Sist oppdatert 08. november 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS134
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk (del II).
Sensorveiledning: Rettssammenligning og rettshistorie.
I. Generelt.
Oppgavene og besvarelsene i dette faget er annerledes enn i tradisjonelle jus-fag. Med unntak for internasjonal privatrett er det her tale om en kunnskapsprøve, og å se linjer og sammenhenger; det siste er viktigst.
Det som står i Utfyllende retningslinjer for karakterfastsettelse har begrenset gyldighet for dette faget.
Noe av det som nevnes i denne sensorveiledningen kan ikke leses direkte ut fra pensum, men er nevnt på forelesningene/storgruppene. Der er tatt med for at sensorene skal kunne vite hvor kandidatene eventuelt har det fra. – Eksamenskravene bestemmes imidlertid av det som fremgår av pensumlitteraturen.
Denne veiledning er skrevet uten at noen besvarelser er lest.
II. Kommenterer til oppgavene.
Oppgave I, 1: Rettshistorie (Sensorveiledning ved førsteamanuensis Jørn Øyrehagen Sunde), se nynorsk versjon nedenfor.
Oppgave II: Rettssammenligning
2: Forklar kort de ulike betydninger av begrepet ”Common Law”
Intern anglo-amerikansk rett består av tre elementer: Common law, equity og lovgivning.
Common law betegner i denne sammenheng den rett som er utviklet av de regulære domstoler opp gjennom århundredene, og som er forskjellig fra equity. Man taler også om ”Law and equity”. – Denne internrettslige betegnelsen er begrepets egentlige betydning.
Den andre betydningen av begrepet ”Common law” er at det brukes som betegnelse på hele det anglo-amerikanske rettstradisjonen, og da oftest som forskjellig fra eller i motsetning til civil law-tradisjonen, den kontinental-europeiske. – Civil law er for øvrig engelsk for jus civile.
3. Ved rettssammenligning har den funksjonelle metode
en dominerende plass. Hvordan vil du forklare denne metoden?
Metoden er relativt utførlig behandlet hos Lando s. 181-l83 (Kopi vedlagt). Det som skrives der er stort sett begripelig, om enn noe upresist.
Det finnes naturligvis ikke noen alminnelig akseptert definisjon på den funksjonelle metode. Hver forfatter har sin fremstilling. Men i prinsippet og i hovedtrekkene er det enighet om metoden. De som i dag klarest fremholder den funksjonelle metode – nærmest som den eneste metoden – er Zweigert/Kötz i bl.a. sitt internasjonale standardverk Einführung in die Rechtsvergleichung. Engelsk utgave: An Introduction to Comparative Law, 3.utg. 1998 s. 32flg.
Sammenfatningsvis kan man si at den funksjonelle metode bygger på tre forutsetninger: 1) Sammenligningen skal konsentrere seg om et sosialt/økonomisk saksforhold som ofte kan være regulert av ulike regler eller regelsett i ulike rettssystemer; 2) Samfunn står ovenfor de samme sosiale problemer, og selv om de bruker forskjellige rettslige teknikker for å løse dem, kommer de praktisk sett frem til det samme resultat; 3) Retten svarer på samfunnsmessige behov og dette forklarer forskjeller og likheter mellom rettsystemer.
Det kan reises store spørsmålstegn ved alle disse forutsetninger, selv med den reservasjon
som funksjonalistene tar: Metoden er mindre tjenlig på verdiladede rettsområder, for eksempel familieretten.
Skjematisk kan man si at fremgangsmåten er denne: Man formulerer rettsnøytralt et tvisteforhold/samfunnsproblem uten å rettsliggjøre det i noen forstand. Så undersøker man hvordan dette løses i de rettssystemer man vil sammenligne. De teknikker, regler, instrumenter i de aktuelle rettssystemer som har funksjonen å regulere saksforholdet, kan være høyst forskjellige og forskjellig plassert i rettssystemene. Men de har den samme funksjon, og da er det en presumsjon for at de ulike rettssystemene ved hjelp av ulike ordninger/regler ender med tilnærmet det samme resultat. – Metoden ble brukt i det kjente ”Common Core”-prosjektet gjennomført av Rudolf Schlesinger ved Cornell Universitetet i l960-årene, og i det pågående ”The Common Core of European Private Law” som ledes fra Trento Universitetet.
Som nevnt er de forutsetninger man bygger på (jfr. 1-3 ovenfor) høyst diskutable. Men hovedinnvendingen mot metoden er at den legger opp til å finne likhet i løsningene, med risiko for å fortrenge ulikhetene. Og således legges et rettskomparativt grunnlag for rettsuniformering, jfr. europeisk sivillovbok.
Metoden kan derfor sees som et rettspolitisk instrument, mer enn en rettsvitenskapelig metode.
Jeg har her pekt på hovedtrekkene i den funksjonelle metode slik den vanligvis presenteres i rettskomparativ litteratur. Jeg har sett det som unødvendig å kommentere/forklare Landos fremstilling av den. Min skjematiske redegjørelse er kun stikkord til grunntrekkene i metoden.
Går man mer detaljert til verks, må man enten gjengi en eller annen rettskomparatists lære eller gi sitt eget syn. Begge delene vil i vår sammenheng her ligge utenfor det kandidatene er bedt om å gjøre.
Oppgaven kan kanskje være vanskelig for noen; Landos fremstilling er ikke eksemplarisk presis. Temaet er imidlertid behandlet på forelesningene og på noen storgrupper. Likevel, man bør ved bedømmelsen være romslig.
III. Internasjonal privatrett
4. Som norsk student ved et utenlandsk universitet beholder man sitt norske domisil, selv om studiet er langvarig. Hvordan begrunnes dette ut fra kriteriene for erverv og tap av domisil?
Domisil behandles i kompendiet s. 214 flg. (Kopi vedlagt)
For å ha domisil i Norge må man bo her og ha som intensjon å forbli her (for godt, i hvert fall ikke ha planer om å flytte til en annen stat). For å erverve domisil som innvandrer må man være kommet hit og ha som intensjon å bli her (innvandringsreguleringene vil komplisere dette, men de er irrelevante i forhold til denne oppgaven). For å ha domisil må altså to krav oppfylles: Opphold i staten og intensjon om å forbli der. For å skifte domisil må man flytte til en annen stat og ville bli der, da mister man sitt tidligere domisil; man kan ha bare ett domisil.
Så spørsmålet om den norske student i utlandet: Han/hun oppholder seg på en utenlandsk stats territorium og oppfyller således den delen av domisilkravet. Men som student i et utland vil oppholdet vanligvis være tidsbegrenset, selv om det går over år. Derfor oppfyller man ikke det andre domisilkravet, å ville bli der (for godt). Studenten erverver derfor ikke domisil i studielandet, men beholder sitt opprinnelige (det norsk). – Hvis han/hun etter endte studier tar seg arbeid i studielandet vil domisil kunne erverves.
5. Hva er forskjellen på å anvende internasjonalt preseptoriske regler(inngrepsregler) og å anvende ordre public-forbeholdet?
Ordre public og inngrepsregler er behandlet i kompendiet s. 219 flg. (Kopi vedlagt)
Slik oppgaven er formulert er det naturlig først å gjøre rede for hva ordre public er og hva inngrepsregler er. I tillegg må man forklare forskjellen i fremgangsmåten ved anvendelsen av det ene og den andre av disse unntakene fra et regulært rettsvalg.
Forskjellen i fremgangsmåte er denne: Ved ordre public foretaes et regulært rettsvalg. Men så ser man at en anvendelse av den utenlandske utpekte regel fører til et resultat som strider mot grunnleggende norske rettsforestillinger, og regelen anvendes ikke. Inngrepsregler derimot anvendes umiddelbart og direkte uten å gå veien om et rettsvalg.
Oppgaven kan oppfattes som bare å spørre om det siste; om fremgangsmåten. Dette må godtaes, uten trekk i karakteren.
IV. Vurderingen av besvarelsene.
6. Helhetsbedømmelse.
Det er ikke angitt i oppgaven noen vektlegging av de enkelte deloppgaver. Det er bevisst. Det er den totale besvarelsen som skal danne grunnlaget for karakterfastsettelsen; helhetsinntrykket av hva kandidaten duger til.
7. Herr Gauss bestemmer.
Spre kandidatene så godt som mulig ut over karakterskalaen. Jeg misliker det sterkt, men den såkalte kvalitetsreformen er statistikk.
Oppgåve I, 1: Rettshistorie (av Jørn Øyrehagen Sunde)
Generelt om oppgåva
Oppgåva i rettshistorie er ei resonneringsoppgåve. Det vil seia at kandidatane må ha oversikt over heile pensumlitteraturen, og må ha evne til å setja dei ulike delane saman til eit samanhengjande resonnement. Det er slik ikkje detaljkunnskap som står i sentrum – ein kan svara på oppgåva på ein god måte utan å nemna eit einaste juridisk verk, ein einaste person eller eit einaste eksakt årstal, sjølv om slik kunnskap kan vera med å styrka ei oppgåve. Det som står i sentrum er evna til å byggja opp eit resonnement gjennom å sjå samanhengar, nyansar og konsekvensar.
Det som gjer oppgåva til ei resonneringsoppgåve er at rettseinskap ikkje er eit eksplisitt uttalt tema i pensumlitteraturen. Men rettseinskap var eit eksplisitt uttalt tema under førelesingane i rettshistorie, der alle delar av pensumlitteraturen vart knytt opp mot dette, jf. vedlagt førelesingsdisposisjon. Men sjølv for dei kandidatane som ikkje følgde førelesingane skulle det vera mogeleg å samanlikna rettsvitskapen si rolle i europeisk rettshistorie generelt, og i England spesielt, fordi dette er sentralt i pensumlitteraturen. Vidare er rettsvitskapen si rolle innan rammene av dei ulike europeiske rettsfamiliane òg eit tema i Lando si bok om komparativ rett.
Den store utfordringa for kandidatane vil truleg vera å knyta denne kunnskapen om rettsvitskapen opp til rettseinskap. Dei som lukkast med dette vil skjera til sin kunnskap og bare skriva om det som er relevant. Dei som ikkje lukkast vil ta med alt dei hugsar utan at dei klarer å visa relevansen av den kunnskapen dei presenterer. Ein skal premiera dei kandidatane som maktar å resonnera og gjera kunnskapen dei presenterer relevant. På den andre sida skal ein ikkje vera for streng med dei kandidatane som presenterer kunnskap, men som ikkje maktar å gjera den samanhengjande og relevant.
Grunnføresetandar for å svara på oppgåva
I resonneringsoppgåver generelt er innleiinga viktig. Dette av to grunnar. For det fyrste får kandidaten her høve til lesaren å visa at vedkomande faktisk har oversikt over materien gjennom å forklara omgrep og gangen i oppgåva. For det andre får kandidaten høve til laga ein struktur å ordna dei komande resonnementa og kunnskapen etter. Det er positivt om kandidaten maktar det fyrste, og sjølvsagt aller best om vedkomande maktar begge delar. Kandidatar som ikkje definerer omgrep og forklarar gangen i oppgåva innleiingsvis vil ofte få problem med å skriva stringent og å gjera kunnskapen relevant. Men skulle dei likevel klara det, skal ikkje ei manglande innleiing verka negativt inn på vurderinga av oppgåva.
Det er essensielt at kandidatane har klart for seg kva dei forstår med ”rettsvitskap”, ”rettseinskap” og ”Europa”. Som sagt i avsnittet ovanfor, vil det vera ein fordel for lesaren og kandidaten sjølv om desse sentrale termane vert forklart. Det treng ikkje vera ein heilt presis definisjon, men ei forklaring god nok til at kandidaten skriv stringent og gjer kunnskapen relevant. Men det kan òg vera at kandidatar viser i si framstilling ei implisitt forståing av termane.
Det sentrale ved rettsvitskap er at rettslege normer (lover, sedvanar etc.) vert studert og presentert gjennom undervisning og i juridisk litteratur. Slik vert kunnskap spreidd både gjennom kandidatar og bøker. Dette aukar høvet til å koma fram til lik løysing på like spørsmål. Andre måtar å forstå rettsvitskap på kan vera akseptable dersom kandidaten likevel er konsekvent, stringent og resonnerande.
Det finst ingen lett måte å forklara rettseinskap på, men poenget er lik forståing av rett. Fullstendig rettseinskap er umogeleg, og det er svært positivt om kandidatane får fram at ein kan snakka om rettseinskap sjølv om det finst variasjonar i korleis ein vil løysa konkrete rettsspørsmål.
Kandidatane treng ikkje definera Europa, men bør få fram at ein kan dela kontinentet opp i civil law og common law som to hovudtradisjonar.
Kunnskapsinnhaldet i oppgåva
I førelesingane i rettshistorie er det lagt vekt på at romersk rett og naturrett begge har vore med å bidra til rettseinskap i Europa.
I pensumlitteraturen er det lagt stor vekt på utviklinga av romarrettsstudiet frå 1100-talet av, og det vil vera naturleg for kandidatane å ta utgangspunkt i dette. Sidan det finst best pensumdekning for korleis romersk rett vart fremma gjennom rettsvitskapen, så er det naturleg at mykje av kunnskapsmassen òg gjeld dette tema. Men det er viktig at kandidatane ikkje åleine fokuserer på mellomalderen, men òg ser at Den historiske skulen, paradoksalt nok, kom til å gje romarretten ein renessanse slik at den i siste instans kom til å prega BGB. Vidare er det viktig at kandidatane ser at sjølv om romersk rett kom til å vera viktig for jus commune, den felles retten i Europa, var dette ein fellesskap med klare avgrensingar – den fekk mest å seia for lovgjeving og i høgare domstolar, og langt mindre på eit lokalt nivå.
Under førelesingane er det klart presisert korleis den romerske retten kom til å påverka norsk rett i mellomalderen, og i pensumlitteraturen står det om romersk påverknad på nordisk rett meir generelt. Det er positivt om kandidatane skriv om dette spesielt. Ikkje minst fordi dei nordiske landa kan seiast å stå i ein mellomposisjon mellom civil law og common law-tradisjonane på grunn av den avgrensa rolle romersk rett fekk her.
I pensumlitteraturen finst det òg dekning for å seia ein god del om korleis naturrettstenkinga vart fremma gjennom rettsvitskapen. På førelesingane er det sagt at naturretten var òg ein del av den romerske retten, og at den slik faktisk vart fremma alt gjennom mellomalderen sin romarrettsvitskap. Men det er viktig her å få med framveksten av naturretten på 1600-talet, og at den nettopp hadde rettseinskap som føremål etter oppsplittinga av Europa etter reformasjonen. Elles er det positivt om kandidatane peikar på korleis naturretten var sett saman av generelle prinsipp, men at mykje av det materielle innhaldet var henta frå romersk rett. Og det er svært positivt om dei ser korleis den naturrettslege metoden i seg sjølv var med å skapa rettseinskap gjennom rammer for utleiinga av materiell rett. Dette siste er dog bare eksplisitt handsama på førelesingane.
Det er presisert under førelesingane at naturretten vart effektivt promotert i Danmark-Noreg fordi ein her fekk eit krav om universitetseksamen i 1736, noko som òg kan lesast ut av pensumlitteraturen. Slik kan naturrett og rettsvitskap for Noreg sin del klart knytast saman.
Romarrettsstudiet mista mykje av sin relevans med BGB, medan naturretten mista sin legitimitet i skiftet mellom det 18. og 19. hundreåret. Men det vil vera svært positivt om kandidatane ser at romarrett i dag igjen spelar ei rolle under freistnadane på å skapa ei felles europeisk lovgjeving. Og at naturretten kan seiast å ha fått sin renessanse i Europa med EMK. Slik er det i dag ein pågåande prosess mot rettseinskap.
Det er sentralt at kandidatane får fram at rettsvitskapen har i utgangspunktet i liten grad vore med å prega det engelske rettssystemet. Det er eit morosamt poeng at ein i dag framleis kan verta både dommar og advokat i England utan å ha studert juss i det heile. Det er klar pensumdekning for å sjå at romarretten vart aldri nokon sentral del av engelsk rett. Det er lite sagt om naturretten i England, men den fekk heller ikkje noko stort gjennomslag der. Og sjølv om Bracton strukturerte si bok om engelsk rett etter Institutiones av Gaius, er det den utstrakte bruken av rettspraksis som pregar verket. Dette viser korleis det var gjennom praksis, og fyrst og fremst gjennom prosessen av ein i England utvikla sin eigen felles rett, common law.
Avsluttande merknadar om oppgåva
Det er altså evna til å byggja opp eit resonnement gjennom å sjå samanhengar, nyansar og konsekvensar som er viktige i høve til denne oppgåva. Difor er det ikkje ovanfor gjeven ein inngåande skildring av kva kunnskap dei bør leggja vekt på.
Vidare bør ein premiera dei gode observasjonane. Slik observasjonar kan vera at romersk rett var ein felles rett for store delar av Europa alt under romarriket, at naturretten er i sin karakter universell og dermed godt eigna til å skapa rettseinskap, at det var gjennom romarrettsstudiet at tanken om lovgjeving vart spreidd til heile Europa men førte til nasjonale forskjellar på grunn av ulik nasjonal lovgjeving, at medlemmane av den historiske skulen studerte romersk rett når dei skulle ta for seg tyske sedvanar, at naturretten i Frankrike vart fyrst og fremst viktig gjennom at den vart nytta til å strukturera og presentera nord-fransk cutymerett, at det i dag faktisk bare er 1 land i Europa som ikkje har EMK som ein del av sin nasjonale rett og slik kan naturretten seiast å verka meir rettseinskapande i dag enn nokon gong, etc. etc. Slik kreativ bruk av kunnskap til å gjera observasjonar er langt viktigare enn detaljkunnskap.
Ein bør òg premiera god struktur i oppgåva.
|
Sist oppdatert 08. november 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |