Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS133
Generelt om oppgaven
Årets hjemmeeksamen i JUS133 bygger i stor grad på de to første innleveringsoppgavene i kurset som nettopp involverer eller direkte gjelder Takstmanndommen og GMAC-dommen. Oppgaven bør derfor ikke by på store vansker for kandidatene, og det kan være tvilsomt om vi i det hele tatt vil se noen strykbesvarelser.
Læreboken i JUS133 er Nils Nygaards ”Rettsgrunnlag og standpunkt”, 2. utgave fra 2004, og det må forventes at terminologi og synspunkter fra denne boken vil prege kandidatenes fremstillinger. Nygaard gjør blant annet bruk av begrepene generell relevans, spesiell relevans og harmonisering, jf. s. 34-37 i læreboken, altså en terminologi som avviker fra den tradisjonelle inndelingen i relevans, slutning og vekt. I tillegg tales det om det primære rettsgrunnlaget som utgangspunkt for lovtolkningen med de øvrige rettskildefaktorene som tolkningsbidrag, jf. for eksempel s. 62-70 og s. 100 flg. i læreboken. Disse og andre begreper vil bli forklart noe nærmere underveis i sensorveiledningen.
Siden hjemmeeksamen er en integrert del av kursopplegget for JUS133 skal sensorene gi margkommentarer til kandidatenes besvarelse av hjemmeeksamen. Disse kommentarene må være så omfattende og instruktive at de er til reell hjelp for kandidatene i den videre innlæringsprosessen i faget. Selv om besvarelsene formelt sett skal bedømmes som bestått eller ikke bestått, bes det om at sensorene angir en tentativ karakter etter avslutningskommentaren til den enkelte besvarelse.
Den følgende veiledningen er ikke uttømmende med hensyn til hvilke innfallsvinkler som kan velges til de ulike spørsmålene i oppgaveteksten. Veiledningen er heller ikke ment å angi noe analytisk mønster som studentene skal ha med i sin fremstilling. Jeg har likevel valgt å gå en del inn på spørsmålene for at sensorene skal slippe å bli tvunget til først å foreta sine egne analyser av dommene.
Besvarelser som overskrider ordgrensen på 3000 ord byr på særlige vanskeligheter vurderingsmessig. Det finnes meg bekjent ingen klare retningslinjer for hvilke konsekvenser det skal ha at kandidater overskrider denne grensen. Sensorer som har slike besvarelser i sine ”bunker” bes ta kontakt med meg på tlf 55589551 eller 90105126 for nærmere instruksjoner.
Veiledning til de enkelte spørsmål på hjemmeeksamen
Hva er årsaken til at vi, uavhengig av et konkret rettsspørsmål, kan tale om at visse rettskildefaktorer generelt er relevante for rettsanvendelsesprosessen?
Dette er et spørsmål som særlig er behandlet av Nygaard i kapitel 2 og 3 (avsnitt I) i læreboken, jf. s. 34-35 i samme bok. Det er bare hovedlinjene i læreboken som kan forventes fremstilt. Poenget er at som rettskildefaktorer kan bare regnes kilder som oppfyller visse vilkår etter vårt autoriserings- eller legitimeringssystem. Disse kildene kan betegnes som generelt relevante for rettsanvendelsesprosessen. De ulike autorisasjonsgrunnlagene gjennomgås i kapitel 2 i læreboken: Grl. § 75a legitimerer lovteksten som rettskildefaktor, og denne autoriseringen av lovteksten smitter også over på lovforarbeidene. Rettspraksis, og særlig høyesterettspraksis, er autorisert som rettskildefaktor gjennom Grl. § 88, samtidig som denne dømmende makten også danner utgangspunktet for legitimasjonen av anvendelsen av reelle hensyn i den rettslige argumentasjonen.
Nygaard understreker i kapitel 3 (avsnitt I) at domstolene må holde seg til lov og rett, både på høyeste nivå med lojalitet til konstitusjonen, samt til rettsregler på lavere nivå. På forelesningene i JUS133 er det understreket at dette er årsaken til at domstolene i sin rettslige argumentasjon tar utgangspunkt i de kildene som har det nødvendige autorisasjons- eller legitimeringsgrunnlaget etter vårt rettssystem. Kandidatene kan imidlertid ikke forventes å gjøre så mye ut av dette siste poenget.
Hvorfor taler vi om at lovteksten er det sentrale utgangspunktet for lovtolkningen? Innebærer dette at lovteksten alltid er den av rettskildefaktorene som får størst betydning ved klarleggingen av et rettsspørsmål? Vis ulike måter å anvende lovteksten på gjennom eksempler fra flertallets og mindretallets domsgrunner i Takstmanndommen (Rt. 2001 s. 369) og GMAC-dommen (Rt. 1992 s. 438). Hvilke årsaker kan ligge bak forskjellene mellom flertallets og mindretallets anvendelse av lovteksten i disse to dommene?
Her bør det fokuseres på at det er Stortinget som er tildelt den lovgivende myndighet etter Grunnlovens § 75a, og det ved lovtolkningen derfor er naturlig å ta utgangspunkt i den lovteksten som Stortinget har vedtatt. Nygaards begrep primært rettsgrunnlag kan bidra til å utdype lovtekstens rolle i denne sammenhengen: Den lovteksten som inneholder vilkåret for den primære rettsvirkningen som det er tvist om i det konkrete saken, vil utgjøre det primære rettsgrunnlaget. Lovteksten blir dermed rammen for den videre klarleggingen av innholdet i vilkåret. Med utgangspunkt i det primære rettsgrunnlaget anvendes både ordlyden i lovteksten og andre rettskildefaktorer som tolkningsbidrag i denne prosessen. Dette innebærer at det trekkes slutninger fra de enkelte rettskildefaktorene angående innholdet i regelen. Det endelige tolkningsresultatet vil på denne måten bli en kombinasjon av innholdet i ulike rettskildefaktorer.
Sluttresultatet av tolkningsprosessen kan bestå i en presiserende, innskrenkende og utvidende tolkning, jf. blant annet Nygaard s. 231 flg. Disse betegnelsene angir på hvilken måte det endelige tolkningsresultatet forholder seg til lovteksten som rettskildefaktor, og er således et svar på hvilken betydning lovteksten har hatt ved klarleggingen av rettsspørsmålet, ved siden av de øvrige rettskildefaktorene. En taler om presiserende tolkning der lovteksten er uklar, og en anvender de øvrige rettskildefaktorene til å velge mellom de mulige tolkningsalternativene ut fra lovteksten. Men innskrenkende og utvidende tolkning menes at det endelige tolkningsresultatet avviker fra en naturlig forståelse av lovteksten, ved at lovteksten henholdsvis får et snevrere eller videre anvendelsesområde enn det lovteksten isolert sett skulle tilsi.
Dette viser at lovteksten ikke alltid er den av rettskildefaktorene som får størst betydning ved klarleggingen av et rettsspørsmål, jf. det andre spørsmålet som stilles under punkt 2. Lovteksten kan komme mer eller mindre i bakgrunnen som rettskildefaktor fordi den er uklar, eller fordi andre rettskildefaktorer tillegges større betydning enn lovteksten ved konflikt mellom de ulike rettskildefaktorene. Det kan imidlertid også hende at en ved konflikt mellom rettskildefaktorene lar være å tolke innskrenkende og utvidende, for eksempel fordi en velger å legge avgjørende vekt på en klar lovtekst. I så fall vil en kunne se det slik at lovteksten er den rettskildefaktoren som får størst betydning ved klarleggingen av rettsspørsmålet.
Både i Takstmanndommen og i GMAC-dommen anser Høyesteretts flertall de aktuelle lovbestemmelsene som uklare, slik at det er nødvendig å legge hovedvekten på andre rettskildefaktorer ved lovtolkningen. Mindretallet i begge dommene anser lovteksten som langt klarere innholdmessig, og trekker inn andre rettskildefaktorer for å vurdere om det er mulig å bortfortolke lovteksten. Begge mindretall mener at en slik bortfortolkning ikke er mulig.
Det kan tenkes flere årsaker til disse forskjellene i måten å anvende lovteksten på. For det første kan flertall og mindretall rett og slett sies å trekke ulike slutninger fra lovteksten, og at dette avgjør hvor sentral lovteksten blir i den videre tolkningsprosessen. De fleste vil vel imidlertid kunne være enige i at flertallet både i Takstmanndommen og GMAC-dommen ikke gjør de helt store anstrengelsene når det gjelder å behandle lovteksten som en selvstendig rettskildefaktor og trekke slutninger fra denne, og at dette kan virke noe påfallende ut fra lovtekstens autorisasjonsgrunnlag. Dette kan delvis skyldes at en ser lovtekst og forarbeider som en enhet i større grad enn mindretallet, jf. det Nygaard skriver om dette i læreboken nederst på s. 196. Dersom en da mener å finne nøyaktig informasjon om innholdet i lovreglene og lovgiverviljen i forarbeidene, blir det mindre viktig å skille ut lovteksten til egen behandling. Det manglende fokuset på lovteksten som rettskildefaktor kan imidlertid også skyldes at grunnleggende verdihensyn styrer argumentasjonen og anvendelsen av rettskildefaktorene, jf. det Nygaard skriver om GMAC-dommen øverst på s. 173. Det blir lett slik at det fokuseres på de rettskildefaktorene som samsvarer med dommernes grunnleggende verdibetraktninger. Mer om dette nedenfor i punkt 4.
Gjør rede for hvilken rolle lovforarbeidene spiller når innholdet i en lovregel skal klarlegges. Illustrer redegjørelsen med eksempler fra flertallets og mindretallets domsgrunner i Takstmanndommen og GMAC-dommen. Hvilke årsaker kan ligge bak forskjellen mellom flertallets og mindretallets anvendelse av forarbeidene i disse to dommene, utover det som det allerede er redegjort for foran under punkt 2?
Forarbeidene vil ofte spille en stor rolle ved klarleggingen av en rettsregel. Lovteksten er i mange tilfeller såpass kort og generelt formulert at den ikke kan løse alle praktiske problemstillinger som kan oppstå på et rettsområde. I så fall må innholdet i den endelige rettsreglen klarlegges ved hjelp av andre rettskildefaktorer. Med sin nære sammenheng med lovvedtaket, og med direkte uttalelser om det nærmere innholdet i lovreglene, vil forarbeidene da stå sentralt ved lovtolkningen, jf. det som er sagt foran i punkt 1 om smitteeffekten fra lovtekstens autorisasjonsgrunnlag. I tillegg kommer det forhold som allerede er nevnt, nemlig at lovtekst og forarbeider kanskje til en viss grad vurderes som en enhet av enkelte rettsanvendere. Forarbeidene kan dessuten være et viktig fundament for å underbygge at lovgiveren har utformet lovregelen med tanke på et grunnleggende hensyn som rettsanvenderens selv mener må tillegges stor vekt, for eksempel hensynet til forutberegnelighet innenfor formuesretten.
Flertallet tillegger forarbeidene stor betydning som rettskildefaktor både i Takstmanndommen og i GMAC-dommen. Mesteparten av informasjonen om de aktuelle reglenes innhold finner flertallet i forarbeidene til de aktuelle lovbestemmelsene. Mindretallet i de to dommene synes ikke trekke de samme slutningene fra forarbeidene. Uenigheten mellom flertall og mindretall skyldes altså tilsynelatende ikke bare ulike slutninger fra lovteksten, men også ulike slutninger fra forarbeidene. Dette blir i så fall en forklaring på forskjellene i flertallets og mindretallets endelige tolkningsresultat som kommer i tillegg til ulikhetene når det gjelder slutningene fra lovteksten, jf. foran i punkt 2: Flertallet finner lite informasjon om innholdet i rettsregelen i lovteksten, men mye i forarbeidene, mens mindretallet finner mye informasjon i lovteksten, men lite i forarbeidene.
I Takstmanndommen kan imidlertid flertallet hevdes å legge større vekt på lovforarbeidene enn det innholdet i forarbeidene gir grunnlag for. Forarbeidene synes ikke spesielt klare, men tas likevel nokså entydig til inntekt for det ene av lovtekstens aktuelle tolkningsalternativer. Dermed kan det være naturlig å søke alternative forklaringer på tolkningsresultatet, for eksempel at det er underliggende reelle hensyn som har styrt argumentasjonsmønsteret. Og i GMAC-dommen er det ikke helt klart hvor store ulikheter det er mellom flertallets og mindretallets måte å forstå forarbeidene på. Dermed er kanskje ikke ulikheter i slutningene fra forarbeidene den beste forklaringen på dissensen i dette tilfellet. For begge dommenes vedkommende må en kanskje søke de samme alternative forklaringene på tolkningsresultatet som angitt for lovteksten under punkt 1.
Hvorfor trekkes reelle hensyn inn som rettskildefaktor i rettslige vurderinger ved siden av lovteksten og forarbeidene? Vis hvordan reelle hensyn anvendes som rettskildefaktor i flertallets og mindretallets domsgrunner i Takstmanndommen og GMAC-dommen.
Etter Grunnlovens § 88 er domstolene gitt den dømmende makt, dvs. myndigheten til å avgjøre enkeltsaker der det er uenighet om rettslige spørsmål. Denne dømmende makten innebærer også myndighet til å foreta skjønnsmessige vurderinger i den rettslige vurderingen, riktignok innenfor rammen av rettskildeprinsippene. Denne myndigheten er grunnlaget for anvendelsen av reelle hensyn eller rimelighetsbetraktninger i den rettslige argumentasjonen.
Reelle hensyn kan komme inn i den rettslige vurderingen som helt grunnleggende og overordnete verdisyn, for eksempel synet på de ulike rettskildefaktorenes autorisasjonsgrunnlag eller hvilke grunnleggende hensyn som bør vektlegges innenfor det aktuelle rettsområdet. Reelle hensyn kan imidlertid også være mer konkrete hensyn knyttet til den aktuelle saken eller rettsregelen. I noen tilfeller vil det argumenteres direkte med reelle hensyn, mens reelle hensyn i andre tilfeller vil utledes av forarbeidene. I det siste tilfellet kan forarbeidene sies å gi de reelle hensynene økt tyngde, ved at hensynene knyttes mer direkte til lovgiverviljen.
Som tidligere nevnt kan det både for Takstmanndommens og GMAC-dommens vedkommende spørres om ikke overordnete reelle hensyn eller verdibetraktninger har vært bestemmende for argumentasjonsmønsteret. Ulikhetene mellom flertallet og mindretallet er såpass påfallende at det neppe bare kan skyldes en ulik språklig forståelse av de ulike rettskildefaktorene. Dette er det imidlertid ikke mulig å lese direkte ut av domsgrunnene.
Når det gjelder mer direkte argumentasjon knyttet til reelle hensyn i de to dommene, anvender mindretallet i GMAC-dommen som argument for sin forståelse av lovteksten at den er praktikabel i det foreliggende tilfellet, dvs. at den ordningen som lovteksten synes å tillate lar seg gjennomføre i praksis for de formuesgodene det er tale om i saken, jf. også Nygaard s. 173. Mindretallet vektlegger også at deres tolkningsalternativ ikke innebærer at det tas beslag i verdier som andre har tilført den aktuelle virksomheten. Læreboken mener, jf. samme, at flertallet i stedet vektlegger det konflikthindrende, men det er et argument som ikke anvendes direkte av flertallet. Det må altså eventuelt dreie seg om en underliggende verdibetraktning. Derimot avviser flertallet at et bestemt reelt hensyn må tillegges vekt i det konkrete tilfellet, nemlig hensynet til at flertallets forståelse av lovteksten kan virke som en felle for næringsdrivende.
Flertallet i Takstmanndommen argumenterer med at det andre tolkningsalternativet som var aktuelt i den konkrete saken, ville gi et uheldig og urimelig resultat. Det kan imidlertid være noe uklart hva som er den nærmere begrunnelsen for denne vurderingen, og fokuset i flertallets begrunnelse ligger på innholdet i lovforarbeidene. Likevel kan det ikke utelukkes at en slik intuitiv vurdering av hva som er rimelig i den konkrete saken, har påvirket argumentasjonsmønsteret enn det som direkte fremgår av domsgrunnene. Mindretallet i dommen gjennomgår en rekke reelle hensyn etter å ha angitt hvilket tolkningsalternativ som er aktuelt ut fra en vurdering av lovtekst og forarbeider. Det forhold at ”konklusjonen” med hensyn til rettstilstanden kommer før anvendelsen av hensynene, tilsier at hensynene ikke har så stor selvstendig betydning i den rettslige argumentasjonene. Også her kan imidlertid de reelle hensynene ha spilt en mer sentral rolle for den grunnleggende argumentasjonsmønsteret, enn det som fremgår av mindretallets domsgrunner.
Er du mest enig med flertallet eller mindretallets argumentasjon i Takstmann-dommen og GMAC-dommen? Begrunn standpunktet.
Her må studentene ha nokså fritt spillerom til å foreta sine egne vurderinger. Det sentrale er om vurderingene er godt begrunnede eller ikke. Sannsynligvis vil ikke denne delen av besvarelsen være den mest omfattende, og det må godtas etter min mening. En del av de selvstendige standpunktene kan dessuten fremkomme i tidligere deler av fremstillingen.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |