UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS132

Det juridiske fakultet/UiB

Sensorveiledning skoleeksamen

3. studieår - JUS132 - høst 2006

Denne sensorveiledningen bygger på et utkast som ble skrevet før sensuren kom i gang. Utkastet er revidert i lys av tilbakemeldinger fra sensorer og erfaringer med besvarelsene av oppgaven under sensur og nivåkontroll.

Oppgavens spørsmål nr. 1 gjelder tilbakesøkning av penger. Det fremgår av oppgaveteksten at kommunekassereren i Lillevik krever tilbakesøkning etter condictio indebiti. Selv om det ikke refereres særskilt til condictio indebiti i spørsmålsteksten er det ingen grunn til at kandidatene drøfter andre mulige grunnlag enn condictio indebiti.

Kandidatene bør få frem, i det minste indirekte, at hovedregelen om tilbakesøkning etter condictio indebiti går ut på at det må foretas en konkret helhetsvurdering hvor det avgjørende blir om de momenter som taler for tilbakesøkning, som gjerne ”samles” i det som kalles ”korreksjonshensynet”, veier tyngre enn de momenter som taler mot tilbakesøkning, ”oppgjørshensynet”. Denne hovedregelen er formulert særlig klart i Rt 1985.290.

I den foreliggende saken taler det for tilbakesøkning at det har gått kort tid fra utbetalingen til tilbakesøkning ble krevd. Mot tilbakesøkning taler at det dreier seg om et lite beløp. Det at kommunekassereren forvekslet Peder og Per kan også sies å tale mot tilbakesøkning, enten en vil hevde at forvekslingen må anses å være uaktsom i en tid hvor alle er utstyrt med personnummer, eller en vil betrakte slik forveksling som en feil som naturlig skjer fra tid til annen. Hovedutfordringen består i å drøfte om Peder burde ha forstått at han mottok en utbetaling han ikke hadde krav på. Kommer en til at han burde ha forstått dette, taler det vesentlig for tilbakesøkning. Kandidatene må her problematisere at det gjaldt utbetaling av et tilgodehavende fra skatteoppgjøret for 2004 som naturlig nok ikke kan korrespondere med Peders skatteoppgjør. På den annen side er altså beløpet lite. Videre blir det her spørsmål hvilke krav en kan stille til Peders aktsomhet, hensett til oppgavetekstens opplysninger om hans mentale utrustning. Betydningen av subjektive egenskaper ved aktsomhetsvurderingen er et klassisk, problematisk spørsmål, hvor det ikke gis noen klar løsning. Det kan ikke stilles store krav til kandidatenes behandling av akkurat dette med Peders mentale utrustning; på den annen side gis flinke kandidater her muligheter til å briljere. (Fra teorien se bl.a. Nygaard, Skade og ansvar s. 210-211 og Aage Thor Falkanger, God tro s. 173-210 med omfattende henvisninger. Det kan ikke forventes at kandidatene går nærmere inn på dette, men som sagt: flinke kandidater vil her kunne briljere)

Utfallet av avveiningen etter condictio indebiti er diskutabelt. Etter mitt syn vil det være avgjørende om en kommer til at Peder burde ha oppfattet at utbetalingen var feil.

Under spørsmål nr. 2 må kandidatene ta stilling til om avtalens angivelse av betalingstid innskrenker debitors rett til å innfri hele kravet når han vil, jf. gbl. 5, 1. ledd, 1. pkt. Løsningen  beror på avtaletolkning. Noen kandidater nøyer seg med å vise til ordlyden i avtalen, hvor det tales om ”betalingstid”, og sammenholder dette med ordlyden i gbl. § 5, 1. ledd, 1. pkt. Analysen må imidlertid gjøres mer omfattende enn som så.

Ifølge oppgaveteksten er det tale om et ”vennelån” som ble gitt med sikte på oppstart av serveringssvirksomheten til Lars. Likviditeten vil ofte være anstrengt i en slik oppstartsfase. Det er således ikke unaturlig med en viss avdragsfri periode. Dette bidrar til å forklare at forfall er regulert som beskrevet i avtalen. Hvilke forhold taler så imot at Lars skulle ha rett til å innfri kravet før forfall? Her kan en vise til at lånet ble forrentet med en relativt høy rentesats og at avtaleteksten taler om ”betalingstid” og ikke om ”forfall”. Det at rentesatsen er relativt høy, kan imidlertid sees i lys av den tapsrisiko lånet – i mangel av ytterligere opplysninger i oppgaveteksten ­ – må anses å være forbundet med. Det at lånet er et ”vennelån” taler også for rett til å innfri kravet før forfall; meningen med lånet har vært å hjelpe Lars i oppstartsfasen og det bør da komme klarere til uttrykk enn med en nokså nøytral angivelse av ”betalingstid” hvis meningen har vært at Lars ved avtalen gir avkall på sin rett til å innfri lånet når som helst.

I teorien gis uttrykk for at angivelse av betalingstid som utgangspunkt presumeres bare å regulere forfall, ikke frigjøringstid, jf. Bergsåker, Pengekravsrett s. 39 og Hagstrøm, Obligasjonsrett s. 215. Det følger av det jeg har sagt foran om den konkrete tolkningen at jeg mener at tolkningen bør følge presumsjonen, altså at Lars bør ha rett til å innfri hele kravet. Men begge løsninger får godtas.

Spørsmål nr. 3 dreier seg om hvorvidt Ole har krav på rentesrente. Også dette beror på avtaletolkning. Etter ordlyden tales om 8 % rente. Etter gjeldende rett anses det å være en presumsjon for at avtalebestemmelse om renteplikt forstås slik at det bare er hovedstolen som forrentes, jf. Hagstrøm s. 174. Det er ingen holdepunkter i oppgaveteksten for å fravike denne tolkningspresumsjonen. Kandidatene kan også med fordel påpeke at det på ingen måte er opplagt hvordan en skulle gå frem for å beregne eventuell rentesrente; den løsningen Ole tar til orde for, er jo ikke den eneste mulige. Også dette taler mot å tolke avtalen slik at Ole har krav på rentesrente.

Spørsmål nr. 4 og 5 gjelder foreldelse. I forhold til spørsmålet om kravet er erkjent (spørsmål nr. 4) blir det avgjørende om Alf ”uttrykkelig eller ved sin handlemåte erkjenner forpliktelsen”, jf. fl. § 14. Han har åpenbart ikke erkjent kravet uttrykkelig. Spørsmålet er om Alfs erklæring om ”at han for tiden var ute av stand til å gjøre opp for seg, men regnet med at det kom til å ordne seg i løpet av noen måneder, og ba om å få vente til da” kan oppfattes som en erkjennelse. I teorien har det, med tilslutning i rettspraksis (Rt 1999.1755 på s. 1760), vært uttalt at det avgjørende er ”hvordan skyldnerens opptreden med rimelighet kan oppfattes av fordringshaveren”. Kandidatene bør her feste seg ved at Alf i sin tilbakemelding bare omtaler likviditetsproblemene sine idet han ber ”om å få vente” noen måneder. Dette kan oppfattes som en anmodning om betalingsutsettelse, hvilket gjerne indirekte er uttrykk for at en godtar å være forpliktet til å betale. Det er lagt til grunn i rettspraksis at anmodning om betalingsutsettelse kan bli å anse som erkjennelse i relasjon til foreldelse, se for eksempel Rt 1962.464 (en dom kandidatene ikke kan forventes å kjenne). Det kan imidlertid hevdes at Alfs tilbakemelding er såpass nøytralt formulert at det ikke uten videre er naturlig å oppfatte denne slik at Alf erkjenner kravet, men mer som uttrykk for at ”dette er noe vi får komme tilbake til”. Begge løsninger får godtas.

Etter spørsmål nr. 5 må kandidatene ta stilling til om erstatningskravet foreldes etter fl. § 9 eller etter § 3 nr. 2, jf. § 2. Kandidatene skal se at det avgjørende er om kravet springer ut av kontrakt, jf. fl. § 9 nr. 3. Kandidatene må her ta stilling til om Alf har misligholdt en kontraktsbasert plikt overfor Wenche ved å utføre reparasjonsarbeider som forutsetningsvis har vært uegnede. Det kan her få betydning om en mener at Alfs kontraktsbaserte plikt har gått ut på å foreta en egnet, forsvarlig reparasjon eller om en ser den kontraktsbaserte plikten som en plikt til å foreta en reparasjon han anser nødvendig; i sistnevnte fall kan det la seg hevde at erstatningsansvaret – som i så fall ikke kan grunnes på at han ikke har utført en reparasjon han anser nødvendig, men at han burde ha forstått at det var andre arbeider som var nødvendige – ikke springer ut av kontrakt. Det knytter seg imidlertid betydelig usikkerhet til skillet mellom erstatningsansvar i og utenfor kontrakt i relasjon til foreldelse, se Hagstrøm, Obligasjonsrett s. 747 flg. En del kandidater gir uttrykk for at det avgjørende bør være om kravet har tilknytning til et kontraktsforhold, et standpunkt som bør anses å være forsvarlig. Begge løsninger får godtas.

Kommer kandidatene til at kravet springer ut av kontrakt, foreldes det altså etter fl. § 3 nr. 2, jf. § 2. Det er neppe tvilsomt at erstatningskravet i så fall er foreldet, ettersom kravet forelå latent ved utførelsen av de utilstrekkelige reparasjonsarbeidene. Tidspunktet for oppdagelsen av sprekkene må være uten betydning, jf. Rt 2002.696. Tilleggsfrist etter fl. § 10 nr. 1 er uaktuelt ettersom det er gått mer enn 1 år fra Wenche fikk kunnskap om kravet. Behandlingen av disse spørsmålene kan gjøres kort.

I spørsmål nr. 6 må kandidatene ta stilling til om det ved overføringen til Sparebanken fant sted betaling av gjeld eller stiftelse av et krav mot banken som banken ikke kan motregne i etter finansavtl. § 29 (1). Ifølge oppgaveteksten overførte kommunekassereren 6 500 kroner til en konto som stod i minus med 8 000 kroner. Ved overføringen skjer det en automatisk nedregulering av gjelden. En kan i slike tilfelle ikke tale om ”innestående på konto” som banken motregner i; motregning forutsetter at kunden har en konto i banken med en positiv saldo, jf. grunnvilkåret for motregning om at det foreligger motstående krav. Enten kunden eller kundens debitor overfører penger til en konto som står i minus, må det ved overføringen anses å skje betaling av gjeld så langt betalingen dekker kontoens minus, noe som ikke rammes av noe motregningsforbud. Om dette, se Sæbø, Motregning s. 355 flg.

Mange kandidater drøfter om banken kan motregne etter unntaket i finansavtl. § 29 (1) for konnekse krav. Problemet er imidlertid som nevnt at Marte ikke har ”innestående på konto”; kontoen kan ikke ha både pluss- og minussaldo på samme tid. At det ikke er tale om motregning i et slikt tilfelle kan for så vidt også støttes på at unntaket i § 29 (1) forutsetter at motkravet er forfalt; banken ville i så fall (ved motregning) – så lenge kreditten består – ikke ha rett til å la minussaldo (inntil kredittens ramme) nedregulere ved innbetaling på konto, ettersom bankens krav da ikke er forfalt. Noen kandidater fester seg ved at Marte ikke hadde reagert på opplysningen i den ferdigutfylte selvangivelsen, men det er vanskelig å se hvordan dette skulle få betydning i forhold til vilkårene i finansavtl. § 29 (1). Noen kandidater kommer også til at Marte har krav på utbetaling pga. kredittavtalen. Men ut fra oppgaveteksten, hvor banken har gjennomført inkasso overfor Marte, må kandidatene klarligvis legge til grunn at kreditten er falt bort.

Spørsmål nr. 7 går ut på å ta stilling til om Anders er å anse som låntager eller kausjonist i relasjon til finansavtalelovens regler. Skillet mellom låntager og kausjonist får betydning i forhold til regler som sondrer mellom låntagere og kausjonister eller som oppstiller særlige regler for den ene eller annen kategori.[1]

Sentralt er at finansavtaleloven oppstiller visse verneregler for kausjonister.

Det kan være naturlig å ta utgangspunkt i det formelle, nemlig at Anders undertegnet låneavtalen som låntager. Det er i seg selv naturligvis intet til hinder for at en far og sønn kan oppta lån sammen og at begge anses som låntagere. Av oppgaveteksten fremgår det imidlertid at det var Jan som søkte lånet, at det bare var han som skulle motta og disponere lånebeløpet, og at banken var kjent med dette. Medansvar for Anders var betinget av banken og var ment å sikre bankens krav mot Jan. I en slik situasjon ville det være enkelt for banken å omgå kausjonistvernet i finansavtaleloven dersom en ved å stille som krav at medskyldner har status som låntager kan oppnå at denne blir å anse som låntager og ikke som kausjonist. Det avgjørende må etter mitt syn være at Anders reelt er ment å skulle sikre bankens krav mot Jan – det er som nevnt Jan som mottar pengene fra banken – og at de preseptoriske reglene om kausjon må gis gjennomslag overfor individuell avtale om at Anders er låntager. Mot dette kan det hevdes at formell status som låntager synliggjør realiteten og alvoret i heftelsen for Anders, slik at det f.eks kanskje ikke er naturlig å gi opplysninger til Anders helt på samme måten som ved opplysninger til kausjonister i sin alminnelighet, jf. finansavtl. § 59. Det kan også hevdes at hensynet til klarhet og forutberegnelighet tilsier at formell angivelse av status som låntager eller kausjonist bør være avgjørende, ettersom det kan skape problemer å trekke grensen mellom dem som bare formelt er låntagere og dem som også reelt er låntagere. Vekten av dette argumentet vil kunne bero på hvilken realitetsforskjell det innebærer å bli ansett som enten låntager eller kausjonist. Selv om jeg mener at det preseptoriske kausjonistvernet i finansavtl. bør medføre at Anders anses som kausjonist, må det kunne argumentere for begge løsninger.

Om bedømmelsen:

Oppgaven reiser spørsmål av forskjellig vanskelighetsgrad. Samtlige kandidater må forventes å prestere en del av verdi under spørsmål nr. 1. Likeså må kandidatene forventes å se de problemer som oppstår under spørsmål nr. 2 og 4  samt hovedproblemet i spørsmål nr. 5 om hvorvidt foreldelse reguleres av § 3 nr. 2, jf. § 2 eller § 9. De må også vise noe kunnskap om rettsstoffet her og da særlig under spørsmål nr. 2. Spørsmål nr. 6 og – særlig – spørsmål nr. 7 er krevende; sistnevnte spørsmål er ikke berørt i litteraturen, men tester kandidatenes modenhet i relasjon til forholdet mellom preseptorisk regulering og avtalefrihet.

På forhånd antok jeg at det helst ville være ellers gode besvarelser som ligger an til A eller B, som ville inneholde noe vesentlig av verdi om spørsmål nr. 6 og 7, uten at det var noe alminnelig vilkår for å få en av de to beste karakterene at besvarelsene behandlet disse spørsmålene godt. Det viser seg imidlertid at ikke så få ellers svakere kandidater klarer å prestere en del av verdi om disse spørsmålene, og da særlig om spørsmål nr. 7. Ellers er rettsstoffet om grensedragningen mellom erstatningskrav i og utenfor kontrakt under spørsmål nr. 5 krevende. Heller ikke gode besvarelser kan forventes å inneholde inngående analyser på dette punkt.

For å bestå må kandidatene prestere et visst minimum av verdi om det mer overkommelige i oppgaven, jf. fremstillingen foran. Generelt gjelder at feil og svakheter på ett eller noen punkter på vanlig måte kan bli å oppveie av kvaliteter på andre punkter.

Besvarelser som forsvarer A eller B behandler spørsmål nr. 1 – 5 på et alt i alt og gjennomsnittlig godt nivå, eventuelt med tillegg av noe av verdi om spørsmål nr. 6 og/eller 7. Det er normalt dybden i kvaliteten som skiller mellom A og B.

Til toppen

Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden.