Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS132
Dette veiledningen bygger på et utkast som ble skrevet før eksamen og oversendt til sensorene sammen med besvarelsene. Veiledningen er noe justert etter at en har sett hvordan kandidatene har forholdt seg til oppgaven.
Spørsmål nr. 1 er om Ole kan kreve rente av Marte. Det fremgår av oppgaveteksten at Ole hadde avslått Martes tilbud om betaling fordi han med urette bestred at hun hadde rett til å holde tilbake 150 000 kroner. Ole er da i kreditormora og kan ikke kreve rente i kreditormorperioden, altså i den periode det er spørsmål om i oppgaven, jf. gbl. § 6, 3. ledd og fra rettspraksis Rt 1997.1568. At forsinkelsesrente ikke kan kreves, følger også av at forsinkelsesrente er en misligholdsvirkning, som derfor ikke inntrer i tilfelle hvor oppgjør ikke har funnet sted pga. kreditormora, se rentel. § 2, 2. ledd og Høyesterettsdom 11. januar 2006, sak HR 2006-0052-A. Også sistnevnte dom har vært nevnt i forelesningene.
Det er tilstrekkelig at kandidatene nøyer seg med å påpeke at rente er utelukket pga. kreditormora.
Det er imidlertid greit, og bør gi et visst pluss, om kandidatene også drøfter om det ville være hjemmel for krav om rente dersom det ikke forelå kreditormora. Dette bør imidlertid, slik oppgaven er, gjøres relativt kort. Ettersom betaling skulle skjedd ved overtagelsen, ville Ole hatt krav på forsinkelsesrente dersom det ikke var kreditormora. Krav på kredittrente vil aktualisere det velkjente spørsmålet om rente kan kreves uten hjemmel i lov, avtale eller sedvane, og – i tilfelle dette spørsmålet besvares bekreftende – om rente kan kreves i det foreliggende tilfelle. Om dette, se bl.a. Hagstrøm, Obligasjonsrett s. 584-586 samt i Marthinussen i Festskrift til juridisk fakultetet UiB, 2005 s. 113-123. Selv mener jeg at dommen i Rt 2002.71 ikke medfører at rente kan kreves på berikelsesgrunnlag, men her får forskjellige løsninger godtas.
Spørsmål nr. 2 er om Jans krav på restbeløpet ble foreldet 2. mars 2006. Bekreftende svar på dette spørsmålet forutsetter at foreldelsesfristen startet å løpe 1. mars 2003, altså ved leveringen. Det følger av foreldelsesloven § 3 nr. 1 at foreldelsesfristen regnes fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse. Ifølge oppgaveteksten var meningen at varene skulle betales kontant ved levering, altså 1. mars 2003, men at Jan gikk med på å levere varene på kreditt pga. Pers midlertidige betalingsproblemer. Det er altså klarligvis inngått avtale om levering på kreditt, slik at foreldelsesfristen ikke begynner å løpe allerede 1. mars 2003. Kravet er altså ikke foreldet 2. mars 2006. Mange kandidater har strevd uventet mye med dette.
Spørsmål nr. 3 er om kravet på restbeløpet (allerede) var foreldet da forliksklage ble uttatt 20. april 2006. Kandidatene skal se at det også her er spørsmål om når foreldelsesfristen begynner å løpe, jf. foreldelsesloven § 3 nr. 1. Ifølge oppgaveteksten var det ikke avtalt noe om kredittidens lengde. Per kunne da ikke ha en rettslig vernet forventning om kredittid av en bestemt lengde, og i alle fall ikke utover det som i oppgaveteksten er omtalt som ”vanlig kredittid” når Jan leverer varer på kreditt. Det må således legges til grunn at Jan i alle fall kunne krevd betaling en måned etter levering, slik at kravet er foreldet når forliksklagen uttas.
En del kandidater har merket seg opplysningen i oppgaveteksten om at Per ”etter en tid godtok … at hele kravet var rettmessig”, og drøfter om foreldelsesfristen dermed ble avbrutt pga. erkjennelse. Ettersom vi ikke vet noe nærmere om og hvordan det at han ”godtok” kravet kom til uttrykk, er det neppe grunnlag for å drøfte dette inngående. Det kan ikke kreves at kandidatene gir seg til å drøfte dette spørsmålet, men om de gjør det, bør det etter omstendighetene kunne få en viss uttelling.
Spørsmål nr. 4 er om Jan rettmessig kunne avvise Pers tilbud om betaling med sjekk. Problemstillingen drøftes av Hagstrøm på s. 192-194. Han antar at løsningen bør ”bero på hvorvidt kreditor har rimelig grunn til å refusere sjekken” (s. 193). Det er ikke helt lett å se hva som skulle kunne gi Jan rimelig grunn til å refusere sjekken i det foreliggende tilfellet.
Spørsmål nr. 5 er om Jan var berettiget til å instruere Per om å betale med fysiske sedler og mynt på Jans forretningskontor. Her er forutsetningen – som også sies uttrykkelig i oppgaveteksten – at Jan var berettiget til å avvise tilbudet om betaling med sjekk.
I en situasjon hvor det ikke er avtalt noe om betalingsmåten, følger det av finansavtl. § 38 (2) at kreditor kan gi nærmere anvisning om betalingsmåten, dersom dette ikke medfører vesentlig merutgift eller andre ulemper for debitor. For så vidt blir det spørsmål om det å måtte oppsøke Jan, som ifølge oppgaveteksten bor i Pers nabolag, er en vesentlig ulempe (det følger av Ot.prp. nr. 41 (1998-99) s. 106 at vesentlig-vilkåret knytter seg til både merutgift og ulempe). Det er det vel ikke. I forarbeidene til finansavtl. er det imidlertid, i tilknytning til bestemmelsen i lovens § 38 (1) om at kreditor kan be om utbetaling med kontanter, forutsatt at dette ikke innebærer at debitor er forpliktet til å møte opp hos kreditor med sedler og mynt; betaleren kan bruke medhjelpere ved oppfyllelse av kravet, herunder bank, jf. NOU 1994:19 s. 148. I forlengelsen av dette uttaler Banklovkommisjonen bl.a. at ved større betalinger tilsier også risikobetraktninger at fysisk ombæring av kontanter unngås. Helt uavhengig av om det er spørsmål om en større betaling i det foreliggende tilfelle, må vel denne uttalelsen kunne sies å støtte det synspunkt at kreditors rett til å gi anvisning om betalingsmåten ikke omfatter det å møte opp hos kreditor med sedler og mynt, uavhengig av om dette in casu er en vesentlig merutgift eller ulempe for debitor.
Løsningen bør etter mitt syn være at Jan ikke kan pålegge Per å betale med fysiske sedler og mynt på Jans forretningskontor, men her må kandidatene kunne argumentere forstandig for begge løsninger.
Spørsmål nr. 6 er om Pers motregning er rettmessig. Kandidatene skal forutsette at alminnelige motregningsvilkår er oppfylt. Kandidatene har lært at dette bl.a. innebærer at det foreligger motstående krav, herunder at Per har et krav mot Jan. Kandidatene skal altså ikke gi seg til å drøfte eksistensen av det omtvistede kravet, noe oppgaveteksten heller ikke gir grunnlag for.
Noen kandidater nevner gbl. § 25, og da på den måten at Per ikke får bedre rett til kravet enn rettsforgjengeren. Det er riktig nok. Noen kandidater prøver imidlertid å løse motregningsspørsmålet ut fra gbl. § 25, hvilket blir helt forfeilet.
Kandidatene skal legge til grunn at når alminnelige motregningsvilkår er oppfylt, er utgangspunktet at motregning kan skje. Nektelse av motregning i det foreliggende tilfelle forutsetter et unntak, som i så fall krever en begrunnelse. I læreboken (Bergsåker, Pengekravsrett 1994) omhandler Bergsåker tilfelle hvor motkravet er omtvistet på s. 244-245, uten at det klart fremgår hvilke rettslige slutninger han trekker. Hagstrøm, Obligasjonsrett s. 719-720 drøfter begrensing i motregningsretten når motkravet er omtvistet, i tilfelle hvor det skal skje ytelse mot ytelse, noe som ikke er aktuelt i vår sak.
Det som kunne tale for unntak fra motregningsretten i det foreliggende tilfelle, er at motkravet er omtvistet og at det er ervervet fra tredjeperson. Det at debitor, her Jan, forutsetningsvis med urette, bestrider motkravet, er som klar hovedregel i seg selv ikke til hinder for motregning. Begrensning i motregningsretten som følge av at motkravet er omtvistet, må begrunnes i særlige forhold, så som i tilfelle med ytelse mot ytelse, som nevnt foran. Jeg viser her til min bok om motregning kap. 12.1 og 12.3.
Det er som klar hovedregel heller ikke til hinder for motregning at motkravet er ervervet fra tredjeperson. Unntak fra denne hovedregelen synes å måtte forutsette en situasjon hvor motregning ville kunne anses som rettsmisbruk. I min bok om motregning omhandler jeg dette nærmere i kap. 13.2.4, se særlig s. 315-316. I en situasjon som den foreliggende, hvor Per erverver fra tredjeperson et krav Per vet er omtvistet for å motregne i et uomstridt krav Jan har mot Per, er det tvilsomt om rett til motregning bør anerkjennes. Jeg viser til fremstillingen i boken min. Begge løsninger kan forsvares.
Etter mitt syn er det ikke grunn til å legge vekt på at motkravet ble kjøpt billig eller at Jan eventuelt urettmessig hadde avvist Pers betalingstilbud, men også dette kan diskuteres.
Spørsmål nr. 7 gjelder spørsmålet om kreditor må godta omgjøring av gjeldsovertagelse. Dette drøftes av Hagstrøm, Obligasjonsrett s. 849-851, hvor han synes å legge til grunn at kreditor må godta omgjøring av gjeldsovertagelsen i en situasjon hvor kjøper rettmessig hever kjøpet, også når gjeldsovertagelsen var gjennomført i den betydning at kreditor har holdt seg til den nye debitor på en måte som gjør at eldre debitor er fri. Standpunktet er imidlertid omstridt, se henvisninger hos Hagstrøm.
Men selv om det som utgangspunkt skulle legges til grunn at kjøper kan fri seg fra gjeldsovertagelsen som her beskrevet, må det antas å gjelde unntak i tilfelle hvor gjeldsovertageren har rettet ”et direkte betalingstilsagn” til kreditor, jf. Hagstrøm s. 851. Ifølge ham vil det regulært foreligge et slikt betalingstilsagn når ”kjøperen og kreditor avtaler en annen forfallsdag eller rentefot”.
Om bedømmelsen:
I utkast til veiledning skrev jeg:
”Oppgaven reiser spørsmål av varierende vanskelighetsgrad. Særlig spørsmål nr. 6 og 7, men også spørsmål nr. 5 må anses å være krevende. Spørsmål 2 og 3 må anses å være mer kurante.”
Erfaringene under sensuren viser at kandidatene strever uventet mye med spørsmål 2 og 3. En vanlig feil er at det overses at det ble avtalt levering på kreditt, slik at kravet ikke kan være foreldet allerede 2. mars 2006. Mange kandidater gir seg også til å drøfte fel. § 3 nr. 2 om misligholdskrav. Dette er helt forfeilet, ettersom det aktuelle kravet jo er et vederlagskrav.
På den annen side klarer svært mange, også ellers svake kandidater, å prestere en del av verdi om spørsmål som har vært antatt å være mer krevende.
Det kan ikke ved vurderingen av kandidatenes svar på spørsmål nr. 6 forventes at kandidatene har lest min bok om motregning.
Besvarelser som forsvarer A eller B vil etterlate inntrykk av at kandidaten har gode kunnskaper og forståelse av pengekravsretten. I slike besvarelser vil normalt et flertall av spørsmålene være bra behandlet, i alle fall i enkelte steder med god dybde. Grensen mellom A og B vil gjerne gå på bredden og dybden i prestasjonen.
For å bestå bør besvarelsen inneholde en del av verdi om noen av de mer kurante spørsmålene, herunder spørsmål nr. 1 og stedvis ellers også. Grove svakheter vil på vanlig måte skjerpe kravene til besvarelsen for øvrig for at den skal passere.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |