Obligatorisk kursoppgave

Peder Ås utførte snekkerarbeider på Lars Holms enebolig første uken av oktober 2001. En stund etter at arbeidet var utført sendte Peder regning på kr. 110.000.-. Lars mottok regningen 15. november 2001. Han syntes at regningen var høy og påpekte dette overfor Peder med anmodning om nærmere spesifisering og dokumentasjon av enkeltposter. Peder sa at det ikke skulle være noe å si på regningen, men at Lars skulle få slike ytterligere opplysninger han ba om. Disse ble mottatt av Lars 30. november 2001. Han overførte deretter, 5. desember 2001, kr. 100.000.- til Peders bankkonto. Betalingen ble merket ”deloppgjør for utført arbeid oktober 2001”. Lars mente at det kunne være tvil om han var forpliktet til å betale mer enn dette beløpet, og ville uansett avvente nærmere dialog med Peder før han eventuelt betalte mer. Han sa ikke noe om dette til Peder.

Peder var en flink snekker, men mindre flink til å drive inn utestående krav. Ut på høsten 2004 var han begynt å få likviditetsproblemer, samtidig som det var hopet seg opp med papirer på kontoret. Han fikk hjelp av en timeansatt regnskapsmedarbeider til å skaffe seg bedre oversikt bl.a. over utestående krav. De oppdaget da at Peder fremdeles hadde utestående kr. 10.000.- hos Lars. Peder sendte da den 5. november 2004 krav om betaling av det utestående beløpet. Lars bestred kravet under henvisning til foreldelsesloven § 3 nr. 1, jf. § 2. Peder opprettholdt kravet. Foreldelsesfristen begynte etter hans syn først å løpe fra regningens forfall, altså da Lars mottok regningen, 15. november 2001. Uansett måtte Lars ved betalingen 5. desember 2001 anses å ha erkjent at han skulle betale det Peder hadde krav på for utførelsen av arbeidet, altså også de resterende kr. 10. 000.-. Til dette bemerket Lars at foreldelsesfristen begynte å løpe like etter at arbeidet var utført. Fristen var etter hans syn ikke avbrutt ved betalingen desember 2001.

Var kravet på kr. 10.000 foreldet 5. november 2004?

Peder hadde også krav mot Marte Kirkerud for utført snekkerarbeid på Martes næringsbygg. I avtalen som ble inngått om arbeidet het det bl.a. at vederlaget for arbeidet skulle betales ”til konto oppgitt på faktura innen fakturafristen”. På fakturaen var påført Peders kassakredittkonto i Handelsbanken. Vedlagt fakturaen var en ferdig utfylt bankgiroblankett med nummeret til kassakredittkontoen i Handelsbanken påført under ”Til konto”. Kravet forfalt til betaling 1. desember 2004.

Etter at faktura var utsendt, men før betaling, sa Handelsbanken opp Peders kassakreditt på grunn av vesentlig mislighold. Ettersom Peder hadde trukket kassakreditten opp til kredittgrensen, ønsket Peder – av likviditetshensyn – å unngå at hans utestående krav ble innfridd ved overføring til kassakredittkontoen. Han opprettet derfor vanlig innskuddskonto i Sparebanken og tilskrev sine skyldnere med instruks om at betalinger skulle foretas ved overføring til kontoen i Sparebanken.

Da Marte leste brevet fra Peder tenkte hun at hun godt kunne gjøre som han sa og betale til kontoen i Sparebanken. Ved en feil kom hun likevel til å overføre beløpet til Peders kassakredittkonto i Handelsbanken. Peder kontaktet da Marte og gjorde gjeldende at hun ikke etter å ha mottatt instruksen rettmessig kunne betale til kontoen i Handelsbanken, slik hun hadde gjort. Uansett var betalingen forsinket, fordi pengene først kom frem til Handelsbanken 4. desember 2004, jf. finansavtaleloven § 39 (1). Marte mente under henvisning til avtalen mellom partene at hun rettmessig kunne innfri ved å betale til kontoen i Handelsbanken, selv om hun hadde vært innstilt på å betale til kontoen i Sparebanken etter å ha fått melding om dette. Hun bestred også at betalingen var forsinket. Hun hadde 1. desember gitt sin bankforbindelse, Norgesbanken, i oppdrag å overføre pengene. Selv om hun godtok at hun ikke var forbruker, måtte oppdragstidspunktet anses å være fristavbrytende i relasjon til forfallsreglene, idet hun mente at finansavtaleloven § 39 (2)(a) måtte kunne anvendes analogisk på næringsdrivende.

Her skal det tas stilling til om Marte hadde rett til å betale til kontoen i Handelsbanken slik hun gjorde, og om betalingen er forsinket.

III

Ole Tastad hadde et krav stort kr. 100.000.- mot Jan Rud som forfalt til betaling 1. februar 2004. Høsten 2003 fikk Jan overført til seg et krav mot Ole stort kr. 150.000.- fra Line Hansen. Dette kravet forfalt til betaling 1. april 2004.

Jan hadde likviditetsproblemer og ønsket ikke å belaste likviditeten ved å innfri gjelden til Ole ved forfall. Dessuten var Jan usikker på Oles betalingsevne og -vilje vedrørende motkravet. Jan valgte av disse grunner å unnlate å betale hovedkravet ved forfall. Da Ole purret på betaling, sa Jan at han ikke kom til å betale noe, idet han ville vente til 1. april 2004 for så å erklære motregning.

Ole viste til at Jan var i mislighold og bestred at Jan kunne motregne 1. april 2004 selv om alminnelige motregningsvilkår så som gjensidighet, komputabilitet og oppgjørsmodne krav da i og for seg ville være oppfylt. Jan erkjente at han misligholdt hovedkravet, men mente at han uansett kunne motregne 1. april 2004.

Her skal du ta stilling til om Jan kunne motregne 1. april 2004.

Peder Ås utførte snikkararbeid på Lars Holm sin einebustad fyrste veka av oktober 2001. Ei stund etter at arbeidet var utført sende Peder rekning på kr. 110.000.-. Lars mottok rekninga 15. november 2001. Han syntest at rekninga var høg og påpeikte dette overfor Peder med oppmoding om nærare spesifisering og dokumentasjon av einskildpostar. Peder sa at det ikkje skulle vere noko å seie på rekninga, men at Lars skulle få slike ytterlegare opplysningar han bad om. Desse vart mottekne av Lars 30. november 2001. Han overførte deretter, 5. desember 2001, kr. 100.000.- til Peder sin bankkonto. Betalinga vart merka ”deloppgjer for utført arbeid oktober 2001”. Lars meinte at det kunne vere tvil om han var forplikta til å betale meir enn dette beløpet, og ville uansett avvente nærare dialog med Peder før han eventuelt betalte meir. Han sa ikkje noko om dette til Peder.

Peder var ein flink snikkar, men mindre flink til å drive inn uteståande krav. Ut på hausten 2004 var han byrja å få problem med likviditeten, samstundes som det var hopa seg opp med papir på kontoret. Han fekk hjelp av ein timetilsett rekneskapsmedarbeidar til å skaffe seg betre oversikt m.a. over uteståande krav. Dei oppdaga då at Peder framleis hadde uteståande kr. 10.000.- hos Lars. Peder sende då den 5. november 2004 krav om betaling av det uteståande beløpet. Lars nekta for kravet under tilvising til foreldingslova § 3 nr. 1, jf. § 2. Peder heldt fast ved kravet. Fristen for forelding byrja etter hans syn fyrst å løpe frå rekninga sitt forfall, altså då Lars mottok rekninga, 15. november 2001. Uansett måtte Lars ved betalinga 5. desember 2001 reknast å ha erkjent at han skulle betale det Peder hadde krav på for utføringa av arbeidet, altså også dei resterande kr. 10. 000.-. Til dette bemerka Lars at fristen for forelding byrja å løpe like etter at arbeidet var utført. Fristen var etter hans syn ikke avbroten ved betalinga desember 2001.

Peder hadde også krav mot Marte Kirkerud for utført snikkararbeid på Marte sitt næringsbygg. I avtalen som blei inngått om arbeidet heitte det m.a. at vederlaget for arbeidet skulle betalast ”til konto oppgitt på faktura innan fakturafristen”. På fakturaen var påført Peder sin kassakredittkonto i Handelsbanken. Vedlagt fakturaen var ein ferdig utfylt bankgiroblankett med nummeret til kassakredittkontoen i Handelsbanken påført under ”Til konto”. Kravet forfall til betaling 1. desember 2004.

Etter at faktura var sendt ut, men før betaling, sa Handelsbanken opp Peder sin kassakreditt på grunn av vesentleg misleghald. Ettersom Peder hadde trekt kassakreditten opp til kredittgrensa, ynskte Peder – av omsyn til likviditeten – å unngå at dei uteståande krava hans vart innfridd ved overføring til kassakredittkontoen. Han oppretta difor vanleg innskotskonto i Sparebanken og skreiv til skyldnarane sine med instruks om at betalingar skulle skje ved overføring til kontoen i Sparebanken.

Då Marte leste brevet frå Peder tenkte ho at ho godt kunne gjere som han sa og betale til kontoen i Sparebanken. Ved ein feil kom ho likevel til å overføre beløpet til Peder sin kassakredittkonto i Handelsbanken. Peder kontakta då Marte og gjorde gjeldande at ho ikkje etter å ha mottatt instruksen rettmessig kunne betale til kontoen i Handelsbanken, slik ho hadde gjort. Uansett var betalinga forseinka, fordi pengane først kom fram til Handelsbanken 4. desember 2004, jf. finansavtalelova § 39 (1). Marte meinte under tilvising til avtalen mellom partane at ho rettmessig kunne innfri ved å betale til kontoen i Handelsbanken, sjølv om ho hadde vore innstilt på å betale til kontoen i Sparebanken etter å ha fått melding om dette. Ho nekta også for at betalinga var forseinka. Ho hadde 1. desember gjeve sin bankforbindelse, Norgesbanken, i oppdrag å overføre pengene. Sjølv om ho godtok at ho ikkje var forbrukar, måtte oppdragstidspunktet reknast å vere fristavbrytande i relasjon til forfallsreglane, idet ho meinte at finansavtalelova § 39 (2)(a) måtte kunne brukast analogisk på næringsdrivande.

Her skal det takast stilling til om Marte hadde rett til å betale til kontoen i Handelsbanken slik ho gjorde, og om betalinga er forseinka.

Ole Tastad hadde eit krav stort kr. 100.000.- mot Jan Rud som forfall til betaling 1. februar 2004. Hausten 2003 fekk Jan overført til seg eit krav mot Ole stort kr. 150.000.- frå Line Hansen. Dette kravet forfall til betaling 1. april 2004.

Jan hadde problem med likviditeten og ynskte ikkje å belaste likviditeten ved å innfri gjelda til Ole ved forfall. Dessutan var Jan usikker på Ole si betalingsevne og -vilje vedrørande motkravet. Jan valde av desse grunnane å unnlate å betale hovudkravet ved forfall. Då Ole purra på betaling, sa Jan at han ikkje kom til å betale noko, idet han ville vente til 1. april 2004 for så å erklære motrekning.

Ole viste til at Jan var i misleghald og nekta for at Jan kunne motrekne 1. april 2004 sjølv om alminnelege motrekningsvilkår så som gjensidigheit, komputabilitet og oppgjersmodne krav då i og for seg ville vere oppfylt. Jan erkjende at han mislegheldt hovudkravet, men meinte at han uansett kunne motrekne 1. april 2004.

UNIVERSITETET I BERGEN

Det juridiske fakultet

3. studieår - JUS132 - vår 2005