Sist oppdatert 31. mars 2007 av teg
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS135
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
Utleveres 1. februar kl 0900.
Innleveres 4. februar kl 0900-0930.
1) Gi en fremstilling og vurdering av positive forpliktelser for staten etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.
2) Muhammed og Benasir Assan var søsken og statsborgere i et Asiatisk land. De kom til Norge sammen med sine foreldre i 1998, og fikk da oppholdstillatelse som flyktninger. Familien greide seg bra i Norge. Men foreldrene var religiøse og kritiske til visse sider ved det norske samfunn. Særlig var faren Omar kritisk til hva han mente var en umoralsk livsførsel blant de unge. Da Benasir som attenåring ønsket å flytte sammen med sin norske kjæreste, Ola, satt Omar foten ned. Benasir fikk husarrest. Hun ble fortalt at det for lenge siden var bestemt at hun skulle gifte seg med fetteren Ali i hjemlandet.
Etter en uke klarte Benasir å flykte. Sammen med Ola oppsøkte hun politistasjonen og anmeldte den ulovlige frihetsberøvelsen og truslene. Omar ble innkalt til avhør. Han forklarte at han ikke hadde gjort annet enn det som var hans plikt i henhold til sin overbevisning. Benasir ville nok, forklarte han, etter hvert skjønne at det planlagte ekteskapet ville være til hennes eget beste. I avhøret vedgikk han at han hadde nektet datteren å forlate hjemmet så lenge hun ikke ville ombestemte seg. Han kunne imidlertid berolige med at Benasir ikke hadde lidd noen overlast den uken hun var hjemme.
På bakgrunn av Omars forklaring fant polititjuristen at forholdet var vanskelig å ta stilling til. Av hensyn til religionsfriheten besluttet han å henlegge saken. Vedtaket ble påklagd, men ikke omgjort.
Benasir, som mente seg utsatt for en alvorlig krenkelse, gikk deretter til søksmål mot staten med påstand om krenkelse av EMK artikkel 5. Staten hevdet at saken måtte avvises fordi Benasir ikke hadde rettslig interesse i å få fastslått at det forelå noe konvensjonsbrudd nå som hun for lengst var ute av husarresten. Det var under enhver omstendighet Omar, ikke staten, som eventuelt måtte stå til ansvar for de aktuelle forhold, som forøvrig ikke kunne regnes som noen frihetsberøvelse.
Drøft og ta stilling til om saken kan fremmes og til om det foreligger noe konvensjonsbrudd.
***
Omar var en viljens mann, og han var fast bestemt på å la sin datter vie til Ali. Han hadde bragt på det rene at Benasir etter flukten fra husarresten hadde tatt inn hos Ola. Etter å ha overvåket Olas hjem en ukes tid, slo han til da Benasir var ute for å hente morgenavisen. Benasir ble bedøvet med kloroform og bragt tilbake i husarrest. Hjemme ventet Omars bror, Alis far Hassan. De to brødrene gjorde det klart at Benasir ikke hadde noe valg. Ali ventet på sin tilkommende, og bryllupet var planlagt å finne sted neste måned. Da Benasir stadig protesterte, bestemte brødrene seg for at hardere virkemidler måtte til. Muhammed, som hadde kommet tidligere hjem fra skolen enn vanlig, kunne gjennom et vindu observere at Omar holdt Benasir fast, mens Hassan brente henne med en sigarettglo. Han stormet da inn i stuen hvor mishandlingen fant sted og ba faren og onkelen om å stoppe. I den overraskelsen som oppstod kom Benasir seg fri og vekk. Omar og Hassan var skuffet over Muhammed som motarbeidet familiens ære, og informerte om at en tilsvarende behandling ville bli ham til del om han gikk til politiet.
Selv om truslene uroet Muhammed, gikk han sammen med søsteren til politiet og anmeldte mishandlingen av henne. Det ble opptatt politiforklaringer av de to. På bakgrunn av disse forklaringene og en legeerklæring som bekreftet "at Benasir hadde vært utsatt for en brannskade, etter all sannsynlighet forårsaket av en sigarettglo", ble det tatt ut tiltale mot Omar og Hassan for legemsbeskadigelse (strl. § 229).
Da saken mot de to skulle for retten gjorde Muhammed det klart at han ikke ville vitne. Aktor krevde å få lese opp politiforklaringen hans i retten. Under henvisning til EMK artikkel 6 motsatte Omars og Hassans forsvarere seg dette.
Drøft og ta stilling til om det vil være i samsvar med EMK artikkel 6 å lese opp politiforklaringen i retten.
***
Begge oppgaver skal besvares. Som veiledende norm gjelder at oppgave 1) teller 1/3 og oppgave 2) 2/3.
Utleverast 1. februar kl 0900.
Innleverast 4. februar kl 0900-0930.
1) Gje ei framstilling og vurdering av positive skyldnader (”forpliktelser”) for staten etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen.
2) Muhammed og Benasir Assan var søsken og statsborgarar i eit asiatisk land. Dei kom til Noreg saman med foreldra i 1998, og fekk da opphaldsløyve som flyktningar. Familien greidde seg bra i Noreg. Men foreldra var religiøse og kritiske til visse sider ved det norske samfunnet. Særleg var faren Omar kritisk til det han meinte var ein umoralsk livsførsel mellom dei unge. Da Benasir som attenåring ønskte å flytte saman med den norske kjærasten, Ola, sette Omar foten ned. Benasir fekk husarrest. Ho vart fortald at det for lenge sidan var avgjort at ho skulle gifte seg med fetteren Ali i heimlandet.
Etter ei veke klarte Benasir å rømme. Saman med Ola oppsøkte ho politistasjonen og melde den ulovlege fridomsfråtakinga og trugsmåla. Omar vart kalla inn til avhøyr. Han forklarte at han ikkje hadde gjort anna enn det som var ei plikt etter hans overtyding. Benasir ville nok, forklarte han, etter kvart skjøne at det planlagde ekteskapet ville vere til hennar eige beste. I avhøyret vedgjekk han at han hadde nekta dottera å forlate heimen så lenge ho ikkje ville ombestemme seg. Han kunne likevel fortelje at Benasir ikkje hadde lidd noka overlast den veka ho var heime.
På bakgrunn av forklåringa frå Omar meinte politijuristen at forholdet var vanskeleg å ta stilling til. Av omsyn til religionsfridommen vedtok han å leggje bort saka. Vedtaket vart påklaga, men ikkje omgjort.
Benasir, som meinte seg utsett for ei alvorleg krenking, gjekk deretter til søksmål mot staten med påstand om krenking av EMK artikkel 5. Staten hevda at saka måtte avvisast fordi Benasir ikkje hadde rettsleg interesse i å få fastslege at det låg føre noko konvensjonsbrot no som ho for lenge sidan var ute av husarresten. Det var i alle høve Omar, ikkje staten, som eventuelt måtte stå til ansvar for dei aktuelle forholda, som heller ikkje kunne reknast som noka fråtaking av fridommen.
Drøft og ta stilling til om saka kan fremjast og til om det ligg føre noko konvensjonsbrot.
***
Omar var ein viljens mann, og han var fast rådd på å lata dottera bli vigd med Ali. Han hadde funne ut at Benasir etter flukta frå husarresten hadde teke inn hos Ola. Etter å ha overvaka heimen til Ola ei vekes tid, slo han til da Benasir var ute for å hente morgonavisa. Benasir vart bedøvd med kloroform og teken tilbake i husarrest. Heime venta Omars bror, Alis far Hassan. Dei to brørne gjorde det klart at Benasir ikkje hadde noko val. Ali venta på sin tilkomande, og bryllaupet var planlagt til neste månad. Da Benasir stadig protesterte, fann brørne ut at hardare verkemiddel måtte til. Muhammed, som hadde kome tidlegare heim frå skulen enn vanleg, kunne gjennom eit vindauge observere at Omar heldt Benasir fast, medan Hassan brente henne med ei sigarettglo. Han storma da inn i stova der mishandlinga fann stad og bad faren og onkelen om å stoppe. I den overraskinga som oppstod kom Benasir seg fri og vekk. Omar og Hassan var skuffa over Muhammed som motarbeidde familieæra, og informerte om at dei skulle gjera like eins med han om han gjekk til politiet.
Sjølv om trugsmåla uroa Muhammed, gjekk han saman med søstera til politiet og melde mishandlinga av henne. Det vart teke opp politiforklaringar av dei to. På bakgrunn av desse forklaringane og ei lækjarfråsegn som stadfesta "at Benasir hadde vore utsett for ein brannskade, etter alt å dømme valda av ei sigarettglo ", vart det teke ut tiltale mot Omar og Hassan for lekamsskading (strl. § 229).
Da saka mot dei to skulle for retten gjorde Muhammed det klart at han ikkje ville vitne. Aktor kravde å få lese opp politiforklaringa hans i retten. Med tilvising til EMK artikkel 6 motsette forsvararane for Omar og Hassan seg dette.
Drøft og ta stilling til om det vil vere i samsvar med EMK artikkel 6 å lese opp politiforklaringa i retten.
***
Det skal svarast på begge oppgåvene. Som rettleiande norm gjeld at oppgåve 1) tel 1/3 og oppgåve 2) 2/3.
Det opplyses at det skal svares på begge oppgaver og at del 1) teller 1/3, del 2) 2/3. Innenfor rammen av stipulert arbeidstid pr. besvarelse bør sensorene beflitte seg på å gi kandidatene mest mulig informativ tilbakemelding om besvarelsens sterke og svake sider. En sluttkommentar med angivelse av hvilket av tre bestått-nivåer kandidaten befinner seg på – ”svakere sjikt”, ”midtre sjikt” eller ”øvre sjikt” – forventes.
Dette er en hjemmeeksamen og kandidatene står fritt mht. kilder. På den annen side må det tas hensyn til at stoffet er relativt vanskelig for kandidatene som ikke har lest til prosess. Bedømmelsen bør mao. ikke være for streng.
Kildetilfanget er stort, både fsva. primærkilder, særlig EMDs dommer, og litteratur. De alminnelige norske fremstillinger er:
Møse, Menneskerettigheter, Cappelen 2002
Høstmælingen, Internasjonale menneskerettigheter, Universitetsforlaget 2003
Se nå også Jebens, Menneskerettigheter i straffeprosessen, Cappelen 2004, som dekker artiklene 5 og 6.
I det følgende vises til pensumboken Aall, Rettsstat og menneskerettigheter, Fagbokforlaget 2004 (RM). Boken gir videre henvisninger (bl.a. til dommer og andre kilder som det vises til i denne veiledning).
***
Del 1 (Teoridelen): ”Gi en fremstilling og vurdering av positive forpliktelser for staten etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.”
Utgangspunktet for fremstillingen tas naturlig i EMK artikkel 1 som omhandler statens gjennomføringsansvar. Besvarelsen bør redegjøre for at konvensjonen regulerer sivile og politiske rettigheter, og at det tradisjonelt for staten her er å avstå fra inngrep som ikke uttrykkelig er tillatte (ikke torturere, ikke berøve livet eller friheten osv. uten i visse tilfeller og på visse vilkår.) Man snakker her om en negativ forpliktelse. Men det ble tidlig klart at det ligger noe mer i kravet om at rettighetene ”sikres”, jf. artikkel 1. Staten har etter omstendighetene en positiv forpliktelse, dvs. handle slik at rettighetsbeskyttelsen blir reell og effektiv. Det er et + om man her trekker en linje til EMDs formålsorienterte rettsutviklende virksomhet.
Det er (som alltid) flere måte å disponere oppgaven på. En hensiktsmessig fremgangsmåte er først å si noe generelt om statens sikringsansvar for så å illustrere (og teste) de generelle prinsipper på forskjellige rettighetsområder. Alternativt disponeres oppgaven ut fra virkemidlene, og eksemplene trekkes inn der de i så måte hører hjemme; mangelfull straffelov, etterforskning osv.
Mange studenter drøfter temmelig utførlig virkeområdet til EMK og hvilke rettssubjekter den gjelder for. Det er unødvendig å gå inn på disse spørsmålene. Dette er generelle problemstillinger som er aktuelle i forhold til alle typer konvensjonsforpliktelser (både negative og positive), og som derfor står lite sentralt i en oppgave som spesielt skal ta for seg positive forpliktelser.
Generelle virkemidler til sikring av konvensjonsrettighetene er altså lovgivning (særlig straffelov), effektiv etterforskning og rettshåndhevelse, opplæring og undervisning. Etter omstendighetene kan også andre tiltak være påkrevd; livvakt for den som er truet, f eks. (se RM s. 51 flg.). En svikt i forhold til ett eller flere av disse virkemidler vil lede til krenkelse.
Både praksis og teori rundt positiv tilsikring har tyngdepunktet på statens ansvar i forhold mellom private (RM kap. 3.7). Den innsiktsfulle kandidat får likevel frem at betydningen av positiv tilsikring også omfatter situasjoner hvor det bare er spørsmål om offentlig myndighetsutøvelse (eller unnlatelse); som i Assenov hvor mangelfull etterforskning av drap – som kunne være begått av politiet eller private – krenket artikkel 2. Se til illustrasjon også Kelly og Kurt (begge om artikkel 2).Mange eksempler på positiv tilsikring – kanskje de fleste – finnes nettopp på området for artikkel 2. For uten de nevnte er Osman sentral. Det var her spørsmål om staten burde ha gjort mer for å hindre et drap. Etter en aktsomhetstest – om staten burde ha skjønt at det forelå en overhengende trussel mot en bestemt person som kunne ha vært avverget – ble det ikke konstatert krenkelse. En rekke andre tilfeller har vært oppe i forhold til artikkel 2 (se RM kap. 9.3).
Også på området for artikkel 3 har spørsmål om manglende positiv tilsikring vært oppe i en rekke saker. Mange kandidater vil – med rette – komme inn på sakene om mot Storbritannia om manglende barnevenstiltak (RM s. 151). Også her var spørsmålet om myndighetene burde ha iverksatt visse tiltak for å hindre den skade som skjedde – Osman-testen ledet til krenkelse i E, til ikke-krenkelse i D.P og J.C.
Disse sakene er ikke ulike X og Y hvor Nederland ble dømt for mangelfullt strafferettslig vern av en mentalt tilbakestående mot visse sedelighetsforbrytelser. Her var det artikkel 8 som var krenket som følge av svikt i lovgivningen (RM s. 173). Andre illustrasjoner fra artikkel 8-området er omfanget av statens plikt til å informere for å hindre skade (se bl.a. Guerra, RM s. 176). Lopez Ostra angår manglende tiltak i forhold til en forurenser som voldte skade på naboers ”hjem”.
I artikkel 10 og 11-saker har spørsmålet særlig vært om myndighetene skulle ha grepet mer aktivt inn overfor privatpersoner som har søkt å hindre andre i sin rettighetsutøvelse (se hhv. Özgür Gündem og Ärtze für das Lebend, RM hhv. S. 210 og 238).
På området for artikkel 6 blir grensen mellom ”respekt” og positiv ”sikring” vagere. Allerede det at staten må tilby domstoler til løsning av visse tvister mellom private kan ses som uttrykk for en positiv plikt (se bl.a. Golder som omtales i RM s. 337). Særlig tydelig blir det positive element hvor staten forpliktes til å yte fri rettshjelp (bl. a. Airey, RM s. 337). I straffesaker gir artikkel 6.3 a), c) og e) eksempler på positive plikter for staten.
Det er få saker på området for artikkel 5 som er naturlig å regne som saker om positiv tilsikring. I Riera Blume gjaldt det en avtale mellom myndighetene og privatpersoner om frihetsberøvelse av visse familiemedlemmer (RM s. 271). Prinsippene for positiv tilsikring gjelder klart nok også her: Det kan bli ansvar om staten ikke har straffebestemmelser mot frihetsberøvelse (sml. Strl. § 223) eller hvor etterforskning eller påtaleavgjørelse fremstår som uforsvarlig. – Dette bringer oss over til del 2.
***
Staten krever saken avvist pga. manglende rettslig interesse.
Benasir krever at norske domstoler skal fastslå at artikkel 5 er krenket. Oppgaven sier ikke uttrykkelig at kravet reises for norske domstoler, men dette følger formuleringene ”søksmål” og ”rettslig interesse”. (Etter at to studenter hadde bedt om oppklaring her, ble denne presiseringen gitt alle vie e-post/studentportal).
Staten krever prinsipalt saken avvist. Studentene har ikke lest sivilprosess (tvml. § 54). De er derfor ikke på helt ”hjemmebane” i forhold til den reiste problemstillingen. Men det skulle være overkommelig å se (etter eventuelt å ha slått opp på ”rettslig interesse” i lærebokens stikkordregister) at sikringsplikten (artikkel 1) tilsier at domstolene ikke avviser saker med påstand om konvensjonsbrudd, selv om krenkelsen har opphørt. Se utviklingslinjen i Høyesteretts praksis; Rt. 1994 s. 1244 -> Rt. 2003 s. 301 (Som omtales RM s. 95-96). En del kandidater blir unødig omstendelige her. De ser ikke at nasjonal prosessrett, etter avgjørelsen i Rt. 2003 s. 301, i utgangspunktet åpner for fastsettelsessøksmål i forhold til påstander om fortidige konvensjonsbrudd. En må her vise velvilje, siden studentene ennå ikke har hatt prosessrett.
En del studenter går ikke inn i de nasjonale prosessreglene, men går rett på EMK artikkel 13, via menneskerettsloven § 2. Siden Rt. 2003 s. 301 er bygget på en tolking av artikkel 13, behøver denne innfallsvinkelen ikke ha betydning for resultatet. Dessverre er det flere som overser at artikkel 13 ikke nødvendigvis innebærer et krav om domstolsbehandling (se nærmere RM s. 68), og dermed ikke drøfter hvorvidt klagebehandlingen innebærer en effektiv prøvingsrett. Derimot er de fleste observante for så vidt gjelder adgangen til å avvise ”åpenbart grunnløse klager” (RM s. 67).Uansett om spørsmålet løses ut i fra tvistemålsloven § 54 og tilhørende praksis eller ut i fra artikkel 13 alene, bør konklusjonen bli at saken fremmes.
I den videre drøftelse er det naturlig å ta stilling til om Benasir har vært frihetsberøvet. Det er neppe tvilsomt. Det dreier seg om en ukes innesperring (se RM kap. 16.2.2., særlig henvisningen til Vittorio og Riera Blume). I forbindelse med drøftelsen av artikkel 5, blir det i flere besvarelser fremhevet at frihetsberøvelsen skjer uten hjemmel i lov og på tvers av de anerkjente formålene i artikkel 5(1)a–f. I den grad studentene samtidig understreker at unntakene i artikkel 5(1) ikke er utformet med sikte på frihetsberøvelse foretatt av private, er det utmerket. Et fåtalls besvarelser konkluderer med at frihetsberøvelsen er konvensjonsstridig på grunn av manglende lovhjemmel, uten deretter å drøfte om staten er ansvarlig for Omars handlinger. Det er i så fall en feilslutning.
Omars anførsel om at hun ikke led noen overlast endrer ikkekonklusjonen om at Benasir har vært frihetsberøvet. Dersom oppgaven hadde gitt opplysninger om overlast utover selve frihetsberøvelsen, ville det i tillegg ha vært spørsmål om å anvende artikkel 3. Slik saken her ligger an, er en vurdering bare i forhold til artikkel 5 mest naturlig. Mange studenter konkluderer etter dette med at artikkel 5 er krenket (og drøfter deretter om staten er ansvarlig). Begrepsbruken kan her diskuteres. En bør unngå å bruke ordet ”krenkelse” før det både er slått fast at klageren er utsatt for en konvensjonsstridig frihetsberøvelse og at staten er ansvarlig for denne.
Spørsmålet er så om staten hefter for Omars handling (jf. artikkel 1). En del drøfter om staten burde avverget frihetsberøvelsen, og tar utgangspunkt i kriteriene som er satt opp i Osman-dommen. Disse vil være retningsgivende også i forhold til artikkel 5, men det er viktig at studentene er kortfattete her. Det sentrale spørsmålet i oppgaven er statens eventuelle ansvarsbetingende opptreden etter at frihetsberøvelsen var et faktum. Her er det lite støtte å finne i Osman-dommen (som enkelte studenter tar utgangspunkt i). Mange finner frem til relevante avgjørelser om statens plikt til å forfølge handlinger av private som er i strid med konvensjonen, i form av tilstrekkelige lovgivningstiltak og etterforskning/iretteføring. Strafferett er ikke pensum. Men på en hjemmeeksamen vil mange finne fem til at frihetsberøvelse er straffbart etter norsk rett (strl. § 223). Så langt har staten oppfylt sin sikreplikt i forhold til private aktører. Det avgjørende spørsmål er håndhevelsen – nærmere bestemt om beslutningene om å henlegge saken kan kritiseres. Begrunnelsen – hensynet til Omars religionsfrihet – er neppe holdbar i en så alvorlig sak. De fleste vil derfor komme til at påtalemyndigheten med den informasjon som var tilgjengelig ikke skulle ha henlagt saken, og at det derfor foreligger en krenkelse av artikkel 5. Det kan imidlertid være delte meninger om hvor streng man her skal være mot staten.
Under drøftelsene av statens positive forpliktelser etter artikkel 5, trekker mange studenter veksler på at religionsfriheten er vernet etter artikkel 9. Imidlertid er det en del som drøfter om vilkårene for inngrep etter artikkel 9(2) er oppfylt. En slik drøftelse er forfeilet, fordi oppgaven ikke inviterer til å avgjøre om Omars rettigheter etter artikkel 9 er krenket. Det er i tillegg klart at artikkel 9(2) ikke åpner for en konvensjonsmessig frihetsberøvelse ut over det som følger av artikkel 5.
Spørsmålet skal drøftes i forhold til artikkel 6 (RM særlig s. 380 flg). Kandidatene har ikke lest straffeprosess. Men de skal være på hjemmebane i forhold til artikkel 6.
Oppgaven reiser spørsmål i forhold til to av de mange vanskelige spørsmål rundt tema krysseksaminasjon av vitner (artikkel 6.1 og 6.3 d, se RM s. 377-382). De fleste studentene får frem forholdet mellom artikkel 6.1 og 6.3.d, og scorer plusspoeng her.
Det første gjelder om Muhammed, hvis forklaring det er spørsmål om å lese opp, kan sies å være et vesentlig vitne. Bare i bekreftende fall står artikkel 6 i veien for opplesning. Kand. bør få frem at vesentlighetskriteriet ikke er entydig eller klart. Det er formulert noe ulikt i forskjellige dommer: sml. bl.a. Unterpertinger, Barbera og Cardot (som omtales i RM s. 380). Antagelig er den rette forståelsen av konvensjonsregelen at det må dreie seg om ”hovedbevis”. Da vil antagelig opplesning kunne foretas, for i tillegg til Muhammeds forklaring finnes en legerapport og Benasirs forklaring. Men dette er en skjønnsmessig og vanskelig vurdering.
Enkelte innsiktsfulle kandidater vil på bakgrunn av Høyesteretts praksis, reelle hensyn og teori utvide forbudet mot opplesning til vitneforklaringer som er nødvendige for å oppnå domfellelse (se Rt. 2001 s. 29 og Rt. 2004 s. 97 med videre henvisninger til teori). Legges denne rettslige forståelse til grunn, står antagelig artikkel 6 – i utgangspunktet – i veien for opplesning. (Den særlig godt orienterte kandidat har gjerne fått med seg at Høyesterett igjen har strammet inn; man vil nå ikke gå lenger enn konvensjonsregelen krever – til hovedbevis (se HRD 1924A 2004, 19.11.2004). Det må presiseres at vi her beveger oss inn i straffeprosessen, og at slik kunnskap ikke kan kreves.
Selv om vitnet anses som vesentlig (hovedbevis), kan forklaringen unntaksvis leses opp hvis anklagde ”har seg selv å takke” for at vitne ikke møter. Muhammed gjorde det klart at han ikke ville vitne. Muhammed sier at truslene ”uroet” ham, en formulering som ikke indikerer en alvorlig frykt. På den annen side har de anklagde tidligere vist at de er villige til å gjennomføre alvorlig vold. Dette taler for å akseptere opplesning. Og når bakgrunnen for vitnes ”uro” og vegring er de truslene de tiltalte direkte har fremsatt mot Muhammed, taler de beste grunner for at forklaringen kan leses opp, se Rt. 1994 s. 469 som må antas å være i samsvar med EMDs tolkning av artikkel 6 (læreboken viser til avgjørelsen, s. 381), sml. Rt. 2004 s. 1425 hvor de tiltalte ikke hadde rettet et direkte press mot fornærmede.
Mange studenter drøfter spørsmålet om opplesning ut i fra en samlet helhetsvurdering, hvor de dels legger vekt på forklaringens bevisverdi og dels på årsaken til Muhammeds vitnevegring (ofte ut i fra formuleringene i RM på s. 378). En slik tilnærming bør unngås, selv om en må vise stor toleranse her. Bare i den grad forklaringen anses som et vesentlig eller sentralt bevis, er det nødvendig å ta stilling til om vitnevegringen skyldes forhold på tiltaltes hånd.
Noen studenter treffer ikke med problemformuleringen, og drøfter om Muhammed er utsatt for så pass alvorlige trusler at han kan fritas for vitneplikten. Selv om oppgaven er klart formulert her (jf. den avsluttende passasjen om at det er opplesningsspørsmålet som skal drøftes), må en vise overbærenhet i forhold til manglende kunnskaper i prosessrett. En kan ikke forvente at studenter på tredje studieår kjenner til regelen i straffeprosessloven § 122, og dermed forstår at Muhammed har en ubetinget rett til å nekte å forklare seg.
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
Fremstill kravet til forholdsmessighet ved inngrep etter EMK artikkel 8(2). Vis også kort hvilken rolle forholdsmessighetskravet spiller etter andre artikler i EMK.
Peder Ås hadde siden ungdomsårene slitt med alvorlige psykiske lidelser. Fastlegen rådet ham til å ta frivillig opphold i et psykiatrisk sykehus, men Peder mente dette var unødvendig. Legen sa da til Peder at tilstanden etter hvert var blitt så alvorlig, at om Peder ikke la seg inn frivillig, ville han begjære Peder tvangsinnlagt. Peder oppsøkte neste dag sykehuset, og ble 15. januar 2004 frivillig innlagt. Innleggende lege mente Peder hadde svak innsikt i sin egen psykiatriske tilstand, men at han likevel var såpass oppegående at han kunne samtykke til frivillig innleggelse.
Peder mistrivdes på avdelingen fra første dag, men lot være å skrive seg ut, fordi den behandlende legen ga klart uttrykk for at Peder ville bli tvangsinnlagt om han forlot institusjonen. Den 30. januar fikk imidlertid Peder nok, og pakket sakene sine og forlot avdelingen. Straks etter at Peder hadde forlatt sykehuset, ble han hentet tilbake, og formelt tvangsinnlagt. Tilstanden til Peder forverret seg dramatisk under tvangsoppholdet, men Peder ga klart uttrykk for at han følte seg frisk og ikke trengte noen form for medisiner. Avdelingsoverlegen mente imidlertid at medisinering var nødvendig av hensyn til Peders psykiske helse, og fattet vedtak om tvangsmedisinering. Peders tilstand stabiliserte seg som følge av medisineringen, men den førte til bivirkninger, blant annet i form av ufrivillige muskelsammentrekninger i ansiktet.
Den 30. juni 2004 ble Peder skrevet ut. Avdelingsoverlegen mente Peder ville være tjent med fortsatt tvangsopphold, men ressurssituasjonen var presset, og andre pasienter hadde større behov for plassen enn Peder. Legen mente at det var viss mulighet for at Peder ville slutte å ta medisinene om han ble skrevet ut. Etter hennes vurdering ville imidlertid Peder verken utgjøre noen fare for seg selv eller andre.
Peder gikk til erstatningssøksmål mot staten som eier av sykehuset for urettmessig frihetsberøvelse i perioden 15. januar 2004 til 30. juni samme år og for ulovlig tvangsmedisinering. Staten ble frifunnet i alle instanser. Domstolene viste til at sykehuset på alle punkt hadde handlet innenfor rammene av reglene i psykisk helsevernloven. Riktignok hadde sykehuset i strid med nasjonale lovregler latt være å føre journal så lenge Peder var frivillig innlagt, men denne feilen kunne ikke føre til noe erstatningskrav.
Etter å ha uttømt de interne rettsmidlene, klagde Peder staten inn for Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol i Strasbourg. Peder mente staten hadde krenket hans rettigheter etter artikkel 5. For det første hadde frihetsberøvelsen vært i strid med interne rettsregler, hvilket også innebar en krenkelse av artikkel 5. Peder viste her til at norske domstoler hadde lagt til grunn at journalføringen var mangelfull i forhold til de norske reglene. For øvrig erkjente Peder at vilkårene i psykisk helsevernloven var oppfylt i hele perioden han var innlagt.
For det annet hevdet Peder at gjennomføringen av oppholdet var i strid med artikkel 3 og 8. Han erkjente at medisineringen var i samsvar med vilkårene i nasjonal rett, men mente tvangsmedisineringen innebar et uforholdsmessig inngrep overfor ham. Han pekte særlig på at han gjennom tvang ble påført en medisinering som påførte ham alvorlige bivirkninger.
Staten tok til motmæle og mente at det ikke forelå noen krenkelse av Peders rettigheter. Staten erkjente at manglende journalføring var et brudd på interne rettsregler, men dette var uten betydning så lenge en frivillig innleggelse ikke kunne regnes som en frihetsberøvelse. Når det gjaldt tvangsmedisineringen, mente staten at verken artikkel 3 eller 8 var krenket. Staten måtte ha en rommelig skjønnsmargin, siden det her dreide seg om medisinsk-faglige vurderinger.
Drøft og ta stilling til om Peders rettigheter etter EMK er krenket. Ved drøftelsen skal studentene legge til grunn at innleggelsen er i samsvar med nasjonale lovregler, bortsett fra at det skal legges til grunn at reglene om journalføring ikke er fulgt.
* * *
Kort tid etter utskrivingen, sluttet Peder å ta medisiner for sine psykiske problemer, og han ble åpent psykotisk. Han hadde sviktende evne til realitetsvurdering og hørte ”indre” stemmer. Fastlegen begjærte ham tvangsinnlagt, men sykehuset hadde kapasitetsproblemer. Avdelingsoverlegen mente at så lenge det verken var sannsynlig at han ville skade seg selv eller andre, kunne Peder stå på venteliste. Da Peder en dag fikk sitt daglige besøk av hjemmehjelpen, trodde Peder at han ble angrepet av en innbruddstyv, og stakk hjemmehjelpen med kniv slik at hun døde. Peder ble samme dag tvangsinnlagt. Det ble ikke reist straffesak mot Peder, fordi han var utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Derimot ble han idømt tvungent psykisk helsevern. Dette er en tidsubestemt særreaksjon mot psykotiske personer som har begått alvorlige forbrytelser.
Hjemmehjelpens etterlatte gikk til søksmål for norske domstoler, med krav om erstatning for tap av forsørger. Staten ble frifunnet i alle instanser. Avgjørelsene ble begrunnet med at ingen som staten svarte for hadde handlet uaktsomt. De etterlatte klagde så saken inn for EMD, og hevdet at staten hadde krenket artikkel 2. Staten tok til motmæle, og bestred at det forelå brudd på EMK.
Drøft og ta stilling til om artikkel 2 er krenket.
* * *
Begge oppgaver skal besvares. Som veiledende norm gjelder at del I skal telle 1/3 og del II 2/3.
Framstill kravet til forholdsmessighet ved inngrep etter EMK artikkel 8(2). Vis og kort kva rolle forholdsmessigkravet spelar etter andre artiklar i EMK.
Peder Ås hadde sidan ungdomsårene slitt med alvorlige psykiske lidingar. Fastlegen rådde han til å ta frivilleg opphald i eit psykiatrisk sjukehus, men Peder meinte dette var unødvendig. Legen sa då til Peder at tilstanden etter kvart var blitt så alvorlig, at dersom Peder ikkje la seg inn frivilleg, ville han krevje Peder tvangsinnlagd. Neste dag oppsøkte Peder sjukehuset, og han vart 15. januar 2004 frivilleg innlagd. Den innleggande legen meinte Peder hadde svak innsikt i sin eigen psykiatriske tilstand, men at han likevel var såpass oppegåande at han kunne samtykke til frivilleg innlegging.
Peder mistrivst på avdelinga frå fyrste dag, men han let være å skrive seg ut, fordi den behandlande legen ga klart uttrykk for at Peder ville bli tvangsinnlagd dersom han forlet institusjonen. Den 30. januar fikk likevel Peder nok, og han pakka sakene sine og forlet avdelinga. Straks etter at Peder hadde forlatt sjukehuset, vart han henta tilbake, og formelt tvangsinnlagd. Tilstanden til Peder forverra seg dramatisk under tvangsopphaldet, men Peder ga klart uttrykk for at han kjende seg frisk og at han ikkje trengde noko form for medisinar. Avdelingsoverlegen meinte likevel at medisinering var naudsynt av hensyn til Peder si psykiske helse, og fatta vedtak om tvangsmedisinering. Peders sin tilstand stabiliserte seg som følgje av medisineringa, men den førte til biverknader, mellom anna i form av ufrivillege muskelssamantrekningar i andletet.
Den 30. juni 2004 vart Peder skriven ut. Avdelingsoverlegen meinte Peder ville være tent med å framleise være tvangsinnlagd men ressurssituasjonen var pressa, og andre pasientar hadde større behov for plassen enn Peder. Legen meinte at det var ein viss sjanse for at Peder ville slutte å ta medisinane om han vart skriven ut. Etter hennar vurdering ville likevel Peder utgjere verken nooko fare for seg sjølv eller andre.
Peder gjekk til skadebotssøksmål mot staten som eigar av sjukehuset for urettmessig fridomskrenking i perioden 15. januar 2004 til 30. juni samme år og for ulovleg tvangsmedisinering. Staten vart frifunnen i alle instansar. Domstolane viste til at sjukehuset på alle punkt hadde handla innanfor rammene av reglane i psykisk helsevernlova. Rett nok hadde sjukehuset i strid med nasjonale lovreglar latt være å føre journal så lenge Peder var frivilleg innlagd, men denne feilen kunne ikkje føre til noko skadebotkrav.
Etter å ha uttømt dei interne rettsmidla, klagde Peder staten inn for Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Peder meinte staten hadde krenka rettane hans etter artikkel 5. For det fyrste hadde fridomskrenkinga vore i strid med interne rettsreglar, noko som og var ei krenking av artikkel 5. Peder viste her til at norske domstolar hadde lagt til grunn at journalføringa var mangelfull i høve til dei norske reglane. Peder erkjende at vilkåra i psykisk helsevernlova var oppfylt i heile perioden han var innlagd.
For det andre hevda Peder at gjennomføringa av opphaldet var i strid med artikkel 3 og 8. Han erkjende at medisineringa var i samsvar med vilkåra i nasjonal rett, men han meinte tvangsmedisineringa var eit uforholdsmessig inngrep overfor han. Han peikte særleg på at han gjennom tvang vart påførd ei medisinering som gav han alvorlege biverknader.
Staten tok til motmæle og meinte at det ikkje var noko krenking av Peder sine rettar. Staten erkjende at manglande journalføring var eit brot på interne rettsreglar, men dette fekk ingen følgjer så lenge en frivilleg innlegging ikkje kunne reknast som ei fridomskrenking. Når det gjaldt tvangsmedisineringa, meinte staten at verken artikkel 3 eller 8 var krenka. Staten måtte ha ein rommeleg skjønnsmargin, sidan det her dreide seg om medisinsk-faglige vurderingar.
Drøft og ta stilling til om Peder sine rettar etter EMK er krenka. Ved drøftinga skal studentane leggje til grunn at innlegginga er i samsvar med nasjonale lovreglar, bortsett frå at det skal leggast til grunn at reglane om journalføring ikkje er følgde.
* * *
Kort tid etter utskrivinga, slutta Peder å ta medisinar for sine psykiske problem, og han vart åpent psykotisk. Han hadde sviktande evne til realitetsvurdering og høyrde ”indre” stemmer. Fastlegen kravde han tvangsinnlagd, men sjukehuset hadde kapasitetsproblem. Avdelingsoverlegen meinte at så lenge det verken var sannsynleg at han ville skade seg sjølv eller andre, kunne Peder stå på venteliste. Då Peder ein dag fekk sitt daglige besøk av heimehjelpa, trudde Peder at han vart angripen av ein innbrotstjuv, og stakk heimehjelpa med kniv slik at ho døydde. Peder vart same dag tvangsinnlagd. Det vart ikkje reist straffesak mot Peder, fordi han var utilrekneleg på gjerningstidspunktet. Derimot vart han dømd til tvungent psykisk helsevern. Dette er ein tidsubestemt særreaksjon mot psykotiske personar som har gjort alvorlege brotsverk.
Heimehjelpa sine etterlatne gjekk til søksmål for norske domstolar, med krav om skadebot for tap av forsørgar. Staten vart frifunnen i alle instansar. Avgjerdene vart grunngjevne med at ingen som staten svarte for hadde handla aktlaust. Dei etterlatne klagde så saka inn for EMD, og hevda at staten hadde krenka artikkel 2. Staten tok til motmæle, og nekta for at det var brot på EMK.
Drøft og ta stilling til om artikkel 2 er krenka.
* * *
Begge oppgåvene skal svarast på. Som rettleiiande norm gjeld at del I skal telle 1/3 og del II 2/3.
Teoridelen inneholder to elementer. For det første skal studentene fremstille kravet til forholdsmessighet ved inngrep etter EMK art. 8(2). I forlengelsen av denne drøftelsen, skal de så kort redegjøre for hvilken rolle forholdsmessighetskravet spiller i andre bestemmelser i EMK.
Oppgaven er utfordrende i den forstand at det ikke er en ”kapittel-oppgave”. Forholdsmessighetskravet som rettslig fenomen er behandlet samlet i læreboken (Aall, Rettsstat og menneskerettigheter) på s. 130–132, men må suppleres med spesifikke drøftelser for de ulike bestemmelsene. Kravet til forholdsmessighet har vært behandlet på forelesningene og i storgruppeundervisningen.
For at et inngrep i en konvensjonsbeskyttet rettighet etter art. 8(1) skal være tillatt, setter art. 8(2) opp tre betingelser. For det første må tiltaket ha et tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag. For det annet må det være begrunnet i et av de anerkjente formålene. For det tredje må inngrepet være ”nødvendig i et demokratisk samfunn” (”necessary in a democratic society”). Sistnevnte står sentralt i forhold til oppgavens tema. EMD formulerte i tidligere avgjørelser ofte nødvendighetsvurderingen som et spørsmål om at inngrepet må være begrunnet i sosialt presserende behov (”pressing social need”) og være proporsjonalt ut i fra formålet (”proportionate to the legitimate aim pursued”), jf. f. eks. Olsson [I], avsn. 67 (saken gjaldt inngrep i form av omsorgsovertakelse og forholdet til art. 8). Ordvalget indikerte her klart en forholdsmessighetsvurdering (proporsjonalitet). Senere i dommen (avsn. 67) skriver EMD at begrunnelsen for tiltaket må være ”relevant og tilstrekkelig” (”relevant and sufficient”). Denne siste formuleringen har gått igjen i senere avgjørelser (se f. eks. Johansen, avsn. 64) som det sentrale vurderingstema.
Selv om formuleringene varierer, er det ubestridt både i teori og praksis, at kravet om ”nødvendig i et demokratisk samfunn” i art. 8 fordrer en forholdsmessighetsvurdering. Derimot kan det være delte meninger om hvorvidt forholdsmessighet skal ses på som sammenfallende med nødvendighetsvurderingen, eller om forholdsmessighet er et (sentralt) del-element i nødvendighetsvurderingen.
Det er viktig at studentene klarer å koble forholdsmessighetsvurderingen sammen med formålskravet. Kjernen i en forholdsmessighetsdrøftelse er en avveining mellom mål og middel. Her er det en viss overlapping mellom det generelle vilkåret om et anerkjent formål i art. 8(2) og det domstolsskapte kriteriet om at begrunnelsen for tiltaket må være ”relevante”.
Både mål og middel er variable størrelser. Inngrep kan både være beskyttet i hensyn til andre individer og mer samfunnsmessige behov, og førstnevnte gir generelt staten større inngrepsrom enn sistnevnte. Sentralt i forhold til vurderingen av middelet, er inngrepets styrke. I barnevernsaker har EMD gjentatte ganger fremhevet at de vil foreta en mer inngående drøftelse av samværsrestriksjoner enn omsorgsovertakelse, fordi avskjæring av samvær er et mer drastisk inngrep i familielivet enn omsorgsovertakelse (se f. eks. Johansen, avsn. 64). I denne tilnærmingen ligger også innbakt en ”subsidaritets”-tankegang. Det mildeste inngrep, bør normalt utprøves først.
Det vil være et stort pluss om studentene kobler forholdsmessighetsvurderingen sammen med statens skjønnsmargin (”margin of appreciation”).EMD har i tallrike avgjørelser fremhevet at hvor inngående prøvingen er, beror på i hvilken utstrekning statene innrømmes et slingringsmonn gjennom skjønnsmarginen (se f. eks. Johansen, avsn. 64). Denne varierer særlig med hvilket formål som begrunner inngrepet (se Aall, bl.a. s. 45).
Oppgaveteksten etterspør også en kort fremstilling av forholdsmessighetskravet etter andre bestemmelser i EMK. Det kan være naturlig først å peke på art. 9–11, som inneholder samme formulering som art. 8(2). For å være konvensjonsmessig må inngrepet være ”nødvendig i et demokratisk samfunn”. Det foreligger tallrike avgjørelser hvor dette vurderingstemaet har stått sentralt, særlig i forhold til art. 10 og ytringsfriheten. EMD har anlagt tilsvarende innfallsvinkel som etter art. 8(2), jf. f. eks. Handyside, hvor EMD fremholdt at statene hadde en vid skjønnsmargin i forhold til moralske vurderinger, og på denne bakgrunn aksepterte inngrep overfor en bok med seksuelle skildringer beregnet for skoleelever.
Foruten art. 8–11, står forholdsmessighetsvurderinger også sentralt i andre bestemmelser, slik som art. 2 (”absolutt nødvendig”). Verken art. 3, art. 5 eller første tilleggsprotokoll art. 1 (TP 1-1) inneholder lignende vurderingstema, men EMD har også i forhold til disse bestemmelsene satt opp som betingelse at inngrepet er forholdsmessig (se Aall, henholdsvis s. 167, s. 272 og s. 249). Et sentralt unntak er i forhold til art. 5(1) bokstav a. EMD har unnlatt på generelt grunnlag å prøve forholdsmessigheten mellom lovbruddet og den idømte straff, jf. T og V (mot Storbritannia), men ved dødsstraff og livstidsstraff i forhold til mindreårige gjelder likevel visse forholdsmessighetsbegrensninger (Aall s. 140 og s. 163).
Den rettskildemessige forankringen er noe forskjellig. Etter art. 3 er ethvert tiltak som kan klassifiseres som ”tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff” forbudt, men EMD har likevel åpnet for at slike tilfeller i visse situasjoner kan være tillatt ut i fra en forholdsmessighetsvurdering. I forhold til art. 5 og TP 1-1, er inngrep i utgangspunktet konvensjonsmessige dersom de øvrige vilkårene er oppfylt, og de innfortolkete forholdsmessighetskravene innskrenker her medlemsstatenes handlingsrom.
Ved evalueringen av besvarelsene, er det sentralt at studentene klarer å forankre i forholdsmessighetsvurderingen ”nødvendig i et demokratisk samfunn” i art. 8(2). Mangler her, vil regelmessig føre til at teoridelen isolert sett bedømmes til ikke-bestått. Hvor god karakter besvarelsen skal få, vil bero på hvilken oversikt kandidaten viser. Hvis kandidaten helt har oversett at også forholdsmessighetskravet etter andre bestemmelser enn art. 8 skal (kort) behandles, bør de trekkes for det. Ellers bør ikke sensorene være for streng på teoridelen. Selv om forholdsmessighetskravet står sentralt i læreboken og i undervisningen, er temaet vanskelig, og det er utfordrende å skulle gi en oversikt i løpet av 1/3 av en eksamensdag.
Det første spørsmålet i del II, er om Peders rettigheter etter art. 5 er krenket. Staten har erkjent at vilkårene om journalføring ikke ble fulgt i den tiden Peder var frivillig innlagt (15.–30. januar 2004), og det er presisert i oppgaven at studentene skal legge denne forutsetningen til grunn. Problemstillingen blir derfor om Peder i perioden 15.–30. januar var ”frihetsberøvet” i konvensjonens forstand (”deprived of his liberty”). I bekreftende fall oppstår spørsmålet om frihetsberøvelsen var i samsvar med vilkårene art. 5(1).
De fleste studentene vil antakelig ta utgangspunkt i Engel-dommen, som setter opp fire kriterier i forhold til om et tiltak skal anses som frihetsberøvelse etter art. 5; inngrepets art, varighet, virkning og gjennomføringsmåte. Det er opplyst at Peder ble frivillig innlagt i denne perioden. I utgangspunktet vil et samtykke til frihetsberøvelse, føre til at en er utenfor anvendelsesområdet for art. 5 (jf. Aall s. 270–271 med videre henvisninger til praksis). Utgangspunktet må likevel modifiseres i tråd med Engel-kriteriene, og da særlig inngrepets art og gjennomføringsmåte. En innleggelse som formelt sett anses som frivillig, kan likevel anses som en frihetsberøvelse i konvensjonens forstand, dersom den i realiteten må likestilles med en tvangsinnleggelse. To forhold vil her stå sentralt. For det første hvilken evne Peder har til å samtykke til en innleggelse. For det annet i hvilken grad den frivillig innleggelsen innebærer en realitet, i den forstand at han når som helst kan skrive seg ut og forlate sykehuset. Det er opplyst i faktum at Peder hadde ”svak innsikt” i sin egen psykiske helsetilstand, men at innleggende lege mente han var såpass ”oppegående” at han kunne samtykke til en frivillig innleggelse. Videre fremgår det at Peders fastlege sa at han ville begjære Peder tvangsinnlagt om han ikke skrev seg frivillig inn, og tilsvarende budskap er også gitt av behandlende lege mens Peder var frivillig innlagt. Mange studenter vil formentlig vise til at spørsmålet beror på en ”konkret helhetsvurdering”, for deretter å konkludere med den ene eller annen løsning. Utfallet er her underordnet, det sentrale må være om studentene får frem de sentrale vurderingskriteriene.
Saksforholdet i oppgaven er inspirert av H.L. mot Storbritannia (klagenr. 45508/99, dom av 5. oktober 2004). Saken gjaldt en pasient med autismediagnose som var innlagt på såkalt uformelt grunnlag (”informal basis”) og som etter britisk rett ble regnet som en frivillig pasient. Ut i fra klagers reduserte samtykkekompetanse, kombinert med at han måtte påregne en tvangsinnleggelse om han skrev seg ut, kom EMD til at klager måtte anses som frihetsberøvet. En kan ikke regne med at studentene kjenner til avgjørelsen. Den er verken nevnt i læreboken eller i undervisningen.
Dersom en legger til grunn at Peder var frihetsberøvet (de som har kommet til at Peder ikke var frihetsberøvet bør her foreta en subsidiær drøftelse), blir spørsmålet om denne var konvensjonsmessig. Det aktuelle alternativet i art. 5(1) bokstav a–f, er bokstav e. Peders sinnstilstand faller inn under alternativet ”unsound mind”. Det springende spørsmålet er om frihetsberøvelsen var lovlig (”lawful”/”prescribed by law”). I tillegg til at det interne hjemmelsgrunnlaget må være tilstrekkelig tilgjengelig og forutberegnelig, fordrer lovskravet etter EMDs praksis også at nasjonale regler er overholdt. Siden det skal legges til grunn at nasjonale regler om journalføring ikke er fulgt, må utgangspunktet være at det derfor foreligger en krenkelse. Enkelte studenter vil kanskje gå videre, og drøfte om ethvert brudd på nasjonale bestemmelser skal innebære et konvensjonsbrudd (problematikken ble berørt på en av storgruppesamlingene). Dette er et vanskelig spørsmål, hvor en kan argumentere godt for begge løsninger. Sensorene bør derfor honorere studenter som ser denne problemstillingen. Løsningen er usikker. EMD har konstatert krenkelse selv ved mer beskjedne brudd på prosessuelle bestemmelser, og uten noen vurdering av om svikten har hatt betydning for saksutfallet (se Aall s. 270 med henvisninger til Wassink). Spørsmålet vil kanskje stille seg annerledes når en som her står overfor manglende journalføring av innleggelsen.
Peders andre anførsel går på konvensjonsmessigheten av tvangsmedisineringen. Han hevder for det første at denne er i strid med art. 3 (om forholdet mellom art. 5 og 3/8, se Aall s. 172). Spørsmålet blir derfor om tvangsmedisineringen kan anses som ”tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling (”torture or to inhuman or degrading treatment”). Ordvalget i konvensjonsteksten tilsier at terskelen er høy, og denne er nærmere utpenslet i praksis (se f. eks. Herczegfalvy, som gjaldt tvangsmedisinering i psykiatrisk sykehus, men en kan ikke forvente at studentene kjenner til denne avgjørelsen, se også Aall s. 158–159). Det er derfor nærliggende å konkludere med at art. 3 ikke er krenket.
Det neste spørsmålet blir om tvangsmedisineringen innebærer en krenkelse av art. 8. Medisinering uten pasientens samtykke (og eventuelt mot pasientens vilje) er utvilsomt et inngrep i privatlivet. Det er ubestridt mellom partene at medisineringen var i samsvar med nasjonale regler, og hensynet til pasientens egen helse er utvilsomt et legitimt formål i forhold til art. 8(2). Det springende punktet er om tvangsmedisineringen var ”nødvendig i et demokratisk samfunn”. En står her overfor et inngripende tiltak. Medisineringen ble foretatt med tvang, og førte til bivirkninger. Formålet står her sentralt. Siktemålet var en bedring av Peders helse. Dette ble oppnådd, og i mangel av andre holdepunkter må en legge til grunn at tiltaket var medisinsk forsvarlig. Staten har anført at skjønnsmarginen må være romslig, og slike synspunkter har vunnet gehør hos EMD (se bl.a. Herczegfalvy). Det må derfor være forsvarlig å konkludere med at tvangsmedisineringen også er i samsvar med art. 8.
Klagerne i den andre delen av praktikumsoppgaven er de pårørende til hjelpepleieren som ble drept av Peder. Spørsmålet er om det foreligger en krenkelse av art. 2. Den aktive handling er ikke utført av staten eller noen den svarer for, men en privatperson. Staten kan likevel bli ansvarlig. EMD har gjennom flere avgjørelser fremhevet at staten har en positiv forpliktelse (se Aall s. 53–54 (generelt) og s. 142–144 (art. 2 spesielt)) til å sikre retten til liv, jf. art. 1.. Sikringsplikten innebærer bl.a. et krav om lovgiving som verner retten til liv, og effektiv etterforskning og iretteføring ved drap. Denne oppfølgingsforpliktelsen er utvilsomt overholdt i denne saken. Det springende punktet er om staten skulle foretatt handlinger i forkant, og om den er ansvarlig for ikke å ha hindret tap av menneskeliv. Den sentrale avgjørelsen i så måte er Osman-dommen. En lærer som i lengre tid hadde vært i mental ubalanse, hadde drept eller livstruende skadet to elever og deres fedre. EMD fremholdt at konvensjonsbrudd forelå dersom (1) myndighetene kjente eller burde kjenne til en reell og nærliggende trussel mot konkrete personers liv, og dersom (2) myndighetene har unnlatt å treffe hensiktsmessige tiltak som hadde rimelig utsikt til å avverge risikoen. De to aspektene vil dels gli over i hverandre. Hva som er hensiktmessige tiltak beror på hvilke kunnskap myndighetene har eller burde hatt. Til tross for ordvalget i Osman-dommen, er det ikke avgjørende hvorvidt Peder utgjorde en trussel mot bestemte personer (hjemmehjelpen var tilsynelatende et tilfeldig offer).
Ut i fra faktum i oppgaven vet vi at avdelingsoverlegen på sykehuset mente det ikke var sannsynlig at Peder var til fare for seg selv eller andre. Den etterfølgende utviklingen viste seg at denne prognosen ikke holdt. Som følge av sin psykotiske tilstand, drepte Peder hjemmehjelpen. Norske domstoler bedømte saksforholdet slik at staten ikke var erstatningsansvarlig, fordi verken avdelingsoverlegen eller andre som staten heftet for, hadde handlet uaktsomt. Flere studenter vil antakelig fremheve at Osman-dommen gir anvisning på en uaktsomhetsvurdering. Det vil være en fordel om de samtidig påpeker at EMD ikke vil være bundet av nasjonale domstolers bedømmelse. EMD vil foreta en selvstendig vurdering av saksforholdet. Flere relevante momenter er fremhevet i Osman-dommen, bl.a. at det er vanskelig å forutsi menneskelig atferd, og at inngrep overfor mulige gjerningsmenn også har en side mot deres vern etter art. 5 og 8, noe som tilsier et visst slingringsmonn for statens skjønn. Et kompliserende element i denne saken er at den manglende innleggelsen skyldes kapasitetsproblemer. Etter min mening kan dette ikke være avgjørende, så sant vurderingen av Peders farlighet anses som forsvarlig. En har ikke holdepunkter for å legge til grunn at sykehuset burde handlet annerledes.
Ved vurderingen av praktikumsdelen, vil jeg anta at studentene vil ha størst problemer med drøftelsen av art. 5. Selv om studentene har fått klare ledetråder gjennom oppgaveteksten, er spørsmålet litt atypisk i forhold til oppgavene som er løst tidligere. En må derfor akseptere et visst slingringsmonn her. Drøftelsene av art. 3/8 og art. 8, ligger nært oppgaver som studentene har løst under kurset, særlig det siste spørsmålet. Alle spørsmålene i praktikumsdelen skal løses med utgangspunkt i at saken står for EMD. Det vil derfor være en svakhet ved besvarelsene, om studentene går inn i de norske rettsreglene. Der hvor EMK gjennom lovskravet ”inkorperer” nasjonale regler, er det i oppgaveteksten fremhevet at en skal legge til grunn at lovreglene er fulgt (med unntak for journalføringen).
Det er vanskelig å angi hvor strykgrensen går, og en må akseptere en del feilskjær, for eksempel at studentene begir seg inn på drøftelser av nasjonale regler. Likevel vil det være vanskelig å bestå, dersom evnen til problemformulering og rettslig forankring gjennomgående er svak. Særlig det siste spørsmålet kan være en ”lakmus”-test for om en ellers svak besvarelse skal passere. En må kreve at studentene får frem at temaet er statens positive forpliktelse, og drøftelsen bør forankres i Osman-dommen eller bygge på tilsvarende betraktninger.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av teg Kommentarer til denne siden. |