Sist oppdatert 30. april 2008 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS132
Del I
Denne delen reiser spørsmål om frigjøringstiden i forholdet mellom Ole og Marte. Det er naturlig at studentene besvarer spørsmål 1 og 2 for seg, men det er ingenting i veien for at de foretar en samlet drøftelse av de to spørsmålene. Uansett bør studentene under besvarelsen av spørsmål 2 unngå å drøfte på nytt forhold som behandlet under besvarelsen av spørsmål 1 uten at det er noe nytt å tilføye under spørsmål 2.
I litteraturen er frigjøringstid behandlet bl.a. i Bergsåker, Pengekravsrett s. 38-40 og Hagstrøm, Obligasjonsrett s. 213-217.
Spørsmål 1 er altså om Marte har rett til å innfri lånet sommeren 2005. Studentene skal da finne frem til gbl. § 5, 1. ledd, hvor det heter at er det ikke fastsatt noe om betalingstid har skylderen rett til å betale så snart han vil. Det må antas at denne regelen kan anvendes analogisk på andre pengekrav enn gjeldsbrev Spørsmålet blir da om det er avtalt at Marte ikke har rett til å innfri gjelden så snart hun vil. Dette beror på tolkning av den inngåtte avtalen. Sentrale tolkningsdata er avtalebestemmelsen om rente samt det som sies om tilbakebetaling: ”Betalingstid: 10 000 kroner den 1. juni 2006, 10 000 kroner den 1. juni 2007. Påløpt rente betales henholdsvis 1. juni 2006 og 1. juni 2007.”
En kan merke seg at det i avtalen tales om ”betalingstid” og ikke om forfall. Hadde det stått ”forfall” ville dette tyde på at man ikke mente å si noe om frigjøringstiden. Uttrykket ”betalingstid” vil derimot i utgangspunktet omfatte både frigjøringstid og forfall, jf. for så vidt ordlyden i gbl. § 5, 1. ledd. En eventuell felles forståelse ved avtaleinngåelsen om at Marte verken skulle ha rett eller plikt til å innfri gjelden før henholdsvis 1. juni 2006 og 1. juni 2007, ville åpenbart medføre at avtalen ble tolket på denne måten. Det er imidlertid ingen holdepunkter i faktum for at det skulle foreligge en slik felles forståelse.
Et argument som kan hevdes å trekke i retning av at avtalen reguleres både forfall og frigjøringstid, er at det er avtalt høy rente på lånet, slik at Ole har økonomisk interesse i at Marte ikke betaler før på de nevnte datoene. Dette argumentet vil bare kunne ha slik betydning dersom frigjøringstid innebærer at Marte kan innfri gjelden med tillegg av renter bare for den tid hun har disponert pengene, og ikke helt frem til forfall. Løsningen må imidlertid, i mangel av
holdepunkter for at annet er avtalt, nettopp være at rente bare betales for tiden debitor disponerer pengene. De hensyn som bærer avtalt rente, herunder vederlags- og berikelsessynspunkter, trekker avgjørende retning av denne løsningen. Således vil prinsipielt det at det er avtalt høy rente kunne trekke i favør av at avtalen regulerer både frigjøringstiden og forfall. Høy rente kan imidlertid skyldes at debitors betalingsevne anses å være usikker. En kan altså ikke uten videre slutte fra at renten er høy til at kreditor har hatt ønske om å avtale at kravet ikke skal kunne innfris før forfall. Det får imidlertid godtas om studentene legger vekt på den avtalte høye renten som et argument for Oles standpunkt.
Noen kandidater vil kanskje se hen til og problematisere fastrentelån, og i den sammenheng trekke inn løsningen i finansavtaleloven §§ 53 og 54. Situasjonen ved organisert kredittgivning til fast rente er imidlertid at långiver selv har forpliktelser overfor sine kredittgivere. Bl.a. av denne grunn har finansavtl. §§ 53 og 54 neppe nevneverdig betydning for vurderingen i forhold til gbl. § 5 i vår sak, hvor Ole må antas å låne penger til Marte av egne midler.
Det vektigste argumentet for å gi Marte medhold, er at Ole bør synliggjøre overfor henne at hun ikke skal ha rett til å innfri kravet før forfall dersom det er dette han ønsker. Bruken av uttrykket ”betalingstid” samt avtalen om rente kan riktignok bidra til å synliggjøre dette. Men som oftest vil det være forfall partene tar sikte på å regulere ved bestemmelser om tid for tilbakebetaling. Det kan hevdes, etter mitt syn med tyngde, at Ole bør gjøre det enda klarere at avtalen om betalingstid også er ment å begrense Martes rett til å innfri kravet når hun vil, dersom det er dette Ole har ment eller forutsatt. Synspunktet er at den deklaratoriske hovedregelen i gbl. § 5 om rett for debitor til å innfri så snart han vil, bør gjelde med mindre kreditor har markert såpass klart at denne retten er begrenset gjennom bestemmelser om ”betalingstid” at debitor bør forstå at det er dette som er tilsiktet. Hva debitor bør forstå, vil kunne bero på omstendighetene, herunder debitors innsikt og erfaring samt om lånet bærer preg av investering/profesjonell långivning for kreditor, jf fastrentetilfellene.
Etter mitt syn bør løsningen helst være at Marte har rett til å innfri så snart hun vil, jf. synspunktet i foregående avsnitt, men her får begge synspunkter godtas.
Ved besvarelsen av spørsmål 2 skal studentene altså forutsette at Marte ikke har rett til å innfri kravet så snart hun vil. Spørsmålet er da om hun får slik rett dersom hun dekker det tap Ole ville lide ved å få oppgjør før forfall. Tap må her forstås som tapte renteinntekter for Ole ved å få betaling på det aktuelle tidspunkt, sammenlignet med de renteinntektene han ville hatt ved betaling ved forfall. Studentene skal ikke gå inn på tapsberegningen.
Noen studenter vil her kanskje se hen til finansavtl. § 54, som medfører en lignende adgang til å kreve tapsdekning ved fastrentelån hos banker og andre finansinstitusjoner. Som foran nevnt er imidlertid situasjonen en ganske annen i tilfellene som finansavtl. § 54 regulerer. Dertil kommer at kreditors rettigheter etter denne regelen er betinget av avtale.
Når en ser bort fra tilfeller hvor avtalen innenholder bestemmelse som gir debitor rett til å innfri kravet før forfall dersom han dekker kreditors rentetap – hvilket er uaktuelt i den foreliggende sak, ettersom avtalen ikke inneholder slik bestemmelse – kan jeg ikke se at det får noen rettslig betydning om Marte tilbyr rentetapet dekket. Er det først avtalt at Marte ikke skal ha rett til å innfri kravet før forfall, jf. forutsetningen for spørsmål 2, gir ikke gbl. § 5 rom for å sondre mellom tilfeller med og uten rentetapsdekning. (Hagstrøm s. 216 synes å gi debitor rett til å innfri hvis han betaler kreditor de renter han skulle hatt hvis kreditors nektelse "skyldes den rene vrangvilje". Det er imidlertid ikke lett å forene en slik løsning med gbl. § 5. For øvrig er dekning av rentetap ved betaling før forfall ikke det samme som å betale de renter debitor ville ha betalt til kreditor om debitor først hadde betalt ved forfall; ved dekning av rentetap oppstår bl a spørsmål om fradrag for rente kreditor oppnår eller bør oppnå ved alternativ disponering av kapitalen for resten av tiden frem til forfall.)
Om vurderingen av studentenes prestasjoner:
Studentene skal klare å se at det er spørsmål om frigjøringstid, finne frem til gbl. § 5 og drøfte med et visst minimum av verdi spørsmålet om det er avtalt at kravet ikke skal kunne innfris før forfall.
II
I denne delen av oppgaven reises spørsmål om tilbakesøkning etter condictio indebiti. I teorien behandles dette bl.a. i Bergsåker, Pengekravsrett s. 274-290 og Hagstrøm, Obligasjonsrett kap. 27.5.
Tilbakesøkning etter condictio indebiti beror på en konkret avveining av de motstående hensyn, gjerne omtalt som henholdsvis korreksjonshensynet og oppgjørshensynet, se f eks Rt 1985.290. Det er ikke slik at hovedregelen etter condictio indebiti er at tilbakesøkning skal skje eller at tilbakesøkning ikke skal skje; hovedregelen er at dette må avgjøres konkret for det enkelte tilfelle. Det er sentralt at studentene ser dette.
Det er klart UK Oil Ltd. har foretatt en betaling man ikke var forpliktet til å foreta. Noen studenter vil kanskje drøfte om UK Oil Ltd. har vært i villfarelse
om sin betalingsplikt. Det følger klart av oppgaveteksten at selskapets ledelse var ukjent med at man betalte et beløp man ikke var pliktig til å betale. Hvilken kunnskap regnskapsfolkene i selskapet, som utførte betalingshandlingene, hadde, vet vi ikke noe om. I mangel av andre holdepunkter vil det imidlertid være naturlig å anta at disse har betalt i overensstemmelse med det de har trodd er korrekt, slik at også disse har vært i villfarelse om betalingsplikten. Ettersom det følger av rettspraksis at villfarelse om betalingsplikt ikke er et absolutt vilkår for å kunne anvende condictio indebiti, se særlig Rt 1998.989, bør det ikke forventes at studentene går nærmere inn på dette. Det må godtas at studentene uten nærmere drøftelse legger til grunn at betaleren har vært i villfarelse om betalingsplikt.
Spørsmålet blir da hvilke momenter som gjør seg gjeldende henholdsvis for og mot tilbakesøkning, og hvordan disse skal avveies.
I favør av tilbakesøkning kan anføres at Lars har fremsatt krav på betaling i strid med leieavtalen, et krav som baseres på uriktig forståelse av hvilke rettigheter leieavtalen gir ham. (Noen kandidater vil kanskje spekulere i at Lars har fremsatt et krav han visste var uberettiget. Oppgaveteksten gir ikke forsvarlig grunnlag for en slik tolkning. Ut fra denne tolkningen vil det være enkelt å konkludere med at tilbakesøkning bør kunne finne sted.) I forlengelsen av dette kan det tenkes hevder at Lars burde tatt spørsmålet om betaling av eiendomsskatt opp med ledelsen i UK Oil Ltd og ikke bare tatt dette inn som en post på husleiefakturaen. Til dette kan det innvendes at Lars kan ha regnet med at vedkommende i UK Oil Ltd. som mottok fakturaen, naturlig ville drøfte med ledelsen punkter i fakturaen som ble oppfattet å være tvilsomme.
Et mulig argument mot tilbakesøkning er at UK Oil Ltd burde forstått at man betalte et urettmessig krav. Et slikt synspunkt forutsetter at en kommer til at regnskapsfolkene selv burde forstått at kravet var urettmessig eller at man burde tatt dette opp med ledelsen.
Et moment som taler mot tilbakesøkning er at det har gått noe tid fra første feilbetaling. Det er imidlertid ikke tale om særlig lang tid og dessuten reagerte ledelsen i UK Oil Ltd. hurtig da man ble klar over feilen. Det er neppe grunn til å hevde at ledelsen burde blitt kjent med feilen tidligere (bortsett fra som følge av den kommunikasjon en måtte mene regnskapsfolkene burde hatt med ledelsen).
Noen studenter vil kanskje trekke inn beløpets størrelse. Det følger av rettspraksis at det kan tale mot tilbakesøkning dersom det betalte beløp er lite, jf. Rt 1997.1210. Beløpet i vårt tilfelle er ikke så lite at dette kan tillegges betydning, uavhengig av hvor mye som skal betales tilbake, jf spørsmål 4.
Løsningen beror altså på en konkret avveining. Etter mitt syn bør løsningen være at tilbakesøkningskravet gis medhold. I den grad en mener UK Oil Ltd. burde forstått at man betalte et beløp man ikke var forpliktet til å betale, kan man også si at Lars burde forstå at han fremsatte et urettmessig betalingskrav. Men uavhengig av hva de respektive partene anses å burde ha forstått, vil det at feilbetalingen var en følge av et betalingskrav fra Lars i strid med leieavtalen, fremstå som et vesentlig moment ved tilbakesøkningsvurderingen (sml. Hagstrøm s. 684 øverst). Det er Lars som har krevd betaling i strid med leieavtalen og på en måte - ved å fremme kravet som en post på fakturaen for leie – som gjør det påregnelig at fakturaen kan komme til å bli rutinemessig betalt av underordnet personale uten at det anstilles nærmere undersøkelser, og uten at mottagerens ledelse blir kjent med hva som skjer. Dertil kommer at tidsfaktoren ikke har stor vekt mot tilbakesøkning i det konkrete tilfellet. Løsningen er imidlertid ikke opplagt, og det må kunne argumenteres godt også for at tilbakesøkning ikke bør kunne finne sted. Det må i så fall legges vesentlig vekt på at det ikke ble foretatt nærmere undersøkelser fra UK Oil Ltds side da betalingen skjedde.
Under spørsmål 4 skal studentene ta stilling til om det skal gjøres fradrag for den del av betalingen til Lars som UK Oil Ltd. har fått dekket av Alfa AS. Forutsetningen her er at tilbakesøkningskravet er gitt medhold, jf spørsmål 3.
Det er her spørsmål om rettsvirkningene av tilbakesøkning etter condictio indebiti. Tradisjonelt har løsningen vært at betalingsmottager, i alle fall når han er i god tro, kan nøye seg med å avstå berikelsen. I nyere teori drøftes om det er grunn til å opprettholde en berikelsesregel, se f eks Hagstrøm s. 687. Alternativet til en berikelsesregel er å pålegge betalingsmottager å tilbakebetale det hele, altså uavhengig av berikelsen. Det er unødvendig å ta stilling til denne diskusjonen når en skal besvare den foreliggende oppgaven, ettersom begge alternativer vil lede til at Lars må tilbakebetale 45 000 kroner (det er ikke holdepunkter i oppgaveteksten for å drøfte om berikelsen er en annen enn 45 000 kroner).
I den grad slik tilbakesøkning medfører at betaler blir stillet bedre enn om han ikke hadde foretatt feilbetalingen, i vår sak ved at UK Oil Ltd AS får tilbakebetalt 45 000 kroner og beholder de mottatte 15 000 kroner fra Alfa AS, kan dette tenkes å være et moment som taler mot tilbakesøkning, i alle fall om berikelsen hos den som mottar tilbakebetaling ville bli betydelig. Det er imidlertid neppe grunn til å gå nærmere inn på dette i denne oppgaven, dels fordi beløpet på 15 000 kroner (altså UK Oil Ltds ”berikelse” dersom selskapet kan beholde de 15 000 kronene etter å ha mottatt tilbakebetaling med 45 000 kroner) er lavt, dels fordi avtalen med Alfa AS (samt eventuelt condicto indebiti også i dette partsforholdet) aktualiserer spørsmålet om tilbakebetaling også i
forholdet UK Oil Ltd – Alfa AS dersom UK Oil Ltd får tilbakebetaling fra Lars (noe kandidatene ikke er spurt om å gå nærmere inn på). Avgjørende må under spørsmål 4 uansett være at det som nevnt skal forutsettes at tilbakesøkningskravet er gitt medhold. Da må – uansett hva som i etterkant måtte skje i forholdet mellom UK Oil Ltd og Alfa AS – Lars tilbakebetale hele beløpet.
Om vurderingen av studentenes prestasjoner:
Studentene skal se at spørsmål 3 gjelder condictio indebiti og bør få frem hva hovedregelen om condictio indebiti går ut på. Videre bør man klare å si noe relevant om momenter som kan få betydning for avveiningen partene imellom. Under spørsmål 4 bør studentene klare å vise noe innsikt om hva som normalt er rettsvirkningene av condictio indebiti.
III
Spørsmål 5 er om Jan kan motregne overfor Peder med kravene mot X Internasjonal. Jan har påberopt seg analogi fra gbl. § 26 som grunnlag for slik motregningsrett.
Motregning behandles i teorien bl.a. i Bergsåker, Pengekravsrett kap. 11 og Hagstrøm, Obligasjonsrett kap. 30. Oppgavens spørsmål behandles imidlertid ikke direkte i noen av disse fremstillingene. Meningen med dette spørsmålet er at studentene skal benytte den innsikt de har skaffet seg i faget, og da primært om motregning, til å prøve å løse et ”nytt problem”.
Ut fra faktum bør studentene se at gbl. § 26 ikke får direkte anvendelse (uavhengig av om hovedkravet er et enkelt gjeldsbrev), fordi X Internasjonal ikke er cedent. Det er altså spørsmål om å tillate motregning med krav mot X Internasjonal uten at sistnevnte på noe tidspunkt har vært innehaver av kravet mot Jan. Gbl. § 26 bygger på en forutsetning om at debitor cessus ville kunne ha motregnet overfor cedenten/motkravets debitor om cesjonen ikke hadde funnet sted, og er ment å verne om den grunnede forventning debitor cessus hadde eller kunne ha hatt om å motregne overfor cedenten. Cedenten må da forutsetningsvis ha vært kreditor for hovedkravet i en kortere eller lengre periode.
Det som her er sagt, utelukker ikke at det kan være mulig å anvende gbl. § 26 analogisk på en situasjon som den i oppgaven. En kunne se det slik at Jan kan komme til å innrette seg i tillit til at X Internasjonal er innehaver av hovedkravet og at han da bør kunne motregne overfor Peder med de begrensninger gbl. § 26 oppstiller mht. når Jan ble eier av kravene mot X Internasjonal samt forfallsvilkåret (sistnevnte skal ikke drøftes i den foreliggende sak). Jan kan
hevde at det ved ugyldighet som Jan først blir kjent med etter at han blir kjent med cesjonen, skjer en ”tilbakeføring” av hovedkravet fra X Internasjonal til Peder som – i forhold til motregning – bør likestilles med en cesjon fra X Internasjonal til Peder.
For løsningen av motregningsspørsmålet kan det ha betydning at Jan gis vern i visse tilfeller hvor han betaler hovedkravet til den som erverver det ved en ugyldig avtale, altså X Internasjonal, jf. gbl. § 28. Dersom Jan i god tro hadde betalt hovedkravet til X Internasjonal, ville altså betalingen være frigjørende
selv om Peder – pga. ugyldigheten – fortsatt var rette kreditor. I juridisk teori har noen tatt til orde for at også oppgjør ved motregning overfor erververen (X Internasjonal) med krav mot denne, bør være frigjørende, altså at gbl. § 28 kan anvendes analogisk på motregning. Se nærmere i Sæbø, Motregning s. 174-177 for ytterligere henvisninger til teori, og hvor jeg i hovedsak er kritisk til anerkjennelsen av slik ”frigjørende motregning”. En sentral forskjell på betaling og motregning vil her være at hvis en betaling ikke er frigjørende, risikerer betaleren å måtte betale på nytt til rette kreditor. Ved motregning henvises derimot den motregnende til å måtte inndrive kravet på annen måte mot motkravets debitor (X Internasjonal), noe han også måtte ha gjort om han var kjent med ugyldighetsgrunnen. Behovet for en legitimasjonsregel er altså vesentlig mindre ved motregning enn ved betaling.
Men selv om en skulle mene at gbl. § 28 kunne anvendes analogisk på motregning, ville det bare omfatte tilfeller hvor motregningen fant sted da cesjonaren var legitimert. Jan måtte altså motregnet med krav mot X Internasjonal før Jan ble kjent med ugyldigheten. Nå har ikke Jan påberopt seg gbl. § 28, så det er for så vidt ikke nødvendig å gå særlig inn på dette. Gbl. § 28 er her bare av interesse så langt den kan tjene som argument i favør av analogisk anvendelse av gbl. § 26 på motregning. Ettersom jeg som nevnt er kritisk til det å anvende gbl. § 28 analogisk på motregning, ser jeg heller ikke at gbl. § 28 har nevneverdig betydning for vurderingen av analogisk anvendelse av gbl. § 26.
Når det gjelder selve spørsmålet om analogisk anvendelse av gbl. § 26 på tilfeller med ”tilbakeføring” av hovedkravet pga. ugyldighet, viser jeg til drøftelsen i Sæbø, Motregning s. 126-127, hvor jeg konkluderer med regelen ikke bør anvendes analogisk i slike tilfeller. Gbl. § 26 er, som der påpekt, utformet med henblikk på en helt annen situasjon og kan ikke, uten til dels betydelige modifikasjoner, anvendes analogisk på foreliggende tilfelle. Etter mitt syn bør en legge til grunn at unntak fra gjensidighetsvilkåret for motregning ved overgang av hovedkravet er betinget av at cedenten har vært innehaver av hovedkravet. Det at hovedkravets debitor tar feil mht. hvem han skylder penger, kan tilsi regler om frigjørende betaling, jf særlig gbl. §§ 27 og 28, men bør ikke på mer frirettslig grunnlag medføre anerkjennelse av motregningsrett med krav
mot den man feilaktig trodde var innehaver av hovedkravet, etter at man ble kjent med feilen.
Om vurderingen av studentenes prestasjoner: Spørsmål 5 er meget krevende. Forventningene til studentenes prestasjoner må avpasses deretter. Det kan ikke forventes at studentene har lest i min bok om motregning. Studentene bør klare å se at oppgaven ikke gjelder et tilfelle hvor gbl. § 26 får direkte anvendelse (uavhengig av om hovedkravet er et enkelt gjeldsbrev), men utover dette kan det ikke stilles særlige krav til besvarelsen av spørsmål 5 for at denne delen isolert sett skal være akseptabel.
|
Sist oppdatert 30. april 2008 av TEG Kommentarer til denne siden. |