rettslige subsumsjonen er forstandig.
    Mange eliminerer bokstav c) og f) ved å vise til at produsenten er identifisert i dommen, og dette må aksepteres. De som ved hjelp av forutsetninger går inn på "forhandlerproblemet" må likevel gis best uttelling, idet slike kandidater viser juridisk teft.
    Det ligger et juridisk poeng i at Thorn driver utleievirksomhet og ikke salg som er kjerneområdet for produktansvaret når det anvendes overfor andre enn den som har tilvirket produktet. At Thorn driver utleie er dog ikke til hinder for at de anses som "importør", jfr. bokstav e).
    For alternativene f) og e) passer imidlertid ordet "forhandler" dårlig til utleievirksomheten. Men formålsbetraktninger kan lede til en utvidende tolkning av loven på dette punktet, slik at utleievirksomhet omfattes. Mange viser også til at leier etter avtalens pkt. 1.2 får en rett til å kjøpe produktet, og at utleier dermed får karakter av forhandler. Synspunktet er akseptabelt, demonstrerer juridisk kreavitet og bør e.m.m. honoreres.
    Om Thorn kan måtte hefte etter ikke-lovfestet rett er tvilsomt. Rent prinsipielt er det intet i veien for at Thorn kan bli ansvarlig som eier på culpa-grunnlag eller etter det ulovfestede objektive ansvaret, se Nygaard s. 446. P å den annen side er det grunn til å tro at domstolene på tross av dette vil være tilbakeholdne med å anvende et annet ansvarsgrunnlag overfor et typetilfelle lovgiver har regulert i en relativt ny lov.
    Når det gjelder culpa, bør dette kort forkastes som grunnlag. Dette punktet er en god prøve på kandidatens skjønn.
    Ulovfestet objektivt ansvar bør vises noe større oppmerksomhet. De fleste kandidatene går her igjennom hele listen med tradisjonelle vilkår, og ganske mange kommer til at det kan bli ansvar. Siden dette området er nokså usikkert rettslig sett, må en slik gjennomgang aksepteres og gi en viss uttelling dersom den er ryddig. De beste kandidatene fokuserer imidlertid på hovedpoengene i oppgaven, i første rekke dette: Thom er eier, men har gitt fra seg den faktiske beføyelsen over den skadevoldende gjenstand. Dette kan tale for at tilknytningen er for svak til at det kan bli ansvar, jfr. resonnementer om eier- og leiertilknytning i Nygaard s. 263. Mange viser til løftekrandommen Rt. 1969 s. 109 som er relevant, men egentlig intet prejudikat for at eier kan ha for svak tilknytning. Noen bruker i denne forbindelse det den vedlagte avtale sier om leieforholdets karakter og varighet. Dette er en kreativitet som jeg synes bør gi uttelling.
    Et annet punkt av interesse er at Thorn har økonomisk interesse av en drift som baserer deg på å distribuere risikokilden til et stort antall norske hjem, og at dette kan tale for ansvar. En mulig synsvinkel som noen er inne på, er konstruksjonen "systemfeil", som var fremme i P-pille dom II Rt. 1992 s. 64 (på s. 78).
    Et tredje punkt er spørsmålet om risikoen overstiger dagliglivets risiko, jfr. at vi alle lever med faren for at elektriske apparater kan begynne å brenne. Noen kandidater trår feil her og viser til at skaden er ekstraordinær, noe som er et upresist og feilaktig vurderingstema.
    Begge konklusjoner bør vel aksepteres, men jeg heller klart til at det ikke bør bli ansvar.

Personlig ville jeg begrunnet dette med at denne typen skade ikke primært er utslag av en risiko ved å ha eller drive, men en risiko ved å produsere. Det ulovfestede objektive ansvar for produktskader som var utviklet før loven kom i 1988 var helt klart rettet mot produsentene, og det er langt svakere holdepunkt for å la eier bære ansvar i tillegg, noe kanaliseringssystemet i § 1-3 c) og f) for så vidt er en bekreftelse på. Det ville også være en inkonsekvens i å ramme eieren objektivt når lovgiver krever sikkerhetsmangel for å ramme produsenten, jfr. pal.

Noen går inn på leiekontrakten som grunnlag for ansvar, og i utgangspunktet er dette i seg selv et pluss. Det kan imidlertid ikke være tale om å la Thorn hefte for skaden på grunnlag av kontrakten alene. Den omstendighet at skadelidte står i et kontraktsforhold med påstått skadevolder kan imidlertid brukes som et støtteargument for å pålegge et ulovfestet objektivt ansvar.
    Leiekontraktens punkt 12.1 begrenser Thorns ansvar til det som følger av alminnelige erstatningsrettslige regler. Denne klausulen vil vel ikke føre til noen annen løsning enn det som er nevnt ovenfor. Noen leser denne bestemmelsen som en ansvarsfraskrivelse eller en ansvarsbegrensing, som elimineres av pal. § 2-6. Det er et akseptabelt poeng, men jeg kan for min del ikke se at klausulen er hverken en ansvarsfraskrivelse eller noen egentlig ansvarsbegrensning.
    Noen går inn på leietakers forsikringsplikt etter pkt. 4., og viser til at innboet ikke var forsikret, jfr. 4.1 annet punktum. Punkt 4 gjelder klart nok bare utleiegjenstanden, og det er mindre skjønnsomt å komme til noe annet, som forøvrig også ville være i strid med pal. § 2-6.

2    (2) Hvorvidt ansvar kunne vært gjort gjeldende av saksøkers samboer (som ikke var part i dommen og heller ikke stod i kontraktsforhold som vedrørte apparatet) og i tilfelle mot hvem.

De fleste kandidatene treffer hovedpoenget vedrørende produktansvarslovens anvendelse i forhold til samboeren som skadelidt. Det står ikke noe sted i loven at en skadelidt må stå i kontraktsforhold til den ansvarlige. Å komme til dette resultatet gir en viss uttelling, men kand. bør bedømmes langt mer positivt dersom resultatet begrunnes.
    Mulige hovedpunkter i en slik begrunnelse kan være som følger: Lovens formålsbetraktninger taler for at enhver som kommer i fysisk nærhet av produktet vernes. Dette kan også utledes forutsetningsvis av lovteksten som viser til "bruker" og "allmennheten" i § 2-1. Støttepunkter for det samme ligger i at ordlyden i så vel § 1-1 (1) og § 2-3 (a) rammer samboerens tilfelle.
    Samboerens tap som følge av personskade dekkes etter loven jfr. § 2-3 a).
    Samboeren kunne ha gjort ansvaret gjeldende mot Thorn (§ 1-3 (1) e)), produsent i Finland (§ 1-3 (1) a)), importør dersom dette var en annen enn Thorn (§ 1-3 (1) e)), og antagelig i så tilfelle også Thorn, dersom vilkårene i bokstav 1-3 (1) f) var oppfylt.
    Samboeren kunne i tillegg ha gjort gjeldende ulovfestet objektivt ansvar mot Thorn og mot samboeren sin, Hege Yvonne.
    For det første spørsmålet, måtte drøftelsen blitt tilsvarende drøftelsen vedrørende tvist mellom Hege Yvonne og Thorn, dog med den forskjell at samboeren ikke står i kontraktsforhold til Thorn. Han står dermed prinsipielt noe svakere enn Hege Yvonne, jfr det som er nevnt i denne sammenheng ovenfor.
    For spørsmålet om samboerens søksmål mot Hege Yvonne, ligger hovedpoengene i at Hege Yvonne har tilknytning som leier, og at dette i alminnelighet ikke er tilstrekkelig, jfr. bl.a. Rt. 1969 s. 109. Videre er det et poeng at leieforholdet skjer i samboerens (bruker)interesse, og at det derfor kan virke noe støende at han skal få erstatning når effekten av leieforholdet han har nytt godt av blir negativ. Oppfinnsomme og modne kandidater har litt å spille på her. Etter min mening er det klart at et slikt søksmål ikke kan føre frem, jfr. også min tidligere begrunnelse i petit ovenfor.

3.    Bedømmelse:

Jeg nevner først at oppgaven generelt må betegnes som relativt vanskelig. Den inneholder en stor mengde informasjon av både faktisk og juridisk art, som skal sorteres. Dette tar tid. Slik blir det mindre tid til å skrive enn ved tradisjonelle teorioppgaver.
    Dommen gjelder produktansvar, et emne som etter det etter eksamenskravene bare kreves kjennskap til. Denne omstendighet bør imidlertid ikke overdimensjoneres. Både i spm. 1 og 2 er det god anledning til å trekke på annen erstatningsrettslig innsikt hvor det kreves grundig kjennskap, i første rekke i forhold til ulovfestet objektivt ansvar og regler om tvilsrisiko.
    Det bør tas hensyn til at flertallet av kandidatene har manglende trening i å skrive denne typen oppgaver. Denne omstendighet kan forklare at noen bruker for mye plass på dommens hoveddel, bevisvurderingene. Om bedømmelsen her viser jeg forøvrig til siste avsnitt under punkt 1. ovenfor. Det forvirrende i at forsikringsselskapets rolle som saksøkt ikke er forklart, kan også forårsake at kandidatene bruker tiden uheldig. Noen har også visse problemer med å finne ut av dommens faktiske forutsetninger mht. hvem som har importert osv, noe som dommen ikke gir klare opplysninger om. Etter mitt skjønn bør det legges mest vekt på den substansen i besvarelsene som ikke er påvirket av disse omstendighetene.
    Oppgavens spørsmål nr. 1 skiller nokså klart mellom de kandidater som evner å ha en selvstendig mening om dommen, og de som ikke har nådd et slikt modenhetsnivå. Den førstnevnte kategori utviser evne til kritisk holdning og faglig sikkerhet som kan gi et godt grunnlag for karakterbedømmelsen. Den som kommer med forstandig begrunnede, kritiske synspunkter på rettsanvendelsen i del 1, vil oftest demonstrere innsikt som kvalifiserer for laud.
    Den andre gruppen er det vanskeligere å bedømme, så lenge det er lite eller intet som kan kalles en vurdering av dommens rettsanvendelse. Kommentarene i slike besvarelser er også ofte referatpregede. Sensorene bør imidlertid være observante overfor spørsmålet om de referatorienterte delene indirekte demonstrerer innsikt eller avslører mangelen på sådan. En besvarelse uten elementer av vurdering, men med en referatpreget kommentardel som avslører misforståelser, vil naturlig plassere seg i stryksonen.
    Spørsmål 2 er egentlig en form for praktisk oppgave, men noen velger å skrive en del teori her. I den grad slikt forekommer, mener jeg at vi bør være liberale, idet kandidatene i tråd med tradisjonen har vært innstilt på å skrive en teorioppgave. Forøvrig bør bedømmelsen ta utgangspunkt i en vurdering av om de fleste hovedpunktene nevnt ovenfor er behandlet på ryddig og fornuftig vis. Hvis så er tilfelle, bør det bli laud.
    Kommentarer og reaksjoner på sensorveiledningen mottas gjerne. Av hensyn til studentenes rettsikkerhet er det viktig at eventuelle reaksjoner på mine vurderinger formidles til sensorkorpset.

Sist oppdatert 09. august 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.