Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS134
Sensorveiledning: Rettssammenligning og rettshistorie.
I. Generelt.
Oppgavene og besvarelsene i dette faget er annerledes enn i tradisjonelle jus-fag. Med unntak for internasjonal privatrett er det her tale om en kunnskapsprøve, og å se linjer og sammenhenger; det siste er viktigst.
Det som står i de Utfyllende retningslinjer for karakterfastsettelse om at man skal vise ”vurderingsevne og selvstendighet” har begrenset gyldighet for dette faget.
En del av det som er tatt med i denne sensorveiledningen kan man ikke lese direkte ut av pensum, men det er nevnt på forelesningene. Det tatt med her fordi sensorene skal kunne vite hvor kandidatene eventuelt har det fra. Eksamenskravene bestemmes imidlertid av hva som fremgår av pensumlitteraturen.
II. Rettshistorie. (Sensorveiledning ved univ.lektor Eirik Holmøyvik.)
III. Rettssammenligning: Hvilke forskjeller kan det pekes på når det gjelder rettskilder og rettskildebruk i engelsk, fransk og norsk rettstradisjon?
Pensum: Lando: Kort indføring i komparativ ret s. 91 flg.(engelsk), s. 18 flg.(fransk). – Dommene inntatt i boken s.209 flg. er en god illustrasjon på fransk og engelsk rettskildebruk og rettslig stil.
1. Oppgaven. Spørsmålet er hvilke forskjeller det kan pekes på. Kandidatene står derfor relativt fritt i valg av hva de vil fremholde, men de må være holdbart og innenfor rammen av rettskilder og rettskildebruk; valgmuligheten er først og fremst aktuell når det gjelder rettskildebruken.
2. Rettskilder. Utenfor Norge/Norden dekker begrepet rettskilder bare det en dommer er bundet av. I Norge opererer man nå helst med begrepet rettskildefaktorer: Sterkere eller svakere argumenter, men som ikke er umiddelbart bindende for dommeren. – Jeg skriver ikke mer om norsk rett; den forutsettes kjent.
I engelsk rett skiller man mellom prinsipale og subsidiære rettskilder. De prinsipale er tidligere dommer(prejudikater) og all formell lovgivning, herunder EF-retten. Subsidiære rettskilder er sedvane og ”Books of Authority”. Disse subsidiære rettskilder er så sjelden aktuelle at man i praksis kan se bort fra dem.
Rettskilder i fransk rett er all formell lovgivning – herunder EF-retten – og sedvane.
Rettspraksis er ikke en rettskilde i fransk rett da den ikke er bindende. Den karakteriseres dog som autorité, sammen med rettsvitenskapen(la doctrine).
3. Rettskildebruken. Også her lar jeg det stå åpent om norsk rett.
Når det gjelder rettskildebruk representerer engelsk og fransk rett ytterpunktene – i mer enn en forstand – i Europa; i hvert fall hva rettspraksis angår. Og jeg holder meg til rettspraksis – dommer – for det er jo der man finner rettskildebruk i egentlig forstand. I rettslitteraturen er det ikke så stor forskjell i de tre rettssystemer det her er tale om; i engelsk litteratur vil man dog finne mer bruk av dommer, også av eldre dato, enn i fransk og norsk rettslitteratur.
Det er forsvarlig å begrense redegjørelsen til rettskildebruken i de øverste instanser. Det er slike dommer kandidatene (eventuelt) har kjennskap til. Og selv om underrettsdommer kan være noe annerledes i stil, er ”høyesterettsdommer” likevel mønsteret.
Franske dommer er lovanvendelse i bokstavelig forstand. Cour de cassation henviser kun til loven. Det er ingen henvisninger til tidligere dommer eller til doktrinen. Men i forståelsen av loven inngår (nok) likevel tidligere rettspraksis. Det er i fransk rettspraksis ingen uttalte dissenser; dommene fremstår som enstemmige. Videre består en fransk dom normalt av én setning, riktignok lang og oppdelt av semikolon, jfr. dommen gjengitt hos Lando. I 1977 ble det utferdiget et dekret om at dommer kunne bestå av mer enn en setning!
Domspremissen(e) fremstår som rent deduktive; en logisk slutning med lovteksten som utgangspremiss. Dette er mulig dels fordi fransk språk er mer abstrakt enn for eks. engelsk og norsk, og dels på grunn av den franske lovgivningsstil. Noe forenklet sagt følger man Portalis’ – Code civils far - anbefaling: Loven skal ikke fortape seg i detaljer, men gi generelle regler med vide begreper fulle av implikasjoner. Dette gjør det i prinsippet mulig å finne ”hjemmel” for det meste i en lovtekst. – Denne lovgivningsstil preger også EØS-direktiver – fordi de utformes først på fransk – og den skaper problemer ved implementeringen i stater med en lovgivningsstil som er mer til fots, eksempelvis den norske. Hertil kommer at det franske språk, også rettsspråket, opererer i betydelig grad med forutsetninger som ikke uttrykkes; med forforståelser. Dette gjør lovtekster språklig mer presise enn det de rent verbalt synes å være for en ikke-fransk leser.
