Sist oppdatert 10. desember 2004 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 3. studieår : JUS131
Oppgaven er på bokmål og nynorsk
Lillefjord Smolt AS driver oppdrett av skotsk importert lakseyngel – såkalt smolt, som ved oppnådd vekt videreselges til fiskeoppdrettsanlegg i landsdelen. Virksomheten var lokalisert i Lillefjord Industripark AS, et eiendomsselskap som administrerer og driver fellesfunksjoner i industriparken, herunder utleie og infrastrukturtjenester til leietagerne. Leien inkluderer bl. a. tilknytning til Industriparkens interne vannforsyningsanlegg som er tilknyttet kommunalt vann- og kloakkanlegg.
Vannforsyning med friskt oksygenholdig vann er av avgjørende betydning for all fiskeoppdrett i lukkede anlegg som dette.
I juli 2005 oppsto brudd på vanntilførselen til enheter i industriparken. Hele komplekset var avskåret fra vann i et døgn før man hadde lokalisert bruddsted og årsaksforhold, og det tok ytterligere et døgn før vannet kom tilbake. Bruddet førte til at oksygeninnholdet i oppdrettsanlegget ble for lavt, med den følge at en hel generasjon smolt gikk tapt. Dette medførte at Lillefjord Smolt AS ble påført et omsetningstap i markedet, senere anslått til ca 1 mill.
Bruddet var oppstått som en følge av at en nedgravd vannledning i området var sprunget lekk med den følge at vanntilførselen ikke lenger fungerte. Ledningen besto i eldre jernrør som var montert på 1960-tallet etter datidens forskrifter og retningslinjer. Da Industriparken ble anlagt på 1980-tallet, overtok man vannforsyning i området fra kommunen, men det ble ikke gjort noe for å inspisere vanninntak eller ledningssystem. Da man etter bruddet grov seg frem til bruddstedet, viste det seg at en flens inne på Industriparkens område var så sterkt angrepet av rust at bolter og tetninger var sprengt. I dag ville slike ledninger vanligvis bli lagt som herdede plastrør i miljøkvalitet og betydelig bedre lekkasjesikring. Da Industriparken ble anlagt, fungerte vannforsyningen OK, og siden kommunen selv ikke hadde annet program for utskiftning av gamle rør enn å utbedre oppståtte lekkasjer, slo man seg til ro med dette også for Industriparkens vedkommende.
Andre leietagere i Industriparken hadde ordnet seg med tilkjørt vann de dagene området var uten vannforsyning. Lillefjord Smolt bestilte også tilkjørt friskt vann og betalte 10.000 til tankbiltransport. Men dette var ikke nok til å berge smolten, som måtte ha så store mengder friskt oksygenholdig vann at tilkjøring og vannutskiftning i anlegget viste seg utilstrekkelig.
Det oppsto tvist om ansvarsforholdene, og Lillefjord Smolt AS krevde erstatning med henvisning til at leieavtalen med Industriparken AS forutsatte tilførsel av egnet vann til anlegg for fiskeoppdrett.
I leie- og driftsavtalen fantes en nærmere standard regulering av ansvarsforhold i industriparken. Det fremgikk at leieavtalen omfattet alminnelig vanntilførsel og kloakkavløp. Vannforsyning var ikke spesielt regulert, men om mulig driftsavbrudd het det i standardkontrakten som gjaldt for alle leietagere i området, også for Lillefjord Smolt etter innflytting i 1998:
”Lillefjord Industripark AS er uten ansvar for avbrudd i leietagers virksomhet ved forhold som skyldes force majeure, så som brann og uforutsette naturhendelser som utleier ikke rår med, herunder sviktende krafttilførsel.”
Med henvisning til dette avviste Industriparken å ha noe ansvar, og man anførte at det etter gjeldende rett selv uten noen slik avtale ikke gjaldt noen regel om objektivt ansvar ved leie av forretningslokaler. Og under enhver omstendighet ville en hendelse som denne ikke pådra ansvar. Vannforsyning i industriparken var tilpasset normale bruksforhold, og det kunne ikke rimeligvis forventes at vannforsyningen skulle være dimensjonert til en så sensitiv virksomhet som smoltoppdrett. Lillefjord Smolt AS måtte ta som sin egen risiko at man ikke hadde sørget for egen reserveløsning for vannforsyning når så store verdier var samlet i ett anlegg på ett sted. I sin tid hadde man forhandlet om en slik nødløsning, men dette var det ikke blitt noe av fordi utgiftene til en slik ville blitt prohibitivt dyre og Industriparken hadde avvist å bidra med finansiering av slike. Dette viste etter Industriparkens oppfatning at smoltanlegget åpent hadde akseptert risikoen for hendelser som denne. Industriparken viste også til at tap av bestander i fiskeoppdrett kunne forsikres, og når virksomheten hadde valgt ikke å forsikre seg mot slikt tap, kunne man ikke velte tapet over på Industriparken, i all fall ikke i det omfang som nå ble gjort gjeldende.
Lillefjord Smolt AS fastholdt at Industriparken etter gjeldende rett måtte ha ansvar for det oppståtte tap, hva enten man så på dette som en avtale om levering av vann eller som en leieavtale som var mangelfullt oppfylt. Tapet måtte omfatte markedsverdien av den bestanden som var gått tapt, d v s antatt inntjening både ved videresalg til andre oppdrettsanlegg og eventuelt videresalg til eksportørene – i alt 1 mill. Lillefjord Smolt krevde også erstattet sine bortkastede utgifter til tankbilkjøring av vann kr 10.000.
Industriparken AS bestred ikke at markedsverdien var slik Lillefjord Smolt anførte, men anførte at et eventuelt erstatningsansvar under ingen omstendighet kunne omfatte annet enn anslått verdi for gjenkjøp av en ny generasjon smolt, og den ville ligge på halvparten av videresalgsverdien etter at utgifter til foring og drift var trukket fra. Man viste også til at Lillefjord Smolt ikke hadde fremlagt dokumentasjon på at fisken i anlegget faktisk var omsatt for fremtidig levering, slik at tapet allerede av den grunn måtte anses for fjernt til å være erstatningsmessig. Til dette innvendte Lillefjord Smolt Her at avsetning av smolten skjedde årlig overfor faste kunder, slik at det var rimelig klart hva man ville få for smolten når tiden for videresalg var kommet selv om formelle bestillinger enda ikke var gjort. Lillefjord Smolt AS dimensjonerte sin produksjon i forhold til dette. Nærmere avtaleregulering var ikke nødvendig, og skulle én eller flere kunder unntaksvis falle fra, var det alltid stor etterspørsel etter smolt og derfor ingen problemer med å få smolten avsatt.
Industriparken avviste også kravet på erstatning for tankbilutgiftene og anførte at det her var tale om å berge omsetningsverdien av smolten. Når markedstapet ikke var erstatningsmessig, kunne heller ikke denne utgiften være det. Lillefjord Smolt var ikke enig i denne forståelse av jussen i saken.
Om dette skal det skreves en utredning, der prinsipale og subsidiære spørsmål drøftes og avgjøres.
Lillefjord Smolt AS driv med oppdrett av skotsk importert lakseyngel – såkalla smolt, som ved oppnådd vekt blir seld vidare til fiskeoppdrettsanlegg i landsdelen. Verksemda var lokalisert i Lillefjord Industripark AS, eit eigedomsselskap som administrerer og driv fellesfunksjonar i industriparken, slik som utleige og infrastrukturtenester til leigetakarane. Leiga inkluderer m.a. tilknyting til Industriparken sitt interne vassforsyningsanlegg som er knytt til kommunalt vass- og kloakkanlegg.
Vassforsyning med friskt oksygenhaldig vatn er av avgjerande betydning for all fiskeoppdrett i lukka anlegg som dette.
I juli 2005 oppstod det brot på vasstilførsla til einingar i industriparken. Heile komplekset var avskore frå vatn i eit døger før ein hadde lokalisert brotstaden og årsakstilhøva, og det tok ytterlegare eit døger før vatnet kom tilbake. Brotet førte til at oksygeninnhaldet i oppdrettsanlegget vart for lågt, med den følgja at ein heil generasjon smolt gjekk tapt. Dette førte til at Lillefjord Smolt AS fekk eit tap i omsetnaden i marknaden, seinare berekna til omlag 1 mill.
Brotet var oppstått som ei følgje av at ein nedgravd vassleidning i området var sprunge lekk med den følgja at vasstilførsla ikkje lenger fungerte. Leidningen bestod av eldre jarnrøyr som var monterte på 1960-tallet etter dei forskrifter og retningsliner som gjaldt då. Då Industriparken vart etablert på 1980-talet, overtok ein vassforsyning i området frå kommunen, men det vart ikkje gjort noko for å inspisere vassinntaket eller leidningssystemet. Då ein etter brotet grov seg fram til brotstaden, synte det seg at ein flens inne på Industriparken sitt område var så sterkt angripen av rust at boltar og tetningar var sprengde. I dag ville slike leidningar vanlegvis bli lagt som herda plastrøyr i miljøkvalitet og med betydeleg betre lekkasjesikring. Då Industriparken vart etablert, fungerte vassforsyninga OK, og sidan kommunen sjølv ikkje hadde anna program for utskifting av gamle røyr enn å utbetre oppståtte lekkasjar, slo ein seg til ro med dette også for Industriparken sitt vedkommande.
Andre leigetakarar i Industriparken hadde ordna seg med tilkøyrd vatn dei dagane området var utan vassforsyning. Lillefjord Smolt bestilte også tilkøyrd friskt vatn og betalte 10.000 til tankbiltransport. Men dette var ikkje nok til å berge smolten, som måtte ha så store mengder friskt oksygenhaldig vatn at tilkøyring og utskifting av vatn i anlegget viste seg utilstrekkeleg.
Det oppstod tvist om ansvarstilhøva, og Lillefjord Smolt AS kravde skadebot under tilvising til at leigeavtalen med Industriparken AS føresette tilførsle av eigna vatn til anlegg for fiskeoppdrett.
I leige- og driftsavtalen var det ei nærare standard regulering av ansvarstilhøva i industriparken. Det gjekk fram at leigeavtalen omfatta alminneleg vasstilførsle og kloakkavlaup. Vassforsyning var ikkje spesielt regulert, men om mogleg driftsavbrot heitte det i standardkontrakten som gjaldt for alle leigetakarane i området, også for Lillefjord Smolt etter innflytting i 1998:
”Lillefjord Industripark AS er uten ansvar for avbrudd i leietagers virksomhet ved forhold som skyldes force majeure, så som brann og uforutsette naturhendelser som utleier ikke rår med, herunder sviktende krafttilførsel.”
Under tilvising til dette nekta Industriparken å ha noko ansvar, og ein gjorde gjeldande at det etter gjeldande rett sjølv utan noko slik avtale ikkje gjaldt nokon regel om objektivt ansvar ved leige av forretningslokale. Og under eitkvart omstende ville ei hending som denne ikkje pådra ansvar. Vassforsyninga i industriparken var tilpassa normale brukstilhøve, og ein kunne ikkje rimelegvis forventa at vassforsyninga skulle vere dimensjonert til ei så sensitiv verksemd som smoltoppdrett. Lillefjord Smolt AS måtte ta som sin eigen risiko at ein ikkje hadde sytt for ei eiga reserveløysing for vassforsyning når så store verdiar var samla i ett anlegg på ein stad. I si tid hadde ein forhandla om ei slik naudløysing, men dette hadde det ikkje vorte noko av fordi utgiftene til ei slik løysing ville blitt prohibitivt dyre og Industriparken hadde avvist å bidra med finansiering av slike. Dette viste etter Industriparken si oppfatning at smoltanlegget ope hadde akseptert risikoen for hendingar som denne. Industriparken viste også til at tap av bestandar i fiskeoppdrett kunne forsikrast, og når verksemda hadde valt å ikkje forsikre seg mot slikt tap, kunne ein ikkje velte tapet over på Industriparken, i all fall ikkje i det omfanget som no vart gjort gjeldande.
Lillefjord Smolt AS heldt fast ved at Industriparken etter gjeldande rett måtte ha ansvar for tapet som hadde oppstått, kva enten ein såg på dette som ei avtale om levering av vatn eller som ein leigeavtale som var mangelfullt oppfylt. Tapet måtte omfatte marknadsverdien av den bestanden som var gått tapt, d v s berekna inntening både ved vidaresal til andre oppdrettsanlegg og eventuelt vidaresal til eksportørane – i alt 1 mill. Lillefjord Smolt kravde også erstatta bortkasta utgifter til tankbilkøyring av vatn kr 10.000.
Industriparken AS nekta ikkje for at marknadsverdien var slik Lillefjord Smolt gjorde gjeldande, men gjorde gjeldande at eit eventuelt skadebotansvar ikkje under noko omstende kunne omfatta anna enn anslått verdi for gjenkjøp av ein ny generasjon smolt, og den ville liggje på halvparten av verdien ved vidaresal etter at utgifter til foring og drift var trekt frå. Ein viste også til at Lillefjord Smolt ikkje hadde lagt fram dokumentasjon på at fisken i anlegget faktisk var omsett for framtidig levering, slik at tapet allereie av den grunn måtte reknast å vere for fjernt til å vere erstatningsmessig. Til dette innvende Lillefjord Smolt Her at avsetnad av smolten skjedde årleg overfor faste kundar, slik at det var rimeleg klart kva ein ville få for smolten når tida for vidaresal var kommen sjølv om formelle bestillingar enno ikkje var gjort. Lillefjord Smolt AS dimensjonerte produksjonen sin i høve til dette. Nærare avtaleregulering var ikkje naudsynt, og skulle éin eller fleire kundar unntaksvis falle frå, var det alltid stor etterspurnad etter smolt og difor ingen problem med å få smolten avsett.
Industriparken avviste også kravet på skadebot for tankbilutgiftene og gjorde gjeldande at det her var tale om å berge marknadsverdien av smolten. Når marknadstapet ikkje var erstatningsmessig, kunne heller ikkje denne utgifta vere det. Lillefjord Smolt var ikkje samde i ei slik forståing av jussen i saka.
Om dette skal det skrivast ei utgreiing, der prinsipale og subsidiære spørsmål blir drøfta og avgjort.
|
Sist oppdatert 10. desember 2004 av TEG Kommentarer til denne siden. |