UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS133

UNIVERSITETET I BERGEN

HEIMEEKSAMEN

3. STUDIEÅR - JUS133 - HAUSTEN 2004

Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk

Bokmål

Gi en fremstilling av rettsanvendelsesprosessen i GMAC-dommen (Rt.1992.438). Legg vekt på å belyse de rettskildemessige aspektene ved dommen og beskriv flertallets og mindretallets rettskildebruk. Beskriv særlig følgende forhold ved flertallets og mindretallets begrunnelse:

1) Forholdet mellom lovteksten og den endelige rettsregelen.

2) Forarbeidenes betydning ved lovtolkningen.

3) Anvendelsen av reelle hensyn.

Ved vurderingen av besvarelsene vil det bare bli lagt vekt på kandidatenes rettskildemessige forståelse, og ikke forståelsen av den panterettslige regelen som dommen omhandler. Kandidatene må anvende de sentrale begreper og modeller fra rettskildelærens juridiske teori, men står ellers fritt i sin strukturering og fremstilling av rettsanvendelsesprosessen i dommen.

Dommen følger vedlagt.

Nynorsk

Gi ei framstilling av rettsbruksprosessen i GMAC-dommen (Rt.1992.438).  Legg vekt på å belyse dei rettskjeldemessige aspekta ved dommen og beskriv fleirtalet og mindretalet sin rettskjeldebruk.  Beskriv særleg følgjande forhold ved fleirtalet og mindretalet si grunngjeving:

1)  Forholdet mellom lovteksten og den endelege rettsregelen.

2)  Kva førearbeida har å seie ved lovtolkinga.

3)  Bruken av reelle omsyn.

Ved vurderinga av oppgåvesvara vil det berre bli lagt vekt på kandidatane si rettskjeldemessige forståing, og ikkje forståinga av den panterettslege regelen som dommen omhandlar. 

Kandidatane må bruke dei sentrale omgrepa og modellane frå rettskjeldelæra sin juridiske teori, men står elles fritt i si strukturering og framstilling av rettsbruksprosessen i dommen.

Vedlagt fylgjer dommen.

       Dommer Skåre: Saken gjelder spørsmålet om salgspant avtalt mellom bilimportør og bilforhandler er gyldig i forhold til forhandlerens konkursbo og til varelagerpanthaver, jfr panteloven §3-15 annet ledd, subsidiært om spørsmålet stiller seg annerledes for demonstrasjonsbiler enn for nye biler. Salgspantet i demonstrasjonsbilene var registrert i løsøreregisteret, og det er også spørsmål om registreringen medfører at det er oppstått en panterett som er gyldig etter panteloven §3-8 om pant i motorvogner som brukes i virksomheten. Sakens faktum er i korthet følgende:

       Mellom General Motors Norge A/S og Auto Service A/S ble det i mai 1987 inngått forhandlerkontrakt. I henhold til avtale om "lagerfinansiering av automobiler" skulle forhandleren ha kreditt i samsvar med
Side 439
en lagerfinansieringsplan formidlet av General Motors Acceptance Corporation, nå GMAC Finansiering A/S. I henhold til samme avtale skulle eiendomsretten til de leverte biler tilhøre GMN inntil de var betalt.

       Det ble inngått kjøpekontrakt for hver enkelt bil som ble levert forhandleren. I den standardavtale som benyttet heter det bl.a.:

       GMAC førte kontroll med at Auto Service fulgte de fastsatte vilkår. Etter at det var konstatert at en del biler kunne ha vært solgt uten oppgjør til GMAC, tok GMAC dette opp i et brev til forhandleren 29 juli 1987, og her finner man også følgende presisering av forhandlerens rettigheter og plikter:

       "Hovedregelen er, at A-plan vogne skal betales samme dag, de leveres. I enkeltstående tilfælde accepterer vi dog, at biler leveret fredag efter normal arbejdstids ophør samt lørdag afregnes mandag, ligesom vogne leveret andre ugedage efter normal arbejdstids ophør afregnes den efterfølgende arbejdsdag. Dette må altså ikke opfattes som en generel accept til at udskyde betaling for leverede vogne til den efterfølgende arbejdsdag. Hvor der foreligger en klar aftale med kunden om levering på en fastsat dato, skal vognen afregnes på leveringsdagen, uanset om levering først finder sted udenfor normal arbejdstids ophør. I de tilfælde hvor betaling undtagelsesvis udskydes, anmodes De om i hvert tilfælde at meddele bankens repræsentant om grunden hertil."

       Det ble konstatert uregelmessigheter også senere, og i februar 1988 ble det iverksatt en ordning hvoretter Fokus Bank skulle forvalte vognkortene for de nye biler. De skulle bare utleveres mot kontant betaling av fakturabeløpet for vedkommende bil. Denne ordning sto ved makt da Auto Service gikk konkurs i mai 1988.

       Etter særskilt avtale kunne en levert bil registreres og tas i bruk som demonstrasjonsbil. Kredittiden ble da forlenget til et bestemt nytt tidspunkt. Demonstrasjonsbilene ble registrert på Auto Service. De ble også brukt av selskapets ansatte som firmabiler. Fokus Bank ga særskilt garanti på 600.000,- kroner til GMAC som sikkerhet mot tap som kunne oppstå ved at bilene ble solgt under fakturabeløpet.

       Ved konkursåpningen befant det seg 24 nye biler og 14 demonstrasjonsbiler i konkursdebitors besittelse. GMAC - som hadde overtatt kravene fra GMN - forlangte bilene utlevert. Boet hevdet at bilene gikk inn under Fokus Banks varelagerpant. GMAC reiste deretter skiftetvist ved Bergen skifterett. Skifteretten avsa 6 januar 1989 kjennelse med slik slutning:
Side 440

       Auto Service A/S med Fokus Bank som hjelpeintervenient påanket skifterettens kjennelse til Gulating lagmannsrett, som 19 oktober 1990 avsa dom med slik slutning:

       Dommen ble avsagt under dissens idet en av dommerne stemte for stadfestelse av skifterettens kjennelse.

       GMAC har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og GMN har tiltrådt anken som hjelpeintervenient. Saken gjelder lovanvendelsen og bevisbedømmelsen. I anledning anken er det holdt bevisopptak for avhør av en partsrepresentant for GMAC.

       GMAC har i det vesentlige anført:

       Etter panteloven §3-15 annet ledd kan salgspant ikke avtales i "ting som kjøperen har rett til å selge videre før den er betalt". I det foreliggende tilfelle hadde Auto Service ikke salgsrett før bilene var betalt. Det må i denne forbindelse legges til grunn at bilene ikke kan anses som solgt før de er levert. Bestemmelsen tillater med andre ord salgspant også i videresalgs- eller forhandlertilfellene forutsatt at det foreligger avtale hvor kjøperen er forpliktet til å gjøre opp med selgeren før overlevering finner sted. Det er for øvrig en misforståelse når lagmannsrettens flertall sier at oppgjøret med GMAC skulle muliggjøres ved det som ble betalt av den enkelte kjøper: Salgssummen ville ikke være tilgjengelig for Auto Service før noen dager etter levering.

       Den ankende parts oppfatning av lovteksten synes å stemme med lovforarbeidene, selv om de erkjennes å være noe uklare. Når det gjelder den rettspraksis forut for panteloven som det er henvist til i lovforarbeidene, er det anført at faktum i scooter-dommen, Rt-1963-109, ikke gir grunnlag for å trekke den slutning at salgspant skulle være utelukket i ethvert videresalgstilfelle: I det tilfelle var det nemlig ikke i avtalen bestemt at selgeren skulle ha oppgjør før kjøretøyet var solgt videre.

       Den nevnte oppfatning av lovtekst og lovforarbeider støttes av Justiskomiteens merknader om forholdet mellom varelagerpant og salgspant. Komiteen har ment å foreta endringer i forhold til proposisjonen som gir salgspantet prioritet foran varelagerpantet.

       Skulle Høyesterett komme til at lovforarbeidene ikke støtter den ankende parts forståelse av lovteksten, må det legges avgjørende vekt på denne. Lovteksten er klar, og det ville være å oppstille en felle om den skulle tolkes som lagmannsrettens flertall har gjort det.

       Demonstrasjonsbilene kan under enhver omstendighet ikke oppfattes som gjenstander bestemt til videresalg. Disse bilene ble dessuten brukt i Auto Services virksomhet på en slik måte at panteloven §3-8 får anvendelse. Salgspantet fikk derfor rettsvern ved tinglysning i løsøreregisteret.

       Subsidiært er gjort gjeldende at selv om GMAC i et tilfelle som det
Side 441
foreliggende generelt står tilbake for varelagerpanthaveren, må det gjelde noe annet her fordi bankens lokale avdeling var oppmerksom på bestemmelsene i forhandleravtalen om salgspant, og også var med på å administrere kontrollordningen.

       GMAC har nedlagt slik påstand:

       GMN har nedlagt slik påstand:

       Jeg er kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes og vil bemerke:

       Panteloven §3-15 annet ledd lyder slik:

       "Salgspant kan heller ikke avtales i ting som kjøperen har rett til å selge videre før den er betalt, herfra unntatt tilfelle hvor tingen kan videreselges etter bearbeidelse eller som tilbehør til eller del av en hovedgjenstand."

       Av min innledende beskrivelse av faktum fremgår at Auto Service kunne inngå avtale om salg av biler og registrere bilen på kjøperen. Derimot kunne bilen - bortsett fra i særlige tilfeller - ikke overleveres kjøperen før Auto Service hadde gjort opp med GMAC. Den ankende part hevder at Auto Service ikke hadde rett til å selge bilene videre før de var betalt. Dette forutsetter imidlertid at et salg i loven forstand ikke foreligger før bilen er overlevert. Jeg kan ikke se at dette følger av lovteksten, noe jeg kommer tilbake til. Først vil jeg komme inn på det som i henhold til lovforarbeidene er bakgrunnen for loven formulering.

       I Ot.prp. nr 39 (1977-1978) om pantelov, var §3-10 annet ledd formulert slik:

       "Salgspant kan heller ikke avtales i ting som er kjøpt med sikte på videresalg dersom selgeren må rekne med dette som en nærliggende mulighet."

       Forslaget omfattet ikke bare de typiske videresalgstilfeller hvor forhandleren har rett til å selge videre, men også andre tilfeller hvor kjøperen har salgshensikt og selgeren burde regne med dette. Det var departementets forutsetning at bestemmelsen skulle gjelde selv om den kjøpte gjenstand var bearbeidet. Om gjenstander som etter salget ble inkorporert i en annen gjenstand skulle dekkes av regelen, er blitt ansett uklart.

       Justiskomiteen ga bestemmelsen den form den har i loven. I Innst.O.nr.19 (1979-1980) 18 uttaler komiteen:

       "Komitens utkast avviker etter dette fra prp. §3-10 annet ledd på to punkter. For det første: Salgspantet underkjennes bare hvor kjøperen har rett (i forhold til selgeren) til å selge det kjøpte videre før det er betalt. En slik salgsrett kan være uttrykkelig avtalt, men kan også være klart forutsatt av begge parter, slik det vil være ved salg av ferdigvarer til en forhandler av slike varer. Etter proposisjonens regel er det tilstrekkelig at kjøperen har tatt sikte på videresalg (eventuelt i strid med sine plikter overfor selgeren) og at "selgeren måtte rekne med dette som en nærliggende mulighet". Salgspantet skal altså ikke være gyldig hvor selgeren burde forstå at kjøperen kanskje ville komme til å foreta et straffbart videresalg av det kjøpte. Dette er etter komitens mening en altfor stram regel. For det annet: Selv hvor videresalg er tillatt, kan gyldig salgspant etableres dersom videresalg først kan skje etter at det kjøpte er blitt bearbeidet, eller hvor det kjøpte videreselges som tilbehør til eller del av en hovedgjenstand. I dette ligger at den såkalte videresalgsregel begrenses til tilfelle hvor ferdigvarer selges til forhandler av slike varer med sikte på videresalg. En enkel montering av det kjøpte som kjøperen skal foreta, eller lignende enkle operasjoner, er i denne forbindelse ikke å anse som bearbeidelse."
Side 443

       Det fremgår at komiteen ønsket å endre utkastet på to måter. Den ene del av endringen gjelder de særbestemmelser som nå finnes i loven for bearbeidelses- og inkorporasjonstilfellene. Den annen endring - som gjennomgås i første del av det som er gjengitt - har sitt utgangspunkt i at salgspantforbudet etter departementets forslag skulle gjelde ikke bare i forhandlersituasjonen: Det omfattet også tilfeller hvor kjøperen ikke hadde salgsrett i forhold til selgeren, men hvor selgeren måtte regne med at kjøperen likevel ville selge videre. Komiteen ville utelate de sistnevnte tilfeller. Det man dermed sto tilbake med skulle være at salgspant var forbudt i de typiske videresalgstilfeller, sml i denne forbindelse også setningen om at den "såkalte videresalgsregel begrenses til tilfelle hvor ferdigvarer selges til forhandler av slike varer med sikte på videresalg". Dette innebærer at Justiskomiteen for så vidt ville beholde departementets forslag, som også stemmer med dommen i Rt-1963-109 slik den i alminnelighet er forstått. Denne oppfatning stemmer med de uttalelser sakens ordfører ga i Odelstinget, se Ot.forhandl. 1980 145.

       Det er på denne bakgrunn man må lese lovteksten: Når den sier at salgspant ikke kan avtales i ting som kjøperen har rett til å selge videre før den er betalt, er det meningen å uttrykke at salgsgpant ikke kan avtales i ting som kjøperen skal ha rett til å overta for salg før den er betalt. Etter min mening er dette en like naturlig tolkning som den den ankende part mener er riktig. Dette tolkningsalternativ bør velges fordi det har støtte i lovforarbeidene.

       Det er riktig som den ankende part peker på, at Justiskomiteen ved sitt forslag vedrørende salgspant i råvarer og varer som skal inkorporeres, setter salgspantet foran varelagerpant (s 18). Innstillingen inneholder imidlertid ingen uttalelse som kan underbygge at denne del av forslaget skulle ha betydning også for salgspant i ferdigvarer for videresalg.

       GMAC har ytterligere gjort gjeldende at den foran nevnte tolking representerer en felle. GMAC har nøye overveiet sitt opplegg ved bruk av juridiske rådgivere, og kommet til at det er rettslig holdbart. Jeg kan imidlertid ikke se at der er gode holdepunkter for en slik argumentasjon. For det første er ikke ordlyden klar, slik den ankende part hevder, og lovforarbeidene inneholder ingen uttalelser som direkte går i den ankende parts favør. Den oppfatning som hevdes av GMAC synes heller ikke å ha noen støtte i den juridiske teori, og GMAC har heller ikke kunnet vise til at andre bilimportører eller sammenlignbare bedrifter har opplegg som ligner på GMACs.

       Jeg er etter dette - på samme måte som lagmannsrettens flertall - kommet til at avtalen om salgspant ikke er gyldig, og jeg er enig i at dette må gjelde også de biler som etter avtale ble tatt ut som demonstrasjonsbiler. Som lagmannsretten legger jeg til grunn at demonstrasjonsbilene skulle avhendes etter forholdsvis kort tids bruk, og dette skulle skje som ledd i den alminnelige salgsvirksomhet. Jeg kan ikke se at det foreligger noen avgjørende grunn til å skille mellom nye biler og demonstrasjonsbiler i forhold til panteloven §3-15 annet ledd.

       Jeg kan heller ikke gi GMAC medhold i at demonstrasjonsbilene ble gyldig pantsatt i medhold av panteloven §3-8 ved at salgspantet ble tinglyst i løsøreregisteret. Etter min mening er det ikke naturlig å se det slik at demonstrasjonsbilene ble brukt eller var bestemt til å brukes i næringsvirksomheten, jfr §3-8 første ledd. Jeg viser for så vidt til det jeg
Side 444
allerede har pekt på i forhold til §3-15 annet ledd. Jeg peker videre på at det her dreier seg om biler som i utgangspunktet inngår i et varelager og omfattes av et varelagerpant. De omstendigheter at enkelte varer tas i bruk i salgsøyemed bør ikke i seg selv medføre at det går ut av varelageret og ikke lenger undergis bestemmelsene for varelagerpant.

       Jeg kan ikke se at Fokus Bank stilltiende har akseptert at varelagerpantet ikke skulle omfatte bilene. Synspunkter av denne art synes ikke å ha vært gjort gjeldende i februar 1988 da GMAC og ledende ansatte i Fokus Bank oppdaget at de hadde avtalt sikkerhet i de samme biler. I den avtale som ble satt opp i denne forbindelse forutsettes denne konflikt løst ved senere anledning.

       Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens dom bør stadfestes.

       Anken har vært forgjeves. Saken har imidlertid reist tvilsomme lovtolkningsspørsmål av prinsipiell interesse. Saksomkostninger bør ikke tilkjennes for noen instans.

       Jeg stemmer for denne dom:

       Lagmannsrettens dom stadfestes.

       Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

       Dommer Backer: Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten og lagmannsrettens mindretall. I det vesentlige kan jeg vise til mindretallets begrunnelse, men skal i tillegg bemerke:

       Panteloven §3-15 annet ledd fikk sin endelige utforming av Stortingets justiskomit, slik som førstvoterende har redegjort for. I forhold til proposisjonens lovutkast gjorde justiskomiten flere viktige realitetsendringer som utvidet adgangen til bruk av salgspant på bekostning av varelagerpant - mot Den Norske Bankforenings protest. Justiskomitens forslag om å begrense forbudet mot å avtale salgspant til videresalg "før den (tingen) er betalt", var begrunnet med en henvisning til scooter-dommen i Rt-1963-109. Som nevnt av førstvoterende, omtales forhandlertilfellene et par steder i Justiskomitens instilling på en måte som synes å vise at komiten har tenkt seg at i disse tilfellene er det forutsatt at varen kan videreselges før den er betalt. Det vil også være det normale.

       Spørsmålet i det foreliggende tilfelle er imidlertid - slik jeg ser det - om man kan bortfortolke ordene "før den er betalt" når forhandleravtalen er slik utformet at den ut fra ordlyden i §3-15 annet ledd faller utenfor forbudet mot salgspant. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for dette forutsatt at man står overfor et helt ut reelt forhold, slik som her hvor GMAC har fulgt opp det juridiske utgangspunkt med en nitid kontroll med at den enkelte bil ikke utleveres før GMAC har fått betaling. Det sier seg selv at en slik ordning bare lar seg gjennomføre for identifiserbare og forholdsvis kostbare ting, slik som typisk biler. Når ordningen med salgsforbud før tingen er betalt rent praktisk lar seg gjennomføre, kan jeg imidlertid ikke se at det er noen avgjørende betenkeligheter ved å bruke §3-15 annet ledd etter sin ordlyd også i forhandlertilfellene. Da det er leverandøren av bilene til forhandleren som tilfører denne de verdier det her dreier seg om, betyr ikke anerkjennelsen av
Side 445
hans salgspant at leverandøren tilegner seg verdier som naturlig hører til boet eller den som har varelagerpant.

       Tilbake står spørsmålet om Auto Service A/S kan sies i loven forstand å ha hatt rett til å selge den enkelte bil videre før betaling i og med at selskapet på et tidligere tidspunkt kunne opprette kjøpekontrakt med den enkelte kunde, der bilens type, farge og utstyr var angitt. Det er opplyst at Auto Service A/S etter at kjøpekontrakt forelå, tok ut den bil man ville oppfylle med og fikk den registrert på kjøperen, men at denne først ved overleveringen ble stilt overfor en bestemt, individualisert bil. Etter min mening er dette tilstrekkelig til å konstatere at salget i forhold til regelen i panteloven §3-15 annet ledd først fant sted ved overleveringen.

       Etter det standpunkt jeg generelt har tatt til spørsmålet om salgspant i dette tilfelle, er det ikke nødvendig for meg å gå inn på de subsidiære spørsmål om salgspant i demonstrasjonsbilene og om Fokus Bank A/S ved sin opptreden overfor GMAC har gitt opp sine eventuelle rettigheter til varelagerpant i bilene.

       Når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger, er jeg enig med førstvoterende.

       Dommer Langvand: Jeg er enig med annenvoterende dommer Backer.

       Dommer Hellesylt: Jeg er i det vesentlige og i resultat enig med førstvoterende dommer Skåre.

       Dommer Holmøy: Likeså.

       Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

       Lagmannsrettens dom stadfestes.

       Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden.