Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS133
”Forarbeiders betydning ved tolkning av lover”
Pensum: Rettsgrunnlag og standpunkt, 2. utg., 2004
Eksamenskrav: Oppgaven er innenfor kjerneområdet av kurset JUS133
1. Generelt om oppgaven
Oppgaven må regnes som forholdsvis enkel i den forstand at oppgaveteksten ikke byr på spesielle tolkningsvansker, samtidig som oppgavens tema ligger innenfor kjernen av de emnene som er behandlet på kurset JUS133. Kurset har konsentrert seg om å belyse de sentrale delene rettsanvendelsesprosessen ut fra ulike innfallsvinkler, særlig prosessen ved tolkning av lover, og eksamensoppgaven faller naturlig inn i dette sporet.
Utfordringen for kandidatene kan sies å være tredelt. For det første må kandidatene unngå å skrive helt generelt om rettsanvendelsesprosessen, uavhengig av oppgavens tema, jf. nedenfor i punkt 2. For det andre må kandidatene finne frem til en hensiktsmessig strukturering av besvarelsen, der ulike aspekter ved forarbeidenes rolle i tolkningsprosessen trer mest mulig tydelig frem, jf. nedenfor i punkt 3. For det tredje må kandidatene makte å problematisere stoffet nærmere innenfor rammen av den strukturen som er valgt, jf. samme avsnitt.
Det er først og fremst gjennom evnene på de nevnte tre punktene, i kombinasjon med evnen til å formulere seg poengtert og presist, at det skal sondres karaktermessig mellom de ulike kandidatene, jf. nedenfor i punkt 4. Hvilken terminologi kandidatene anvender i denne sammenheng skal tillegges mindre vekt, jf. nedenfor i punkt 5.
Ut fra kurset er det naturlig å begrense fremstillingen til formelle lover vedtatt av Stortinget. Kandidatene må vise forståelse for hva en lovtolkningsprosess innebærer, inkludert kjenne til begrepene rettskildeprinsipper og rettskildefaktorer. Kandidatene skal ikke skrive om dette uten å knytte det til forarbeidenes rolle i prosessen. Noen generelle passasjer er neppe til å unngå, og er heller ikke uønsket, så lenge det begrenses til et minimum og faller naturlig inn i fremstillingen. Særlig gjelder dette behandlingen av lovteksten som rettskildefaktor, jf. nedenfor i punkt 3. De øvrige rettskildefaktorene kan også godt presenteres kort i løpet av fremstillingen, men skal ikke behandles på selvstendig grunnlag.
I det følgende skal det redegjøres for punkter som det er naturlig å ha med i fremstillingen. Kandidatene står selvsagt fritt til å finne en annen rekkefølge eller innfallsvinkel så lenge kravene til en oversiktlig og poengtert fremstilling er ivaretatt.
a) Beskrivelse av hva lovforarbeider er
Det bør sies noe om hva lovforarbeider er og hva de normalt inneholder. Kandidatene bør kunne angi at det dreier seg om utredninger fra offentlige komiteer (NOU), departementsuttalelser (Ot. prp.) og uttalelser fra Stortingskomiteen (Innst. O). På kurset har det imidlertid ikke vært fokusert på detaljene i denne sammenhengen, så det kan ikke forventes for mye. Kandidatene må imidlertid få frem årsaken til at forarbeidene er av interesse ved lovtolkningen, nemlig at de inneholder redegjørelser om lovens formål generelt og den enkelte lovbestemmelse spesielt. Her blir det imidlertid en glidende overgang til neste punkt i struktureringen, jf. nedenfor i bokstav b.
I læreboken og på forelesningene er det skilt mellom forarbeider og etterarbeider, men kandidater som ikke problematiserer dette nærmere bør ikke trekkes for det.
b) Forarbeidenes autorisasjons- og legitimasjonsgrunnlag
Forarbeidene regnes som en relevant rettskildefaktor ved lovtolkningen, dvs. at Høyesterett regelmessig bygger på denne faktoren i sin rettsanvendelse. Dette er i seg selv et poeng i og med at Høyesterett er med på å utforme rettskildeprinsippene, dvs. de regler og retningslinjer som generelt gjelder for det juridiske argumentasjonsmønster, jf. lærebokens kap. 3. Både i læreboken, jf. kap. 2, og i forelesningene er det imidlertid fokusert nærmere på årsakene til at Høyesterett har valgt å tillegge forarbeidene betydning. Her kan kandidatene nevne en rekke begrunnelser: Lojalitet overfor lovgiver som ofte forutsetter at en kortfattet lovtekst suppleres med anvendelse av forarbeidene, naturlig autoritet både i kraft av lovforberedelsesprosessen og fagkunnskap, objektivisering av rettsanvendelsen, samt det informasjonsinnhold som er nevnt foran i bokstav a.
Kandidatene bør imidlertid også få frem motforestillinger mot for stort fokus på lovforarbeidene i lovtolkningsprosessen. Det er Stortinget som er tillagt lovgivningsmyndigheten og det er lovteksten som er tilgjengelig for den alminnelige borger som ønsker å få kunnskap om rettstilstanden. Også her blir det en glidende overgang til neste punkt i strukturen.
c) Lovteksten som utgangspunktet ved lovtolkningen.
Kandidatene må få frem at det alltid må tas utgangspunkt i lovteksten ved lovtolkningen, selv der det finnes forarbeider. Dette er understreket i læreboken, hvor poenget understrekes ved å angi lovteksten som det primære rettsgrunnlaget ved lovtolkningen, jf. bl.a. s. 102 flg. i læreboken. Det er også angitt at forarbeidene unntaksvis kan være et primært rettsgrunnlag, jf. s. 103, men det kan diskuteres hvor treffende dette er.
Med dette utgangspunktet blir det helt sentralt for kandidatene å forklare hvorfor det blir nødvendig å trekke inn andre rettskildefaktorer, i dette tilfellet med særlig fokus på forarbeidene, ved siden av lovteksten ved lovtolkningen. For det første vil en uklar lovtekst forutsette at øvrige rettskildefaktorer anvendes, og her utpeker forarbeidene seg ofte som en særlig nærliggende kilde, for å velge mellom lovtekstens ulike tolkningsalternativer. Å bidra til en slik presiserende tolkning er altså en sentral oppgave for forarbeidene. For det andre vil forarbeidene og de øvrige rettskildefaktorene, på grunn av sine egne autorisasjonsgrunnlag, kunne komme i et konfliktforhold til lovteksten som rettskildefaktor. Dermed kan forarbeidene aktualisere innskrenkende og utvidende tolkning. Nok en gang blir det en glidende overgang til neste punkt i strukturen.
d) Samvirket mellom forarbeidene og de øvrige rettskildefaktorene
Det er nærliggende å bruke en del tid på begrepene presiserende, innskrenkende og utvidende tolkning. Begrepene forklarer både forholdet mellom forarbeider og lovtekst, og mellom forarbeider og de øvrige rettskildefaktorene i rettsanvendelsesprosessen, jf. Nygaard s. 233 flg. Poenget må også her være fokus på forarbeidenes rolle, og ikke en generell redegjørelse for begrepene.
På forelesningen er bl.a. kjøpslovens regler om hevning anvendt som et "rent" eksempel på en presiserende tolkning hvor forarbeidenes momenter supplerer det generelle vurderingstemaet i lovteksten. Nygaard taler i slike tilfeller om harmonisering av rettskildefaktorene uten vekting, jf. s.
Ellers vil imidlertid grensen mellom presiserende tolkning og utvidende/innskrenkende tolkning bli glidende, noe som er understreket i undervisning. Ved utvidende og innskrenkende tolkning vil det etter Eckhoffs rettskildelære ha funnet sted en anvendelse av vektprinsippene i favør av de rettskildefaktorene som trekker i en annen retning enn lovteksten. Nygaard fokuserer imidlertid ikke i like mye på disse vektprinsippene, og mener generelt at all harmonisering av rettskildefaktorer bygger på prioriteringer og vekting basert på mer grunnleggende verdibetraktninger, jf. s. 36 som viser videre til kap. 6 i læreboken på dette punktet. En kan derfor ikke forvente en tradisjonell fremstilling med fokus på relativ vekt og egenvekt på dette punktet, selv om også dette er gjennomgått på forelesningen.
Både i læreboken, på forelesningen og i kurset for øvrig er det i behandlet en rekke dommer som er egnet til å problematisere forholdet mellom forarbeidene og de øvrige rettskildefaktorene på dette punktet. Det er særlig fokusert på GMAC-dommen fra Rt. 1992 s. 438 og Takstmanndommen fra Rt. 2001 s. 369. (Den siste dommen er ikke behandlet i læreboken, men er brukt i stor utstrekning på kurset.) Disse dommene illustrerer at forarbeidene kan spille en vesentlig rolle ved lovtolkningen, og kan også anvendes til å problematisere ulike måter å anvende forarbeidene på i relasjon til lovteksten. Særlig gjelder dette GMAC-dommen hvor forskjellene mellom flertallets og mindretallets vota er store på dette punktet. GMAC-dommen er også egnet til å illustrere ulike måter å trekke slutninger fra forarbeidene på.
Bruken av de nevnte dommene, eller tilsvarende dommer, er antakelig særlig godt egnet til å skille de ulike kandidatene.
4. Karaktersetting
Avgjørende for karaktersettingen bør være i hvilken grad kandidatene makter å fange opp de grunnleggende strukturene og poengene som er behandlet foran. Her er det ikke bare spørsmål om å være innom de ulike poengene, men også om å formidle dem på en oversiktlig og presis måte. Det står også sentralt om kandidatene gir de ulike delene av fremstillingen et fornuftig omfang, slik at besvarelsen totalt sett fremstår som balansert ut fra viktigheten av de ulike delene.
Det er vanskelig å gi konkrete retningslinjer for hvilken karakter den enkelte besvarelse skal tildeles. Den normale C-besvarelse har som regel den grunnleggende struktur og de fleste av de grunnleggende poenger på plass, men uten å problematisere noe særlig på de ulike punktene i fremstillingen. Med utgangspunkt i denne "normalbesvarelsen" kan karakteren så justeres oppover eller nedover. Bedre karakter bør gis til de kandidatene som makter å problematisere stoffet både rent teoretisk og i relasjon til konkrete dommer. Presisjonsnivå utover det vanlige bør belønnes på tilsvarende vis. Dersom det som ellers er en "normalbesvarelse" i tillegg har en del huller eller direkte feil i fremstillingen, er det grunn til å gi svakere karakter.
Det er likevel ikke til å unngå at en må se hen til kravet om normalfordeling av kandidatenes karakterer, også innenfor den enkelte kommisjon. Dermed blir det også til en viss grad en rangering av de ulike kandidatene, med "matematisk" bestemt plassering innenfor de enkelte karaktergruppene.
5. Særlig om bruk av terminologi
Studentene har vært svært opptatt av om de må anvende Nygaards mer avanserte terminologi ved fremstillinger av rettskildelæren (generell relevans, konkret relevans (rettskildefaktorer som primært rettsgrunnlag eller tolkningsbidrag), harmonisering) eller om en kan velge Eckhoffs noe enklere og mer skjematiske fremstilling (relevans, slutning, vekt). Mitt svar på dette har vært at begge terminologi-sett er akseptable, så lenge en forklarer realiteten bak begrepene. Fordi Nygaard i visse henseender går lenger inn i realitetene enn det Eckhoff har gjort, er det imidlertid vanskelig å unngå å bruke terminologien primært rettsgrunnlag ved beskrivelsen av tolkningsprosessen. Det vil også være naturlig å tale om autorisasjons- og legitimeringsgrunnlag, slik Nygaard gjør i kap. 2.
Både på forelesninger og ellers er det formidlet at det vil telle negativt med rene terminologi-drøftelser som ikke har betydning for beskrivelsen av realiteten i rettsanvendelsesprosessen.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |