1 Innledning

 

Om læringsmål og litteraturlister for kurset vises til vedlegg.

 

Oppgaven reiser spørsmål innenfor emner som studentene ifølge læringsmålet skal ha grundig kjennskap til, herunder oppgjørskorreksjon, foreldelse, samskyld/regress, misligholdsvirkninger og motregning. Oppgaven er således ment å prøve kandidatene temmelig bredt innenfor faget.

 

Oppgaven er ikke spesielt krevende. Dette får betydning for de krav som må stilles til prestasjonene. Dette kommenteres nærmere til slutt i veiledningen.

 

2 Nærmere om oppgavens spørsmål

 

Spørsmål 1 og 2 gjelder tilbakesøkning pga. condictio indebiti. Det alt vesentlige av drøftelsen vil måtte skje under besvarelsen av spørsmål 1. Flinke kandidater vil normalt se at spørsmål 2 bør besvares kort.

 

Oppgaven reiser her et nokså klassisk tilbakesøkningsspørsmål, hvor betaler har betalt et beløp han ikke var forpliktet til å betale, fordi han var i villfarelse om manglende betalingsplikt. Kandidatene skal her få frem at tilbakesøkning beror på en konkret vurdering av det foreliggende tilfellet, hvor oppgjørshensynet og korreksjonshensynet må avveies for å finne hvilket hensyn som konkret er det mest tungtveiende, jf. normen som uttrykkes bl.a. i Rt 1985.290. Oppgaven gir her en del opplysninger som kandidatene kan trekke inn i vurderingen.

 

I favør av tilbakesøkning taler særlig at betalingen skyldes feil fra kommunen. Mot tilbakesøkning taler – i alle fall for en del av tilbakesøkningskravet – den tid som er gått. Det kan også vises til at kommunen hadde dårlig økonomi, men noe tungtveiende moment er dette ikke. Det er videre rom for å problematisere det at det tilsynelatende har gått noe tid fra Peder begynte å reflektere over avgiftsberegningens rimelighet, til han fikk bragt forholdene på det rene. Derimot bør helst kommunens anførsel om at Peder burde kontrollert om avgiftsberegningen var korrekt, sees bort fra. Jeg kan ikke se at meldingen gir noen slik oppfordring til undersøkelse, som kommunen hevder.

 

Løsningen bør etter mitt syn være at tilbakesøkningskravet gis medhold, idet hovedvekten bør legges på at betalingen skyldes feil på kommunens side. Det er neppe grunn til å at konklusjonen bør bli en annen for beløpet som var betalt for meget i 1991. Men det får godtas om kandidatene kommer til annen konklusjon (for begge spørsmålene).

 

Spørsmål 3 gjelder foreldelse, nærmere bestemt tolkningen av fl. § 10 nr. 1. Problemet består i at Peder ved betalingen var i villfarelse om rettsreglene om avgiftsberegning. Denne villfarelsen er både årsak til at tilbakebetalingskravet oppsto og at det ikke ble fremmet tidligere

 

I hovedlitteraturen omtaler Bergsåker s. 332 rettsvillfarelse i betydningen ”manglende kunnskap om foreldelsesreglene”, noe som er uaktuelt her. Videre berører han på s. 364-365 rettsvillfarelse som har mer likhet med vårt tilfelle.

 

Det normale i tilfelle hvor tilleggsfrist kan bli aktuelt, er at kreditor mangler kunnskap om faktiske forhold av betydning for vurderingen av kravet og/eller hvem som er kravsdebitor. Etter rettspraksis er det imidlertid ikke utelukket at også manglende kunnskap om rettsregler (bortsett fra rettsreglene om foreldelse, jf. foran) kan påberopes som grunnlag for tilleggsfrist, men det skal mye til, se for eksempel Hagstrøm, Obligasjonsrett s. 750 med ytterligere henvisninger. For Peder taler det etter mitt syn også her at kravet oppstår som følge av kommunens feil, samt at den aktuelle rettsregelen fremgår av kommunal praksis som det kan være forståelig at Peder har vært ukjent med. Men begge løsninger må kunne forsvares.

 

Spørsmål 4 gjelder regress mellom kausjonister. Kandidatene skal se at det er spørsmål om regress. Regress kan her grunnes på sedvanerett, alternativt på alminnelige rettsgrunnsetninger, jf. Rt 1997.1029, som riktignok ikke gjaldt i forholdet mellom solidarskyldnere. Noen kandidater vil kanskje nevne gbl. § 39, 3. pkt., jf. § 2, 2. og 3. ledd som regresshjemmel. Det er imidlertid alminnelig antatt at det ikke kan utledes regresshjemmel av disse reglene, se bl.a. Bergsåker s. 149. Det er ikke grunn til å trekke noe særlig for dette.

 

Når det gjelder regressens omfang, gjelder en likedelingspresumsjon som også må anses å omfatte vårt tilfelle, jf. Bergsåker s. 150 og Hagstrøm s. 693.

 

Spørsmål 5 gjelder subrogasjon. Det er alminnelig antatt at regressøkende kausjonist kan påberope seg subrogasjon, og herunder utnytte panterett som er stilt i hovedforholdet, jf. Bergsåker s. 171. For tilfellet i oppgaven kan det også vises til finansavtl. § 70 (1).

 

Spørsmål 6 gjelder tolkning av forsinkelsesrentel. § 4 (a).  Kandidatene skal se at det her er spørsmål både om regelen kan omfatte et tilfelle som det foreliggende, hvor det ikke er betalingsviljen, men betalingsevnen det står på, og eventuelt om det er grunn til å foreta lempning i det konkrete tilfellet. Kandidatene skal gjennom beherskelse av alminnelig oppgaveteknikk forstå at det sistnevnte spørsmålet skal besvares selv om det konkluderes med at § 4 (a) bare omfattende manglende betalingsvilje.

 

I litteraturen omtales spørsmålet av bl.a. Bergsåker s. 201 og Hagstrøm s. 588. Det må trolig legges til grunn at pengemangel pga. ”sosial force majeure” kan gi grunnlag for lempning etter rentel. § 4 (a), men løsningen kan nok diskuteres; lovens ordlyd kan hevdes å tilsi at det er betalingsviljen det må skorte på.

 

Når det gjelder den konkrete lempningsvurderingen skal kandidatene feste seg ved opplysningen i oppgaveteksten om at møbelkjøpet ble foretatt på en tid hvor hun var arbeidsledig og hvor samlivsforholdet skrantet. Etter mitt syn taler dette avgjørende mot lempning av forsinkelsesrenten, men her kan det være argumenter for begge løsninger.

 

Spørsmål 7 og 8 gjelder motregning. Spørsmål 7 dreier seg om hvorvidt det at Marte ikke har ervervet motkravet, er til hinder for motregning. Problemet, som gjelder det nærmere innhold av gjensidighetsvilkåret, er behandlet av Bergsåker s. 254-255. Han konkluderer med at gjensidighetsvilkåret innebærer at den motregnende (Marte) må ha ervervet motkravet før hun motregner. Se tilsvarende Sæbø, Motregning s. 50-51, hvor det også gis en nærmere begrunnelse for løsningen.

 

Noen kandidater vil kanskje nevne at det gjelder unntak fra gjensidighetsvilkåret ved konneksitet, og gi seg til å drøfte om kravene er konnekse. Det er de åpenbart ikke.

 

Spørsmål 8 dreier seg om hvorvidt motregning kan nektes pga. manglende konneksitet. Det bør her forutsettes at gjensidighetsvilkåret er oppfylt; spørsmålet er da om motregning (likevel) er utelukket pga. manglende konneksitet. Kandidatene skal her se at konneksitet ikke er et alminnelig motregningsvilkår. Altså er ikke manglende konneksitet i seg selv grunnlag for å nekte motregning.

 

En del kandidater vil kanskje drøfte ut fra en forutsetning om at gjensidighetsvilkåret ikke er oppfylt. I så fall er motregning utelukket iht. alminnelige motregningsregler. Men dersom kravene hadde vært konnekse, ville motregning kunne ha skjedd, fordi det da gjøres unntak fra gjensidighetsvilkåret såfremt kravsinnehaver, altså Kjersti, har samtykket i motregningen, jf. bl.a. Rt 1928.1121 og forutsetningsvis Rt 1928.885, se også Rt 1907.834. Altså er, under denne forutsetningen, motregning utelukket pga. manglende konneksitet.

 

Det kan være krevende å holde tungen beint i munnen ved besvarelsen av spørsmål 8. Det bør bedømmes liberalt om kandidatene drøfter ut fra forskjellige forutsetninger mht. gjensidighetsvilkåret, så lenge det som skrives er av verdi.

 

3 Nærmere om vurderingen

 

Denne sensorveiledningen er skrevet uten at noen besvarelser er lest. Det som her uttales om vurderingen av besvarelsene, må altså leses med dette forbeholdet.

 

Oppgaven omhandler sentralt stoff. Også svake kandidater må forventes å kunne prestere ikke ubetydelig av verdi om flere spørsmål, herunder spm 1 (og 2), 4 og 5 samt 7 og 8. Særlig spm 4 og 5 må i hovedsak regnes som helt basalt stoff. Flere og vesentlige feil, herunder om innholdet av hovedregelen om condictio indebiti samt vesentlig svikt om rettsstoffet under spm 4 og 5, vil kunne føre besvarelsen mot stryk, med mindre kandidaten oppveier inntrykket gjennom det som presteres andre steder.

 

Kandidater som aspirerer til en av de to beste karakterene, vil formentlig ha lite direkte feil i besvarelsen. De må normalt antas å styre rimelig greit i de juridiske farvann under spm 4, 5 og 7, få til en god del av verdi under spm 8, prestere en god condictio indebiti-drøftelse under spm 1 og vise problemforståelse under spm 3 og 6. Det vil trolig være bredden og dybden i drøftelsene, særlig hvor oppgaven reiser spørsmål som nødvendiggjør mer sammensatte drøftelser (så som spm 1, 3 og 6), som avgjør om slike kandidater skal ha beste eller nest beste karakter.