Sist oppdatert 31. mai 2007 av teg
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS135
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål.
Sensorveiledning til eksamen i Rettsstat og menneskerettigheter, 2007
Justeringer kan komme etter erfaring med besvarelsene.
1) Gi en oversikt over krav om forholdsmessighet ved inngrep i rettigheter etter EMK.
Denne teorioppgaven er omfattende og må anses som ganske krevende. Emnet er dekket i pensum (Aall, Rettsstat og menneskerettigheter 2004 (RM)), generelt på s. 129-132). Det tas dessuten opp spesielt i forbindelse med inngrep i ved behandlingen av de enkelte rettighetene.
I den utstrekning konvensjonsartiklene åpner for inngrep, vil forholdsmessighet gjennomgående være ett av tre kumulative vilkår (ved siden av lov og formålsforankring). Kand. må plassere sitt emne med utgangspkt. i de kursiverte stikkord her.
Den treffsikre kandidat får frem at teksten i de forskjellige artikler som åpner for inngrep oftest formulerer/gir anvisning på en forholdsmessighetsvurdering ved inngrep i rettigheten. Mest generell er formuleringen i artiklene 8-11: ”nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til ...” De ”hensyn” det gjelder, er nettopp de alternative formål (som er vidtrekkende og dels er oppstilt til vern om samfunnsmessige, dels private insteresser). Kandidatene må se denne sammenhengen til inngrepsformålene.
Det er videre viktig å få frem hvordan forholdsmessighetskravet i artikkel 8-11 er tolket av EMD. Mange vil vise til Sunday Times (artikkel 10) eller Olsson (artikkel 8): Det må foreligge et ”presserende samfunnsmessig behov” for inngrepet. Men det blir ikke god utelling hvis ikke man går videre og forklarer hva dette betyr: et sted mellom ytterpunktene uomgjengelig og ønskelig.
Kandidater med sans for nyanser vil peke på at forholdsmessighetsvurderingen analytisk kan dele i to. Jeg kursiverer den relevante passasje i Olsson:
«the notion of necessity implies that an interference correspond to a pressing social need and, in particular that it is proportionate to the legitimate aim pursued» (Olsson, para. 67).
Konjungsjonen “and” kan indikere at man ved nødvendighetsvurderingen først vurderer om det generelt er et presserende samfunnsmessig behov for inngrepet og dessuten at det konkret står i forhold til formålet (proporsjonalitet). Teoretisk er dette selvsagt fullt mulig. Det kan være et presserende samfunnsmessig behov for tiltak som skal komme et bestemt onde (for eksempel en økt terrortrussel) til livs. De tiltak som er gjennomført (for eksempel romavlytting rettet mot personer som ikke er mistenkt) kan likevel være uforholdsmessige. En litt mer grovmasket beskrivelse, som antagelig er vel så treffende for den intellektuelle prosess rettsanvenderen foretar i den konkrete sak, er denne: Den generelle nødvendighetsvurderingen, som altså knytter seg til behovet for ett eller annet tiltak, og den spesielle forholdsmessighetsvurderingen, som knytter seg til forsvarligheten av akkurat dette tiltak, er sammenfallende. Man spør seg: Var det etter omstendighetene nødvendig å gå frem på en så inngripende måte?
Uansett hvordan man beskriver nødvendighetsvurderingen, inneholder den forskjellige elementer som gjør seg gjeldende med varierende styrke i den enkelte sak. En grovkategorisering av typetilfellene kan være at inngrepet er konvensjonsstridig dersom 1) det ikke er egnet til å realisere formålet (formålsløst), 2) formålet som sådant ikke er tilstrekkelig tungtveiende eller 3) formålet kan nås ved lempeligere midler. Det er ikke lett å formulere seg mer presist på det generelle plan. Den endelige grensedragning ved vurderingen av om inngrepet er nødvendig, må foretas i tilknytning til interessemotsetningen i den enkelte sak.
Den som ser nyansene her må honoreres.
Som det følger av formuleringene i de respektive artikler som tillater inngep, og også av de innfortolkede krav, varierer intensiteten i forholdsmessighetskontrollen med inngrepets styrke. Det derfor logisk at kravet er formulert strengest ved inngrep i retten til liv.
Besvarelsen hever seg hvis kandidaten får frem at forholdsmessighetskrav er relevant også ved inngrep etter andre bestemmelser enn 8-11. Ved å trekke inn andre bestemmelser, vil man også få frem at kravet til interesseovervekt for inngrep varierer med rettighetsområdet. Dette følger i de fleste tilfellene av ordlyden, sml. inngrep på området for liv (artikkel 2), som må være ”absolutt nødvendig”, med regulerende inngrep i eiendomsretten som kan gjennomføres i den utstrekning staten ”anser nødvendig”.
Kandidater med stor oversikt vil kanskje bringe inn også andre bestemmelser som ikke like eksplisitt nevner, men like fullt forutsetter forholdsmessighet ved inngrep. Innenfor området frihetsberøvelse gir Witold Litwa, som gjaldt firhetsberøvelse av en alkoholmisbruker, et eksempel. Andre eksempler fra artikkel 5. 1 b) – f) omtales i læreboken (se RM bl. a. s. 303-307). Også i forhold til avståelsesregelen i artikkelen om eiendomsrett er et forholdsmessighetskrav innfortolket, slik at ekspropriasjon uten erstatning normalt vil bli ansett som et uforholdsmessig inngrep (se RM s. 253-255). Det samme gjelder lisensordninger ved kringkasting, artikkel 10 første ledd, tredje setn. (se RM s. 215) I forhold til umenneskelig eller hensynsløs behandling (artikkel 3) vil vurderinger som er beslektet med forholdsmessighetskrav ved inngrep kunne bli utslagsgivende. Men den som nevner dette (og vil ha pluss, ikke minus i margen), må understreke at denne vurderingen prinsipielt sett er annerledes, fordi artikkel 3 jo ikke åpner for inngrep over hodet (og da heller ikke ”forholdsmessige” inngrep), se. RM s. 167.
Det er det sammenlignende perspektiv som står sentralt ved nødvendighetsvurderingen – på den ene siden inngrepets styrke i forhold til den som rammes, på den annen de samfunnsmessige eller individuelle interesser som tilsier inngrep.
Den som viser oversiktskunnskap med eksempler på de mange avveininger som har vært gjort innenfor ulike rettighetsområder, må honoreres for det.
Oppgaven spør ikke i tillegg etter en fremstilling av statens skjønnsmargin ved inngrep. Men det er en styrke om kandidaten ser forbindelseslinjen mellom nødvendighetskravet og hvem som er nærmest til å foreta avveiningen mellom inngrepet og de hensyn som begrunner det. EMD vil i en viss utstrekning måtte lytte til statens vurdering av situasjonen og hvilke tiltak den anser nødvendig (forholdsmessigheten). Samtidig forbeholder EMD seg det siste ord i en klagesak. I Sunday Times uttales det:
“the Court has underlined that the initial responsibility for securing the rights and freedoms enshrined in the Convention lies with the individual Contracting States. Accordingly, "Article 10 (2) (art. 10-2) leaves to the Contracting States a margin of appreciation. This margin is given both to the domestic legislator ... and to the bodies, judicial amongst others, that are called upon to interpret and apply the laws in force" (p. 22, para. 48). "Nevertheless, Article 10 (2) (art. 10-2) does not give the Contracting States an unlimited power of appreciation": "The Court ... is empowered to give the final ruling on whether a 'restriction' ... is reconcilable with freedom of expression as protected by Article 10 (art. 10). The domestic margin of appreciation thus goes hand in hand with a European supervision.”
Skjønnsmarginen er utviklet i EMDs praksis og varierer bl. a. med inngrepets styrke, og særlig rettighetens karakter. Statens skjønnsmargin er snevrere ved inngrep i liv og integritet enn i økonomiske rettigheter. Her følger den altså det samme mønster som forholdsmessighetsvurderingen. Av mer spesifikk betydning for skjønnsmarginen er variabler knyttet til egnetheten for rettslig overprøving (ved EMD), særlig hvilket formål som begrunner inngrepet (hensynet til ”moral” gir en videre skjønnsmargin enn hensynet til ”domstolenes autoritet og upartiskhet”). Dersom det eksisterer en europeisk standard på området trekker det i retning av en snevrere skjønnsmargin for staten.
Del 2 – praktikum
Spørsmålene favner vidt innenfor artiklene 8 (lovkravet ved inngrep), 5 (vilkår for og rettigheter ved pågripelse og varetekt) og 6 (rettigheter i ordinær straffesak). Emnene er dekket i pensum: hhv. særlig s. 98 flg. (s. 111-120), 269-270, 272-276, 283-288 og s. 373-382. Emnene er dekket både på forelesninger, kursoppgaver og i storgruppeundervisning.
Saken står for EMD og det er bare Peder som er klagende part mot staten.
Det første spørsmålet gjelder om telefonavlyttingen er i samsvar med lov-kravet i artikkel 8. Merk at det i forhold til artikkel 8-vurderingen er uten betydning at avlyttingen av Peders telefon ikke brukes som bevis.
Kandidaten må påvise inngrepet og at man i utgangspunktet skal være fritatt for slike, jf. vern om ”korrespondanse” i artikkel 8.1. Inngrep kan foretas på de betingelser 2. ledd oppstiller. Det er bare strid med lovkravet som er gjort gjeldende av parten. Og de opplysninger oppgaven gir, gjør det ikke naturlig å drøfte andre vilkår (forholdsmessighet).
De aktuelle lovhjemlene er oppgitt: §§ 1 og 2 i (en tenkt) lov om narkotikabekjempelse. Lovens § 1 gir politiet, etter kjennelse fra retten, ”adgang til å gå til slike etterforskningsskritt som anses egnet til å bekrefte eller styrke en mistanke om et forhold som kan medføre mer enn 6 måneders fengsel”
Det må her drøftes om klarhetskravet er innfridd. De beste grunner taler for at så ikke er tilfelle. Det er fullt mulig, og derfor påkrevd å angi rammene for anvendelsesområde og skjønnsutøvelse tydeligere enn dette (se RM s. 115). Avsnitt 30 fra Kruslin, som også viser til tidligere praksis, hitsettes:
“As the Court pointed out in the Malone judgment of 2 August 1984, Article 8 § 2 (art. 8-2) of the Convention "does not merely refer back to domestic law but also relates to the quality of the law, requiring it to be compatible with the rule of law". It
"thus implies ... that there must be a measure of legal protection in domestic law against arbitrary interferences by public authorities with the rights safeguarded by paragraph 1 (art. 8-1) ... Especially where a power of the executive is exercised in secret, the risks of arbitrariness are evident ... Undoubtedly ..., the requirements of the Convention, notably in regard to foreseeability, cannot be exactly the same in the special context of interception of communications for the purposes of police investigations"
- or judicial investigations -
"as they are where the object of the relevant law is to place restrictions on the conduct of individuals. In particular, the requirement of foreseeability cannot mean that an individual should be enabled to foresee when the authorities are likely to intercept his communications so that he can adapt his conduct accordingly. Nevertheless, the law must be sufficiently clear in its terms to give citizens an adequate indication as to the circumstances in which and the conditions on which public authorities are empowered to resort to this secret and potentially dangerous interference with the right to respect for private life and correspondence.
... [In its judgment of 25 March 1983 in the case of Silver and Others the Court] held that ‘a law which confers a discretion must indicate the scope of that discretion’, although the detailed procedures and conditions to be observed do not necessarily have to be incorporated in rules of substantive law (ibid., Series A no. 61, pp. 33-34, §§ 88-89). The degree of precision required of the ‘law’ in this connection will depend upon the particular subject-matter ... Since the implementation in practice of measures of secret surveillance of communications is not open to scrutiny by the individuals concerned or the public at large, it would be contrary to the rule of law for the legal discretion granted to the executive"
- or to a judge -
"to be expressed in terms of an unfettered power. Consequently, the law must indicate the scope of any such discretion conferred on the competent authorities and the manner of its exercise with sufficient clarity ... to give the individual adequate protection against arbitrary interference." (Series A no. 82, pp. 32-33, §§ 67-68)
(mine uthevinger).
I forhold til § 2 ”på de samme betingelser politiet adgang til brevkontroll” er problemet dels den samme vaghet. Her bør det bare vises til drøftelsen ovenfor. Det problemet som fortjener særlig drøftelse her er at loven, som tillater brevkontroll, ikke passer på telefonavlytting, med mindre man aksepterer en analogisk anvendelse for å ”tilpasse den til ny teknologi”. Et så stort sprang bør ikke aksepteres. E. K mot Tyrkia gir et lignende eksempel (se RM s. 118).
I forbindelse med lov-drøftelsen vil kanskje enkelte peke på at det er betryggende at avlyttingen er rettslig klarert. Det kan likevel ikke reparere den rettssikkerhetsmessige svakheten ved loven. Å se poenget viser god orientering og må gi + i margen.
***
Peder ble pågrepet og brakt til den nærmeste politistasjonen for grundigere avhør. Det er for det første spørsmål om vilkårene for pågripelse er til stede. Kandidaten må her holde tungen rett i munnen. Skal fengslingen være konvensjonsmessig, må den både være i samsvar med lov (§§ 3 eller 4) og med minst ett av de vilkår for pågripelse som artikkel 5.1 c selv oppstiller. Spørsmålene om pågripelse og fengsling pga. henholdsvis mistanke og for å hindre en forbrytelse (preventiv arrest) er vanskelig og sensorene bør vise overbærenhet om kandidaten ikke trør helt støtt.
Det er et pluss om kandidaten peker på at prøvingen av samsvar med nasjonal rett som utgangspunkt ikke er inngående, men at EMD anser seg kompetent til å prøve spørsmålet (se RM s. 101-102 (generelt) og s. 269-270 (spesielt om samsvar med lovkravet i artikkel 5).
Det gir antagelig den beste disposisjon om man her tolker mistanke-kravene etter nasjonal rett og konvensjonen suksessivt for så å holde faktum opp mot det strengeste, og tilsvarende for alternativet preventiv arrest. Med det er selvsagt flere veier til Rom.
For så vidt angår kravet til mistanke er nasjonal rett strengest, og det er denne standarden som må overholdes om strid med dette alternativet i artikkel 5 skal unngås. § 3 i loven om narkotikabekjempelse krever ”sannsynlighetsovervekt for at den pågrepne har gjort seg skyldig i et forhold som kan medføre fengsel i mer enn 6 måneder.” Mange vil konstatere at det foreligger rimelig mistanke (konvensjonens eget krav). Etter nasjonal rett kreves det sannsynlighetsovervekt, og det er mer tvilsomt om dette foreligger. Den innsiktsfulle kandidat ser på den annen side at EMD, hvis perspektiv vi her har, ikke gjerne går inn i finmaskede overprøvinger i forhold til nasjonal rett. Likefullt er dette, som nevnt, samtidig et konvensjonskrav, hvis etterlevelse kan prøves av EMD (se RM s. 270).
De fleste vil nok komme til at det ikke krenket artikkel 5 når Peders forhistorie, den felles reise og det forhold at de var sammen ved innreise da beslaget ble gjort, ble ansett tilstrekkelig til pågripelse og fengsling. Men dette vipper. Det er – på dette stadiet – fullt mulig, særlig etter en vektlegging av Peders reaksjon og Espens erklæring, å komme til motsatt resultat, at lovens mistankekrav ikke er innfridd, og at fengslingen derfor ikke er ”lawful” med mindre vilkårene for preventiv arrest skulle være til stede.
Under henvisning til at Peder var dømt for flere lignende forhold tidligere, begrunnet retten fengslingen alternativt med § 4 som tillater fengsling hvor det er ”påkrevd for å hindre at noen begår en straffbar handling”. I forhold til dette altenativet er konvensjonen strengest. Selv om ordlyden ”for å hindre ham i å begå en straffbar handling” synes å gi carte blanche for preventiv arrest, har praksis tolket dette snevert, se bl.a. Jecius, avsnittene 50 og 51 hvor det heter
“1. The Court observes that a person may be deprived of his liberty only for the purposes specified in Article 5 § 1. A person may be detained within the meaning of Article 5 § 1 (c) only in the context of criminal proceedings, for the purpose of bringing him before the competent legal authority on suspicion of his having committed an offence (see, mutatis mutandis, the Lawless v. Ireland judgment of 1 July 1961, Series A no. 3, pp. 51-52, § 14, and the Ciulla v. Italy judgment of 22 February 1989, Series A no. 148, pp. 16-18, §§ 38-41).
2. The Court therefore considers that preventive detention of the kind found in the present case is not permitted by Article 5 § 1 (c), Article 50-1 of the Code of Criminal Procedure finding no reflection in any provision of Article 5 § 1.”
Selv om Peder har en forhistorie, er det rimelig klart at dette ikke har tilstrekkelig akutt karakter. I RM s. 274 uttales det at preventiv arrest som helt dominerende hovedregel ikke kan godtas. Til tross for de temmelig reservasjonsløse uttalelsene i Jecius må det antagelig aksepteres unntak hvor det foreligger sterke holdepunkter for at en person er i ferd med å begå et alvorlig straffbart forhold. Men dette kan ikke sies å være tilfelle i vår sak.
Peder hevder at det iallfall (altså selv om vilkårene for pågripelse og ev. kortvarig fengsling skulle være til stede) er uforholdsmessig å holde ham fengslet helt frem til dommen. Varetekt i 2 måneder er et større inngrep enn pågripelse i noen dager. Praksis viser derfor at det kreves mer enn den nakne mistanke for varetekt, iallfall etter kort tid (en forholdsmessighetsvurdering), se RM s. 275-276.
I Clooth (avsnitt 36) heter det generelt :
“The persistence of reasonable suspicion that the person arrested has committed an offence is a condition sine qua non for the validity of the continued detention, but, after a certain lapse of time, it no longer suffices: the Court must then establish whether the other grounds given by the judicial authorities continued to justify the deprivation of liberty. Where such grounds were "relevant" and "sufficient", the Court must also ascertain whether the competent national authorities displayed "special diligence" …”
Det er sparsomt med opplysninger av betydning for dette spørsmålet. Noen vil påpeke at staten ikke har påvist ytterligere grunner (ut over mistanke) som kan berettige det større inngrep som varetakt er, og derfor konkludere med krenkelse her. Disse vil gjerne fremheve at bevisene må ha vært sikret tidlig. For eksempel hadde Espen forklart seg til fordel for Peder, slik at noen nærliggende fare for bevisforspillelse ikke forelå.
Andre vil peke på at det dreier seg om en relativt alvorlig sak, at Peder ved løslatelse kan begå ny kriminalitet og at to måneders varetekt derfor ikke er uforholdsmessig. I Toth aksepteres fortsatt varetekt på grunn av gjentagelsesfare:
“70. The Court notes that the contested decisions took account of the nature of the earlier offences and the number of sentences imposed as a result, although they differed to some extent between each other on that last point (see paragraphs 14 and 33 above). It shares the Commission’s view that the national courts could reasonably fear that the accused would commit new offences.”
Kandidatene har ikke lest straffeprosess. Mye kan derfor ikke forventes her. Et pluss i margen for den som ser at det er forskjell på pågripelse og varetekt.
***
Neste spørsmål er fremstillingsfristen, jf. artikkel 5.3 første alt. Peder ble sittende i politiarresten helgen over. Mandagen ble han overført til regionsfengselet i Trangvik og tirsdag 6. ble han fremstilt for tingretten i Trangvik og varetektsfengslet. Kand. bør her ganske raskt komme til at helg ikke suspenderer fremstillingsfristen, som etter teksten er ”straks” og etter presisering, bla. i Brogan, er iallfall ikke mer enn 3-4 dager. Her har det gått 4 dager fra pågripelse til fremstilling, og det bør konkluderes med krenkelse.
***
Vi kommer så over til artikkel 6-spørsmålene. Da saken var ferdig etterforsket ble Peder, som hele tiden hadde sittet fengslet, tiltalt for narkotikasmugling. Han hadde dårlig erfaring med de faste forsvarerne i Trangvik fra tidligere saker. Etter artikkel 6.3 c) var han i sin fulle rett til å begjære personlig forsvar (gi avkall på forsvarer). Men samtidig har retten et ansvar for prosessens fairness, jf. artikkel 6.1. Mye taler for at retten i en så alvorlig sak må kunne bestemme at saken skal behandles med forsvarer (vi har ikke all verdens opplysninger, men Peder ble dømt til ett års fengsel).
Det neste spørsmålet er om også hans (subsidiære) valg av forsvarer kan tilsidesettes. I dette tilfellet er det hensynet til sakens fremdrift som kommer inn i bildet. Det må foretas en avveining av hensynet til det ”frie” forsvarervalg og hensynet til avgjørelse ”innen rimelig tid” (jf. artikkel 6.1). Den observante kandidat ser at Peder ”gir avkall” rimelig tid-behandling (”selv om dette skulle medføre en utsettelse av saken”), se generelt om avkall på artikkel 6-rettigheter, RM s. 383 flg. (386)).
Det frie forsvarervalg er ikke ubetinget. Staten har også ansvar for en effektiv fremdrift av saken. (Sml. strpl. § 102 som vi ikke kan regne med at kandidatene kjenner.) Saksbehandlingen frem til den planlagte hovedforhandling hadde likevel ikke drøyd nevneverdig og den utsettelsen som skulle til for at Holm skulle kunne fungere var kanskje ikke så urimelig (under 3 mnd.). Dette taler mot å overstyre siktedes valg. På den annen side må den nasjonale domstol tilsås et skjønn her. Det er også betryggende at det var en ”fast ”, og da presumptivt erfaren forsvarer som ble oppnevnt (se for øvrig RM s. 374 midten). Se også fra norsk rett f. eks. Rt. 2004 s. 950 (som vi ikke kan vente at kandidatene kjenner).
***
Endelig er det spørsmål om opplesning av Espens vitneforklaring. I forklaringen fremkom det at han og Peder hadde vært sammen om smuglingen. Det fremgår at Espen var innkalt, men ikke møtte som vitne under hovedforhandlingen i saken mot Peder. Politiforklaringen ble derfor lest opp for retten i saken mot Peder. Peders anledning til å krysseksaminere Espen, jf. artikkel 6.3 d), forspilles. Spørsmålet er om dette er ”unfair, jf. artikkel 6.1.
Grunnen til uteblivelsen opplyses det ikke noe om. Noen vil etterlyse bestrebelser fra retten på å få fremstilt Espen som vitne. Det kan være greit, men vil lett få et spekulativt preg. Kandidatene inviteres først og fremst til å drøfte det sentrale spørsmål om forklaringen utgjør et ”vesentlig bevis” i saken mot Peder. I så fall vil det være ”unfair” (jf. artikkel 6.1) å lese den opp for den dømmende rett, fordi dette innebærer at Peders eksaminasjonsrett avskjæres. I tingrettens domsgrunner, som bør legges uprøvd til grunn, vises det til narkobeslaget og det nære samkvem under reisen mellom Peder og Espen, Espens politiforklaring og Peders tidligere domfellelser for lignende forhold som hver for seg nødvendige og samlet tilstrekkelige bevis for domfellelse for kjøp og innførsel av narkotika.
Som redegjort for i RM s. 380 varierer de formuleringer EMD har benyttet for å angi hva som er et vesentlig bevis. ”Hovedbevis” er kanskje den vanligste formulering. Siden Espens politiforklaring ”bare” er ett av tre nødvendige bevis, faller den antagelig utenfor den forbudte kategori, og kan leses opp (se RM s. 380 nederst). Enkelte vil likevel peke på at EMDs praksis ikke er krystallklar, argumentere med reelle hensyn (like tilfeller behandles likt) og betone at det rettssikkerhetsmessige krav (kontradiksjonsprinsippet) som ligger i artikkel 6.3 d må gjelde ikke bare hovedbevis, men også bevis som er nødvendige for å oppnå domfellelse. Den helt ferske EMD-dom Kaste og Mathisen mot Norge (09.11.2006) kan hevdes å utvide opplesningsforbudet i denne retning (slik undertegnede i LoR 2007 s. 55 flg.). Men dette vil det nok være delte meninger om. Dommen er nevnt på forelesninger.
***
Oppgavene tester kandidatene over et bredt spekter. Behersker man det hele, ligger man i øverste sjikt. En viss ustøhet i forhold til pågripelses- og fengslingsproblematikken behøver ikke å ødelegge en A, hvis resten er ”utmerket”. Flertallet av kandidatene (B-D) forventes å ha begrunnede oppfatninger om de aller fleste av de spørsmål som reises. Hvor heldekkende man er, ryddigheten i disposisjon og drøftelse/fremstilling vil, her som ellers, være avgjørende. Mer alvorlig svikt på flere punkter, bringer besvarelsen i faresonen. Se forøvrig antydninger om hva som ventes for ulike nivåer underveis.
|
Sist oppdatert 31. mai 2007 av teg Kommentarer til denne siden. |