Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS132
Del I
Denne delen av oppgaven omhandler tilbakesøkning av penger. Dette behandles i Bergsåker, Pengekravsrett kap XII.
Det første spørsmålet er om Datagründeren AS har krav på tilbakebetaling etter condictio indebiti? Det er presisert at studentene ved besvarelsen av dette spørsmålet skal se bort fra at Lars har brukt hele det utbetalte beløpet til å dekke løpende utgifter og å nedbetale gjeld. Det er ikke i denne presiseringen ment å si noe om hvorvidt dette kunne hatt betydning for vurderingen av om vilkårene for tilbakesøkning er oppfylt.
Det vil normalt være en fordel om studentene innledningsvis får frem at hovedregelen om tilbakesøkning etter condictio indebiti går ut på at det må foretas en konkret helhetsvurdering hvor det avgjørende blir om de momenter som taler for tilbakesøkning, som gjerne ”samles” i det som kalles ”korreksjonshensynet”, veier tyngre enn de momenter som taler mot tilbakesøkning, ”oppgjørshensynet”. Denne hovedregelen er formulert særlig klart i Rt 1985.290.
Ifølge oppgaveteksten påberoper Datagründeren AS seg særlig at Lars burde ha oppdaget feilen, samt forbeholdet om tilbakesøkning. Studentene må her ta stilling til om Lars burde ha oppdaget feilen. Kommer man til at Lars burde ha oppdaget feilen, vil dette være et vektig argument for tilbakesøkning. Oppgaveteksten inneholder noen opplysninger som kan være til nytte ved vurderingen av om Lars burde ha oppdaget feilen. Etter mitt syn bør det legges til grunn at Lars burde ha oppdaget at det ved utbetalingen ble betalt kr. 45.000.- for mye. Han har forutsetningsvis brukt kr. 45.000.- mer enn det han selv kunne ha forventning om å få utbetalt som sluttoppgjør inkl. allerede utbetalt lønn for første måned i oppsigelsestiden.
Studentene skal videre problematisere det angivelige forbeholdet ved betalingen, herunder den mulige betydningen av at det ikke ble utstedt lønnsslipp med forbehold. Det kan imidlertid ikke oppstilles generelle formkrav til slike forbehold. Lars vet at Datagründeren AS i sin alminnelighet tar forbehold om tilbakesøkning ved feilutbetaling av lønn. Det er da vanskelig å se noen grunn til at det at det ikke ble utstedt en formell lønnsslipp med forbehold om tilbakesøkning skulle medføre at det som i sin alminnelighet gjelder i slike tilfelle, ikke gjelder i det foreliggende tilfelle.
Det at forbeholdet er generelt og ikke spesielt innrettet på den konkrete utbetalingen, bidrar imidlertid klart til å svekke den vekt det ellers kunne vært grunn til å legge på forbeholdet, jf. Bergsåker s. 280 (han synes nærmest generelt å frakjenne slike ”rutinemessige forbehold” vekt, hvilket etter min mening er å gå litt langt, men det får godtas at studentene legger dette til grunn). På den annen side nøyer Datagründeren AS seg ikke ”bare” med å ta forbehold om tilbakesøkning; ifølge oppgaveteksten stod det i den ”alminnelige forbeholdsteksten” også at lønnstageren plikter å foreta tilbakebetaling av eventuelle utbetalinger som overstiger det lønnstageren har krav på. Det kan hevdes at denne tilføyelsen bidrar til å synliggjøre og understreke forbeholdet og således styrker forbeholdets vekt.
Mot tilbakesøkning taler at Datagründeren AS gjorde en feil ved utbetalingen. En del studenter vil nok drøfte om Datagründeren AS har utvist uaktsomhet ved utbetalingen. Oppgaveteksten er noe sparsom med opplysninger for å kunne foreta en inngående uaktsomhetsvurdering. Tanken med oppgaveteksten var at studentene ”bare” skulle konstatere at selskapet hadde ”begått en feil”, men det er helt i orden at det også drøftes om det er utvist uaktsomhet. Videre taler tidsmomentet mot tilbakesøkning, herunder så vel at det er gått 12 måneder fra utbetalingen til tilbakesøkning ble krevd, og den tid som er gått fra man oppdaget feilen til tilbakesøkning ble krevd.
Studentene skal så avveie de motstående hensyn. Etter mitt syn bør konklusjonen være at tilbakesøkningskravet gis medhold, idet vesentlig vekt bør legges på at Lars burde ha oppdaget feilen. Bl.a. avhengig av hvordan man vurderer de enkelte momenter som kan tale henholdsvis for eller mot tilbakesøkning, går det imidlertid an å argumentere forsvarlig for begge løsninger.
Oppgaven spør videre etter om Datagründeren AS har krav på tilbakesøkning etter avtale. Ifølge oppgaveteksten viser Datagründeren AS her særlig til forbeholdet på lønnsslippene, idet man også bemerket at det var Lars som hadde besørget denne teksten påført lønnsslippene den tiden han var daglig leder.
Spørsmålet her er rett og slett om det er inngått avtale om tilbakebetaling for det tilfelle at det – som i den foreliggende sak – er skjedd en feilutbetaling. Med Hagstrøm, Obligasjonsrett, blir spørsmålet om den oppfyllelse Datagründeren AS foretok er en ”betinget oppfyllelse” (Hagstrøm kap. 8.7), eller ”bare” en ”oppfyllelse med forbehold” (Hagstrøm kap. 8.8), se også Bergsåker s. 280. Som Hagstrøm bemerker på s. 200-201 må et slikt forbehold ved betaling normalt oppfattes som ”en beskjed om at kreditor må regne med at det vil bli reist krav på tilbakebetaling” hvis det har skjedd en feilutbetaling, slik at det at kreditor tar imot betalingen ikke ”betyr at han vedtar noe som helst mht. plikt til eventuelt å betale tilbake”. Til dette kan det i den foreliggende sak vises til at teksten i det forbehold Datagründeren AS normalt opererer med, etter sin ordlyd går ut på at tilbakebetaling skal skje. Formuleringen styrker altså avtalesynspunktet sammenlignet med om det forelå et mer snaut ”forbehold om tilbakesøkning ved feil” e l. Det at forbeholdet er generelt og rutinemessig, som altså bidrar til å svekke forbeholdets vekt etter condictio indebiti, jf. foran, bidrar imidlertid også til å svekke avtalesynspunktet. Det er i det hele tatt lite naturlig å anse rutinemessige lønnsutbetalinger i et arbeidsforhold som arena for avtaleinngåelse om tilbakebetaling. Avtalesynspunktet vil kunne ha vesentlig mer for seg i en situasjon hvor det ligger i den konkrete betalingssituasjonen at det er uklart om kreditor har noe krav og i tilfelle hva han har krav på.
Til slutt i denne delen skal studentene drøfte den eventuelle betydningen det har for omfanget av tilbakebetalingskravet etter condicto indebiti at Lars har brukt hele det utbetalte beløp til å dekke løpende utgifter og å nedbetale gjeld. Studentene skal her forutsette at Datagründeren AS får medhold i spørsmål 1, altså at vilkårene for tilbakesøkning er oppfylt.
Studentene skal her se at det er spørsmål om tilbakesøkning etter condictio indebiti er begrenset til betalingsmottagers berikelse, og i tilfelle hva en slik begrensning leder til i det foreliggende tilfelle. For drøftelse av om det gjelder en berikelsesbegrensning etter gjeldende rett viser jeg til Bergsåker s. 287 og Hagstrøm s. 687-688. Begge fremholder at det uansett bare vil være den aktsomme betalingsmottager som kan påberope seg en berikelsesbegrensning. Så finner en at Lars burde ha oppdaget feilen, er det neppe grunnlag for å oppstille en berikelsesbegrensning. Finner en derimot ikke at Lars burde ha oppdaget feilen, er det mer usikkert om det kan oppstilles en berikelsesbegrensning. Særlig med henblikk på tilfelle hvor betalingsmottager har ”konsumert det mottatte” tar Hagstrøm s. 688 til orde for at en berikelsesbegrensning har de beste grunner for seg. I forhold til faktum skal studentene uansett se at Lars har hatt en berikelse for så vidt utbetalingen har gått med til å dekke gjeld. Hvorvidt det å benytte betalingen til å dekke løpende utgifter innebærer en berikelse, beror på om han derved har unnlatt å bruke andre midler, noe oppgaven ikke inneholder opplysninger om, og som derfor heller ikke bør drøftes nærmere.
Del II
Del II reiser spørsmål om motregning. Det første spørsmålet er om avtalebestemmelsen om at Byggevarehuset ikke kunne motregne med ikke-konnekse krav er uten betydning for den motregningsrett Byggevarehuset hadde overfor Factoringselskapet etter gbl. § 26, slik Byggevarehuset hevder.
Det er presisert i oppgaveteksten at studentene ved besvarelsen av dette spørsmålet skal forutsette at de motstående kravene ikke er konnekse, slik at et eventuelt bekreftende svar på spørsmålet om avtalebestemmelsen har betydning for retten til å motregne etter gbl. § 26, vil medføre at motregning er avskåret.
Det er videre presisert at de enkelte vilkår for motregning som følger av ordlyden i gbl. § 26, ikke skal drøftes. Det skal altså forutsettes at Byggevarehuset har et krav mot Datagründeren AS, at Byggevarehuset ble eier av kravet før man fikk kunnskap eller tanke om overgangen av hovedkravet til Factoringselskapet og at forfallsvilkåret i gbl. § 26 er oppfylt; det følger dessuten av oppgaveteksten at Factoringselskapet har godtatt at vilkårene for motregning for så vidt er oppfylt.
Spørsmålet er altså hvilken betydning avtalebestemmelsen om at Byggevarehuset ikke kan motregne med ikke-konnekse krav har.
Det fremgår av oppgaveteksten at avtalen er inngått mellom Datagründeren AS og Byggevarehuset, slik at det i utgangspunktet er den motregningsrett Byggevarehuset ellers måtte ha overfor Datagründeren AS som er begrenset ved den nevnte avtalebestemmelsen. Det er altså ikke tale om en såkalt ”cut off”-klausul i form av avkall på motregningsrett overfor eventuell erverver av hovedkravet, slik en ofte ser eksempler på fra praksis, og som i forbrukerforhold vil kunne rammes av regler så som kredittkjøpsloven § 8 a.
Noen studenter vil kanskje drøfte om avtalebestemmelsen kan tolkes slik at den bare innebærer avkall på motregningsrett overfor Datagründeren AS, altså slik at avtalen må tolkes som et avkall på motregningsrett som er begrenset til å gjelde overfor Datagründeren AS. Ifølge oppgaveteksten inneholdt kontraktene ”bestemmelse om at bestilleren …var avskåret fra å motregne med ikke-konnekse krav”. Det kan ikke sees å være tolkningsmessig grunnlag for å hevde at avkallet må tolkes slik at det bare gjelder så lenge Datagründeren AS har hovedkravet. Avtalen innebærer rett og slett et avkall på rett til å motregne med ikke-konnekse krav, verken mer eller mindre, uten at det er grunnlag for å tolke avtalen slik at den sier noe om betydningen av at hovedkravet blir cedert. Altså kan en ikke gi Byggevarehuset medhold på grunnlag av avtaletolkning.
Det som da står fast er at Byggevarehuset har gitt avkall på motregningsrett overfor sin medkontrahent Datagründeren AS uten at avtalen regulerer situasjonen ved cesjon av hovedkravet. Noen studenter kan da antas å hevde at gbl. § 26 bare spør etter om Byggevarehuset har et motkrav mot Datagründeren samt om rett til motregning er utelukket av grunn som nevnt i gbl. § 26. Formålet med gbl. § 26 er imidlertid – som påpekt av Bergsåker s. 259 – at debitor cessus ”beholder … den motregningsrett som han kunne regne med å ha før han fikk kjennskap til at hovedfordringen var overdratt til [Factoringselskapet]”. Dette presiseres videre dit hen at gbl. § 26 gir vern for den begrunnede motregningsforventning debitor cessus kan ha, se for eksempel Bergsåker l.c. I dette ligger det en forutsetning om at debitor cessus kunne ha motregnet overfor cedenten om overgangen av hovedkravet ikke hadde funnet sted, se bl.a. Sæbø, Motregning kap. 7.3.5 (s. 149 flg.), hvor dette problematiseres nærmere (men slik problematisering er ikke påkrevd for å besvare oppgavens spørsmål). Poenget er, enkelt og greit, at det klarligvis ikke har vært meningen at cesjonen skal gi debitor cessus en rett til å motregne overfor cesjonaren med krav mot cedenten som debitor cessus ikke ville hatt uten cesjonen. (En annen sak er at cesjonen kan gi debitor cessus rett til å motregne overfor cesjonaren med krav debitor cessus måtte ha mot cesjonaren, men slik motregningsrett følger jo av alminnelige motregningsregler, og har intet med gbl. § 26 å gjøre.)
Løsningen er altså at avtalebestemmelsen om motregning også gjelder i forhold til Byggevarehuset.
Det siste spørsmålet går ut på å ta stilling til om de motstående kravene er konnekse. For ordens skyld kan en her presisere at det er spørsmål om de motstående kravene er å anse som konnekse i forhold til den aktuelle regel om motregning, men studentene har ikke grunnlag i det de har lært for å sondre nærmere mellom ulike konneksitetsvilkår, og det er uansett neppe grunn til å problematisere dette nærmere.
Om konneksitet i relasjon til motregning kan det vises til fremstillingen i Bergsåker s. 248-249, Hagstrøm s. 712-713 og Sæbø kap. 9.2.3 (s. 201-211). Det fremgår av alle de nevnte fremstillingene at Rt 1992.504 inneholder uttalelser av interesse for vurderingen av vårt tilfelle. Høyesterett uttalte der bl.a.: ”Når det foreligger flere avtaler, mener jeg det må påvises et tilknytningsforhold mellom dem som gjør det rimelig å si at krav etter avtalene er oppstått i samme rettsforhold.” Man fant ikke at så var tilfelle i den konkrete saken, hvor det gjaldt ”krav knyttet til to avtaler inngått på forskjellige tidspunkter, om ulike leveranser til to separate byggeprosjekter og uten at det forelå noe løpende forretningsforhold mellom partene”.
I vår sak er det formelt tale om to avtaler. Det er imidlertid tilknytningsforhold mellom avtalene ved at de ble inngått samme dag og til en samlet pris som var særlig gunstig pga. at det ble levert både maskin- og programvare. Her kan det vises til min fremstilling i Motregning på s. 205, hvor jeg slutter meg til uttalelser i annen teori om at forskjellige kontrakter som forretningsmessig danner en enhet og er inngått samtidig, bør sees under ett i relasjon til konneksitet ved motregning. Det er forsvarlig – og etter mitt syn riktig, i mangel av særskilte forhold som med tyngde trekker i motsatt retning – å legge avgjørende vekt på de nevnte tilknytningsforholdene, slik at løsningen anses å være at kravene er konnekse. Løsningen er imidlertid ikke opplagt.
Om kommenteringen og vurderingen av besvarelsene
Denne oppgaven er utformet med sikte på å tjene som bidrag til læringen av faget. Studentene skriver oppgaven i kursets fjerde uke. Det er viktig at rettingen skjer med bruk av kommentarer som veileder studentene mht. hva som er bra og hva som er mindre bra, slik at oppgavens formål kan nås. Jeg går ikke nærmere inn på dette.
Ved vurderingen av om en besvarelse forsvarer karakteren ”Bestått”, altså hvor grensen Bestått-Ikke bestått går, må det sees hen til at oppgaven besvares på en tid i kurset hvor mange studenter ennå arbeider med å skaffe seg oversikt over faget og temaene som inngår i faget. På den annen side har studentene hatt 3 dager på seg for å besvare oppgaven og adgang til fri bruk av hjelpemidler, herunder mulighet for kollokvier om oppgaveløsningen. Etter mitt syn bør en likevel i hovedsak nøye seg med å sette til Ikke-bestått besvarelser som gjennomgående holder et svært lavt nivå, og hvor konklusjonen klart er at besvarelsen ikke holder mål.
Det må kunne forventes at studentene dokumenterer et minimum av innsikt i condictio indebiti, ved å omtale hovedregelen med en viss forstand og tilsvarende identifisere og drøfte i alle fall noen relevante momenter. Spørsmål 2 er relativt krevende; her kan det ikke forventes så mye. Under spørsmål 3 bør studentene klare å se at det er spørsmål om tilbakesøkningskravet skal begrenses til betalingsmottagers berikelse, og si noe om berikelse. Spørsmål 4 kan antas å skille mellom studenter som har forstått formålet med gbl. § 26 og studenter som læringsmessig ennå ikke er kommet helt under huden på denne paragrafen, uten at det dermed er sagt at de ikke vil ha kommet dit når kurset er ferdig. Det bør etter mitt syn ikke trekkes vesentlig om man ikke har sett det sentrale poenget i relasjon til det spørsmålet. Når det gjelder spørsmål 5 bør alle klare å få til noe av verdi om konneksitet, men dyptgående analyser kan ikke forventes.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |