Sist oppdatert 31. mars 2007 av teg
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS135
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
Oppgave 1. Teori:
Redegjør for:
Variasjoner i norske domstolers kontroll (prøvingsintensitet) med at loven er i samsvar med Grunnloven.
Variasjoner i prøvingsintensiteten etter EMK ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og forholdet til konvensjonsstaten.
Begge oppgavene skal besvares.
Oppgave 2. Praktikum:
Del I
I mars 1996 ble Lillevik åsted for et brutalt ran av tellesentralen til Norsk Kontantservice AS (NOKAS). Tellesentralen lå like ved domkirken og torget i sentrum av byen. Ranerne var utstyrte med automatvåpen og avfyrte en rekke skudd både mot vinduene og dørene i tellesentralen og mot politiet som kom til åstedet. I skuddvekslingen med politiet avfyrte ranerne skudd som traff en politimann og en sivil kvinne som ikke klarte å komme seg i dekning i tide. Begge døde av skadene. Ranerne kom seg unna ved å ta flere gisler. Disse ble etter kort tid satt fri av ranerne.
Det brutale ranet sjokkerte nasjonen og utløste en omfattende jakt på gjerningsmennene. I løpet av de neste seks månedane ble en rekke personer pågrepet og siktet for ranet og dødsfallene. Blant disse var Peder Ås og Ronny Wold, begge kjenninger av politiet og regnet for å være sentrale i det harde ransmiljøet i Storevik. Peder Ås var tidligere domfelt for grovt ran og flere tilfeller av vold og vinningsforbrytelser. Politiet regnet ham for å være hovedmannen bak ranet i Lillevik. Ronny Wold var tidligere domfelt for uaktsomt drap som følge av promillekjøring og politiet mistenkte ham for å ha tatt del i flere ran sammen med Ås. Både Ås og Wold ble tiltalt for grovt ran med døden til følge etter strl. § 267 jf. § 268 tredje ledd. Etter en mye omtalt rettssak ble Ås og Wold i juni 1998 dømt til respektive 21 og 18 års fengsel. Både lagmannsretten og Høyesterett stadfestet dommene. Høyesterett stemplet Peder som hovedmannen og karakteriserte ham som en yrkeskriminell og en fare for samfunnet.
Både Ås og Wold måtte sone på en særlig sikker anstalt utenfor Lillevik. Wold tok dommen tungt og sa til medfanger og ansatte i fengslet at han var ferdig med kriminalitet og at han ville holde seg unna det kriminelle miljøet når han slapp ut. Både Wold og Ås deltok på ulike rehabiliteringsprogrammer i fengselet, men Ås viste liten vilje til å følge programmet. Med hjemmel i straffegjennomføringsloven av 18. mai 2001 nr. 21 § 15 fikk Wold i april 2004 lettere soningsforhold som et ledd i rehabiliteringsopplegget i fengslet. Etter en faglig vurdering kom Kriminalomsorgen i samråd med psykolog til at Wold representerte en minimal rømningsfare og at Wold hadde endret karakter som følge av rehabiliteringsprogrammet. I tillegg til lettere soningsforhold fikk Wold også mulighet til å delta på et prøveprosjekt der han fikk arbeide på en lokal møbelfabrikk 2 dager i uken. Kriminalomsorgen stilte som vilkår at Wold måtte tilbringe arbeidstiden fra 8 til 16 på arbeidsplassen, at han ikke kunne forlate denne uten å gi beskjed til fengslet og at han måtte benytte offentlig transport til og fra arbeidsplassen.
Wold var glad for det lettere soningsregimet og han likte godt å jobbe på møbelfabrikken. I juni 2004 ble han oppsøkt av Peder Ås mens han var på møbelfabrikken. Med hjemmel i straffegjennomføringsloven § 33 hadde Peder fått permisjon fra fengslet i 2 dager som et ledd i et sinnemestringsprogram tilknyttet rehabiliteringsopplegget. Kriminalomsorgen stilte som vilkår at han oppholdt seg i sin bolig i Storevik. Det var politiet i Storevik som hadde ansvaret for ham så lenge han var på permisjon. Peder hadde fått samtykke til permisjon av Kriminalomsorgen fordi tungtveiende personlige grunner tilsa det. Kriminalomsorgen hadde via telefaks sendt instrukser til politiet i Storevik der de presiserte at Peder måtte holdes under oppsikt fordi de mente han var potensielt farlig og at han kunne representerte en fluktrisiko. Nemnden som hadde samtykket i permisjonssøknaden hadde delt seg i spørsmålet fordi Peder hadde utvist aggressiv og voldelig atferd under soningen, men flertallet la avgjørende vekt på de tungtveiende personlige grunnene for permisjon og hensynet til rehabilitering og behandling av sinneproblemene. De mente at den eventuelle sikkerhetsrisikoen kunne avhjelpes med sikkerhetstiltak fra politiet i Storevik. På spørsmål fra Wold sa Peder at det ikke var noe problem å stikke av fra permisjon siden politiet i Storevik ikke gjorde noe for å sjekke hvor han var. Gjennom en kontakt i politiet hadde han fått vite at politiet i Storevik hadde store ressursproblemer som følge av økt arbeidsmengde og en rekke store saker. Peder spurte Wold om han var ”hypp på et brekk” og en enveisbillett til varmere strøk. Wold var skeptisk til Peder sitt tilbud. Han likte å arbeide på fabrikken og han var glad for at han slapp å sone under de strengeste soningsforholdene. Peders løfte om frihet og masse penger virket likevel forlokkende på Wold som fremdeles hadde mange år igjen å sone. Denne dagen vendte ikke Wold tilbake til fengslet etter arbeidstid. Heller ikke Peder returnerte til fengslet etter permisjon. Politiet satte inn store ressurser i søket etter de to rømlingene. I tillegg til et omfattende søk i nærområdet ble både Peder og Ronny etterlyst nasjonalt og gjennom Interpol.
To uker senere ble den lokale sparebanken i Lillevik ranet av to maskerte menn bevæpnet med pistoler. I det ranerne var på vei ut av banken så de at politiet hadde tatt kontroll over den tiltenkte fluktbilen. I stedet stoppet ranerne en forbipasserende bil kjørt av Lars Holm. Den ene raneren rev opp døren på førersiden og ropte at Holm skulle pelle seg ut av bilen. Holm, som var den sterkeste mannen i Lillevik, satte seg til motverge da raneren prøvde å dra han ut av bilen med makt. I basketaket som fulgte gikk raneren sin pistol av og traff Holm som døde momentant. Etter dette overgav ranerne seg i det de så at de var omringet av politiet. Gjerningsmennene ble identifisert som de to rømlingene Peder Ås og Ronny Wold. De ble senere tiltalt og straffet for drapet på Lars Holm.
De etterlatte etter Lars Holm var i harnisk over at Peder Ås og Ronny Wold hadde vært på frifot og i stand til å foreta nye kriminelle handlinger. Etter at nasjonale rettsmidler var uttømt klaget de den norske stat inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). De viste til EMK art. 2 og hevdet at staten måtte være ansvarlig for Lars Holms død ettersom de to gjerningsmennene ikke skulle være på frifot. De mente at staten hadde forsømt sin plikt til å verne samfunnet mot yrkeskriminelle som var en fare for samfunnet.
Den norske stat hevdet prinsipalt at den ikke var ansvarlig etter EMK for handlinger gjort av private. Subsidiært hevdet staten at den hadde gjort det den kunne for å verne livet til Lars Holm. Staten viste til at den etter drapet hadde identifisert og straffet de ansvarlige. I alle fall mente staten at Holms dødsfall var en tilfeldig og uheldig hendelse som ikke kunne settes i sammenheng med eventuelle mangler fra statens side. Det var bare de færreste kriminelle handlinger som ble gjort av personer under soning. Staten mente også at den hadde gjort det den kunne for å hindre at Peder og Ronny rømte fra soning, og viste til at gjennomføringen av soningen var i samsvar med reglene i straffegjennomføringsloven.
Del II
For det andre ranet og drapet blir Peder og Ronny rettskraftig dømt til 21 år i forvaring, jf. strl. §39c jf. §39e. Forsvareren til Ronny reagerer sterkt over denne straffereaksjonen som han mener kun skal brukes på ”pedofile og tunge yrkeskriminelle” og som i verste fall kunne medføre fengsel på livstid. Han viser til Ronnys lovende rehabilitering før han ble lokket ut i uføret av Peder Ås og viser til at straffen er urimelig og upassende. Forsvareren klager den norske stat inn for EMD og viser til at straffereaksjonen er i strid med EMK art. 3 og det grunnleggende kravet til proporsjonalitet mellom handling og straffereaksjon.
Drøft og ta stilling til de rettsspørsmål oppgavene reiser.
Begge oppgavene skal besvares. Som veiledende norm vil oppgave 1 (teori) telle 1/2 og oppgave 2 (praktikum) telle 1/2 i vurderinga av oppgåvesvara.
Besvarelsen må samlet ikke overstige 3000 ord.
Oppgåve 1. Teori:
Gjer greie for:
Variasjonar i norske domstolar sin kontroll (prøvingsintensitet) med at lova er i samsvar med Grunnlova.
Variasjonar i prøvingsintensiteten etter EMK ved Den europeiske menneskerettsdomstolen og tilhøvet til konvensjonsstaten.
Begge oppgåvene skal svarast på.
Oppgåve 2. Praktikum:
Del I
I mars 1996 vart Lillevik åstad for eit brutalt ran av tellesentralen til Norsk Kontantservice AS (NOKAS). Tellesentralen låg like ved domkyrkja og torget i sentrum av byen. Ranarane var utstyrte med automatvåpen og avfyrte ei rekkje skot både mot vindauga og dørene i tellesentralen og mot politiet som kom til åstaden. I skotvekslinga med politiet avfyrte ranarane skot som trefte ein politimann og ei sivil kvinne som ikkje klarte å komme seg i dekning i tide. Begge døydde av skadane. Ranarane kom seg unna ved å ta fleire gissel. Desse vart etter kort tid sette fri av ranarane.
Det brutale ranet sjokkerte nasjonen og utløyste ei omfattande jakt på gjerningsmenna. I løpet av dei neste seks månadane vart ei rekkje personar pågripne og sikta for ranet og dødsfalla. Blant desse var Peder Ås og Ronny Wold, begge kjenningar av politiet og rekna for å være sentrale i det harde ransmiljøet i Storevik. Peder Ås var tidlegare domfelt for grovt ran og fleire tilfeller av vald og vinningsbrotsverk. Politiet rekna han for å være hovudmannen bak ranet i Lillevik. Ronny Wold var tidlegare domfelt for aktlaust drap som følgje av promillekøyring og politiet mistenkte han for å ha tatt del i fleire ran saman med Ås. Både Ås og Wold vart tiltalte for grovt ran med døden til følgje etter strl. § 267 jf. § 268 tredje ledd. Etter ei mykje omtalt rettssak vart Ås og Wold i juni 1998 dømde til respektive 21 og 18 års fengsel. Både lagmannsretten og høgsterett stadfesta dommane. Høgsterett stempla Peder som hovudmannen og karakteriserte han som ein yrkeskriminell og ei fare for samfunnet.
Både Ås og Wold måtte sone på ein særleg sikker anstalt utanfor Lillevik. Wold tok dommen tungt og sa til medfangar og tilsette i fengselet at han var ferdig med kriminalitet og at han ville halde seg unna det kriminelle miljøet når han slapp ut. Både Wold og Ås deltok på ulike rehabiliteringsprogram i fengselet, men Ås viste lita vilje til å følgje programmet. Med heimel i straffgjennomføringslova av 18. mai 2001 nr. 21 § 15 fekk Wold i april 2004 lettare soningstilhøve som eit leidd i rehabiliteringsopplegget i fengselet. Etter ei fagleg vurdering kom Kriminalomsorgen i samråd med psykolog til at Wold representerte ei minimal rømningsfare og at Wold hadde endra karakter som følgje av rehabiliteringsprogrammet. I tillegg til lettare soningstilhøve fekk Wold også høve til å delta på eit prøveprosjekt der han fekk arbeide på ein lokal møbelfabrikk 2 dagar i veka. Kriminalomsorgen stilte som vilkår at Wold måtte tilbringe arbeidstida frå 8 til 16 på arbeidsplassen, at han ikkje kunne forlate denne utan å gi beskjed til fengselet og at han måtte nytte offentleg transport til og frå arbeidsplassen.
Wold var glad for det lettare soningsregimet og han likte godt å jobbe på møbelfabrikken. I juni 2004 vart han oppsøkt av Peder Ås medan han var på møbelfabrikken. Med heimel i straffgjennomføringslova § 33 hadde Peder fått permisjon frå fengselet i 2 dagar som eit leidd i eit sinnemeistringsprogram tilknytt rehabiliteringsopplegget. Kriminalomsorgen stilte som vilkår at han oppheldt seg i sin bustad i Storevik. Det var politiet i Storevik som hadde ansvaret for han så lenge han var på permisjon. Peder hadde fått samtykke til permisjon av Kriminalomsorgen fordi vektige personlege grunnar tilsa det. Kriminalomsorgen hadde via telefaks sendt instruksar til politiet i Storevik der dei presiserte at Peder måtte haldast under oppsikt fordi dei meinte han var potensielt farleg og at han kunne representerte ein fluktrisiko. Nemnda som hadde samtykka i permisjonssøknaden hadde delt seg i spørsmålet fordi Peder hadde utvist aggressiv og valdeleg åtferd under soninga, men fleirtalet la avgjerande vekt på dei vektige personlege grunnane for permisjon og omsynet til rehabilitering og behandling av sinneproblema. Dei meinte at den eventuelle tryggingsrisikoen kunne avhjelpast med tryggingstiltak frå politiet i Storevik. På spørsmål frå Wold sa Peder at det ikkje var problem å stikke av frå permisjon sidan politiet i Storevik ikkje gjorde noko for å sjekke kvar han var. Gjennom ei kontakt i politiet hadde han fått vite at politiet i Storevik hadde store ressursproblem som følgje av auka arbeidsmengde og ei rekkje store saker. Peder spurte Wold om han var ”hypp på eit brekk” og ein einvegsbillett til varmare strøk. Wold var skeptisk til Peder sitt tilbod. Han likte å arbeide på fabrikken og han var glad for at han slapp å sone under dei strengaste soningstilhøva. Peder sitt løfte om fridom og masse pengar virka likevel forlokkande på Wold som framleis hadde mange år att å sone. Denne dagen vendte ikkje Wold attende til fengselet etter arbeidstid. Heller ikkje Peder returnerte til fengselet etter permisjon. Politiet sette inn store ressursar i søket etter dei to rømlingane. I tillegg til eit omfattande søk i nærområdet vart både Peder og Ronny etterlyste nasjonalt og gjennom Interpol.
To veker seinare vart den lokale sparebanken i Lillevik rana av to maskerte menn væpna med pistolar. I det ranarane var på veg ut av banken såg dei at politiet hadde tatt kontroll over den tiltenkte fluktbilen. I staden stoppa ranarane ein forbipasserande bil køyrd av Lars Holm. Den eine ranaren reiv opp døra på førarsida og ropte at Holm skulle pelle seg ut av bilen. Holm, som var den sterkaste mannen i Lillevik, sette seg til motverje då ranaren prøvde å dra han ut av bilen med makt. I basketaket som følgde gjekk ranaren sin pistol av og trefte Holm som døydde momentant. Etter dette overgav ranarane seg i det dei såg dei var omringa av politiet. Gjerningsmenna vart identifiserte som dei to rømlingane Peder Ås og Ronny Wold. Dei vart seinare tiltalte og straffa for drapet på Lars Holm.
Dei etterlatne etter Lars Holm var i harnisk over at Peder Ås og Ronny Wold hadde vore på frifot og i stand til å gjere nye kriminelle handlingar. Etter at nasjonale rettsmiddel var uttømde klaga dei den norske stat inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Dei viste til EMK art. 2 og hevda at staten måtte være ansvarleg for Lars Holm sin død ettersom dei to gjerningsmenna ikkje skulle være på frifot. Dei meinte at staten hadde forsømt si plikt til å verne samfunnet mot yrkeskriminelle som var ei fare for samfunnet.
Den norske stat hevda prinsipalt at den ikkje var ansvarleg etter EMK for handlingar gjort av private. Subsidiært hevda staten at den hadde gjort det den kunne for å verne livet til Lars Holm. Staten viste til at den etter drapet hadde identifisert og straffa dei ansvarlege. I alle høve meinte staten at Holm sitt dødsfall var ei tilfeldig og uheldig hending som ikkje kunne setjast i samanheng med eventuelle manglar frå staten si side. Det var berre dei færraste kriminelle handlingar som vart gjort av personar under soning. Staten meinte òg at den hadde gjort det den kunne for å hindre at Peder og Ronny rømte frå soning, og viste til at gjennomføringa av soninga vart i samsvar med reglane i straffgjennomføringslova.
Del II
For det andre ranet og drapet blir Peder og Ronny rettskraftig dømde til 21 år i forvaring, jf. strl. §39c jf. §39e. Forsvararen til Ronny reagerer sterkt over denne straffereaksjonen som han meiner berre skal brukast på ”pedofile og tunge yrkeskriminelle” og som i verste fall kunne medføre fengsel på livstid. Han viser til Ronny si lovande rehabilitering før han vart lokka ut i uføret av Peder Ås og viser til at straffa er urimeleg og upassande. Forsvararen klagar den norske stat inn for EMD og viser til at straffereaksjonen er i strid med EMK art. 3 og det grunnleggjande kravet til proporsjonalitet mellom handling og straffereaksjon.
Drøft og ta stilling til dei rettsspørsmåla oppgåvene reiser.
Begge oppgåvene skal svarast på. Som rettleiande norm vil oppgåve 1 (teori) telje 1/2 og oppgåve 2 (praktikum) telje 1/2 i vurderinga av oppgåvesvara.
Samla oppgåvesvar må ikkje overstige 3000 ord.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av teg Kommentarer til denne siden. |