Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS135
Klagen fra Lillevikfossens Venner (LV)
Forsamlingsfriheten er ikke pensum. Men de spørsmål oppgaven reiser kan like gjerne drøftes i forhold til ytringsfriheten (se Appleby-dommen (vedlagt)). Ca. et døgn etter at oppgaven ble utlevert, ble kandidatene gitt slik informasjon: "der oppgaven snakker om ytrings- og forsamlingsfriheten", skal dette leses som ytringsfriheten." Kandidater som behandler begge bestemmelser gis verken pluss eller minus for dette i seg selv.
1. I klagen ble det for det første hevdet at staten er "direkte ansvarlig" for krenkelser av ytringsfriheten. Et slikt ansvar vil måtte bygge på at staten hefter for kommunens handlinger og unnlatelser. Kommunen har oppført senteret og senere solgt det til private uten å ta forbehold om adgang for allmennheten til å demonstrere. På dette punkt bør drøftelsen være kort. Det må være avgjørende at det var et privat subjekt som nektet LV å demonstrere (ytre seg). Staten erkjenner generelt å hefte for kommuners handlinger og unnlatelser. Men noe slikt direkte ansvar for staten kan ikke utledes av det tidligere eierskap eller at salget var godkjent av kommunestyret. Det kan vises til Appleby-dommen hvor en slik anførsel i en liknende sak ganske kort forkastes.
Det blir et pluss for den som ser problemstillingen og gir den en adekvat behandling.
2. Hoveddelen av oppgaven angår spørsmål om statens positive plikt til å sikre ytringsfriheten. Hadde staten oppfordring til å benytte virkemidler for å sikre at eierne ikke kunne nekte personer og grupper å kunne komme til orde i det offentlige rom? Noen forhold kan tale for at det foreligger en slik oppfordring.
*Generelt:
-Ytringsfriheten er viktig
-Oppgaven opplyser at stadig mer offentlig rom havner på private hender. Dette skjerper kravene til statens årvåkenhet.
-Staten kan leie eller på annen måte betale for slik adgang
-Statens bruk av lovgivningsmakten til å sikre en slik adgang ville neppe utløse erstatningsansvar (jf. EMKs 1. TP. Artikkel 1. andre ledd (kontrollregelen).
*Spesielt:
-Opplysningen om at Lillevik Senter var det best egnede sted (Det var det naturlige samlingssted med butikker, offentlige kontorer og åpen plass).
På den annen side:
*Generelt:
-Det foreligger alternativer til demonstrasjon; underskriftskampanjer, leserinnlegg mv.
*Spesielt:
-LV har ikke undersøkt muligheten for å demonstrere i hovedgaten.
-Ikke naturlig at staten bruker finansene slik
-Respekt for andres eiendomsrett tilsier tilbakeholdenhet med inngrep.
® Konklusjonen er relativt åpen.
Det kan nevnes at Staten i Appleby ikke ble dømt. Men denne saken atskiller seg noe fra vår, bl.a. ved at demonstrantene der ikke var utelukket fra hele senterets område.
3. Oppgaven opplyser videre at demonstrasjonen likevel ble holdt, og at eierne tilkalte politiet for å få fjernet demonstrantene. Det er her verd å merke at LV ikke har påstått at politiets inngripen utgjør noen konvensjonskrenkelse. Oppgaven legger heller ikke opp til at dette skal behandles i forhold til LV; det gis få opplysninger av betydning for å vurdere om man i forhold til LV står overfor et inngrep og om det i tilfellet er konvensjonsmessig.
De kandidater som likevel tar opp dette som et selvstendig spørsmål, bør ta utgangspunkt i at LV som følge av avslaget fra eierne ikke hadde lovlig adgang til å demonstrere og at det er politiets plikt bl. a. å håndheve respekt for privates eiendom. Om man her i det hele vil tale om et inngrep (jf. artikkel 10.2) finnes lovhjemmelen for dette i politil. §§ 5 - 7. Formålet er nettopp å beskytte "rights of others" (artikkel 10.2). Uansett om man har kommet til at staten har sviktet sin positive sikringsplikt, man mener mao at staten skulle ha sikret adgang for demonstranter, foreligger det ingen lovlig adgang til andres eiendom. I forholdsmessighetsvurderingen (artikkel 10.2) må det stå sentralt at demonstrantenes selvtekt ikke er beskyttelsesverdig.
-Ved sensuren må det tas hensyn til at kandidatene kun har en måneds studium av Rettsstat og menneskerettigheter bak seg. Opplysningen om at politiet stanset demonstrasjonen kan nok få mange til å legge stor vekt på dette "inngrep". Hvis behandlingen isolert sett er forstandig, bør vi vise raushet her; mao. ikke trekke for dette.
Klagen fra Rubens foreldre
Denne delen av oppgaven reiser først og fremst spørsmål i forhold til artikkel 2. Men også artikkel 5, eventuelt kombinert med artikkel 3 bør behandles.
1) Artikkel 5, eventuelt kombinert med 3.
Klagerne hevder at det hadde vært benyttet uforholdsmessig makt i forbindelse med "pågripelsen" av Ruben. Det må her tas utgangspunkt i artikkel 5. 1 b) Etterkomme en lovbestemt plikt til å avstå fra forstyrrelse av den offentlige fred.
Oppgaven opplyser klart at det var Rubens motstand som gjorde maktanvendelsen nødvendig. Det kan da ikke være avgjørende at demonstrasjonen i utgangspunktet var fredelig.
Maktanvendelsen ved selve pågripelsen av Ruben kan også vurderes mot artikkel 3. Fra praksis kan her vises til Berlinski-dommen hvor omfattende maktbruk ble ansett nødvendig som følge av klagernes egen motstand under pågripelsen; klagerne var begge kroppsbyggere og dømt for vold mot politimenn. Også Klaas-dommen kan nevnes. Her hadde en kvinne pådradd seg skade i forbindelse med utåndingsprøve ved promillekontroll. EMD fant ikke grunn til å fravike den nasjonale domstols vurdering; at skadene skyldtes hennes motstand mot lovlig myndighetsutøvelse.
Da Ruben stadig nekter å gi personalia, innbringes han til politistasjonen. Dette er det anledning til etter artikkel 5.1 b). Vasileva-dommen mot Danmark, som er behandlet såvel på forelesning som i kursoppgave, gir et ferskt eksempel på nettopp dette. Ruben ble satt i celle og sett overfladisk til etter 1 time, deretter ordentlig først etter nye fire timer. Han ble dermed ikke gitt reell mulighet til å oppfylle den plikt som var formålet med frihetsberøvelsen; å oppgi personalia innen fristen i politiloven § 8. Det kan mao. hevdes at dette er i strid med nasjonal lov og samtidig krenker forholdsmessighetskravet etter § 6. Dermed kan det diskuteres om også lovskravet og det innfortolkede forholdsmessighetskrav i artikkel 5.1 b er krenket som i Valsileva.
2) Artikkel 2, eventuelt kombinert med artikkel 3
Klagerne må gis rett når de hevder at staten har et særlig ansvar for personer den har berøvet friheten, se bl.a. Paul og Audrey Edwards-dommen hvor en fange var drept av en medfange.
Med dette utgangspunktet var det nærliggende for politiet å gjøre noe mer da det ble opplyst om smerter og blod i spyttet. Tjenestemannen kunne ha undersøkt selv og eventuelt tilkalt lege. Dette må selvsagt særlig gjelde hvis han kjente bakgrunnen for innbringelsen, noe det må være forsvarlig å anta selv om oppgaven intet opplyser om dette.
Den inspeksjon som ble foretatt etter en time var for overflatisk til å kunne bringe ny kunnskap.
Nytt tilsyn først etter 4 timer synes under de aktuelle omstendigheter å være kritisabel - her går også en linje tilbake til drøftelsen ovenfor.
Siden utfallet her ble at fangen døde, er det naturligst å drøfte spørsmålet om mangelfullt tilsyn under frihetsberøvelsen i forhold til artikkel 2. Men også praksis rundt artikkel 3 er relevant, se særlig Kudla (hvor det ikke forelå krenkelse) og Keenan (hvor resultatet ble motsatt).
Kilder
-Pensum er E. Møses bok Menneskerettigheter. De relevante avsnitt er særlig s.92-93 (om gjennomføringsansvaret), s. 452-455 om positive plikter vedr. ytringsfriheten, 190-195 om plikten til å beskytte livet, s.218-223 om umenneskelige forhold under frihetsberøvelse og s. 248-250 om frihetsberøvelse for å sikre oppfyllelse av en lovbestemt forpliktelse.
-Av dommer som ikke er nevnt av Møse er særlig Appleby (artikkel 10) og Vasileva av betydning.
-Alle berørte emner er grundig behandlet så vel på forelesning som kurs - derunder i kursoppgaver.
Avsluttende bemerkninger
Som alt antydet tilsier både studentenes korte fartstid i faget og oppavens vanskelighetsgrad at det vises raushet ved sensuren.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |