Sist oppdatert 02. februar 2009 av teg
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS132
Denne sensorveiledningen er basert på et utkast datert 5. desember 2008, som ble sendt til sensorene i forbindelse med påbegynnelse av sensurarbeidet. Utkastet er blitt bearbeidet i lys av kommunikasjon med sensorer samt ut fra erfaringer jeg har gjort med under arbeid med nivåkontroll av besvarelsene.
Oppgaven er altså delt inn i fire deler med til sammen 7 spørsmål. Det er på vanlig måte søkt lagt opp til at spørsmålene skal ha varierende vanskelighetsgrad, med sikte på at oppgaven best mulig skal måle/reflektere det ferdighetsnivå studentene har. Hvilke forventninger en i utgangspunkt bør ha til studentenes prestasjoner, omtales nærmere under gjennomgangen av de enkelte spørsmål nedenfor samt avslutningsvis.
Spørsmål nr. 1 og 2 gjelder rettsvirkninger som følge av oversittelse av forfall. Ifølge oppgaveteksten mottok Peder en fakura med forfall 10. september 2008. Denne ble ikke betalt før 25. september 2008. Det første spørsmålet er om Peder plikter å betale forsinkelsesrente fra 11. september 2008 inntil betaling skjedde. Kandidatene skal se at det her er spørsmål om å tolke forsinkelsesrenteloven § 2, hvor det heter at forsinkelsesrente løper fra forfallsdag ”når denne er fastsatt i forveien, og ellers fra 30 dager etter at fordringshaveren har sendt skyldneren skriftlig påkrav med oppfordring om å betale”. Dersom vi i oppgaven har å gjøre med et tilfelle hvor forfallsdag ikke er fastsatt i forveien, har Snekkeriet først krav på forsinkelsesrente 30 dager etter at skriftlig påkrav er sendt.
Det følger av forarbeidene (NOU 1974:54 s. 79) og rettspraksis, se Rt 1995.1549, at det med forhåndsfastsatt forfall siktes til at det på forhånd er gjort klart på hvilken dato oppgjøret skal skje. Slik vil det typisk være ved avtaler om tilbakebetaling av lån med f eks månedlige avdrag den 10. i hver måned. I oppgavens faktum er det, forut for fakturaen, klart nok ikke bestemt på forhånd hvilken dag kravet skal betales. Spørsmålet er da hvilken betydning det skal ha at Snekkeriet i fakturaen satte betalingsfristen til 10. september 2008.
Kandidatene skal være kjent med gbl. § 5, 1. ledd, som innebærer at når betalingstid ikke er fastsatt, skal debitor betale ”straks kravsmannen sier ifrå”. I vårt tilfelle er det riktignok håndverkertjensteloven § 37 som får anvendelse (et ørlite pluss til kandidater som ser det), men det leder her til samme resultat. Med forbehold for den tid debitor trenger til selve gjennomføringen av betalingen, er det klart at debitor i påkravstilfeller ikke har krav på utsettelse med betalingen til en nærmere angitt frist. Eller sagt med andre ord: dersom ”straks”-fristen (tiden fra påbudet kommer frem til betaling skal være foretatt for å være rettidig) er kortere enn til 10. september 2008, ville debitor måttet forholde seg til dette om påkravet ikke hadde inneholdt noen betalingsfrist. Men i så fall ville kreditor selvsagt vært avskåret fra å kreve forsinkelsesrente før 30 dager etter at påkravet var sendt. Det er ingen grunn til at forsinkelsesrenten skal begynne å løpe fra 10. september bare fordi kreditor ensidig har satt dette som betalingsfrist i stedet for ”straks”. Poenget er at det med forfall fastsatt i forveien må anses å være siktet til forfallstid som er avtalt/fastlagt forut for eventuelt betalingsvarsel/faktura.
Svaret bør altså, etter mitt syn helt klart, være at Snekkeriet ikke har krav på forsinkelsesrente allerede fra 11. september 2008.
I teorien er forsinkelsesrenteloven § 2 behandlet i Bergsåker, Pengekravsrett s. 183 flg. (på s. 186 om den konkrete problemstillingen) og Hagstrøm, Obligasjonsrett s. 574 flg. Den konkrete problemstillingen med forsinkelsesrente fra betalingsdato i faktura er også nærmere behandlet i Marthinussen, Lov og Rett 2006 s. 549 flg. Kandidatene kan ikke forventes å ha lest denne artikkelen.
Spørsmål nr. 2 er om Snekkeriet har krav på dekning av rentetap som følge av forsinket betaling. Forutsetningen for drøftelsen er i oppgaveteksten oppgitt å være at Snekkeriet ikke har krav på forsinkelsesrente. Tanken bak oppgaveteksten på dette punkt har vært at eventuell forsinkelsesrente normalt vil konsumere/dekke eventuelt rentetap, slik at det – i mangel av nærmere opplysninger om dette i oppgaveteksten – ikke vil være grunnlag for å tilkjenne erstatning for rentetap utover forsinkelsesrenten (jf. forsinkelsesrenteloven § 3, 3. ledd om adgang til slik videregående rentetapserstatning). En må altså forutsette at Snekkeriet har lidt et rentetap og at Snekkeriet ikke har krav på forsinkelsesrente. Spørsmålet er om slikt rentetap kan kreves erstattet.
Her kan en innledningsvis slå fast at slikt erstatningskrav ikke kan grunnes på forsinkelsesrenteloven § 3, 3. ledd, ettersom denne bestemmelsen skal forstås slik at den gjelder rentetap e l i tiden forsinkelsesrenten løper, se Rt 2002.71 på s. 74-75. Et slikt erstatningskrav må altså forankres på annen måte.
Hvis vi et øyeblikk ser bort fra forsinkelsesrenteloven er det etter mitt syn naturlig å se hen til dommen i Rt 2002.71 også med henblikk på vårt tilfelle. Høyesterett legger her til grunn at erstatning av rentetap kan kreves på erstatningsrettslig grunnlag, altså at erstatningsrettslige regler vil gi grunnlag for krav om erstatning av rentetap ”ut fra en vurdering av den konkrete situasjon” (dommen s. 76). Riktignok er uttalelsen avgitt som konklusjon på en drøftelse av adgang til å kreve ”rente av erstatningsbeløp”, men det følger av dommen (særlig utmålingen) at det ikke egentlig er rente på erstatningsbeløpet, men rentetap som det er spørsmål om å erstatte. Det uttales særskilt at adgangen til å kreve erstattet rentetap ikke er betinget av at ”hovedstolen” er et erstatningsbeløp, også krav på tilbakebetaling av vederlag vil kunne utløse rentetapserstatning, under forutsetning av at de erstatningsrettslige vilkår er oppfylt (altså ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og tap).
Kandidatene må forutsette uten nærmere drøftelse, i mangel av nærmere opplysninger i oppgaveteksten, at Snekkeriet er blitt påført rentetap og at det er årsakssammenheng mellom forsinkelsen og tapet. Ettersom oppgaveteksten nokså enkelt må lede til den konklusjon at forsinkelsen med betaling er uaktsom, er det neppe problematisk å konkludere med at den subjektive delen av ansvarsgrunnlaget er oppfylt (forutsatt krav om culpa; oppgaven foranlediger etter mitt syn ikke en drøftelse av om det her er rom for erstatningsansvar uavhengig av culpa). Atskillig mer problematisk er det å komme frem til at det objektivt foreligger erstatningsbetingende mislighold som kan medføre erstatningsansvar for rentetap, så lenge forsinkelsesrenten ikke er begynt å løpe. Vurderingen av erstatningsansvar må nemlig skje i lys av forsinkelsesrentelovens regler om forsinkelsesrente. Det er begrunnelsen for at forsinkelsesrenten i påkravstilfellene først løper fra 30 dager etter at skriftlig påkrav er sendt, som her står helt sentralt. Det heter i forarbeidene om formålet at det ”er ikke i første rekke å gi debitor henstand, men å gi en frist for iverksettelsen av betalingen. Ved fremsettelse av utenkontraktsrettslige erstatningskrav kan man dessuten anføre behovet for partene til å foreta beregninger over kravet samt kontrollere fremsatte påstander …”. (NOU 1974:54 s. 51).
Den siste del av begrunnelsen passer riktignok ikke på oppgavens tilfelle, ettersom Snekkeriets krav var ubestridt og forsinkelsen skyldtes en forglemmelse. Årsaken til at det ikke ble betalt ”straks” kan imidlertid neppe ha betydning for vurderingen av om det kan kreves erstatning for rentetap for tiden mellom påkravsforfall og oppstart av forsinkelsesrente; det sentrale her er at forsinkelsesrenten – som kan betraktes som en normaltapsdekning ved mislighold av pengekrav – fra lovgivers side bevisst og tilsiktet først begynner å løpe 30 dager etter at skriftlig påkrav er sendt. Dette lovgiverformålet med ”å gi en frist for iverksettelse av betalingen” må tillegges betydning også for adgangen til å statuere erstatningsansvar for rentetap i tiden frem til forsinkelsesrenten når erstatningsansvaret grunnes på mislighold. Adgang til å tilkjenne erstatningsansvar i slike tilfeller ville kunnet uthule lovregelen om at forsinkelsesrenten begynner å løpe først 30 dager etter at skriftlig påkrav er sendt.
Det er altså det normative i lovens regulering av friststart for forsinkelsesrente ved påkravsforfall og erstatningsansvarets nære relasjon til forsinkelsesrenten som med tyngde taler mot å la oversittelse av forfall medføre erstatningsansvar før forsinkelsesrenten begynner å løpe. Jeg understreker at disse tilfellene skiller seg fra tilfeller som i Rt 2002.71, hvor det var spørsmål om erstatningsansvar for tap også forut for det pengekravsrettslige forfall (for erstatnings- og tilbakebetalingskravet). I sistnevnte tilfeller kan skadelidte kreve erstatning av rentetap for hele perioden frem til forsinkelsesrenten begynner å løpe, altså også i tiden fra 30 dager etter at skriftlig påkrav sendes. I slike tilfeller er det ikke oversittelse av påkravsforfall som begrunner erstatningsansvaret for det sistnevnte tidsrommet.
Problemet i spørsmål nr. 2 er så vidt jeg kan se ikke særskilt behandlet i litteratur studentene kan forventes å ha lest, men studentene skal kunne komme i alle fall et stykke på vei i analysene ved å benytte den kunnskap man har om forsinkelsesrente og rentetapserstatning, se litteraturhenvisninger foran. Det må kunne argumenteres på godt nivå for begge løsninger. Kandidater som argumenterer for at Snekkeriet bør kunne kreve erstatning, kan bl a argumentere med at forsinkelsesrente bare er en av flere misligholdsvirkninger og at det at forsinkelsesrente (ennå) ikke er aktuelt, ikke er til hinder for at vilkårene for andre misligholdsvirkninger kan være oppfylt (f eks hevningsrett hvis forsinkelse kortere enn 30 dager fra skriftlig påkrav er å anse som vesentlig mislighold, erstatningsansvar for rentetap også i denne perioden hvis det er gyldig avtalt [noe som riktignok er utelukket i forbrukerforhold, jf forsinkelsesrenteloven § 4 (c )] osv.) Det bør ikke stilles strenge krav til analysedybden i kandidatenes besvarelser av spørsmål nr. 2.
Sensuren viser at mange kandidater har god kunnskap om dommen i Rt 2002.71 (som var tema for en av oppgavene kurset). Problemet har for mange vært å se betydningen av at forsinkelsesrenten forutsetningsvis først løper 30 dager etter at skriftlig påkrav er sendt. Mange kandidater statuerer erstatningsansvar uten å se hen til forsinkelsesrenteloven regulering. Dermed blir verdien av fremstillingen ofte nokså begrenset.
I spørsmål nr. 3 skal kandidatene ta stilling til om Lillevik kommune kan motregne overfor Money Finans med regresskravet mot Lillevik Bygg. Det følger av oppgaveteksten at det er spørsmål om rett for debitor cessus til å motregne overfor cesjonaren med et krav mot cedenten. Dette reguleres som utgangspunkt av gbl. § 26 (som anvendes analogisk på motregning i andre enkle pengekrav enn enkle gjeldsbrev, jf Rt 1992.504). Gbl. § 26 viderefører overfor cesjonaren den motregningsrett debitor cessus ville ha hatt overfor cedenten om cesjonen ikke hadde funnet sted, men med to unntak. Det andre unntaket, som gjelder tilfeller hvor motkravet forfaller etter hovedkravet (og etter at debitor cessus fikk kunnskap eller tanke om cesjonen) er det ikke grunnlag for å drøfte i denne oppgaven (oppgaveteksten taler om forfalt krav, her får kandidatene bare forutsette at det ikke er noe motregningshinder på dette punkt). Problemet ligger i vilkåret om at debitor cessus må ha vært ”eigar av kravet” før han fikk kunnskap eller tanke om cesjonen. Etter oppgavens faktum vil det nok være vanskelig å begrunne at dette motregningsvilkåret er oppfylt; kommunen fikk kunnskap om cesjonsavtalen ved avtaleinngåelsen og regresskravet kan vel vanskelig anses stiftet før kausjonen ble stilt, altså etter avtaleinngåelsen. Etter mitt syn bør løsningen være at kommunen ikke har motregningsrett etter gbl. § 26. For at kommunen da skal kunne gis medhold, må det kreves at kommunen kan påberope seg at konneksitet mellom hovedkrav og motkrav gir rett til å motregne uten hinder av at motkravet først ble stiftet etter at kommunen fikk kunnskap om cesjonen.
Det første spørsmålet blir da om det foreligger konneksitet mellom hovedkrav og motkrav i dette tilfellet. Fra litteratur om konneksitet ved motregning nevner jeg Bergsåker, Pengekravsrett s. 248-249 og Hagstrøm, Obligasjonsrett s. 706 og s. 712-713. Konneksitet er behandlet også bl.a. i Sæbø, Motregning kapittel 9.2.3, men kandidatene kan ikke forventes å ha lest dette.
Kandidatene skal se at motkravet har sitt utspring i kausjonsavtalen med Staal & Rør AS, mens vederlagskravet det motregnes i, baseres på Lillevik Byggs oppfyllelse av kontrakt med Lillevik kommune. Det at kravene springer ut av forskjellige avtaler, tilsier som utgangspunkt at det ikke foreligger konneksitet. Det er imidlertid ikke noe absolutt vilkår for å statuere konneksitet at kravene springer ut av samme avtale. Men hvor kravene springer ut av forskjellige avtaler, må det kunne påvises et tilknytningsforhold mellom avtalene som gjør det naturlig å se avtalene under ett, jf Rt 1992.504. I oppgavens faktum foreligger slikt tilknytningsforhold, ettersom kausjonsstiftelsen knytter seg til en (under-)leveranse i anledning oppfyllelsen av kontrakten som grunnet vederlagskravet mot kommunen. Slik tilknytning må være tilstrekkelig i forhold til konneksitet, jf Rt 1966.1176, hvor Høyesterett kom til dette resultatet i et praktisk talt identisk tilfelle.
Det neste spørsmålet er om kommunen kan motregne med det konnekse kravet mot Lillevik Bygg selv om motkravet forutsetningsvis er stiftet etter at kommunen fikk kunnskap om cesjonen, slik at vilkårene i gbl. § 26 ikke er oppfylt. Svaret er at det kan kommunen gjøre, altså at eigar-vilkåret i gbl. § 26 ikke gjelder ved konnekse krav, se Rt 1966.1176, Rt 1992.504 og Sæbø, Motregning s. 152 flg.
Kandidatene skal klare å se at det i oppgave nr. 3 er spørsmål om motregning med krav mot cedent ved overgang av hovedkravet. De skal finne gbl. § 26 og klare å identifisere problemene, altså om ”eigar”-vilkåret er oppfylt, og drøfte spørsmålet om utvidet motregningsrett ved konneksitet.
Under sensuren viser det seg at besvarelser på middels nivå normalt enkelt finner gbl. § 26 og behandler denne adekvat, mens spørsmålet om konneksitet og betydningen av det, ofte overses.
Spørsmål nr. 4 og 5 gjelder foreldelse av erstatningskrav pga. brann som følge av feil på varmepumpe. Det er her spørsmål om tolkning av foreldelsesloven § 3 nr. 2, jf. nr. 1 med hensyn til når foreldelsesfristen etter § 2 begynner å løpe. Ettersom det gikk mer enn ett år fra Marte fikk nødvendig kunnskap om erstatningskravet, får regelen i lovens § 10 nr. 1 om tilleggsfrist ikke anvendelse. Dette skal kandidatene enkelt se. Kandidater som gir seg til å drøfte foreldelsesloven § 9 skal ha markert trekk, jf. paragrafens 3. ledd, som slår fast at kontraktsbaserte erstatningskrav (med unntak som her ikke er aktuelt) ikke omfattes av § 9. Jeg nevner at det i undervisningen (en av kursoppgavene) er dvelt med spørsmålet om anvendelsen av foreldelsesloven § 3 i tilfeller med misligholdskrav.
En nærmere analyse av foreldelsesproblemene i spørsmål nr. 4 og 5 vil kunne ta atskillig tid og plass hvis en først skal gå virkelig i dybden, både mer plass enn det er naturlig å bruke i en sensorveiledning og mer tid enn studentene har til eksamen. Utgangspunktet må klart nok tas i § 3 nr. 2 som særskilt regulerer misligholdskrav. Ved kjøp følger det av bl.a. Rt 2002.696, Rt 2006.1705 og Rt 2007.1236 at erstatningskrav mot selgeren som følge av mislighold, foreldes fra leveringen og ikke fra eventuelt senere tidspunkt hvor misligholdet oppdages. De to sistnevnte dommene gjelder nettopp tilfeller som har store likhetstrekk med tilfellet i oppgaven, nemlig brannskadeerstatning som følge av mangel ved levert gjenstand. Et hovedsynspunkt var at det var adgang til å kreve erstatning allerede ved leveringen. Tapet som følge av brannen var en økning av omfanget av et krav hvor foreldelsesfristen allerede løp. Etter mitt syn må det, ut fra de nevnte dommene, etter gjeldende rett klart legges til grunn at kravet mot entreprenøren, Lillevik Bygg, er foreldet, ettersom foreldelsesfristen regnes fra leveringen, vinteren 2003.
Når det derimot gjelder kravet mot Hans Hansen, som var Martes rådgivende ingeniør og konsulent i byggefasen, trekker de positive kilder helst i motsatt retning. I Rt 2000.679 og senere i Rt 2002.286 legger Høyesterett til grunn at det ved mislighold av rådgivningsforpliktelse først er når tapet oppstår, at foreldelsesfristen begynner å løpe, jf foreldelsesloven § 3 nr. 1. Ut fra den rettsoppfatning Høyesterett ga uttrykk for i de to nevnte dommene, er det ikke lett å se hvordan en skal kunne legge til grunn at foreldelsesfristen for erstatningskravet mot Hansen først skal begynne å løpe etter brannen, særlig fordi en vel ikke gjerne kan se det slik at Marte hadde et erstatningskrav mot Hansen før og uavhengig av brannen som har økt i omfang ved brannen, jf Rt 2006.1705, hvor Høyesterett uttaler (s. 1714) at byggherren ved leveringen kunne ”ha gjort mangelen gjeldende ved å kreve retting, eventuelt erstatning”. På dette punktet er det vel en nyanse i forholdet til henholdsvis Lillevik Bygg og Hansen. Om denne nyansen saklig sett forsvarer ulik løsning av spørsmålet om når foreldelsesfristen begynner å løpe, er imidlertid høyst diskutabelt. De lege lata er en imidlertid avskåret fra å marginalisere dommene i Rt 200.679 og Rt 2002.286, blant annet fordi Høyesterett i Rt 2006.1705 ganske klart forutsetter at de ulike tilnærmingsmåtene er uttrykk for gjeldende rett på sine områder. Ut fra Høyesterettspraksis må det derfor utvilsomt kunne forsvares at kandidatene konkluderer med at erstatningskravet mot Hans Hansen ikke er foreldet, selv om kravet mot Lillevik Bygg er foreldet. Her har imidlertid kandidatene rike muligheter til å boltre seg – innenfor de rammer som tid og evner setter – hvor det også må kunne åpnes for rettspolitiske kommentarer til løsningene (er det virkelig noen god grunn til at det skal løpe forskjellige foreldelsesfrister i forhold til hhv Lillevik Bygg og Hans Hansen?).
Når det gjelder litteratur kan det bl.a. vises til Bergsåker s. 324-328 og Hagstrøm s. 744 flg.
Spørsmål nr. 6 gjelder spørsmålet om gjeldsovertagelse. I litteraturen behandles dette bl.a. hos Hagstrøm s. 844-849. Som Hagstrøm uttaler på s. 847 må det ”foreligge en aktiv handling fra kreditors side som går ut på å godta eller som det er rimelig å forstå slik at kreditor godtar den som har overtatt forpliktelsen som debitor”. I forlengelsen av dette uttaler han at ”ikke enhver aktiv handling er tilstrekkelig” og nevner som eksempel at ”et rent kravbrev” fra kreditor til kjøperen i praksis ikke har vært ansett tilstrekkelig til å befri selgeren (se også fremstillingen i petitavsnittet).
I oppgaveteksten heter det at Lars sendte melding til Jan om avtalen med Peder og at Jan ikke svarte på henvendelsen. Dette er åpenbart ikke tilstrekkelig til å avskjære Jan fra fortsatt å holde seg til Peder som debitor.
Videre kontaktet altså Lars Jan da tiden for avdragsbetaling var kommet med anmodning om betalingsutsettelse. Spørsmålet er om Jans svar på henvendelsen kan oppfattes som frigjørende i forhold til Peder. Jeg kan vanskelig se at avslag på anmodning om betalingsutsettelse kan oppfattes som samtykke til gjeldsovertagelse. Dette er særlig klart når avslaget sendes både til avsender, Lars, og til Peder. I forhold til å gi forventninger hos partene om samtykke til gjeldsovertagelse, kan jeg uansett ikke se at slik kommunikasjon bør veie tyngre enn ”et rent kravbrev”.
I mangel av andre forhold som kan gi grunnlag for å oppfatte Jan slik at han har godkjent Lars som debitor i Peders sted, må løsningen bli at Jan fremdeles kan holde Peder ansvarlig.
En del kandidater viser til dommen i Rt 2008.969, som gjaldt overtagelse av ansvar for oppfyllelse av kontrakt om levering av smolt. I dommen ble det lagt til grunn at naturalkreditor hadde godkjent overtagelsen av leveringsforpliktelsen. Det følger av premissene, se særlig avsnittene 34, 36 og 37 at det var vesentlig sterkere holdepunkter til støtte for godkjennelse av gjeldsovertagelse i den saken enn i oppgaven.
Det siste spørsmålet er om Lars hadde rett til å innfri Jans krav ved motregning. Kandidatene skal her forutsette at Jan fremdeles hadde rett til å holde seg til Peder for kravet. Dersom Jans rett til å holde seg til Peder var falt bort, ville det være ganske enkelt å fastslå at Lars hadde motregningsrett.
Kandidatene kan med fordel ta utgangspunkt i alminnelige vilkår for motregningsrett på ulovfestet grunnlag. Oppgaveteksten gir pekepinn om at det er spørsmålet om gjensidighet, altså at hovedkrav og motkrav må bestå mellom samme parter, som her kan være problematisk.
Når forutsetningen er at Jan fremdeles hadde rett til å holde seg til Peder, er altså situasjonen den at Jan ikke hadde godtatt Lars som debitor i Peders sted. Dette innebærer imidlertid ikke med nødvendighet at Jan ikke hadde krav mot Lars. Tvert imot er normalsituasjonen i slike tilfeller at Jan har rett til å holde seg både til Peder og Lars, men at ved å velge å holde seg til gjeldsovertager, tapes adgangen til å holde seg til ”gjeldsoverdrager”. Kreditors rett til å holde seg til gjeldsovertager er ubetinget av om gjeldsovertager har forpliktet seg direkte overfor kreditor eller om gjeldsovertagelsen bare følger av rettsforholdet mellom Peder og Lars, jf. Hagstrøm s. 844.
Kandidatene skal altså konkludere med at Jan har krav mot Lars på motregningstidspunktet. Spørsmålet blir da hvilken betydning det da har at Jan også har krav mot Peder, altså at både Peder og Lars er ansvarlige. Selve det at både Peder og Lars hefter for kravet reiser ikke problem her; det antas nemlig en solidarskyldner kan motregne med krav han har mot hovedkreditor, altså upåvirket av at kreditor har flere skyldnere, jf Hagstrøm s. 730 og Sæbø, Motregning s. 54. Problemet ligger i at inntil Jan eventuelt måtte godkjenne Lars som debitor, kan det hevdes at Jan bør vernes mot motregning fra Lars ut fra det synspunkt at det ellers ville være for lett å omgå gjensidighetsvilkåret. For eksempel vil en som har et krav mot A enkelt kunne innfri As krav mot C ved motregning, f eks ved uanmodet å stille seg som kausjonist for As krav mot C og deretter motregne. Hagstrøm s. 731 antar derfor at det må kreves at A, altså Jan i vårt tilfelle, har godtatt B, altså Lars, som debitor, før motregning blir aktuelt. Det har Jan ikke gjort så lenge han forutsetningsvis ennå kan holde seg til Peder.
Det kan ikke forventes at kandidatene problematiserer gjensidighetsvilkåret i særlig grad, utover å drøfte hvorvidt Jan har et krav mot Lars på motregningstidspunktet.
Nærmere om vurderingen av besvarelsene:
Oppgavens spørsmål er av varierende vanskelighetsgrad. Spørsmål nr. 1 og nr. 6 skulle en kanskje tro var de mest overkommelige. Under sensuren viser det seg imidlertid at mange kandidater strever med spørsmål nr. 1. Videre skal kandidatene være fortrolige med problemene i spørsmål nr. 4 og 5, men rettstilstanden her er til dels usikker og komplisert, noe som gjør disse spørsmålene ganske krevende å behandle. Mange kandidater behandler imidlertid disse spørsmålene godt. Også problematiseringen av gjensidighetsvilkåret i spørsmål nr. 7 er krevende. Det kan ikke kreves så mye på dette punkt, jf kommentaren foran om dette.
Besvarelser som forsvarer A og B preges gjerne av at kandidatene viser god evne til å finne relevante rettsgrunnlag og identifisere problemer. Drøftelsene vil også reflektere forståelse av de rettsregler som anvendes. Det vil trolig som vanlig være gradsforskjeller i bredde og dybde mht. problemidentifikasjon og drøftelse som avgjør på hvilken side av skillet mellom A og B kandidaten befinner seg. Det kan heller ikke blant A- eller B-kandidater forventes vesentlig problematisering av gjensidighetsvilkåret under besvarelsen av spørsmål nr. 7.
Besvarelser som får C eller D inneholder ofte en del av verdi om spørsmålene 3, 4 og 5, uten å ha den dybde og gi uttrykk for slik forståelse som normalt preger A og B-besvarelser. Besvarelser på slike nivå preges ofte av at flere av spørsmålene behandles relativt svakt. Dette gjelder selvsagt enda mer for D-besvarelser enn for C-besvarelser.
For å passere må besvarelsen normalt identifisere noen sentrale rettsgrunnlag og for øvrig inneholde noe av verdi om noen spørsmål. Vesentlige feil og andre svakheter vil på vanlig måte måtte skjerpe kravene til besvarelsen ellers.
|
Sist oppdatert 02. februar 2009 av teg Kommentarer til denne siden. |