Sist oppdatert 27. juni 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS133
1. Generelt om oppgaven
Årets skoleeksamen i JUS133 ligger emnemessig tett opp til flere av de kursoppgavene som studentene har skrevet på kurset, jf. de vedlagte kursoppgavene. Spørsmål 1 og 2 tilsvarer emnemessig langt på vei henholdsvis bokstav a og b under spørsmål 1 i årets hjemmeeksamen, mens spørsmål 3 og 4 gjelder problemstillinger som har vært et gjennomgående tema både i kursoppgave 2 om lovfestet rett og i kursoppgave 3 om ulovfestet rett.
Utfordringen for kandidatene ligger først og fremst i å formulere de grunnleggende rettskildemessige poengene og sammenhengene så klart som mulig, uten å bli for abstrakte og teoretiske. Oppgaven angir uttrykkelig at det underveis i besvarelsen skal anvendes rettspraksis som er gjennomgått på kurset. På den annen side tilsier rettskildelærens natur at en alltid tar utgangspunkt i en mer teoretisk beskrivelse av de emnene som spørsmålene fokuserer på. Kandidatene må derfor finne den hensiktsmessige balansen mellom det abstrakte (den teoretiske beskrivelsen) og det konkrete (anvendelsen av rettspraksis eller andre praktiske eksempler).
Det understrekes at den følgende veiledningen er ikke uttømmende med hensyn til hvilke innfallsvinkler kandidatene kan velge ved besvarelsen av oppgaven. Veiledningen er heller ikke ment å angi noe analytisk mønster som studentene er nødt til å ha med i sin fremstilling. Spillerommet for ulike utformninger av besvarelsen må være stort, så lenge kandidatene gir inntrykk av å ha lest oppgaveteksten, og av å holde seg til oppgavens tema underveis i fremstillingen.
Sensorer som har spørsmål knyttet til sensuren kan ta kontakt med meg på telefon (55589551) eller på e-post (Knut.Tande@jur.uib.no).
2. Pensum
Læreboken i JUS133 er Nils Nygaards ”Rettsgrunnlag og standpunkt”, 2. utgave fra 2004, og det er bare terminologi fra denne boken som er anvendt på kurset. Nygaard gjør blant annet bruk av begrepene generell relevans, spesiell relevans og harmonisering, jf. s. 34-37 i læreboken, altså en terminologi som avviker fra den tradisjonelle inndelingen i relevans, slutning og vekt. I tillegg tales det om det primære rettsgrunnlaget som utgangspunkt for lovtolkningen med de øvrige rettskildefaktorene som tolkningsbidrag, jf. for eksempel s. 62-70 og s. 100 flg. i læreboken.
Læreboken har i tillegg et høyt abstraksjonsnivå, og dette kan påvirke studentene til fremstillinger i samme retning. Dette gjelder særlig de ulike rettskildefaktorenes autorisasjonsgrunnlag, samt synet på ulike former for verdivurderinger i rettskulturen. Dersom studentene ellers makter å være konkrete og spesifikke, må en akseptere en del abstrakte fremstillinger på de nevnte punktene.
Sensorene forventes å ha gjort seg kjent med Nygaards terminologi, og må ikke gi trekk for det som i realiteten kan vise seg å være lærebokens avvikende innfallsvinkel til stoffet, sammenliknet med tradisjonell rettskildelære. Ta kontakt med undertegnede dersom dere er i tvil på dette punktet.
3. Veiledning til de enkelte spørsmålene
Spørsmål 1: Hva innebærer det at rettsregelen er sluttproduktet av en prosess der en anvender rettskildeprinsippene?
Mange kandidater vil nok oppfatte dette spørsmålet som en oppfordring til å gjøre rede for det nærmere innholdet i rettskildeprinsippene, jf. den mer direkte formuleringen i retning av dette i spørsmål 1, bokstav a på hjemmeeksamen, og det må godtas. Ideelt sett bør kandidatene imidlertid i tillegg fokusere på at rettsregelen ikke foreligger som et ferdig produkt ved løsningen av rettsspørsmål, men er noe som en må resonnere seg frem til. Og selv om det foreligger visse regler og retningslinjer (rettskildeprinsipper) for prosessen, er disse såpass vage at ulike rettsanvendere kan komme til ulike resultater med hensyn til innholdet i rettsregelen. Her kan blant annet dissensen i støvlettdommen, som har hatt en sentral plass på kurset, anvendes som et eksempel på lovfestet område.
Kandidatene kan som nevnt forventes å fokusere på hva som ligger i begrepet ”rettskildeprinsippene”, og i det følgende gjør jeg derfor rede for hva kurset har gjennomgått på dette punktet. En kan selvsagt ikke forvente at studentene skal gå inn på alle detaljer i denne sammenhengen, og min gjennomgang må absolutt bidra til at kravene til studentene stilles for høyt. Gjennomgangen er først og fremst ment som en orientering til de sensorene som ikke har vært med på undervisningen.
Rettskildeprinsippene er regler og retningslinjer som kan utledes av rettspraksis vurdert over et lengre tidsrom, særlig høyesterettspraksis. Det dreier seg om generelle juridiske argumentasjonsmønstre som Høyesterett selv, og dermed også andre rettsanvendere, føler seg bundet av. Høyesterett dømmer i siste instans etter Grl. § 88, og får dermed en særlig autoritet som retningsgiver for hvilke juridiske argumentasjonsmønstre som er akseptable. Den nærmere bakgrunnen for utviklingen av rettskildeprinsippene behandles av Nygaard i kapitel 3, men detaljene her hører ikke hjemme i en såpass generell fremstilling.
Nygaards opererer med en tredeling av rettskildeprinsippene. Nedenfor følger hovedpoengene knyttet til inndelingen i generell relevans, spesiell relevans og harmonisering. I tillegg kan kandidatene fokusere på mer spesielle rettskildeprinsipper som for eksempel legalitetsprinsippet, men en kan som nevnt ikke kreve for mange detaljer i en såpass generelt formulert oppgavetekst.
Generell relevans:
Dette er et spørsmål som særlig er behandlet av Nygaard i kapitel 2 og 3 (avsnitt I) i læreboken, jf. s. 34-35 i samme bok. Det er bare hovedlinjene i læreboken som kan forventes fremstilt. Poenget er at det bare er kilder som oppfyller visse vilkår etter vårt autoriserings- eller legitimeringssystem, som kan regnes som rettskildefaktorer. Disse kildene kan betegnes som generelt relevante for rettsanvendelsesprosessen. De ulike autorisasjonsgrunnlagene gjennomgås i kapitel 2 i læreboken: Grl. § 75a legitimerer lovteksten som rettskildefaktor, og denne autoriseringen av lovteksten smitter også over på lovforarbeidene. Rettspraksis, og særlig høyesterettspraksis, er autorisert som rettskildefaktor gjennom Grl. § 88, samtidig som denne dømmende makten også danner utgangspunktet for legitimasjonen av anvendelsen av reelle hensyn i den rettslige argumentasjonen. I tillegg er reelle hensyn legitimert som rettskilde gjennom den juridiske kulturarven og mer generelle samfunnsverdier, jf. Nygaard s. 50-51.
Spesiell relevans:
Her er det tale om de rettskildefaktorene kan anvendes som argumentkilder ved tolkningen av den aktuelle rettsregelen eller løsningen av den aktuelle rettstvisten, jf. s. 35 i læreboken til Nygaard. Siden kurset i JUS133 hittil har konsentrert seg om lovtolkning, vil det være naturlig at det tas utgangspunkt i lovtolkningsprosessen i redegjørelsen for rettskildefaktorenes spesielle relevans. Nygaards begrep primært rettsgrunnlag kan bidra til å utdype lovtekstens rolle som rettskildefaktor i tolkningsprosessen: Den lovteksten som inneholder vilkåret for den primære rettsvirkningen som det er tvist om i det konkrete saken, vil utgjøre det primære rettsgrunnlaget. Lovteksten blir dermed rammen for den videre klarleggingen av innholdet i vilkåret. Med utgangspunkt i det primære rettsgrunnlaget anvendes både ordlyden i lovteksten og andre rettskildefaktorer som tolkningsbidrag i denne prosessen. Dette innebærer at det trekkes informasjon ut fra de enkelte rettskildefaktorene angående innholdet i regelen. Det endelige tolkningsresultatet vil på denne måten bli en kombinasjon av innholdet i ulike rettskildefaktorer, noe som leder oss over i harmoniseringsprosessen. (Nygaard taler også om at rettskildefaktorene kan være støttemomenter i tolkningsprosessen, men dette har kurset ikke fokusert på.)
Harmonisering:
Her kan det være greit å ta utgangspunkt i det Nygaard skriver nederst på s. 36 i læreboken:
”Vektings- eller harmoniseringsreglane er rettskjeldeprinsipp som gir retningslinjer for
prioritering og vekting mellom dei rettskjeldefaktorane som gir bidrag til løysing. For at ein
eller fleire av dei relevante faktorane skal kunne bera det endelige standpunktet, må den eller
dei ha overvekt samla sett i høve til dei øvrige”.
Studentene bør imidlertid med egne ord forklare hva som nærmere ligger i denne eller tilsvarende formuleringer. Uten en slik utdypning blir fremstillingen for abstrakt og lite konkret. Poenget er at en i harmoniseringsprosessen kombinerer den informasjonen som en har utledet av de ulike rettskildefaktorene ved klarleggingen av den spesielle relevansen, og dermed kommer frem til den endelige rettsregelen eller det endelige standpunktet i den konkrete tvisten. Dersom det er konflikt mellom innholdet i de ulike rettskildefaktorene, må det avgjøres hvilken eller hvilke av rettskildefaktorene den endelige rettsregelen skal bygge på.
Nygaard understreker (også på s. 36) at det ved konflikt mellom rettskildefaktorene ofte vil bli verdivalg fra dommerens side i harmoniseringsprosessen. Av læreboken fremgår det imidlertid ikke helt klart hva disse verdivalgene består i. På kurset har vi fokusert på at verdivalget kan bestå i grad av lojalitet overfor lovteksten, altså synet på hvor fritt en som dommer står i utøvelsen av sin dømmende makt, jf. det Nygaard skriver om dette på s. 47-48 i læreboken. I tillegg kan det dreie seg om valg mellom verdier eller reelle hensyn som kan inndeles i tre grupper: Positiverte hensyn (som fremgår av lovteksten, forarbeider eller rettspraksis), generelle rettslige hensyn (rettslige verdier som generelt er en del av rettssystemet, slik som forutberegnelighet og forholdsmessighet) og bredere samfunnsmessige hensyn (slik som de bredere miljøhensynene i støvlettdommen, jf. nedenfor.)
Spørsmål 2: Forklar hvordan begrepene presiserende, innskrenkende og utvidende tolkning angir ulike måter lovtolkningsprosessen kan gjennomføres på.
Sluttresultatet av lovtolkningsprosessen kan bestå i en presiserende, innskrenkende eller utvidende tolkning, jf. blant annet Nygaard s. 231 flg. Disse betegnelsene angir på hvilken måte det endelige tolkningsresultatet forholder seg til lovteksten som rettskildefaktor, og er således et svar på hvilken betydning lovteksten har hatt ved klarleggingen av rettsspørsmålet, ved siden av de øvrige rettskildefaktorene. En taler om presiserende tolkning der lovteksten er uklar, og en anvender de øvrige rettskildefaktorene til å velge mellom de mulige tolkningsalternativene ut fra lovteksten. Men innskrenkende og utvidende tolkning menes at det endelige tolkningsresultatet avviker fra en naturlig forståelse av lovteksten, ved at lovteksten henholdsvis får et snevrere eller videre anvendelsesområde enn det lovteksten isolert sett skulle tilsi.
De ulike betegnelsene på det endelige tolkningsresultatet, viser at lovteksten ikke alltid er den av rettskildefaktorene som får størst betydning ved klarleggingen av et rettsspørsmål. Lovteksten kan komme mer eller mindre i bakgrunnen som rettskildefaktor fordi den er uklar, eller fordi andre rettskildefaktorer tillegges større betydning enn lovteksten ved konflikt mellom de ulike rettskildefaktorene. Det kan imidlertid også hende at en ved konflikt mellom rettskildefaktorene lar være å tolke innskrenkende og utvidende, for eksempel fordi en velger å legge avgjørende vekt på en klar lovtekst. I så fall vil en kunne se det slik at lovteksten er den rettskildefaktoren som får størst betydning ved klarleggingen av rettsspørsmålet.
I relasjon til det siste, altså at en lar være å tolke innskrenkende eller utvidende, kan opplyses at en del kandidater ofte synes å mene at en ved lovtolkning alltid faller inn under ett av de tre tolkningsalternativene. Dersom lovteksten er bortimot helt klar, og en følger lovteksten ved fastsettelsen av det endelige tolkningsresultatet, passer imidlertid ingen av de tre tolkningsalternativene. En kan da si at en som rettsanvender følger lovteksten, eller (som angitt i forrige avsnitt) at en lar være å tolke innskrenkende eller utvidende.
Også under punkt b kan fremstillingen lett bli noe abstrakt dersom en ikke konkretiserer hva som nærmere ligger i disse beskrivelsene. For eksempel er det nærliggende å bruke flertallet i støvlettdommen som eksempel på presiserende tolkning, mens passbåtdom I er et eksempel på utvidende tolkning. Studentene skal selvsagt ikke gå detaljert inn på dommene, men fremheve det som er sentralt for dette spørsmålets vedkommende.
Spørsmål 3: Gjør rede for hvilken frihet og hvilke begrensninger som gjør seg gjeldende for en dommer som på lovfestet område skal anvende sin dømmende makt til å finne den beste lovtolkningen ut fra de rettskildefaktorene som er aktuelle.
Spørsmål 3 og 4 har en god del likhetstrekk med spørsmål 3 i kursoppgave 3 om Høyesteretts rettsskapende funksjon. I denne kursoppgaven er noe av poenget at den dømmende makten alltid innebærer elementer av rettsskapning fordi det foretas en avklaring av hva som er gjeldende rett utover det som er fastslått tidligere. Det vil imidlertid gjøre seg gjeldende ulike grader av rettsskapning alt ettersom det dreier seg om presiserende, innskrenkende eller utvidende tolkning, og alt ettersom en befinner seg på lovfestet eller ulovfestet område. I tillegg kan rettskildeprinsippene, og da kanskje særlig legalitetsprinsippet som rettskildeprinsipp, trekkes inn som en begrensning i den rettsskapende virksomheten. Det må også sondres mellom situasjoner hvor det foreligger et prejudikat, og situasjoner hvor det ikke gjør det. I tillegg kan det skilles mellom rettsskapning på regelnivå og på rettskildeprinsippnivå.
En del kandidater vil nok sette likhetstegn mellom graden av frihet for den dømmende makt og graden av rettsskapende virksomhet, og dermed legge fremstillingen opp etter samme struktur som besvarelsen av kursoppgaven. Dette er akseptabelt så lenge kandidatene viser at de har lest oppgaveteksten, og begrunner og fokuserer på den nevnte koblingen mellom friheten i den dømmende makt og graden av rettsskapende virksomhet. På denne måten vil en holde seg innenfor oppgavens tema. Det er imidlertid fullt mulig (og antakelig også å foretrekke) å besvare oppgaven uten å fokusere på domstolenes rettsskapende virksomhet.
Problemstillingen forstås kanskje best på bakgrunn av det Nygaard skriver i læreboken på s. 152-154: Rettsanvenderen har som oppgave å komme frem til den beste lovtolkningen ut fra det rettskildematerialet som foreligger, jf. sitatene fra ulike juridiske forfattere på de angitte sidene. På s. 153 skriver så Nygaard: ”Men det er som nemt grenser for kor langt han [dommeren] kan gå i personleg verdiprioritering. I så måte må en krevja at slutningstakaren ”koplar seg sjølv ut”, men godta hans personlege syn så langt ein ikkje kan unngå det.”
Prioriteringen og vektingen av verdier kan for det første finne sted på konstitusjonelt nivå: Rettsanvenderen må vise lojalitet overfor loven og lovgiveren, jf. s. 152-154. Men samtidig er det dommeren selv som må avgjøre hvor grensene for denne lojalitetsplikten går, jf. øverst på s. 48. ”Me er her inne på grenser og plikter av konstitusjonell karakter, grenser for den dømande makt.”
I tillegg til verdivalg på konstitusjonelt nivå, kan harmoniseringsprosessen kreve at rettsanvenderen foretar verdivalg i form av valg mellom ulike reelle hensyn. Læreboken skiller, og da særlig med henvisning til Bernt, mellom tre hovedtyper av reelle hensyn: For det første positiverte verdier, altså verdier som kan utledes mer eller mindre direkte fra lovtekst, lovforarbeider eller rettspraksis, jf. Nygaard s. 31 og s. 43-47. For det andre generelle rettslige verdier (generelle legislative hensyn) som har vunnet innpass som aksepterte rettslige argumenter uavhengig av den enkelte rettsregel og det enkelte rettsområde, jf. Nygaard s. 31, s. 50-51, s. 159-170 og s. 223-224. Og for det tredje bredere samfunnsmessige verdier, verdier som er allment aksepterte i samfunnet, jf. Nygaard s. 31 og s. 50-51.
På kurset er det særlig passbåtdom I, telefonsjikanedommen og støvlettdommen som er gjennomgått med tanke på de nevnte verdivalgene på konstitusjonelt og lavere nivå, og kandidatene kan forventes å fokusere på disse dommene. Her vises det særlig til spørsmål 1 og 2 i kursoppgave 2.
Når det gjelder lovfestet rett, vil domstolens frihet til å komme frem til det beste resultatet, bli kanskje bli tydeligst der det endelige tolkningsresultatet avviker fra den naturlige forståelsen av lovtekstens ordlyd, altså ved innskrenkende eller utvidende tolkning. Men også ved presiserende tolkning må domstolen anvende den friheten som ligger i den dømmende makten, til å foreta en avklaring av innholdet i en uklar lovtekst.
Det kan også det som vi i kurset har vært inne på i forbindelse med støvlettdommen, nemlig at det som i utgangspunktet fremstår som en presiserende tolkning, i realiteten kan være en innskrenkende tolkning av lovregelen, jf. flertallets argumentasjon i dommen sett ut fra mindretallets forståelse av lovteksten. Dermed kan domstolen i mange tilfeller hevdes å utøve en større grad av frihet i den dømmende makten, enn det som fremgår direkte av domspremissene.
I tillegg kan en merke seg at et tilfelle som passbåtdom I, altså et tilfelle av utvidende tolkning, ikke nødvendigvis fremstår som et spesielt tydelig tilfelle av utøvelsen av friheten i den dømmende makten. Her hadde nemlig Høyesterett allerede i en tidligere dom avgjort at begrepet skip i straffebestemmelsen kunne omfatte mindre fartøyer. Domstolen var dermed i passbåtdom I bundet av prejudikatsvirkningen denne tidligere dommen, og hadde ikke nødvendigvis frihet til å komme til at straffebestemmelsen ikke kunne anvendes i det nye tilfellet når hensynene til å straffedømme gjorde seg minst like sterkt gjeldende som i den tidligere dommen. Men som elvebåtdommen viser, jf. kursoppgave 2, spørsmål 3, bokstav b, vil graden av binding i forhold til tidligere dommer kunne være avhengig av hvilken tolkningsmåte Høyesterett anvender, jf. Nygaard s. 77-83.
Dette leder over i et annet poeng: Prejudikatsvirkningen av en høyesterettsdom representerer en binding for domstolenes dømmende makt i senere tilfeller.
Spørsmål 4: Hvordan går dommeren frem for å finne den beste løsningen på rettsspørsmål på ulovfestet område?
Under dette spørsmålet må kandidatene få frem visse grunnleggende forskjeller mellom den dømmende virksomheten på lovfestet og ulovfestet område. Oppgaven spør ikke direkte etter en sammenlikning med det som det er fokuset i spørsmål 3, nemlig frihet og begrensninger ved utøvelsen av den dømmende makten, men det vil være nærliggende å komme inn på dette også i forbindelse med spørsmål 4.
For oversiktens skyld tar jeg med noe av det Nygaard skriver om det som særpreger rettsanvendelsesprosessen på ulovfestet område. Nygaard skriver først på s. 257:
”På ulovfest område søkjer ein etter eit legislativt grunnlag som kan erstatta eller tilsvara lov. Dvs. grunnlag for løysing av vårt rettsspørsmål som tilfredsstiller dei omsyn eit lovgrunnlag på området ville ha dekka, først og fremst autoritet eller legitimitet, forutbereknelighet og generelt rimeleg innhald.”
At rettspraksis kan danne grunnlaget for ulovfestede rettsregler, kjenner vi blant annet til fra erstatningsretten gjennom skyldansvaret og det ulovfestede objektive ansvaret. På bakgrunn av Høyesteretts konstitusjonelle autoritet, jf. Nygaard s. 45-48, vil vi ha et sikkert rettslig fundament når vi for eksempel anvender skyldregelen slik den er utformet gjennom en rekke ulike dommer fra Høyesterett, jf. Nygaard nederst på s. 257. Slik rettspraksis vil måtte tolkes i samsvar med det Nygaard skriver på s. 77-83.
Mer grunnleggende problemstillinger oppstår dersom vi ikke har tidligere rettspraksis å ta utgangspunkt i på ulovfestet område, og det må forventes at studentene velger å fokusere på disse problemstillingene. Nygaard skriver om dette på s. 258:
”Kva kan danna grunnlaget for løysing av tvisten her? Det kan for det første vera ulovfeste allmenne rettsprinsipp som har basis i vår rettstradisjon eller rettskultur, jfr. kap. 9,II. Kjem det opp eit rettsspørsmål på området, kan domstolane etter tilhøva byggja på det aktuelle prinsippet. Dommen representerer i så fall ei styrking eller presisering av eksisterande rettstilstand. Men dommen kan deretter ha overteke funksjonen som primært rettsgrunnlag for neste tvist på området. På denne måten kan dommen endra rettskjeldebildet.”
Av dette følger at Høyesterett kan ha et ganske annerledes rettslig utgangspunkt ved vurderingen av rettslige spørsmål på ulovfestet område, sammenliknet med hva som er situasjonen ved lovtolkning. Bruken av prinsipper i stedet for lovtekst, kan hevdes å gi Høyesterett en mer fremskutt og dynamisk rolle i rettsanvendelsesprosessen, uten like klare konstitusjonelle bindinger som på lovfestet område. På samme måte som for lovfestet område, er det imidlertid grunn til å understreke at friheten ved utøvelsen av den dømmende makten blir begrenset når det først er avsagt dom av Høyesterett på det aktuelle området.
Fordi vi har fokusert på det i forbindelse med kursoppgave 3, spørsmål 2, vil antakelig mange studenter gå inn på sondringen mellom allmenne rettsgrunnsetninger, rettsprinsipper og reelle hensyn på ulovfestet område, jf. Nygaards behandling av dette på s. 260 flg. Poenget med denne sondringen er at rettsprinsipper og allmenne rettsgrunnsetninger kan utgjøre ulike grader av bindinger for domstolene ved klarleggingen av ulovfestet rett, på tilsvarende måte som lovteksten kan representere en binding på lovfestet område. Domstolene står altså ikke nødvendigvis fritt til å anvende reelle hensyn for å ta stilling til saken dersom det gjør seg gjeldende rettsprinsipper eller allmenne rettsgrunnsetninger på det aktuelle ulovfestede området. Og Nygaard understreker at også reelle hensyn kan være forpliktende for domstolene fordi de er en del av rettskulturen eller en del av de grunnleggende samfunnsverdiene.
Personverndommen og journaldommen er egnet til å illustrere den dømmende virksomheten på ulovfestet område, der en ikke har tidligere rettspraksis å bygge på, jf. Nygaard s. 262 flg.
|
Sist oppdatert 27. juni 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |