Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS132
Generelt
Oppgaven er utformet med sikte på å tjene som bidrag til læringen av faget. Studentene skriver oppgaven i tredje uke av kurset (har da sett bort fra påskeuken). Det er viktig at rettingen skjer med bruk av kommentarer som veileder studentene mht. hva som er bra og hva som er mindre bra, slik at oppgavens formål kan nås. Jeg går ikke nærmere inn på dette.
Ved vurderingen av om en besvarelse forsvarer karakteren ”Bestått”, altså hvor grensen Bestått-Ikke bestått går, må det sees hen til at oppgaven besvares på en tid i kurset hvor de fleste ennå er i ferd med å skaffe seg oversikt og bare så smått har kommet til å utvikle egentlig forståelse av faget. På den annen side inneholder oppgaven i alle fall på noen punkter nokså kurante problemstillinger som studentene utvilsomt bør kunne få rimelig tak på, særlig hensyntatt den tid de har til disposisjon for å besvare oppgaven (ca. 3 dager) og fri bruk av hjelpemidler, herunder muligheten for kollokvier om oppgaveløsningen. Etter mitt syn bør en likevel i hovedsak nøye seg med å sette til Ikke-bestått besvarelser som gjennomgående holder et svært lavt nivå, og hvor konklusjonen klart er at besvarelsen ikke holder mål.
Om oppgavens spørsmål:
Del I reiser spørsmål om foreldelse. Studentene skal først ta stilling til når foreldelsesfristen begynner å løpe fra. Dette er regulert i fl. § 3 nr. 1. Det er her ingen tvil om at det er det tidligst mulige tidspunkt kreditor kunne bragt kravet til forfall, ikke det konkrete forfallstidspunkt, som er avgjørende. Selv om en kunne tenke seg at forfall in casu er betinget av dokumentasjon av enkeltposter, må det – i mangel av opplysninger i motsatt retning – legges til grunn at Peder kunne oversendt slik dokumentasjon sammen med påkravet like etter at arbeidet var utført. Altså er kravet i utgangspunktet foreldet 5. november 2004.
Deretter blir det spørsmål om foreldelsesfristen er avbrutt 5. desember 2001 ved delbetalingen. Avgjørende er om denne betalingen må anses som ”erkjennelse” av plikt til å betale restgjelden, jf. fl. § 1. Her må en se hen til hvordan Peder med rimelighet kan oppfatte delbetalingen. Selve det at betalingen betegnes ”delbetaling” kan hevdes å antyde at Peder kan påregne at ytterligere betaling kommer siden. På den annen side var hele Peders tilgodehavende forfalt til betaling, noe som – i mangel av andre opplysninger som kunne forklare hvorfor Lars nøyet seg med delbetaling (for eksempel svak betalingsevne) – i og for seg kan hevdes å svekke Peders grunnlag for å kunne tolke utsagn om delbetaling som erkjennelse av å skulle måtte betale mer. Dessuten gir dette med at betalingen ble betegnet ”delbetaling” ikke i seg selv klare holdepunkter mht. hvor mye betaleren mener gjenstår. Etter mitt syn bør konklusjonen være at det ikke foreligger ”erkjennelse” i relasjon til fl. § 14, men her må det langt på vei kunne argumenteres forstandig for begge løsninger. Alle studentene bør her klare å få til en viss drøftelse.
Del II reiser spørsmål om oppgjør av pengekrav. I forhold til det første spørsmålet blir det avgjørende om avtalebestemmelsen om betaling må tolkes som en rettighet for Marte, altså en rett for Marte til å betale til slik konto som nevnt i avtalen, som ikke kan fratas henne ved etterfølgende instruks. Løsningen beror på tolkning av avtalebestemmelsen. Ordlyden gir ingen sikker løsning. Det er da naturlig å se hen til bakgrunnsretten. Et poeng her er at Marte har rett til å innfri pengekrav ved overføring til Peders bankkonto uten at dette må avtalefestes, jf. finansavtaleloven § 38 (1). Det er heller ingen spesiell grunn til at Marte skulle ha en avtalebasert rett til å innfri ved betaling til akkurat den konto som fremgår av fakturaen. En kan kanskje si at avtalen gir Marte rett til å innfri ved overføring til konto, men at Peder må stå fritt til å gi instruks om overføring til en annen konto enn den som står oppgitt på fakturaen. (At instruksen bare har rettsvirkning for Marte for tiden etter at den har kommet frem, er en annen sak, som ikke får betydning i foreliggende tilfelle). Noen studenter vil kanskje også reflektere over situasjonen ved cesjon av kravet etter at Marte har fått faktura; det er i slike tilfelle klart nok at Marte må finne seg i å betale til cesjonaren (når en ser bort fra gbl. § 27), uten at hun kan påberope seg avtalt rett til å innfri ved overføring til konto hos cedenten.
Jeg antar at en del studenter vil streve med dette spørsmålet. Det bør her ikke kreves så meget.
For spørsmålet om betalingen er rettidig blir det spørsmål om finansavtaleloven § 39 (2)(a) kan anvendes analogisk utenfor forbrukerforhold. Det kan den opplagt ikke. Et vesentlig poeng er her at § 39 (2)(a) gjør unntak fra regelen i (1) mht. når oppgjør har funnet sted. Når det i (1) tales om når betalingen ”anses for å være skjedd” gjelder dette både selve oppgjøret av pengekravet, altså angivelsen av det tidspunkt kreditor ikke lenger har noe krav mot debitor, og avbrytelsen av forfall. Bestemmelsen i § 39 (2)(a) gjør altså unntak fra (1) i sistnevnte relasjon, så langt unntaket rekker. Utenfor rekkevidden av unntaket faller en altså tilbake til hovedregelen i (1). Se til sammenligning FAL §§ 5-3 og 14-5 samt husl. § 3-3 (2), hvor det ikke sondres mellom forbrukere og andre.
Del III
Denne delen av oppgaven reiser et ”klassisk” motregningsspørsmål, nemlig om motregning er utelukket når hovedkravet forfaller før motkravet slik at oppfyllelse av alminnelige motregningsvilkår er betinget av at den motregnende (”B”) har misligholdt hovedkravet.
Her har oppfatningene vært mange. En del studenter vil kanskje ikke komme lenger enn til Bergsåker, Pengekravsrett s. 257 og konkludere med at B kan motregne 1. april 2004. Det får aksepteres. Noen studenter vil vel problematisere ytterligere, reflektere over det betenkelige i å anerkjenne rettslige posisjoner som er betinget av rettsnyters rettsbrudd, og kanskje ha fått med seg at Hagstrøm (i likhet med Augdahl før ham) mener at motregning bør nektes ved forsettlig mislighold av hovedkravet, jf. Obligasjonsrett s. 730. Disse studentene vil da gjerne søke å problematisere hva som i denne sammenheng menes/bør menes med ”forsett”. Kanskje vil noen studenter også se på annen litteratur om emnet, herunder Sæbø, Motregning kap. 13.2.2, hvor jeg tar til orde for et generelt motregningsforbud i slike tilfelle.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |