Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS132
Del I
Denne delen reiser spørsmål om motregningsrett. Motregning er behandlet i Bergsåker, Pengekravsrett kap. XI.
Studentene skal ta stilling til om Lars kan motregne overfor Finansieringsselskapet med erstatningskravet mot Peder samt med regresskravet mot ham i anledning innfrielsen av garantiansvaret. Som oppgaveteksten peker på, må kandidatene ta stilling til om vilkårene for motregning etter gbl. § 26 er oppfylt, mer presist om vilkåret i gbl. § 26 om at Lars vart ”eigar av kravet før han fekk veta om avhendinga” er oppfylt. Det fremgår uttrykkelig av oppgaveteksten at forfallsvilkåret i gbl. § 26 ikke skal drøftes.
Det vil være naturlig at de to motkravene drøftes hver for seg i relasjon til gbl. § 26 (men det kan ikke utelukkes at studentene klarer å prestere en fullgod felles behandling av gbl. § 26 i forhold til de to kravene).
Erstatningskravet grunnes, som det fremgår av oppgaveteksten, på Peders mislighold av kontrakt. Ifølge Rt 1992.504, som omtales av Bergsåker på s. 259-260, oppstår og forfaller krav som har grunnlag i mislighold av kontrakt ved misligholdet. Anvendt på vår sak innebærer dette at Lars er avskåret fra å motregne etter gbl. § 26.
Bergsåker uttaler at konklusjonen er diskutabel på ”bakgrunn av det sikringsformål som § 26 bygger på”. Synspunktet er at dette sikringsformålet taler for at misligholdskrav anses som (betingede) krav ved inngåelsen av den misligholdte avtale. I boken min om motregning går jeg enda lenger i kritikk av Rt 1992.504 og konkluderer med at dommen ikke bør anses som uttrykk for gjeldende rett på det aktuelle punkt, se Motregning s. 134. Skoghøy, Panteloven med kommentarer, 2. utg. 2003 s. 412, kommer til samme resultat. Når det gjelder argumentasjonen for løsningen viser jeg til fremstillingen i boken min.
Når det gjelder regresskravet i anledning innfrielsen av garantiansvaret opplyser oppgaveteksten at utbetalingen til garantisten fant sted 15. mars 2006, altså etter at Lars fikk kunnskap om overgangen av hovedkravet til Finansieringsselskapet. Studentene bør forutsette at garantien ble stillet før Lars fikk kunnskap om overgangen av hovedkravet, slik at ”eigar”-vilkåret i gbl. § 26 er oppfylt dersom det er tidspunktet for garantistillelsen som er avgjørende.
Det er neppe tvilsomt at det er tidspunktet for garantistillelsen som er avgjørende i forhold til eigar-vilkåret i gbl. § 26, se Rt 1892.489 og Rt 1935.549 samt min bok om Motregning s. 130 flg. med ytterligere henvisninger. Det sentrale poeng er at Lars forpliktes allerede ved garantistillelsen. Hvorvidt garantikravet blir ubetinget beror på omstendigheter som Lars ikke rår over. Sikringsformålet bak gbl. § 26 taler avgjørende for at debitor cessus bør kunne motregne med slike krav selv om de ikke er blitt ubetinget når debitor cessus får kunnskap om overgangen av hovedkravet. Det er for øvrig reelt neppe grunn til at løsningen bør være forskjellig for hhv. regresskrav som nevnt og misligholdskrav. Slik sett er forekomsten av rettspraksis som anerkjenner motregningsrett overfor cesjonar med regresskrav som nevnt, et argument for å anerkjenne motregningsrett med misligholdskrav selv om misligholdet ikke har inntrådt når debitor cessus får kunnskap om overgangen av hovedkravet, jf. foran.
Studentene skal videre ta stilling til om de motstående kravene er konnekse. Det kan da enkelt slås fast at regresskravet og hovedkravet er konnekse, idet begge knytter seg til arbeidet på lagerbygningen. Erstatningskravet knytter seg ikke til arbeidet på lagerbygningen, men til det ikke-utførte arbeidet på produksjonsbygningen. Det sentrale er imidlertid at arbeidene på produksjonsbygningen og arbeidene på lagerbygningen er regulert i samme kontrakt.
Bergsåker, Pengekravsrett s. 248-249 omtaler utvidet motregningsrett med konnekse krav. Han synes nærmest å forutsette at krav som springer ut av én kontrakt, vil være konnekse (jf. s. 249 – ”samme kontrakt”), men han problematiserer ikke dette nærmere, herunder om og i tilfelle hvilke unntak som kan være aktuelle. I Rt 1992.504 drøftes spørsmålet om krav som springer ut av to kontrakter kan være konnekse, men en kan ikke ut fra dette si at krav som springer ut av én kontrakt alltid vil være konnekse. Normalløsningen må nok være at krav som springer ut av én kontrakt vil være konnekse, altså at det må kreves særlige forhold for å splitte en kontrakt i flere deler i relasjon til spørsmålet om konneksitet i relasjon til motregningsrett. Om dette, se Motregning s. 204-205 med ytterligere henvisninger.
Om vurderingen av studentenes prestasjoner:
Studentene skal ved lesning av kjernelitteraturen finne frem til relevant stoff både om gbl. § 26 og konneksitet. Det er et minstekrav til akseptabel behandling av gbl. § 26 at studentene ser at det er eigar-kravet som er det problematiske, og det bør presteres et minimum av fornuft om dette. Studentene må også vise at de vet noe om hva konneksitet er eller kan være. Studentene kan imidlertid ikke forventes å ha lest mine fremstillinger om spørsmålene i boken min om motregning.
II
I denne delen av oppgaven reises spørsmål om innholdet av retten til intervensjonsbetaling. Det antas at rett til intervensjonsbetaling er betinget av at betaleren har ”en aktverdig grunn for sin innblanding i fordringsforholdet, eller en legitim egeninteresse å ivareta”, jf. Bergsåker s. 314, hvor han også (s. 314-315) nevner noen eksempler på det en samlet sett vel kan omtale som ”aktverdig grunn” til å foreta intervensjonsbetaling.
Oppgaveteksten gir opplysninger om hva som er foranledningen for den tilbudte intervensjonsbetaling. Bortsett fra i tilfelle hvor betaleren ønsker å ivareta hoveddebitors interesse, vil det normalt være i tilfelle hvor betaleren har en aktuell interesse, for eksempel et krav mot hoveddebitor, som kan bli skadelidende om betaling ikke foretas, at rett til intervensjonsbetaling bør anerkjennes. I den foreliggende sak ønsker Ole å styrke sin posisjon overfor Marte som beskrevet i oppgaveteksten. Det kan imidlertid ikke sees at han har behov for å foreta intervensjonsbetaling for å unngå forringelse av egen posisjon. Intervensjonsbetaling som fremstår som eller har preg av ”oppkjøp av krav” – hensett til det regresskrav lovlig intervensjonsbetaling (og rettigheter i samsvar med cessio legis) gir – mot hoveddebitor, bør ikke anerkjennes. Også cesjonsbegrensningen i finansavtl. § 45 (samt for den saks skyld andre cesjonsbegrensninger som grunnes på hensynet til kravets skyldner) taler med tyngde for å utelukke rett til intervensjonsbetaling i tilfelle hvor betalingen ikke grunnes i betalers behov for å motvirke svekkelse av egen rettsstilling, i alle fall når forutsetningen er at betaler skal ha rett til regress.
Om vurderingen:
Studentene skal se at det her er spørsmål om intervensjonsbetaling og at det avgjørende er om betaleren har aktverdig grunn til å foreta betaling, samt drøfte med utgangspunkt i dette. Har man sett hva det er spørsmål om og slått fast hva som er avgjørende, vil besvarelsen på dette punkt normalt måtte anses å være akseptabel.
III
I denne delen er det spørsmål om Ole kan kreve regress mot Marte selv om Ole forutsetningsvis ikke har hatt aktverdig grunn til å foreta den intervensjonsbetaling han har foretatt.
Bergsåker viser på s. 315 til den vanlige oppfatning om at regressretten samsvar med/er betinget av at hovedkreditor hadde plikt til å motta betaling. Legges denne oppfatningen til grunn, er det klart at Ole ikke har regressrett, når forutsetningen for drøftelsen først er som den er.
Det må godtas at studentene nøyer seg med dette.
Som jeg har fremholdt i forelesningene mine kan det imidlertid være grunn til å drøfte kritisk om den her beskrevne vanlige oppfatning (fremdeles) er uttrykk for gjeldende rett, særlig når Høyesterett i Rt 1997.1029 – i en dom som riktignok ikke gjaldt regress i forbindelse med intervensjonsbetaling, uten at det i seg selv er avgjørende – uttaler at «... det følger av alminnelige rettsgrunnsetninger at den som har dekket en annens forpliktelse, normalt og som utgangspunkt, har et regresskrav i behold. Det er avskjæring av regress som krever særskilt hjemmel.»
Særlig dersom en tenker seg at betaleren er avskåret fra å kreve tilbakesøkning fra betalingsmottager dersom han nektes regress, vil manglende regresskrav medføre en berikelse for den som skulle ha betalt på den betalendes bekostning, som kan være problematisk. For øvrig kan en tenke seg regressrett for intervensjonsbetaler uten at denne kan påberope seg cessio legis, altså rett til å tre inn i hovedkreditors krav med tilhørende sikkerheter etc. Eller sagt med andre ord: Utvidelse av regressretten i forhold til ”vanlig oppfatning” innebærer ikke med nødvendighet at den styrking av regresskreditors rett som følger av cessio legis ”følger med på kjøpet”. På den annen side taler cesjonsforbudet i finansavtl. § 45 med betydelig tyngde mot at intervensjonsbetaling som betaler ikke har rett til å foreta i forhold til hovedkreditor etter reglene om intervensjonsbetaling, skulle gi betaleren regressrett. Anerkjennelse av en videregående regressrett ville kunne sees som en form for uthuling av cesjonsforbudet.
Foregående avsnitt er ingen uttømmende angivelse av relevante argumenter. Her er det mye som studentene kan problematisere. Det kan imidlertid, som nevnt, ikke forventes at studentene gjør mer ut av dette enn å vise til og adekvat anvende den foran beskrevne alminnelige oppfatning i juridisk teori.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |