Sist oppdatert 29. april 2008 av teg
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS135
Kildetilfanget er stort, både fsva. primærkilder, særlig EMDs dommer, og litteratur. De alminnelige norske fremstillinger er:
Møse, Menneskerettigheter, Cappelen 2002, Høstmælingen, Internasjonale menneskerettigheter, Universitetsforlaget 2003 og Jebens, Menneskerettigheter i straffeprosessen, Cappelen 2004. Sistnevnte dekker artiklene 5 og 6.
Sidehenvisninger i det denne veiledningen er til pensumboken Aall, Rettsstat og menneskerettigheter, Fagbokforlaget 2007 (RM). Boken gir videre henvisninger, bl.a. til dommer og andre kilder som det vises til i veiledningen.
Del 1 – teori
a) Teorioppgaven ber om en oversiktspreget og sammenlignende fremstilling av regler i EMK som gir rett til domstolsbehandling. For sikkerhets skyld holdes artikkel 13 utenfor. (Bestemmelsen gir, som kjent, ikke gir krav på domstolsbehandling, men bare et ”effektivt rettsmiddel”.) Denne avgrensningen må være en lettelse. Likevel er oppgaven meget krevende. Man står tilbake med artiklene 5.3, 5.4 og 6.1 (i prinsippet også med utdypende regler i 6.2 og 6.3). Disse dekkes av over hundre sider i pensum (RM særlig s. 282-307, 316321, 327-399), derfor oppfordringen til å holde seg i det oversiktspregede.
Oppgaven gir noen hint til disposisjonen: En sammenligning med fokus på anvendelsesområde, organkrav og saksbehandling. (Her kan likevel finnes flere veier både til Rom og til sensors hjerte.)
b) Innledning. Et innledende avsnitt bør her ikke begynne i det helt generelle, med utviklingen av menneskerettighetene el.l. Det er bedre å gi en kort presentasjon av det konkrete emnet (prosessuelle garantier) og plassere dette i forhold til andre kategorier i EMK (materielle rettigheter som ytringsfrihet). Det kan videre pekes på at de regler som skal behandles alle angår og viser domstolenes viktige rolle i en rettsstat. Men det er også forskjeller: Domstolsreglene i artikkel 5 skal primært sikre at det materielle vern i artikkel 5 (personlig frihet) ikke fravikes i større grad enn strengt nødvendig. I forhold til artikkel 6reglene er det ikke på samme måte noen materiell konvensjonsrettighet som skal vernes: Konvensjonen gir ikke som generelt utgangspunkt noen frihet fra straff eller noen rett til visse ”borgerlige rettigheter”. Her nøyer altså konvensjonen seg med å være aksessorisk; å oppstille domstolsgarantier ved håndhevelsen av nasjonal rett.
c) Anvendelsesområdet for artikkel 5.4 angis ved ”Enhver … berøvet sin frihet”. Det bør kort pekes på hva som etter EMDs praksis innebærer frihetsberøvelse. Aktualitetskravet bør fremheves: den som er frihetsberøvet. Poenget er nettopp at garantien skal gi ham en mulighet til effektiv kontroll av frihetsberøvelsen, slik at han kan oppnå løslatelse hvis den er urettmessig.
I forhold til artikkel 5.4 må artikkel 5.3 oppfattes som lex specialis: Etter teksten tilkommer ikke rettigheten enhver frihetsberøvet, men bare den som er pågrepet etter artikkel 5.1 c. Anvendelsesområdet for artikkel 5.3 er altså snevrere. Det er innsiktsfullt om kand. reflekterer noe rundt behovet for denne lex specialis (og viser til nødvendigheten av en spesielt hurtig
avgjørelse av varetektsspørsmålet. Dette behandles nedenfor). Artikkel 5.3 (andre alt.) gir den fengslede rett til pådømmelse innen rimelig tid. Dette kravet glir over i den rett enhver straffanklaget har etter artikkel 6 til endelig avgjørelse ”innen rimelig tid”.
Varetekt (artikkel 5.3) er et midlertidig straffeprosessuelt inngrep. Ved den endelige ”avgjørelsen” av straffanklagen er det artikkel 6 som gjelder, noe som innebærer at artikkel 6 også gjelder ved eventuelle overinstanser. Straffebegrepet i artikkel 6 er autonomt. Det er ikke begrenset til formelle straffesaker. En rekke forvaltningssanksjoner omfattes. Engel-kriteriene med noen yterligere eksempler fra praksis bør nevnes.
Det er en viss tangeringsflate mellom de to ”inngangsbillettene” til artikkel 6 (RM s. 331, midten): rettighetstap og lignende inngrep av betydning for partens økonomiske virksomhet. Nettopp økonomisk virksomhet står sentralt når man skal ta stilling til anvendelsesområdet for artikkel 6 i sivile saker. I Ringeissen-dommen ble formelen ”decisive for private rights and obligation” benyttet (RM s. 329). Dermed var veien åpnet for anvendelse i et bredt spekter av forvaltningssaker. Det klassiske utgangspunkt for sivile saker er likevel tvister om rettigheter eller forpliktelser mellom private parter (RM s. 327).
Det blir et pluss for den som får frem at det er forskjell på hvordan saken kommer for retten etter de respektive bestemmelser: Etter 5.4 må parten ta initiativ – han er ”entitled to...”, mens domstolsbehandling i vareteksaker (artikkel 5.3) er obligatorisk – siktede ”shall be brought ...”. Også ved avgjørelse av ordinære straffeanklager (artikkel 6.1) er domstolsbehandlingen obligatorisk (som etter Grl. § 96).
d) Når konvensjonene snakker om ”domstol” el.l. er det et autonomt begrep. Det innebærer at organet ikke behøver å høre til det ordinære domstolshierarki. Men visse kvalitative krav må være innfridd: Organet må være uavhengig og upartisk. Disse basale kjennetegn er felles, selv om bare artikkel 6 uttrykker dem, og selv om bestemmelsene betegner selve organet litt forskjellig (”officer authorised …”, ”court”, ”tribunal”). Et pluss til den som kjenner til utviklingen i praksis av den ”objektive test” knyttet til upartiskhet/uavhengighet, og at denne praksis særlig knytter seg til artiklene 5.3 og 6.1 i et vekselspill (RM s. 296-297 og 355).
Karakteristisk for en domstol er videre kompetansen til å avsi bindende avgjørelser etter en ”rettslig prosedyre på grunnlag av (generelle) rettsregler” (se bl.a. Schiesser-dommen og RM s. 299). Det bør kort angis at dette dels kommer til uttrykk i tekstene (”exercise judicial power”, ”lawfulnes decided…”/”release ordered if the detention is not lawful”, ”in the determination”). Dels beror det på tolkninger i praksis.
e) Det er glidende overganger fra disse basale organ-kjennetegn til den saksbehandling organet må følge. Det kan være naturlig å ta utgangspunkt i formuleringen ”rettslig prosedyre” (Schiesser). Her er det kontradiktoriske prinsipp implisitt. Dette er et minimumskrav, som altså gjelder etter alle de aktuelle bestemmelsene. Men bare i artikkel 6.3 er kontradiksjonsrettighetene eksplisitt formulert. Hvor vidtrekkende dette kan gjennomføres, og hvilke krav som for øvrig gjelder mht saksbehandlingen, kan nok variere (se særlig RM s. 298-301 og 318-319 som sammenholder saksbehandlingskravene etter artikkel 6 med henholdsvis artikkel 5.3 og 5.4). Det viser innsikt om kandidaten får frem at når artikkel 5.3 første alternativ krever at avgjørelsen skal komme ”promptly”, så må dette påvirke omfanget av andre rettigheter, som informasjonsretten og forberedelsesadgangen. De mer vidtrekkende kravene etter artikkel 6.3 a og b gjelder innen en romsligere tidsramme; ved avgjørelsen av
saken ”innen rimelig tid”. Også offentlighetsprinsippet kommer i en annen stilling i rettsmøter under etterforskningen (5.3 og 5.4) enn under hovedforhandlingen (6.1), se Reinprecht som omtales i RM s. 330-331.
Den gode besvarelse vil være ganske fullstendige og fremheve likheter og forskjeller mellom reglene, og iallfall stedvis begrunne disse. Noe mangelfulle og beskrivende fremstillinger havner lett i en mellomkategori, mens ikke uvesentlige mangler i en rent beskrivende fremstilling vil plassere den i nederste sjikt.
***
Del 2 – praktikum. Peder - staten
a) Også praktikummen må regnes som relativt vanskelig, særlig fordi det er mange spørsmål som dekker store deler av pensum. Forskjellen på kandidatene vil her (som ellers) særlig ligge på ryddighet og evnen til å sondre. Bare de færreste vil se og behandle fornuftig alle poenger.
En viktig opplysning står omtrent midt på s. 2: Peder erkjenner at myndighetenes fremgangsmåter er i samsvar med nasjonal rett. Det er heller ingen opplysninger i oppgaven som gir foranledning til ”samsvar med lov-drøftelser.”
b) De første spørsmålene (etter hendelsesforløpet i oppgaven) gjelder artikkel 5; pågripelse og varetektsfengsling. Det inviteres ikke til særlig dyptpløyende drøftelser. Testen består her særlig i å sondre mellom pågripelse og fengsling, og i finne de rette utgangspunkter i artikkel 5. Påstander og anførsler er knapt formulert: Peder gjør gjeldende at ”verken pågripelsen eller fengslingen er i samsvar med konvensjonens krav”.
Det bør slås kort fast at Peder er frihetsberøvet fra pågripelsen. Spørsmålet er om vilkårene for slik frihetsberøvelse er til stede. Vilkårene for pågripelse fremgår av artikkel 5.1 c. Det er her alternativet ”rimelig mistanke” som er aktuelt. Oppgaven gir ingen opplysninger som gir foranledning til å drøfte andre alternativer, og det må anses uskjønnsomt å gjøre dette. Mistankekravet er ikke strengt. Men det kreves at mistanken er objektivt begrunet, se RM s. 285. Observasjonene fra Holm og Hansen må klart være tilstrekkelig ti lå tilfredsstille dette kravet. Det kreves ikke, som etter for eksempel norsk rett, noe spesialvilkår i tillegg til mistankekravet på dette stadiet.
Kandidatene bør få frem at vilkårene for varetekt, artikkel 5.3, jf artikkel 5.1 c, er noe strengere og skjerpes med tiden: Det kreves noe mer enn den bare en rimelige mistanke (RM s. 285-286). Opplysningen i oppgaven inviterer særlig til å drøfte om fengslingen er rettmessig etter de prinsipper for rettshåndhevelsesarrest som er utmeislet i praksis; sterk mistanke, alvorlig sak og hensyn til den alminnelige rettsfølelse/offentlige orden (RM s. 286287).
Før man går inn på om vilkårene for fengsling er til stede, bør spørsmålet om fremstillingen har skjedd raskt nok kort kommenteres. Fremstilling for tingretten skjedde ”først den påfølgende mandag morgen”, dvs. knappe tre døgn etter pågripelse. Det rettslige utgangspunkt her er artikkel 5.3., første alternativ (løslatelse eller fremstilling ”straks” etter
pågripelse. Kand. bør være kjent med at en fremstillingsfrist på tre døgn er konvensjonsmessig (RM s. 295-298).
Spørsmålet er så om vilkårene for fengsling var til stede (eller om Peder skulle ha vært løslatt). Tingretten hadde et bedre bevismessig grunnlag for mistanken (narkotikaen er jo nå kommet for en dag). Dette gir nok sterk mistanke. Det er dessuten opplyst at strafferammen er ti års fengsel. Forholdet er mao. alvorlig. De beste grunner taler for at vilkårene for fengsling er til stede, iallfall i utgangspunktet.
Jo lenger varetekten varer, jo sterkere grunner skal det til. Med god støtte i teksten (varetekten skal ikke vare ut over ”rimelig tid”) legger mao. EMD her til grunn et forholdsmessighetsprinsipp. Varetekten avbrytes ved dom i første instans (RM s. 304). Dette gir en tid på i overkant av 8 uker, noe som i en så alvorlig sak må være kurant (RM s. 305). Etter dommen bygger frihetsberøvelsen på artikkel 5.1 a, og det er normalt ikke rom for, og heller ikke i oppgaven invitasjon til, noen forholdsmessighetsvurdering av denne del av frihetsberøvelsen.
Selv om det ikke inviteres til omfattende drøftelser av artikkel 5-spørsmålene, vil antagelig mange ha problemer med å presentere – og vise at man forstår – de forskjellige rettsreglene her. En viss overbærenhet må vises.
c) Peder gjør gjeldende at tvangsmedisineringen er i strid med artikkel 3. Det er særlig alernativet ”umenneskelig behandling” som er aktuelt. Selv slike alvorlige integritetsinngrep kan være forsvarlige. Drøftelsen bør ta utgangspunkt i de kriterier som er utmeislet i praksis, særlig er Jalloh-dommen av interesse (RM: s. 158-159). Både nødvendigheten i forhold til bevissikring og mistenktes egen helse, gjennomføringsmåten, smertenivået, graden av medisinske overvåkning og virkningen for siktedes helse er relevant.
Oppgaven gir opplysninger i forhold til alle disse kriterier: Mistanken gjelder et alvorlig straffbart forhold. Men i forhold til bevissikringen finnes alternativer (å la naturen gå sin gang). På den annen side kan det innebære en risiko for Peders liv og helse om man venter for lenge. (Sprekker posen, ligger han tynt an.) Dette er selvsagt et sterkt argument for staten. Mye tyder likevel på at man burde avventet noe. Aksjonen har preg av utålmodighet. Rett nok har en lege gitt klarsignal, men det er betenkelig at beslutningen ble truffet av politiet, ikke påtalemyndigheten eller retten. Det samme gjelder det forhold at det måtte betydelig maktanvendelse til og at aksjonen fortsatte til tross for komplikasjoner. Det er også relevant at Peder pådro seg helseskader, bl.a. slike som legen i forkant hadde sagt slike aksjoner ”unntaksvis kunne medføre”.
Selv om ikke Peder hevder det, vil enkelte kanskje drøfte forholdet til artikkel 8 (jf. oppgavens formulering ”… de rettsspørsmål oppgaven reiser”, altså ikke nødvendigvis bare de spørsmål som er reist av partene). Det er naturligst hvis man kommer til at smerteterskelen i artikkel 3 ikke er overskredet. Da kan det være rom for å drøfte om inngrepet krenker privatlivet. Kommer man til at artikkel 3 er krenket, er det uskjønnsomt å drøfte artikkel 8. I en slik sak er det neppe rom for å anvende bestemmelsene ved siden av hverandre, og en eventuell subsidiær drøftelse vil neppe kunne frembringe noe nytt.
d) Peder hevder at det er unfair å dømme ham på bevis som er fremskaffet ved så usiviliserte metoder. Enkelte vil gi Peder litt ”prosessveiledning” her, og i stedet vurdere påstanden med
utgangspunkt i artikkel 6.2. All den stund uskyldspresumsjonen er en bestanddel av det overordnede krav til en fair rettergang (artikkel 6.1.), spiller dette subsumsjonsspørsmål ingen rolle.
Allerede Pfunders-saken fastslo at det er i strid med artikkel 6.2. å anvende som bevis en tilståelse fremskaffet ved ”maltreatment” (RM s. 373 gir sitatet). Uttrykket ”maltreatment” må antas å dekke både tortur og umenneskelig behandling. Har man kommet til at det foreligger en umenneskelig behandling av Peder, er det naturlig å konkludere med at det var i strid med artikkel 6 å anvende beviset, selv om det i vår sak ikke er en tilståelse, men et tinglig bevis som fremskaffes på umenneskelig måte (se Jalloh-dommen og RM s. 373-374). Kandidater med god oversikt vil kanskje også her peke på forholdet til vernet mot selvinkriminering (RM s. 361). Artikkel 6 bør drøftes subsidiært av dem som har kommet til at tvangsmedisineringen ikke er i strid med artikkel 3.
e) Også tvangsforingen reiser primært spørsmål om artikkel 3 er krenket. Staten har ikke plikt etter artikkel 2 til å tvagsfore en tilregnelig som sultestreiker ut fra en alvorlig overbeisning (RM s. 144-145). Hvor vidt dette formålet (å verne liv) gir den rett tvangsforing, beror særlig på om dette kan skje uten å støte an mot de rammene artikkel 3 setter. Det må påvises en tvingende medisinsk nødvendighet, betryggende prosedyrer må være fulgt og smerteterskelen i artikkel 3 må ikke overskrides (Nevmerzhitsky-dommen og RM s. 165-166). Det taler til statens fordel at overtalelse først ble prøvd. Men dette forsøket virker halvhjertet. Oppgaven opplyser videre, igjen til statens fordel, at aksjonen er iverksatt i samråd med lege. På den annen side er det betenkelig at en så alvorlig beslutningen treffes uten medvirkning av retten. Særlig gjelder dette siden det opplyses at Peders tilstand var tilfredsstillende (bare noe svekket). Dette indikerer at det ikke var nødvendig å gjennomføre aksjonen på dette tidspunkt. Det er sparsomt med opplysninger rundt smertenivået. Men det forhold at han gjorde betydelig motstand, at det ble brukt overlegen makt og bedøvende midler, peker i retning av umenneskelig, eventuelt nedverdigende behandling. Det forhold at Peder senere oppga sine forsøk, kaster neppe noe retrospektivt lys over hans intensjon og alvoret i den aksjon han iverksatte.
Som nevnt må begge oppgavene regnes som vanskelige, noe som må være av betydning ved vurderingen bestått/ikke bestått.
|
Sist oppdatert 29. april 2008 av teg Kommentarer til denne siden. |