Sist oppdatert 29. april 2008 av teg
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS135
Gi en fremstilling av regler i EMK som gir rett til domstolsbehandling. Reglenesanvendelsesområde, de krav som stilles til organene og deres saksbehandling behandles oversiktspreget og med en sammenligning for øyet. Artikkel 13 skal ikke behandles.
I forbindelse med et rutineoppdrag fredag ettermiddag var polititjenestemennene Holm og Hansen innom den lokale kafeen i Lillevik for å få seg en kopp kaffe. De la straks merke til Peder og Lars, begge kjenninger av politiet, som satt ved et hjørnebord. Holm og Hansen observerte at Peder tok en liten plastpose med hvitt pulver, anslagsvis ti gram, ut av munnen, overleverte den til Lars og fikk en seddelbunke tilbake. Da tjenestemennene gikk for å pågripe de to, kom Lars seg unna. Peder ble sittende. Han snudde seg mot veggen, men både Holm og Hansen kunne se at han svelget kraftig noen ganger. Da Peder snudde seg tilbake, var han likblek i ansiktet.
Peders forklaring om at pengene var oppgjør for en bruktbil og at det eneste han hadde svelget den siste timen var en hamburger, ble ikke trodd av politiet. På bakgrunn av sine observasjoner mistenkte Holm og Hansen at Peder hadde solgt narkotika til Lars. Slik tjenestemennene så det, hadde Peder rukket å overlevere en pose, mens en annen var svelget. Det var ingen andre vitner til hendelsen. Peder ble pågrepet og tatt med til politistasjonen.
Etter å ha blitt orientert om det passerte, besluttet vakthavende politijurist at Peder umiddelbart skulle transporteres til Lillevik sykehus. Både av hensyn til etterforskningen og til Peders helse ble Peder fraktet til sykehuset av fire tjenestemenn under ledelse av Holm, slik at han der kunne få brekningsmiddel og kaste opp narkotikaposen.
Da legen hadde klargjort brekningsmiddelet, viste det seg at Peder ikke var villig til å ta det. Holm ga deretter ordre om tvangsmedisinering. Legen opplyste at slik tvangsmedisinering kunne gjennomføres, men at fremgangsmåten unntaksvis kunne medføre helseskade, bl.a. i form av langvarig irritasjon i magesekken. Han fant imidlertid ikke å kunne motsette seg pålegget. Det ble lagt opp til at middelet skulle føres gjennom en slange via nesen til magen. Peder gjorde kraftig motstand. For å få gjennomført operasjonen måtte de fire polititjenestemennene legge Peder i gulvet og med alle krefter holde ham fast. Selv om Peder da var tilnærmet passivisert, kunne han bevege hodet. Han begynte derfor å blø kraftig neseblod da legen førte slangen inn gjennom det ene neseboret. Operasjonen fortsatte og etter atskillige anstrengelser lyktes det å få brekningsmiddelet ned i Peders mage. Etter kort tid begynte han å brekke seg, og han kastet opp ikke mindre enn fire poser som hver viste seg å inneholde ti gram heroin.
Først den påfølgende mandag morgen ble Peder fremstilt for tingretten. På grunnlag av politi- og legerapporter fant tingretten at det forelå tilstrekkelig mistanke, og under henvisning til at forholdet etter loven kunne medføre ti års fengsel ble det avsagt kjennelse for varetekt i åtte uker. Rapporter fra fengselslegen viste at Peder i en uke etter behandlingen blødde hyppig fra nesen, at han i samme periode bare var i stand til å drikke tynn suppe og at han i en periode på et halvt år led av magesmerter, antagelig som følge av tvangsmedisineringen.
Straffesaken mot Peder kom opp allerede før fengslingsfristen var ute. Han motsatte seg at narkotikafunnet og forklaringer fra legen og andre som hadde medvirket under tvangsmedisineringen kunne brukes som bevis i saken. Han vant ikke frem med dette og ble dømt til to års fengsel for oppbevaring og omsetning av narkotika.
Straks etter dommen innledet Peder en sultestreik i fengselet i protest mot det han opplevde som en brutal og urettferdig behandling fra samfunnets side. Han var fast bestemt på å sulte seg, om nødvendig til døde, for å oppnå oppreisning i form av løslatelse og en uforbeholden unnskyldning fra myndighetene.
En uke etter at Peder hadde innledet sultestreiken og i denne perioden bare hadde inntatt vann, ble han undersøkt av fengselslegen. Legen konkluderte med at Peder var noe svekket, men at hans tilstand etter omstendighetene var tilfredsstillende. Det ble forgjeves prøvd å overtale Peder til å avslutte ”den nytteløse aksjonen”. I samråd med legen besluttet fengselsledelsen deretter at Peder skulle tvangsfores. Igjen gjorde Peder, som fortsatt ikke var nevneverdig svekket av sultestreiken, betydelig motstand. Ved hjelp av overlegen makt og bedøvende midler lyktes det imidlertid å få tilført Peder næring via en sonde.
Peder oppga videre forsøk på sultestreik, men han ville ikke la den urett han mente seg utsatt for ligge. Han hadde i rett tid, men forgjeves uttømt alle nasjonal rettsmidler. I klagen til EMD erkjente Peder at myndighetenes fremgangsmåter hadde vært i samsvar med nasjonal rett. Men han hevdet at det forelå krenkelser av artiklene 3, 5 og 6 i EMK.
Han gjorde for det første gjeldende at verken pågripelsen eller fengslingen var i samsvar med konvensjonens vilkår. Både tvangsmedisineringen og tvangsforingen var dessuten gjennomført på en lite betryggende og dertil brutal måte. I begge relasjoner ville myndighetene kunnet oppnå sine hensikter med større tålmodighet, eventuelt ved mindre inngripende metoder. I følge Peder var det også ”unfair” å dømme ham på bevis som var fremskaffet ved en så usivilisert fremgangsmåte.
Staten bestred at det forelå noen konvensjonskrenkelse. Den viste særlig til at den hadde et overordnet ansvar for å bekjempe alvorlig kriminalitet og for å verne om menneskeliv.
Drøft og løs de rettsspørsmål oppgaven reiser.
***
Det skal svares på begge oppgaver. Som veiledende norm gjelder at oppgavene teller likt.
|
Sist oppdatert 29. april 2008 av teg Kommentarer til denne siden. |