Den engelske rettskildebruk er i forhold til den franske, nærmest det motsatte. Tenkemåten er induktiv. Med utgangsgrunnlag i sakens faktum og med analogi til/fra tidligere saksforhold bygges domspremissene opp til en regel for det aktuelle tilfellet. Her må innskytes at det er ikke nødvendigvis den ”regel” som uttales i dommen som man i senere saker anser som prejudikat, men den regel som logisk sett bygger broen mellom saksforholdet og dommen. Dette innebærer at common law, i motsetning til engelsk lovgivning, ikke er uttrykt i tekster.
Når det gjelder anvendelsen av lovgivning kan man naturligvis ikke gå frem ad induktiv vei, men det kan ikke sammenlignes med fransk eller norsk lovanvendelse. Man tolker loven i prinsippet bokstavelig; man trekker ikke inn hva som helst som i norsk rett. Forarbeider spiller liten rolle, og i tilfelle bare det som er uttalt i Parlamentet under behandlingen av loven. Illustrerende for betydningen av forarbeider er at man ikke har en engelsk betegnelse, men bruker den franske: travaux preparatoire.
Grunnen til bokstavtolkningen er et syn som ubevisst henger igjen fra den tid jurister mente av lovgivning forverret rettstilstanden slik at virkningene av en lov måtte begrenses; ved lovgivning blandet legfolk (parlamentsmedlemmer) seg inn i noe bare juristene hadde rede på.
” It was bluebell time in Kent”, slik lød innledningen til en dom skrevet av Lord Denning.(Hinz v. Berry (1970) 2.Q.B. 40,42.) Det er utenkelig at en norsk, for ikke å si fransk, dommer ville finne på å uttrykke seg slik. Men Dennings formulering er temmelig typisk for engelsk doms-stil. En engelsk dom kan være et språklig og litterært mesterstykke. Og dissenser er både tillatt og vanlig. Det er sågar blitt fremholdt at det er en berikelse av retten at flere meninger kommer til uttrykk. – Hva sier ikke dette om den rettsforståelsen man opererer med sammenholdt med enstemmigheten og logikken i fransk rettstenkning. (Hvis kandidatene nevner dette er det et ubetinget pluss.)
IV. Internasjonal privatrett: Gjør kort rede for ordre public-forbeholdet, og hvordan det anvendes.
Pensum: Thue: Internasjonal privatrett – toleransens rett s. 11-12. (Kopi vedlagt).
4. Besvarelsen. Kandidatene må her kunne forklare ordre public-forbeholdets plass i den internasjonale privatrett og innholdet i forbeholdet: hva som skal til for at noe kan ansees som ordre public-stridig. De må også få frem at det normalt er resultatet av å anvende en utenlandsk rettsregel som må være ufordragelig, ikke selve regelen. (Unntaksvis kan det være tilstrekkelig at regelen er uakseptabel, men disse unntakene ligger utenfor pensum.)
V. Vurderingen av besvarelsene.
5. Helhetsbedømmelse. Det er ikke angitt i oppgaven noen vektlegging av de enkelte deloppgaver. Det er bevisst. Det er den totale besvarelsen om skal danne grunnlaget for karakterfastsettelsen; helhetsinntrykket av hva kandidaten duger til.
Sensorrettleiing i rettshistoriedelen (del I)
Oppgåveteksten lyder:
I. Rettshistorie
Gjer greie for hovudtrekka i framveksten av common law og equitysystemet i England; legg særleg vekt på dommaren og kanslaren si rolle.
Gjer greie for hovudtrekka i romarretten sin påverknad i nordisk rett.
Til spørsmål 1
Emnet er handsama i Erik Anners, Den europeiske rettens historie, s. 141-150 og 330-332. Spørsmålet er nokså sentralt i pensum, og er omtalt både på førelesing og på storgrupper.
Ramma for oppgåva er framveksten av common law og equitysystemet i England. Den innsiktsfulle kandidaten vil peike på skilnader mellom rettsutviklinga i England og på det europeiske kontinentet. Eit sentralt utgangspunkt i framstillinga bør være kongemakta sin innsats for å sentralisere retten gjennom opprettinga av den kongelege domstolen i Westminster i 1178 (årstalet er ikkje så viktig, men kandidatane bør iallfall plassere dette tidsmessig til etter 1066). Denne utkonkurrerte etter kvart dei ulike lokale rettane, til dels på grunn av kongen sin prestisje og makt, og dels fordi domstolen var tilgjengeleg i heile riket gjennom at dommarane reiste ut til folket. Dette er den overordna strukturen som skil England frå resten av Europa (med unntak av Norden), nemleg sentraliseringa av retten.
Kandidatane må så gjere greie for det rettslege særtrekket med engelsk rett etter 1178, nemleg det såkalla writs-systemet. Dette er godt skildra i pensum, og ein må kunne krevje at alle kandidatane får fram iallfall hovudtrekka i dette. Ein må òg kunne vente at alle kandidatane klarar å kople karakteren av writs-systemet opp i mot framveksten av equity-systemet frå 1300-talet. Pensum legg òg opp til at kandidatane kan dra ein parallell mellom den engelske rettsutviklinga og formularprosessen i den antikke romarretten. Dette er likevel ikkje noko krav etter oppgåva, men dei som skriv forstandig om dette bør honorerast så lenge dette ikkje går ut over framstillinga elles.
Dommaren og kanslaren si rolle er viktig i utviklinga av retten i England fordi denne skjedde ved domstolane, respektive ved common law-domstolane og Court of Chancery som dømde etter equity. Her bør kandidatane også framheve advokatane si rolle ved at desse ikkje var universitetsutdanna, men utdanna gjennom dei såkalla Inns of Court. Heile den engelske juriststanden er såleis knytt til domstolen, og ikkje som elles i Europa, knytt til universitetet. Den innsiktsfulle kandidaten vil her peike på romarretten sin avgrensa påverknad på engelsk rett.
Til spørsmål 2
Spørsmålet rettar seg mot ein sentral del av pensum ved å spørje om romarretten sin påverknad for nasjonal rett. Det spesielle med spørsmålet, som kanskje gjer det noko utfordrande, er at ein ber om ei utgreiing av påverknaden på nordisk rett. I hovudsak vil dette være norsk rett, men særleg dansk (og tysk) rett spelar ei rolle for utviklinga av norsk rett på dette området. Tidsmessig famnar oppgåva om ein periode frå mellomalderen og fram til i dag. Oppgåva ber likevel berre om hovudtrekka, og dette må være utgangspunktet også for vurderinga av oppgåvesvara.
Emnet er handsama i Ole Fenger: Romerrett i Norden, København 1977 s. 116 – 149. Denne framstillinga er detaljert, men har ikkje spesielt god systematikk. Emnet er òg omtalt meir generelt i Jørn Øyrehagen Sunde, Speculum Legale – rettsspegelen, s. 97-102, 232-239 (særleg s. 238), 277-281 og 322-325. Fordi emnet er spreidd i pensum, og hovudlinene ikkje alltid kjem like klart til syne, så kan ein ikkje vente at fleire enn dei beste kandidatane ser alle hovudtrekka i romarretten sin påverknad på nordisk rett. Emnet var òg handsama på den fyrste storgruppa.
Innleiingsvis er det fint om kandidatane seier noko om resepsjonen av romarretten i Europa generelt. Poenget ein bør få fram er at Norden var ein del av denne, men likevel slik at Norden skil seg ut gjennom ei sterk sentralmakt og nasjonal lovgjeving. Det er ei klar styrke ved eit oppgåvesvar om ein får fram likskapar og ulikskapar mellom resepsjonen og påverknaden i Norden i høve til resten av Europa. Sensorane må honorere dei kandidatane som evnar å sjå liner i utviklinga, ut over ei mekanisk attgiving av pensum.
Nedanfor gir eg ei stikkordsmessig oversikt over moment som kan være med i eit oppgåvesvar. Eg vil presisere at ein ikkje kan vente at kandidatane ser alle momenta nemnd her, og at dette ikkje må være til hinder for å gi beste karakter. Av dei betre oppgåvesvara kan ein likevel krevje at dei omtalar romarretten sin påverknad i ulike rettslege epokar: mellomalderen fram til reformasjonen, naturretten fram til ca. 1800, og gjennom den tysk-inspirerte rettsvitskapen etter 1800. Nokon vil kanskje også peike på dagens felleseuropeiske harmoniseringsprosjekt på privatretten sitt område. Dei svakaste oppgåvesvara vil gjerne være korte og berre sjå påverknaden gjennom romarrettsvitskapen etter Bologna. Eit anna karaktertrekk ved svake oppgåvesvar er at dei berre i liten grad knyt framstillinga opp mot Norden, men drøftar påverknaden på europeisk rett generelt.
Tendens før dei nordiske lovbøkene i 1683, 1687 og 1734:
- Innverknad frå romarretten i nasjonale rettssystem
Gjennom domstolane som følgje av universitetsutdanna juristar: Særleg i Sverige (pga. den nære kontakten med Baltikum og Tyskland og pga. større fokus på romarrett på universitetet), men i mindre grad Danmark-Noreg fordi ein ikkje kravde juristutdanning for dommarar før ved eksamensforordninga i 1736.
Gjennom rettsvitskapen slik den vart utvikla i og etter Bologna, men avgrensa pga. relativt få nordiske studentar. Men ein kan sjå trekk av påverknad i lovgjevinga i mellomalderen, både i landskapslovene og i td. Landslova av 1274.
Gjennom den kanoniske retten (fram til reformasjonen). Kandidatane må her forklare karakteren av den kanoniske retten i høve til nasjonal rett. Poenget er at den har ein særskilt jurisdiksjon.
Gjennom bruk av tysk rett, som igjen bygde på romersk rett. Dette skjer både gjennom direkte påverknad, særleg gjennom hanseatane i Bergen, men òg gjennom bruk av tysk rett som uttrykk for norsk sedvanerett.
Tendens etter dei nordiske lovbøkene:
- Nasjonalisering av retten som ei naturleg følgje av kongen som eksklusiv lovgjevar og dommar.
- Likevel ein indirekte romarrettsleg innverknad, m.a. på bakgrunn av eldre romarinspirert nasjonal rett og romarrettsinspirert rettspraksis (Sverige)
- Indirekte som følgje av naturretten fordi den materielle naturretten ofte bygde på romarrett:
I mindre grad gjennom lovbøkene sjølve.
Men definitivt gjennom rettspraksis ved bruk av naturretten som supplerande rettskjelde. Dette fordi kodifikasjonane var mangelfulle og kasuistiske, og dermed hemmande for rettsutviklinga.
Opprettinga av Højesteret i 1661 (i praksis sjølvstendig før 1750). Etter kvart større grad av juristar enn i andre domstolar. I Sverige ser ein dette frå byrjinga av 1600- talet.
Eksamensforordninga i 1736. Krav til jur. utdanning, dvs. også naturrett og romarrett. Alle dommarar har no kunnskap om romarretten.
Naturrettsvitskapen var universell i sin karakter. Difor lettare å resipere, også til trass for kongen sitt forbod mot bruk av framand rett. Smeltar til dels saman med nasjonale rettsreglar fordi den mistar stempelet som framand rett
Sverige: Pufendorf, univ. i Uppsala og Lund
Danmark-Noreg: pensum ved jusstudiet i København. Ludvig Holberg skriv naturrettslege verk.
Med naturretten kjem systematikken og dei juridiske omgrepa
- Indirekte som følgje av lovgjeving påverka av tysk rett som igjen bygde på romarretten.
- Hovudtendens 1600-1800: Romarretten fekk ein viss innverknad på nordisk rett også etter kodifikasjonane fordi desse var mangelfulle, konservative og fraus rettstilstanden. I praksis behov for ei supplerande rettskjelde, og denne funksjonen fylde den rasjonalistiske naturretten som i sin materielle del bygde på ein romarrettsleg rettsvitskap.
Frå ca. 1800 vert nordisk rett i hovudsak påverka av tysk rett gjennom Den tyske historiske skule og pandektvitskapen. Denne bygde som kjend på romarretten.
Ei inndeling i rettslege epokar kan sjå slik ut:
1200-1500-talet: Norske menn utdanna i romarrett og kanonisk rett ved universiteta i Europa.
Fram til reformasjonen i 1536: Påverknad gjennom kanonisk rett
1500-1600-talet: Påverknad av romersk rett i dansk-norsk rett gjennom tysk rett bygd på romersk rett, særleg etter Reichkammergericht i 1495:
tysk rett som uttrykk for norsk sedvanerett, pga. kvaliteten, nærleiken (Bergen)
dansk rett påverka av tysk rett, uttrykk for norsk sedvanerett for å fylle manglar i rettssystemet (Holstein, tyske embetsmenn, sterkt samband)
dansk rett som igjen bygde på tysk rett etc. gjennom lovsverknad av dommar frå ein felles høgste domstol for det dansk-norske riket, Herredagen (særleg frå 1578). Højesteret frå 1661. Dommarane som regel universitetsutdanna.
danske embetsmenn i alle norske sorenskrivarembete frå 1601-03.
1600-talet: lovgjeving for Noreg, resepsjon av romarrett gjennom tysk påverknad av dansk-norsk lovgjeving. Strukturen og metoden i lovgjevinga byggjer på tysk rett.
Christian Vs Norske Lov 1687
tilleggslover for å bøte på manglar og halde lovverket oppdatert
1600-1700-talet: Naturretten som supplerande rettskjelde. I stor grad bygd på romarretten og tysk rettsvitskapleg tradisjon. Pufendorf, Wolff. Danske og norske studentar i Tyskland.
1800 – Den tyske historiske skule og pandektvitskapen. Resepsjon av romersk rett gjennom lokal tysk sedvanerett som igjen bygde på romarrett.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |