Sist oppdatert 5.mars 2004 av UK
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS133
Læringsmål, kjernelitteratur m.m.
Oppgaven må anses å være sentral innenfor læringsmålene, særlig følgende punkter:
• Forholdet mellom rettskildefaktorer og rettsregel: Om de ulike rettskildefaktorer
og deres roller ved etablering og presisering av rettsregelen, herunder primærgrunnlag,
tolkingsbidrag og støttemoment.
•
Rettskildeprinsippene: Om normene som styrer bruken av rettskildefaktorene
og reglene/normene for løsing av motstrid mellom rettsregler. Karakteren
av disse prisnippene, hvilket grunnlag de bygger på, og hvordan de skal
brukes.
•
Lovtolking: Om lovtekst som grunnlag for å løse rettsspørsmål,
og om tolking av lovtekst med tolkingsbidrag fra andre rettskildefaktorer,
især forarbeider og rettspraksis.
Videre er oppgaven godt dekket under kjernelitteraturen, særlig Nils Nygaard, Rettsgrunnlag og Standpunkt sidene 44-47, 56-62, 63-65, og 163-170. Også samme bok kap 4 avsnittene III-V og kap 7 avsnittene V - VI har atskillig stoff av interesse for oppgaven.
I tillegg kommer at rettspraksis sin betydning har vært godt dekket i forelesningene.
Generelt om vurderingen av besvarelsene:
Ved vurderingen er det særlig viktig å ha to kvalitetskriterier for øye. Det første er om kandidatene evner å stille rettskildemessige problemstillinger slik at drøftelsene som følger blir noenlunde klare. Det andre går på å få frem de rettskildemessige poenger i de dommene som behandles. Oppramsing av dommer med ”flat” gjengivelse av faktum og resultat har liten rettskildemessig interesse.
I disse vurderingene må man særlig ta hensyn til studentenes rettskildemessige modenhetsgrad. Tidlig på tredje studieår har de ikke hatt sentrale fag, for eksempel strafferett, forvaltningsrett, prosessrett, osv., slik at eksempeltilfanget herfra mangler. Med hensyn til modenhet må man ta høyde for at omtrant halve studiet gjenstår for disse kandidatene, og at kurset kun har strukket seg over 6-7 uker, jfr. også fakultetets retningslinjer om dette vedtatt 5. desember 2003.
Nærmere om de tema som bør behandles i oppgaven:
En god besvarelse vil gjerne starte med å forklare oppgavens begreper for derved å finne frem til hvilke rettskildemessige problemstillinger som skal behandles.
Rettspraksis vil være praksis fra alle instanser i rettssystemet, men hovedinteressen knytter seg naturlig nok til Høyesteretts praksis. Man kan avgrense mot praksis fra andre tvisteløsningsorgan enn domstolene, dvs voldgift, ulike nemder, klageorgan og lignende faller utenom.
Lovbestemmelser kan i vid forstand inkludere grunnlov og forskrift, men det er i første rekke lov det bør fokuseres på.
Rettspraksis skal behandles i henhold til to roller: Bruk ved lovtolking og grunnlag for rettskildeprinsipper.
Uttrykket ”bruken” er med hensikt gjort litt åpent. Dette går særlig på at rettspraksis kan være en tolkingsfaktor for loven ved å gi bidrag eller argumenter til hvordan loven skal forstås. Under denne rollen vil betydningen gå på bruken av rettspraksis, dvs særlig slutningsspørsmål (hvilke argumenter kan utledes av denne rettskildefaktoren) og vektspørsmålet (harmonisering og avveining av argumentene).
Den andre rollen går ut på at rettspraksis kan danne rettskildeprinsipper, og ligger således på et litt annet plan. Rettskildeprinsippene er normene om bruken av rettskildefaktorene, og rettspraksis kan således danne grunnlag for slike. Rettskildeprinsippene kan både gjelde tolking av lover, men også anvendelse av ulovfestet rett.
Således vil oppgaven kunne gi anledning til å drøfte i hvert fall to hovedproblemstillinger: Rettspraksis som tolkingsfaktor og rettspraksis som grunnlag for tolkingsprinsipper (rettskildeprinsipper). Hovedvekten skal legges på den første, men kjernelitteraturen fokuserer også en del på den andre, slik at også denne bør behandles med en viss substans.
Rettspraksis som tolkingsfaktor for lover
Her kan en begynne med å si noe om hvorfor rettspraksis innehar en rolle som tolkingsfaktor for lovbestemmelser. Hensynene til likhet, forutberegnelighet og effektivitet i rettsanvendelsen tilsier dette. Ved at det samme tolkingsspørsmål løses likt i forskjellige saker tilfredsstilles likhetshensynet. Dette skaper også forutberegnelighet, ved at man kan legge til grunn at domstolene vil løse tolkingsspørsmålet tilsvarende i fremtidige saker. I tillegg er det tidsbesparende ved at rettsanvendere ikke trenger å gjennomføre hele resonnementet bak et tolkingsresultat på nytt i nye saker, men vise til dommen hvor dette er gjort.
Videre kan man komme inn på slutningsspørsmålet, dvs hvordan man utleder argumenter fra dommer ved tolking av lover. Tolking av dommer er gjennomgått i Nygaard kap 3 avsnitt III. For tolking av lover er nok en anført ratio decidendi i de aller fleste tilfeller det mest aktuelle.
Avveining og vekting av tolkingsbidragene er mer sentralt. Her kan man for så vidt skille mellom to typer konflikter: Avveining av ulike tolkingsbidrag fra samme type rettskildefaktor, dvs sprikende domsmateriale, og avveining i forhold til ulike tolkingsbidrag fra andre rettskildefaktortyper, for eksempel forarbeider, annen praksis, rettsoppfatninger, eller reelle hensyn. I forhold til sprikende domsmateriale må avveiningen baseres på ulike momenter: Dommenes autoritet basert på instanshierarkiet, antall dommer som støtter de ulike tolkingsalternativene, dommenes alder, dommenes kvalitet mht grundighet i vurderingene, osv. I forhold til tolkingsbidrag fra andre faktortyper kan liknende momenter anvendes. Jo høyere dommene er i hierarkiet, jo flere de er, jo yngre de er, jo mer velfunderte de er, osv, desto sterkere står de i ”kampen” mot tolkingsbidrag fra andre typer rettskildefaktorer.
I forbindelse med avveining og harmonisering bør kandidatene komme inn på prejudikatslæren for Høyesterettsdommer – hvilket grunnlag den har, og gjennomslagskraften. Høyesterettsdommer vil typisk ofte kunne regnes som prejudikater for de tolkingsresultater dommene kommer frem til. Her spiller rettspraksis en særlig viktig rolle ved tolking av lover. Kandidatene bør komme litt inn på de ulike formene for tolkingsresultater (presiserende, innskrenkende, utvidende, analogisk, antitetisk), og gi eksempler fra rettspraksis, noe kjernelitteraturen er full av. Kandidatene bør få frem at rettspraksis her kan inneha en rettsskapende og dynamisk funksjon, og faktisk endre rett i forhold til for eksempel en ordlydstro forståelse av lovtekst. Hvilke dommer som velges av kandidatene er ikke avgjørende, så lenge man får belyst prejudikatlæren men noen eksempler.
Avanserte kandidater vil kanskje skrive noe om rettspraksisen sin normerende funksjon ved anvendelse av skjønnsbestemte lovbestemmelser, særlig de såkalte generalklausulene i privatretten. Domstolene utpensler her retningslinjer for dette skjønnet, og er i større grad å regne som et supplement enn som tolkingsresultater. Også her finnes mange og velkjente eksempler fra rettspraksis, for eksempel dommene om avtalelovens § 36 og nabolovens § 2.
Rettspraksis sin rolle som grunnlag for rettskildeprinisipper
Her er det antakelig utelukkende snakk om Høyesterettspraksis. Domstolen er normerende for norsk rettsanvendelsespraksis, som altså er selve grunnlaget for rettskildeprinsippene. Kandidatene vil kanskje her skrive mest om tolkingsprinsipper for lover, siden hovedtemaet i oppgaven handler om det. Dette får man akseptere, men de flinkeste bør også ta med noe om rettskildeprinsipper for anvendelse av ulovfestet rett, og for håndteringen av internasjonalt rettsstoff, for eksempel presumsjonsprinsippet i forholdet mellom norsk rett og folkeretten. Dette siste dekkes av kjernelitteraturen i Torstein Eckhoff, Rettskildelære, kap. 12.
Under begrunnelsen av tolikngsresultatene for lover som Høyesterett kommer til, vil det kanskje danne seg rettskildeprinsipper, som kan ha atskillig bredere gjennomslagskraft enn det aktuelle tolkingsresultatet for en bestemt lovbestemmelse. Høyesterett bruker rettskildefaktorene i denne prosessen, og her kan altså denne bruken danne et normerende mønster. For eksempel kan Høyesterett gi føringer for hvordan sprikende argumenter fra lovtekst og forarbeider skal harmoniseres eller avveies, se for eksempel Rt. 1987 s. 35 (Eltemadommen) om pantelovens § 4-10 og forarbeidene til denne, eller Rt. 1997 s. 1050 om ordlydens gjennomslagskraft overfor klare reelle hensyn ved tolkingen av den gamle verdipapirsentrallovens § 5-3 (kandidatene må gjerne velge helt andre eksempler). For legalitetsprinsippets betydning ved tolking av lover kan det for eksempel vises til Rt. 1973 s. 433 (Passbåtdommen).
Vurdering av besvarelsene
Avgjørende for bedømmelsen må som nevnt være kandidatenes evne til å stille, analysere og drøfte de rettskildemessige spørsmål oppgaven reiser. Valg av systematikk, dommer som illustrasjonsmateriale, osv. trenger ikke ha avgjørende betydning. Følgende krav til karakterer vil være retningsgivende, men variasjoner kan tenkes ut fra de krav til relativisering i samlede sensurresultater som følger av fakultetsstyrets vedtak 5. desember 2003:
For karakteren A bør kandidatene normalt skrive godt om både rollen som tolkingsfaktor (punkt 1) og danning av rettskildeprinsipp (punkt 2). De rettskildemessige begrepene må beherskes godt, og evnen til rettskildemessig problemformulering må være utmerket. Valg av systematikk og illustrasjonsmateriale bør være skjønnsomt. Ellers vanlige krav til presisjon, språkføring, ryddighet, osv.
For karakteren B bør kandidatene normalt ha skrevet godt og fyldig om rollen som tolkingsfaktor (punkt 1). Danning av rettskildeprinsipp (punkt 2) skal selvsagt behandles, men manko her kan aksepteres dersom det øvrige er godt. De rettskildemessige begrepene må beherskes, og evnen til rettskildemessig problemformulering må være bra. Besvarelsen bør være ryddig og ha med en del illustrasjonsmateriale.
For karakterene C og D bør kandidatene normalt ha skrevet brukbart om rollen som tolkingsfaktor (punkt 1), og evnen til rettskildemessig problemformulering bør være tilfredsstillende. Besvarelsene må være ryddige og ha med noe illustrasjonsmateriale. Utenforliggende og irrelevant stoff bør kun aksepteres i begrenset utstrekning. Punkt 2 skal besvares, men her kreves ikke stort.
Karakteren E setter grensen nedad mot ikke bestått (F). For å passere må kandidatene skrive noe om rollen som tolkingsfaktor (punkt 1), og se at Høyesterettspraksis spiller den sentrale rollen (selv om ordet ”prejudikat” ikke nevnes). Kandidater i faresonen vil gjerne være dem som skriver generelt om rettspraksis eller generelt om tolking av lover, uten å klare å fokusere spesielt på oppgavens tema, i tillegg til at sentrale ting er misforstått. Svært korte besvarelser vil også ofte komme i faresonen.
|
Sist oppdatert 5.mars 2004 av UK Kommentarer til denne siden. |