Sist oppdatert 27. juni 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS133
Generelt om oppgaven
Årets hjemmeeksamen i JUS133 bygger i stor grad på de to første innleveringsoppgavene på kurset, jf. også oppgaveteksten til hjemmeeksamen. Oppgaven bør derfor ikke by på store vansker for kandidatene, og det kan være tvilsomt om vi i det hele tatt vil se noen strykbesvarelser. For oversiktens skyld har jeg lagt ved de to kursoppgavene sammen med sensorveiledningen.
Læreboken i JUS133 er Nils Nygaards ”Rettsgrunnlag og standpunkt”, 2. utgave fra 2004, og det er terminologi og innfallsvinkler hentet fra denne boken som kursopplegget er bygget på. Sensorene må være fortrolige med Nygaards lærebok, og jeg viser i denne sammenhengen særlig til sidehenvisningene til læreboken i de to vedlagte kursoppgavene.
Nygaard gjør blant annet bruk av begrepene generell relevans, spesiell relevans og harmonisering, jf. s. 34-37 i læreboken, altså en terminologi som avviker fra den tradisjonelle inndelingen i relevans, slutning og vekt. Det er viktig at studentene under sensuren ikke korrigeres med utgangspunkt i den tradisjonelle terminologien. I tillegg taler Nygaard om det primære rettsgrunnlaget som utgangspunkt for lovtolkningen med de øvrige rettskildefaktorene som tolkningsbidrag, jf. for eksempel s. 35, s. 62-70 og s. 100 flg. i læreboken. Disse begrepene og andre begreper vil bli forklart noe nærmere underveis i sensorveiledningen.
Siden hjemmeeksamen er en integrert del av kursopplegget for JUS133 skal sensorene gi margkommentarer til kandidatenes besvarelse av hjemmeeksamen. Disse kommentarene må være så instruktive at de er til reell hjelp for kandidatene i den videre innlæringsprosessen i faget. I sine kommentarer har sensorene selvsagt anledning til å henvise til den aktuelle delen av sensorveiledningen for nærmere utdypning.
Selv om besvarelsene formelt sett skal bedømmes som bestått eller ikke bestått, bes det om at sensorene angir en tentativ karakter (A-E) etter avslutningskommentaren til den enkelte besvarelse. Besvarelser som sensorene eventuelt vurderer å gi karakteren ikke bestått må forelegges undertegnede. For øvrig foretas det ingen kontroll av kommentarer eller karakterer fra min side.
Det minnes om at ordgrensen på 3000 ord er absolutt. Kandidater som overskrider ordgrensen har ikke bestått hjemmeeksamen. (Studentenes gjengivelse av oppgaveteksten skal ikke regnes med i denne sammenhengen.)
Den følgende veiledningen er ikke uttømmende med hensyn til hvilke innfallsvinkler som kan velges til de ulike spørsmålene i oppgaveteksten. Veiledningen er heller ikke ment å angi noe analytisk mønster som det kreves at studentene ha med i sin fremstilling. Som nevnt i oppgaveteksten til hjemmeeksamen, står studentene nokså fritt til å utforme besvarelsens innhold og omgang i tilknytning til de ulike spørsmålene.
Dersom noen av sensorene har spørsmål som ikke besvares av sensorveiledningen, kan de ta kontakt med meg på tlf 55589551 eller på e-post (Knut.Tande@jur.uib.no).
Veiledning til de enkelte spørsmålene på hjemmeeksamen
Spørsmål 1 – Prosessen frem til klarlegging av rettsregelen i rettskildelærens perspektiv
Forklar hva som ligger i begrepet rettskildeprinsipper, inkludert Nygaards inndeling av prinsippene i de tre hovedgruppene generell relevans, spesiell relevans og harmonisering.
Det er naturlig å starte med å redegjøre for at det må gjennomføres en prosess for å komme frem til innholdet i en rettsregel. I denne prosessen må en anvende visse rettslige kilder (rettskildefaktorer). Hvilke kilder det dreier seg om, og hvordan disse nærmere anvendes i prosessen, angis av de såkalte rettskildeprinsippene. Dette er regler og retningslinjer som kan utledes av rettspraksis vurdert over et lengre tidsrom, særlig høyesterettspraksis. Det dreier seg om generelle juridiske argumentasjonsmønstre som Høyesterett selv, og dermed også andre rettsanvendere, føler seg bundet av. Høyesterett dømmer i siste instans etter Grl. § 88, og får dermed en særlig autoritet som retningsgiver for hvilke juridiske argumentasjonsmønstre som er akseptable. Den nærmere bakgrunnen for utviklingen av rettskildeprinsippene behandles av Nygaard i kapitel 3, men detaljene her hører ikke hjemme i en såpass generell fremstilling.
Nygaards tredeling av rettskildeprinsippene skal det imidlertid i følge oppgaveteksten gjøres nærmere rede for. Nedenfor følger hovedpoengene knyttet til inndelingen i generell relevans, spesiell relevans og harmonisering.
Generell relevans:
Dette er et spørsmål som særlig er behandlet av Nygaard i kapitel 2 og 3 (avsnitt I) i læreboken, jf. s. 34-35 i samme bok. Det er bare hovedlinjene i læreboken som kan forventes fremstilt. Poenget er at det bare er kilder som oppfyller visse vilkår etter vårt autoriserings- eller legitimeringssystem, som kan regnes som rettskildefaktorer. Disse kildene kan betegnes som generelt relevante for rettsanvendelsesprosessen. De ulike autorisasjonsgrunnlagene gjennomgås i kapitel 2 i læreboken: Grl. § 75a legitimerer lovteksten som rettskildefaktor, og denne autoriseringen av lovteksten smitter også over på lovforarbeidene. Rettspraksis, og særlig høyesterettspraksis, er autorisert som rettskildefaktor gjennom Grl. § 88, samtidig som denne dømmende makten også danner utgangspunktet for legitimasjonen av anvendelsen av reelle hensyn i den rettslige argumentasjonen. I tillegg er reelle hensyn legitimert som rettskilde gjennom den juridiske kulturarven og mer generelle samfunnsverdier, jf. Nygaard s. 50-51.
Spesiell relevans:
Her er det tale om de rettskildefaktorene kan anvendes som argumentkilder ved tolkningen av den aktuelle rettsregelen eller løsningen av den aktuelle rettstvisten, jf. s. 35 i læreboken til Nygaard. Siden kurset i JUS133 hittil har konsentrert seg om lovtolkning, vil det være naturlig at det tas utgangspunkt i lovtolkningsprosessen i redegjørelsen for rettskildefaktorenes spesielle relevans. Nygaards begrep primært rettsgrunnlag kan bidra til å utdype lovtekstens rolle som rettskildefaktor i tolkningsprosessen: Den lovteksten som inneholder vilkåret for den primære rettsvirkningen som det er tvist om i det konkrete saken, vil utgjøre det primære rettsgrunnlaget. Lovteksten blir dermed rammen for den videre klarleggingen av innholdet i vilkåret. Med utgangspunkt i det primære rettsgrunnlaget anvendes både ordlyden i lovteksten og andre rettskildefaktorer som tolkningsbidrag i denne prosessen. Dette innebærer at det trekkes informasjon ut fra de enkelte rettskildefaktorene angående innholdet i regelen. Det endelige tolkningsresultatet vil på denne måten bli en kombinasjon av innholdet i ulike rettskildefaktorer. (Nygaard taler også om at rettskildefaktorene kan være støttemomenter i tolkningsprosessen, men dette har vi ikke fokusert på i kurset.)
Harmonisering:
Her kan det være greit å ta utgangspunkt i det Nygaard skriver nederst på s. 36 i læreboken:
”Vektings- eller harmoniseringsreglane er rettskjeldeprinsipp som gir retningslinjer for
prioritering og vekting mellom dei rettskjeldefaktorane som gir bidrag til løysing. For at ein
eller fleire av dei relevante faktorane skal kunne bera det endelige standpunktet, må den eller
dei ha overvekt samla sett i høve til dei øvrige”.
Nygaard understreker samme sted at det ofte vil bli verdivalg fra dommerens side i harmoniseringsprosessen. Av læreboken fremgår det imidlertid ikke helt klart hva disse verdivalgene består i. På kurset har vi fokusert på at verdivalget kan bestå i grad av lojalitet overfor lovteksten, altså synet på hvor fritt en som dommer står i utøvelsen av sin dømmende makt, jf. det Nygaard skriver om dette på s. 47-48 i læreboken. I tillegg kan det dreie seg om valg mellom verdier eller reelle hensyn som kan inndeles i tre grupper: Positiverte hensyn (som fremgår av lovtekste, forarbeider eller rettspraksis), generelle rettslige hensyn (rettslige verdier som generelt er en del av rettssystemet, slik som forutberegnelighet og forholdsmessighet) og bredere samfunnsmessige hensyn (slik som de bredere miljøhensynene i støvlettdommen, jf. nedenfor.)
Forklar hvordan begrepene presiserende, innskrenkende og utvidende tolkning viser at lovteksten bare er en av flere rettskildefaktorer ved lovtolkningen.
Sluttresultatet av lovtolkningsprosessen kan bestå i en presiserende, innskrenkende eller utvidende tolkning, jf. blant annet Nygaard s. 231 flg. Disse betegnelsene angir på hvilken måte det endelige tolkningsresultatet forholder seg til lovteksten som rettskildefaktor, og er således et svar på hvilken betydning lovteksten har hatt ved klarleggingen av rettsspørsmålet, ved siden av de øvrige rettskildefaktorene. En taler om presiserende tolkning der lovteksten er uklar, og en anvender de øvrige rettskildefaktorene til å velge mellom de mulige tolkningsalternativene ut fra lovteksten. Men innskrenkende og utvidende tolkning menes at det endelige tolkningsresultatet avviker fra en naturlig forståelse av lovteksten, ved at lovteksten henholdsvis får et snevrere eller videre anvendelsesområde enn det lovteksten isolert sett skulle tilsi.
Disse betegnelsene på det endelige tolkningsresultatet, viser at lovteksten ikke alltid er den av rettskildefaktorene som får størst betydning ved klarleggingen av et rettsspørsmål. Lovteksten kan komme mer eller mindre i bakgrunnen som rettskildefaktor fordi den er uklar, eller fordi andre rettskildefaktorer tillegges større betydning enn lovteksten ved konflikt mellom de ulike rettskildefaktorene. Det kan imidlertid også hende at en ved konflikt mellom rettskildefaktorene lar være å tolke innskrenkende og utvidende, for eksempel fordi en velger å legge avgjørende vekt på en klar lovtekst. I så fall vil en kunne se det slik at lovteksten er den rettskildefaktoren som får størst betydning ved klarleggingen av rettsspørsmålet.
Forklar hvordan domstolenes dømmende makt reiser spørsmålet om hvor langt dommerens egen vurdering av hva som er en god regel og en god løsning, kan prioriteres på bekostning av innholdet i lovteksten og lojalitet overfor lovgiveren.
Den dømmende makt utøves alltid innenfor en konstitusjonell ramme. For det første er selve utøvelsen av den dømmende makten av konstitusjonell karakter, jf. Grl. § 88. For det andre må en i utøvelsen av den dømmende vise lojalitet overfor lovgiverviljen og respektere de konstitusjonelle verdier som ligger bak Grl. § 75a. Det kan bli en spenning, og potensielt også en konflikt, mellom de konstitusjonelle verdiene som de to nevnte grunnlovsbestemmelsene representerer: På den ene side skal Høyesterett komme frem til en løsning på den rettslige konflikten som representerer en god regel generelt og et godt resultat i den konkrete saken. På den andre siden skal en vise respekt for innholdet i lovteksten. Det er grenser for hvor mye dommerens egen vurdering av hva som er en god løsning, kan prioriteres på bekostning av innholdet i lovteksten, jf. også sitatet fra Aasland i Nygaards lærebok på s. 153.
Som oftest kommer ikke spørsmålet om lojalitet overfor lovgiveren helt på spissen i den forstand at domstolene presser de konstitusjonelt gitte rammene for den dømmende makten.. Det er heller spørsmål om verdivalg i form av valg mellom ulike grader av lojalitet overfor lovtekstens innhold.
Vil det være illojalt overfor lovgiveren å foreta en innskrenkende eller utvidende lovtolkning? Begrunn svaret.
Spørsmålet om graden av lojalitet overfor lovgiveren kommer mest på spissen der innskrenkende eller utvidende tolkning er aktuelt, jf. om disse begrepene læreboken s. 235-236. Problemstillingen er da om en i større eller mindre grad skal sette seg ut over den naturlige forståelsen av lovteksten ved den endelige vektingen/harmoniseringen av rettskildefaktorene, noe som aktualiserer den konstitusjonelle grensedragningen mellom lovgivende og dømmende makt, jf. det Nygaard skriver på s. 48: ”Me er her inne på grenser og plikter av konstitusjonell karakter, grenser for den dømande makt.”
Nygaard skriver dessuten på s. 153-154: ”Det er altså viktige grenser eller rammer for den fridom rettsbrukaren har når han skal koma fram til kva som er den beste regel eller beste løysing. […] Lojalitet overfor lova og lovgjevaren er eit sentralt moment i rettsbruken på lovregulert område, jfr. kap. 3,I,2. Her er lova det primære rettsgrunnlaget, som inneheld vilkårsordlyden, jfr. kap. 4,II,2. Det er vilkårsordlyden som er tolkingsgjenstand i høve til vårt primære rettsspørsmål, jfr. kap. 7,IV,I.”
Nygaards understrekning av at det primære rettsgrunnlaget er tolkingsgjenstand, og det også i harmoniseringsprosessen (jf. det Nygaard skriver midt på s. 36), mens de andre rettskildefaktorene er tolkningsbidrag (om spesiell relevans på s. 35) eller tolkningsmiddel (om harmonisering på s. 36), kan bidra til å understreke det konstitusjonelle verdivalget som ligger i å sette seg ut over en naturlig forståelse av lovteksten. Dette er behandlet på forelesningene.
Det som aktualiserer de konstitusjonelle verdivalgene, vil ofte være at det i den konkrete gjør seg gjeldende reelle hensyn som ikke er positiverte gjennom lovgivningen, men som dommeren likevel anser som sentrale ved lovtolkningen. I denne situasjonen må dommeren velge mellom å holde seg til den autoriserte ”teksten” eller til de andre hensynene/verdiene.
En må ikke fremstille det slik at det nødvendigvis er negativt å foreta en innskrenkende eller utvidende tolkning. De fleste vil vel synes at dommen knyttet til sinnsykes ankererett i Rt. 1979 s. 1079 er god, selv om den kan regnes som et eksempel på innskrenkende tolkning, jf. Nygaard nederst på s. 235. Domstolene har behov for en viss fleksibilitet i forhold til lovteksten for å komme frem til et godt resultat. Det kan hevdes at å komme frem til et godt resultat, også er å vise respekt overfor lovgiver. Likevel er det grenser for hvor langt denne tankegangen kan trekkes.
Passbåtdom I er et eksempel på et tilfelle der mange jurister mener at Høyesterett burde vært mer tilbakeholdne med å balansere de konstitusjonelle verdiene i favør av den dømmende makten, særlig tatt i betraktning av at en befant seg på legalitetsprinsippets område. Det kan være greit å nevne at en på dette området må ta hensyn til at en gjennom grunnloven (strafferetten) eller konstitusjonell sedvane (forvaltningsretten) i større utstrekning enn ellers har tatt stilling til verdiavveiningen på konstitusjonelt nivå.
Spørsmål 2 – Analyse av konkrete dommer i rettskildelærens perspektiv
Gjør kort rede for saksforholdet, det primære rettsgrunnlaget og konklusjonen i Støvlettdommen (Rt. 2006 s. 179). Gjør deretter grundig rede for flertallets og mindretallets bruk av rettskildefaktorene lovtekst, forarbeider og reelle hensyn når det gjelder spesiell relevans og harmonisering. Det skal også tas stilling til om det dreier seg om presiserende, innskrenkende eller utvidende tolkning.
1) Innledning
Kravet om at det skal redegjøres kort for saksforhold, primært rettsgrunnlag og konklusjonen i dommene som omtales under bokstav a) og b) i spørsmål 2, er å trene opp studentene til å gi gode og poengterte presentasjoner av dommer på skoleeksamen. Studentene må derfor få tilbakemelding på om de har lykkes i så henseende.
Når det i oppgaven skilles mellom spesiell relevans og harmonisering, så er det viktig å være oppmerksom på at dette skillet ikke nødvendigvis vises klart i domsgrunnene. Det er sjelden Høyesterett foretar en klart avsondret harmonisering av de ulike rettskildefaktorene. I denne sammenhengen viser jeg til det som er skrevet i teksten til kursoppgave 2 om analyse av konkret rettspraksis ut fra rettskildelærens perspektiv.
Det uklare skillet mellom spesiell relevans og harmonisering, kan skape visse fremstillingsmessige utfordringer for studentene. Når en for eksempel kommenterer lovtekstens spesielle relevans for flertallet og mindretallet i støvlettdommen, kan det være nærliggende også å komme inn på de bakenforliggende årsakene til ulikhetene mellom flertall og mindretall på dette punktet, noe som lett glir over i spørsmålet om verdivalg og harmonisering. Av denne grunn opererer heller ikke jeg med noe helt klart skille mellom spesiell relevans og harmonisering i det følgende.
Anvendt på støvlettdommen kan det være vanskelig å fastslå om ulikhetene mellom flertall og mindretall skyldes ulikt syn på rettskildefaktorenes innhold (spesiell relevans) eller ulikheter i synet på grunnleggende rettslige verdier (altså det som normalt plasseres under harmoniseringsprosessen). Ut fra det som direkte sies i domsgrunnene, fremstår dissensen som resultatet av ulikt syn på rettskildefaktorenes spesielle relevans. Forskjellene i argumentasjonsmønster mellom flertall og mindretall er likevel såpass store, at det kan være forsvarlig å anta at det ligger mer grunnliggende ulikheter i synet på verdier bak, for eksempel i synet på lojalitet overfor lovteksten på kontraktsrettens område.
2) Anvendelsen av lovteksten
Flertallet mener at lovteksten er uklar i forhold til løsningen av det foreliggende tilfellet, og er derfor nødt til å anvende de øvrige rettskildefaktorene til å avgjøre om det foreligger rett til omlevering. Dermed blir det ikke noen spenning mellom lovgiverviljen/lovteksten og bruken av andre rettskildefaktorer. Siden forarbeidene forstås slik at de støtter vektleggingen av miljøhensyn, oppstår det heller ikke noen spenninger i forhold til den lovgiverviljen som forarbeidene kan sies å gi uttrykk for.
Mindretallet trekker mye mer informasjon ut av lovteksten enn flertallet, men siden mindretallet mener at miljøhensyn kan trekke i begge retninger med hensyn til løsningen av den konkrete saken (dette gjelder altså miljøhensynenes spesielle relevans), oppstår det heller ikke her spenninger mellom lovgiverviljen/lovteksten og andre rettskildefaktorer.
Flertallets og mindretallets eventuelle verdivalg må etter dette ligge i et ulikt syn på betydningen av lovgiverviljen/lovteksten som ikke kommer direkte til uttrykk i domsgrunnene. Når flertallet og mindretallet trekker så ulike slutninger med hensyn til lovtekstens og forarbeidenes innhold, kan en ikke utelukke at dette dypest sett bunner i et ulikt syn på hvordan respekten for lovgiverviljen skal balanseres mot den friheten som den dømmende makt gir til å foreta selvstendige vurderinger av hva som er en god regel generelt, og en god løsning av den konkrete saken. Likevel bør en ikke gå for langt i slike spekulasjoner.
3) Anvendelsen av forarbeidene
Både flertallet og mindretallet finner at forarbeidene har spesiell relevans i den konkrete saken. De to fraksjonene trekker imidlertid ulik informasjon om innholdet i regelen ut av denne rettskildefaktoren fordi de fokuserer på ulike deler av forarbeidene.
For meg fremstår kanskje mindretallets bruk av forarbeidene som grundigst og mest nøytral. Så vidt jeg kan se er mindretallet innom de fleste relevante uttalelsene i forarbeidene, mens flertallet er mer selektive i den forstand at de fokuserer på den delen av forarbeidene som underbygger vektlegging av miljøhensyn. Det kan hende at flertallet har en god begrunnelse for ikke å vektlegge de øvrige delene av forarbeidene, men den gis ikke i domsgrunnene.
På samme måte som for lovteksten, kan en spørre om de angitte ulikhetene skyldes ulikheter i synet på hvor fritt en dommer står i utøvelsen av den dømmende makt når det gjelder respekten for lovgiverviljen (i dette tilfellet uttrykt gjennom forarbeidene).
4) Anvendelsen av reelle hensyn.
Forbrukerhensyn må regnes som et reelt hensyn som er positivert, jf. den første gruppen av reelle hensyn som er nevnt foran under bokstav a) i spørsmål 1, gjennom forbrukerkjøpsloven. Både flertallet og mindretallet er innom dette hensynet, men det skinner vel igjennom at det ikke er dette reelle hensynet som står mest sentralt i vurderingen. En retting av mangelen ved skoen vil nemlig resultere i en sko som er enda sterkere enn en ny sko. Kjøperen av skoen hadde heller ingen spesielle ulemper knyttet til gjennomføringen av reparasjonen.
Når mindretallet likevel mener at det er grunnlag for omlevering i det konkrete tilfellet, synes det altså mer å være ut fra forståelsen av lovteksten enn ut fra hensynet til forbrukeren i seg selv.
Flertallet synes dessuten å mene at også miljøhensynet et stykke på vei er positivert gjennom de forarbeidsuttalelsene som flertallet vektlegger.
Når det gjelder generelle rettslige verdier, jf. den andre gruppen av reelle hensyn, kan en nevne flertallets bruk av proporsjonalitetsbetraktninger knyttet til vurderingen av selgers kostnader ved omlevering. Slike betraktninger kan delvis leses ut av lovteksten, og er således ikke noe egentlig reelt hensyn, men den nærmere måten å anvende lovteksten og andre rettskildefaktorer på (inkludert EU-direktivet) er preget av at et slikt prinsipp om forholdsmessighet har en mer generell rettslig verdi.
Mindretallet kan på sin side sies særlig å vektlegge generelle hensyn til forutberegnelighet gjennom sitt fokus på hvilke rettigheter selve lovteksten gir en forbruker med hensyn til omlevering.
Både flertallet og mindretallet er inne på den tredje hovedgruppen av reelle hensyn, nemlig bredere samfunnsmessige verdier i form av bredere miljøhensyn i samfunnet. (Altså miljøhensyn av en type som ikke kan leses ut av forarbeidene.) Flertallet ser dette hensynet som svært sentralt. Mindretallet anerkjenner hensynet, men anser det ikke for å ha spesiell relevans i forhold til ett bestemt tolkningsalternativ i denne konkrete saken.
5) Tolkningsresultatet
Flertallet foretar klart en presiserende tolkning ut fra sine domsgrunner, jf. angivelsen av at lovteksten er uklar med hensyn til hvilket tolkningsalternativ som skal legges til grunn.
Mindretallets tolkningsresultat kan være noe vanskeligere å klassifisere i og med at lovteksten ansees for å gå mest i retning av ett av tolkningsalternativene. Det kan likevel hevdes at lovteksten ikke er så entydig at den i utgangspunktet utelukker andre tolkningsalternativer, jf. at også andre rettskildefaktorer trekkes inn, slik at det også her dreier seg om presiserende tolkning.
Alternativt kan en se det slik at mindretallet vurderer andre rettskildefaktorer ved siden av lovteksten, men ikke finner de øvrige rettskildefaktorene tungtveiende nok i motsatt retning til å foreta en innskrenkende tolkning av lovteksten.
Gjør kort rede for saksforholdet, det primære rettsgrunnlaget og konklusjonen i passbåtdom I (Rt 1973 s. 433) og telefonsjikanedommen (Rt. 1952 s. 989). Foreta deretter en grundig analyse av om Høyesterett i de to dommene foretar en hensiktsmessig avveining av hensynet til legalitetsprinsippet og hensynet til å komme frem til en god generell regel og et godt resultat i det konkrete tilfellet.
Passbåtdom I:
Passbåtdom I er blitt kritisert nettopp fordi den viser for lite respekt for legalitetsprinsippet i den konkrete saken, og dermed også for lite respekt for lovtekstens ordlyd. Legalitetsprinsippet innebærer likevel ikke noe absolutt forbud mot utvidende tolkning. Her som ellers gir den dømmende makt en viss frihet til å komme frem til et godt resultat med lovteksten som en av flere rettskildefaktorer. Men legalitetsprinsippet fokuserer i særlig grad på at lovgiverviljen slik den kommer til uttrykk i lovteksten skal vektlegges, og dermed blir den friheten som ligger i den dømmende makten innskrenket i større grad enn ellers. Spørsmålet er om Høyesterett viser tilstrekkelig forståelse for dette i Passbåtdom I.
Ut fra en naturlig språklig forståelse ligger en 17 fots passbåt nokså langt unna det som kan betegnes som skip. Å vektlegge faremomentet, og da særlig båtens motorkraft, slik Høyesterett gjør i dommen, er ikke unaturlig når grensene for begrepet ”skip” skal trekkes. Spørsmålet er likevel om ikke en slik passbåt ligger så langt unna begrepet skip at faremomentet ikke er tilstrekkelig til å bringe tilfellet inn under regelen.
Dette er kanskje likevel en kritikk som først og fremst må rettes mot den tidligere høyesterettspraksisen som Høyesterett viser til i passbåtdom I. Når en tidligere høyesterettsdom foreligger, må Høyesterett ta hensyn til denne dommens virkning som prejudikat. I tillegg inneholdt straffelovens forarbeider uttalelser som likestilte skip med fartøyer. Ut fra det totale bildet av rettskildefaktorer i den konkrete saken, er det ganske forståelig at Høyesterett fant grunn til å straffedømme.
Kritikken mot passbåtdom I kan være berettiget et stykke på vei, men den kan også basere seg på en litt for streng forståelse av legalitetsprinsippet, og en noe manglende forståelse for totalbildet av rettskildefaktorer i den konkrete saken.
Telefonsjikanedommen:
Her kommer vi tilbake til det nokså dynamiske rettskildebildet i passbåtdom I. I telefonsjikanedommen forelå det derimot ikke, i hvert fall fremgår det ikke av dommen, forarbeidsuttalelser eller tidligere rettspraksis som kunne gi holdepunkter for utvidende tolkning. Tvert i mot gjorde det seg for deler av lovbestemmelsen gjeldende uttalelser i forarbeider og rettspraksis som talte mot utvidende tolkning, jf. det vedlagte utdraget fra dommen.
Det gjorde seg heller ikke like sterke samfunnshensyn til fordel for utvidende tolkning: I passbåtdommen utgjorde båtkjøringen i beruset tilstand en risiko for dødsfall og alvorlig helseskade. I telefonsjikanedommen lå det negative på et mer personlig plan for den som ble utsatt for telefonsjikanen.
|
Sist oppdatert 27. juni 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |