Sist oppdatert 5.mars 2004av UK
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS135
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
I Lillevik kommune var det de senere år gjennomført omfattende vannkraftregulering. Ytterligere utbygging – av selve Lillevikfossen – var planlagt. Bygden var splittet i synet på denne utviklingen. Mens enkelte velsignet de nye arbeidsplassene den hadde gitt, var andre fortvilet over de store inngrepene i den enestående naturen. Det var etablert en egen miljøverngruppe som kalte seg ”Lillevikfossens venner”.
Lillevikfossens Venner hadde i lengre tid forberedt en større demonstrasjon for å påvirke lokale og sentrale politikere til å skrinlegge planene om fortsatt utbygging. Miljøvernaktivister fra fjern og nær var invitert til å delta.
Det mest egnede sted for en demonstrasjon var Lillevik Senter, som var det naturlige samlingssted i Kommunen. Lillevik hovedgate kunne vært et alternativ, men Lillevikfossens Venner antok at politiet her ville ha nedlagt forbud mot demonstrasjon av hensyn til trafikken.
Foruten forskjellige butikker og kafeer, inneholdt Lillevik Senter bl.a. trygde- og sosialkontor. Det var forøvrig rikelig med åpen plass på Senteret hvor det ved flere anledninger etter oppførelsen for 10 år siden hadde funnet sted demonstrasjoner og andre forsamlinger. Senteret var oppført av kommunen, men senere i sin helhet solgt til et privat selskap; Nye Lillevik Senter.
Da Lillevikfossens Venner henvendte seg til ledelsen for Nye Lillevik Senter, fikk de klar beskjed om at en demonstrasjon ikke ville bli akseptert.
***
Den fredelige demonstrasjonen ble likevel avholdt til stor ergrelse for eierne som tilkalte politiet. Da demonstrantene skulle fjernes oppstod det tumulter. En tilreisende amerikansk naturvernaktivist, Ruben, gjorde så kraftig motstand at politiet følte seg truet og måtte anvende betydelig makt for å få ham under kontroll. Etter et basketak ble han lagt i bakken av to politimenn og påsatt håndjern. Ruben nektet å oppgi personalia. Han ble derfor tatt med til politikammeret og inntil videre låst inne på en celle med hjemmel i politilovens § 8.
Før Ruben ble låst inne klaget han over store smerter i brystet og at han spyttet blod. Vakthavende tjenestemann ga ham noen smertestillende tabletter. Etter en time så tjenestemannen til Ruben gjennom en luke i celledøren. Han oppfattet det slik at fangen var sovnet. Fire timer senere, før tjenestemannen skulle gå av vakt, gikk han inn på cellen for å se til fangen. Han oppdaget at fangen hadde blødd fra munnen. Da han kontrollerte pulsen og konstaterte at den var svak og uregelmessig, ble ambulanse øyeblikkelig tilkalt. Men Rubens liv stod ikke til å redde; han døde kort tid etter på sykehuset av indre blødninger forårsaket av et brukket ribben.
***
Etter at alle nasjonale rettsmidler forgjeves var uttømt, ble det inngitt to klager mot Norge til EMD; en fra Lillevikfossens Venner og en fra Rubens foreldre.
I klagen fra Lillevikfossens Venner ble det for det første anført at staten var direkte ansvarlig for krenkelser av ytrings- og forsamlingsfriheten. Staten var direkte ansvarlig for kommunen som en offentlig enhet, og det var kommunen som i sin tid hadde oppført Lillevik Senter på egen grunn. At Lillevik Senter senere var solgt, kunne ikke være avgjørende. Salget var godkjent av Kommunestyret. I forbindelse med salget skulle kommunen ha stilt som betingelse at Senteret fortsatt kunne benyttes til demonstrasjoner og andre markeringer.
Lillevikfossens Venner hevdet videre at staten uansett hadde sviktet sin positive forpliktelse til å sikre en effektiv mulighet for den enkelte til å komme frem med viktige politiske ytringer. I en situasjon hvor stadig mer offentlig rom kjøpes opp av mektige private grupperinger (”quasi-offentlige rom”), skulle staten, ved lovgivning eller andre virkemidler, ha tilrettelagt slik at den enkelte hver for seg eller i forsamling var sikret rom for ytrings- og forsamlingsfriheten. Dette ville ikke innebære noen vesentlig byrde for staten, verken finansielt eller på annen måte.
Staten bestred ansvar for konvensjonsbrudd. Den erkjente å hefte for kommuners handlinger og unnlatelser. Men pekte på at det i dette tilfellet var en privat eier som stod for det påstått krenkende forhold. Det forhold at Kommunen tidligere hadde vært eier, var irrelevant.
Staten erkjente videre at ansvar for privates handlinger i prinsippet kunne komme på tale. Men slikt ansvar var ikke aktuelt i denne saken. Den saken aktivistene var opptatt av var rett nok av politisk interesse. Klageren hadde likevel en rekke andre muligheter til å komme frem med sitt budskap, bl.a. ved underskriftskampanjer og leserinnlegg i lokale og riksdekkende medier. Staten anførte videre at et pålegg overfor eierne ville være et uforholdsmessig inngrep i deres eiendomsrett. Den hadde mao. ikke bare klagernes menneskerettigheter å ta hensyn til i dette tilfellet.
***
I klagen fra Rubens foreldre ble det gjort gjeldende at staten var ansvarlig for Rubens død. I betraktning av at man stod overfor en i utgangspunktet fredelig demonstrasjon, hadde det vært benyttet uforholdsmessig makt i forbindelse med pågripelsen. Klagerne anførte videre at staten måtte ha et spesielt skjerpet ansvar for personer som var berøvet friheten. I lys av dette var vakthavende polititjenestemanns tilsyn med Ruben etter at han ble fengslet på politistasjonen klart kritikkverdig. Han burde ha skjønt at en legeundersøkelse var nødvendig. Dette ville etter alt å dømme ha reddet sønnens liv.
Staten beklaget dødsfallet, men bestred konvensjonsansvar. Den viste til at konvensjonen gir anledning til å anvende makt for å foreta en lovlig innbringelse. Når det, som her, dreide seg om en demonstrant som ble oppfattet som truende og som hadde motsatt seg at politiet gjenopprettet ro og orden, var maktanvendelsen nødvendig. Staten hevdet videre at politiet ikke hadde oppfordring til å gjøre annet eller mer enn det som var gjort i forbindelse med Rubens opphold på politistasjonen.
Kand. skal ikke behandle spørsmål knyttet til vilkår for realitetsbehandling ved EMD, kun om staten er ansvarlig for krenkelser av konvensjonsrettigheter.
I Lillevik kommune var det dei seinare åra gjennomført omfattande vasskraftregulering. Vidare utbygging – av sjølve Lillevikfossen – var planlagt. Bygda var splitta i synet på denne utviklinga. Medan enkelte velsigna dei nye arbeidsplassane den hadde resultert i, var andre fortvila over dei store inngrepa i den eineståande naturen. Det var etablert ei eiga miljøverngruppe som kalla seg Lillevikfossens venner.
Lillevikfossens venner hadde i lengre tid førebudd ein større demonstrasjon for å påverke lokale og sentrale politikarar til å leggje vekk planane om vidare utbygging. Miljøvernaktivistar frå fjern og nær var invitert til å delta.
Det mest eigna staden for ein demonstrasjon var Lillevik senter, som var den naturlege samlingsstaden i kommunen. Lillevik hovudgate kunne ha vore eit alternativ, men Lillevikfossens venner vurderte det slik at politiet her ville legge ned forbod mot demonstrasjonen av omsyn til trafikken.
Forutan ulike butikkar og kafear, inneheldt Lillevik senter blant anna trygde- og sosialkontor. Det var elles rikeleg med open plass på senteret der det ved fleire høve etter oppføringa for 10 år sidan hadde funne stad demonstrasjonar og andre samlingar. Senteret var oppført av kommunen, men seinare seld i sin heilskap til eit privat selskap; Nye Lillevik Senter.
Då Lillevikfossens venner tok kontakt med leiinga for Nye Lillevik senter, fekk dei klar melding om at ein demonstrasjon ikkje ville bli akseptert.
***
Den fredlege demonstrasjonen vart likevel halden til stor ergring for eigarane som tilkalla politiet. Då demonstrantane skulle fjernast oppstod det tumultar. Ein tilreisande amerikansk naturvernaktivist, Ruben, gjorde så kraftig motstand at politiet følte seg trua og måtte gjere bruk av omfattande makt for å få han under kontroll. Etter eit basketak vart han lagt i bakken av to politimenn og sett på handjern. Ruben nekta å gje politiet personalia. Han vart difor teken med til politikammeret og inntil vidare låst inne på ei celle med heimel i politilova sin § 8.
Før Ruben vart låst inne klaga han over store smerter i brystet og at han spytta blod. Vakthavande tenestemann gav han nokre smertestillande tablettar. Etter ein time såg tenestemannen til Ruben gjennom ei luke i celledøra. Han oppfatta det slik at fangen var sovna. Fire timar seinare, før tenestemannen skulle gå av vakt, gjekk han inn på cella for å sjå til fangen. Han oppdaga at fangen hadde blødd frå munnen. Då han kontrollerte pulsen og konstaterte at den var svak og uregelmessig, vart ambulanse straks tilkalla. Men Ruben sitt liv stod ikkje til å redde; han døydde kort tid etter på sjukehuset av indre blødingar som følgje av eit brote ribbein.
***
Etter at alle nasjonale rettsmiddel forgjeves var uttømt, vart det gjeve inn to klager mot Noreg til EMD; ei frå Lillevikfossens Venner og ei frå Ruben sine foreldre.
I klaga frå Lillevikfossens Venner vart det for det første hevda at staten var direkte ansvarleg for krenkingar av ytrings- og forsamlingsfridomen. Staten var direkte ansvarleg for kommunen som eit offentleg organ, og det var kommunen som i si tid hadde oppført Lillevik Senter på eigen grunn. At Lillevik senter seinare var selt, kunne ikkje vere avgjerande. Salet var godkjend av Kommunestyret. I samband med salet skulle kommunen ha stilt som vilkår at senteret framleis kunne nyttast til demonstrasjonar og andre markeringar.
Lillevikfossens Venner hevda vidare at staten i alle høve hadde svikta sin positive plikt til å sikre ein effektiv moglegheit for den enkelte til å kome fram med viktige politiske ytringar. I ein situasjon der stadig meir offentleg rom vart kjøpt opp av mektige private grupperingar (”quasi-offentlege rom”), skulle staten, ved lovgjeving eller andre verkemiddel, ha lagt til rette for at den enkelte kvar for seg eller i forsamling var sikra rom for ytrings- eller forsamlingsfridomen. Dette ville ikkje innebere noko tyngande byrde for staten, verken finansielt eller på anna måte.
Staten avviste ansvar for konvensjonsbrot. Den erkjende å hefte for kommunen både i forhold til aktive handlingar og passivitet. Men staten peikte på at det i dette tilfellet var ein privat eigar som stod for den eventuelle konvensjonskrenkinga. Det forhold at kommunen tidlegare hadde vore eigar, var irrelevant.
Staten erkjende vidare at ansvar for private sin handlingar i prinsippet kunne kome på tale. Men slikt ansvar var ikkje aktuelt i denne saka. Den saka aktivistane var opptekne av var rett nok av politisk interesse. Klagaren hadde likevel ei rekkje andre moglegheiter til å kome fram med bodskapen sin, blant anna ved underskriftskampanjar og lesarinnlegg i lokal og riksdekkande media. Staten hevda vidare at eit pålegg overfor eigarane ville vere eit uforholdsmessig inngrep i deira eigedomsrett. Den hadde med andre ord ikkje berre klagaren sine menneskerettar å ta omsyn til i dette tilfellet.
***
I klagen frå Ruben sine foreldre vart det gjort gjeldande at staten var ansvarleg for Ruben sin død. Sett i lys av at ein stod ovanfor ein i utgangspunktet fredeleg demonstrasjon, hadde det vore nytta uforholdsmessig makt i samband med pågripinga. Klagarane hevda vidare at staten måtte ha eit spesielt skjerpa ansvar for personar som var frårøva fridomen. I lys av dette var den vakthavande polititenestemann sitt tilsyn med Ruben etter at han var fengsla på politistasjonen, klart kritikkverdig. Han burde skjøna at ei legeundersøking var nødvendig. Dette ville etter alt å døme redda sonen deira sitt liv.
Staten sa seg lei for dødsfallet, men nekta for at det førelåg ansvar etter konvensjonen. Den viste til at konvensjonen gjev høve til å nytte makt for å gjennomføre ei lovleg innbringing. Når det, som her, dreidde seg om ein demonstrant som vart oppfatta som truande og som hadde motsett seg at politiet gjenoppretta ro og orden, var maktbruken nødvendig. Saten hevda vidare at politiet ikkje hadde oppfordring til å gjere anna eller meir enn det som var gjort i samband med Ruben sitt opphald på politistasjonen.
Kandidaten skal ikkje ta for seg spørsmål knytt til vilkår for realitetsbehandling ved EMD, berre spørsmåla om staten er ansvarleg for krenkingar av konvensjonsrettar.
|
Sist oppdatert 5.mars 2004av UK Kommentarer til denne siden. |